Rektors blogg:

Partnerforum – et samarbeid mellom Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og statlig forvaltning – holdt sin vårkonferanse 6. mai. Temaet var ”Effektivitet i staten”. Partnerforum har hatt en egen evne til å ta opp relevante og tidsaktuelle spørsmål, og suksessen fortsetter. Oppmøte og engasjement var upåklagelig.

En av parallellsesjonene hadde tittelen ”Styringsutfordringer i det offentlige” med innlegg fra Eli Moen og Arvid Hallén. I mitt inviterte innlegg tok jeg utgangspunkt i det enkle faktum at i forskningens verden er idéer og kreativitet den viktigste drivkraft. ”Effektivitet i staten” burde i denne sammenheng bety at forholdene legges best mulig til rette for at forskerne får forfølge sine egne idéer, med den energien og dristigheten dette utløser. Men slik nysgjerrighetsdrevet forskning utfordrer det offentlige styringssystemet. Og den har en lang tidshorisont.

Alle er enige om at det også må være rom for forskning med kortere tidshorisont – forskning som er rettet inn mot å løse presserende samfunnsoppgaver, nasjonalt eller internasjonalt. Vi snakker her om det som ofte kalles programforskning, uten at det i utgangspunktet behøver å være en klar avgrensning mellom dette og forskerinitierte prosjekter. Mange av de programmene i Forskningsrådet som er styrt mot viktige temaer som klima, fornybar energi og genomforskning, er initierte og utviklet av forskerne selv. Og statsråd Aasland har rett i at det drives mye god grunnforskning innenfor programmene. Det er også slik at mange programmer favner vidt, slik at det er stor frihet for valg av emne. Så langt er alt bra med det norske forskningssystemet.

Men innretningen av budsjettene er et problem. Det er avgjørende at samfunnet finner den riktige balansen mellom midler som er prioritert til bestemte temaer og teknologier - og midler som er åpne for alle problemstillinger, uavhengig av slike prioriteringer. Det er her det skorter i dag. Det er simpelthen ikke forsvarlig å opprettholde et system der ni av ti norske forskere ”skriver for søppelbøtten” dersom de våger seg på en søknad til midlene for fri prosjektstøtte. Ingen andre land jeg kjenner til har så lav innvilgelsesprosent. Hvilket signal gir vi med dette til forskerrekruttene? Hvordan skal vi kunne stå fram overfor våre nye studenter og anbefale dem en karrière i forskning når vi vet hvilke sjanser de har for å få finansiering innenfor fri prosjektstøtte?

Ønsket om flere ressurser til prosjekter som forskerne selv har definert, reflekterer ikke tanken om at man ved alle universitetene skal forske på alle fagområder. Dette er verken hensiktsmessig eller mulig. Selv de største universitetene internasjonalt må konsentrere sin aktivitet, og det samme må vi her hjemme. På UiO har prosjekt ”faglige prioriteringer” pågått over flere år, og den nylig vedtatte strategiplanen (UiO:Strategi2020) forutsetter at prioriteringsarbeidet føres videre. Men enhver faglig prioriteringsprosess vil kortsluttes dersom miljøene ikke har en reell sjanse for å få ekstern finansiering gjennom fri prosjektstøtte. Dersom et faglig prioritert område passer som hånd i hanske til et program i Forskningsrådet, er selvsagt situasjonen en annen. Men selv da oppstår problemer når programmet avvikles. Forskningsrådets programmer er tidsavgrensede mens faglige prioriteringer må ha en lang tidshorisont. All erfaring tilsier at det tar mange år, av og til generasjoner, å bygge opp forskningsmiljøer som når internasjonalt toppsjikt. Slike miljøer trenger en stabilitet i sin finansiering som ikke kan ivaretas gjennom tematisk skiftende programmer.

Så kan man innvende: Kan ikke faglig prioritering gjennomføres ved hjelp av interne omdisponeringer? Selvsagt er det rom for en viss grad av intern omdisponering, men det er nå godt dokumentert (gjennom Handlingsromsutvalgets rapport) at universitetene har få ressurser til å støtte opp om egne strategier. Utviklingen de siste årene er at universitetenes grunnfinansiering i stadig større grad er båndlagt i øremerkede prosjekter og pålagte aktiviteter. Gjennomføringen av en faglig prioriteringsprosess er derfor helt avhengig av et velfungerende system for ekstern finansiering. Dette systemet må kunne støtte opp om forskere som ønsker å holde ”stø kurs” uavhengig av skiftende initiativer med tematisk øremerking. Det er slike forskere som har muligheter for suksess i det Europeiske Forskningsrådet (ERC). Og det er nettopp en slik suksess myndighetene ønsker.

Myndighetene ønsker også en differensiering og arbeidsdeling mellom våre institusjoner for høyere utdanning og forskning. Denne differensieringen trues ved en kombinasjon av trangt basisbudsjett og sterk tematisk styring via øremerkede midler. Med knapphet på interne ressurser må forskerne satse alle kort på ekstern finansiering – og når denne hovedsakelig ligger i programmene, tvinges norske forskere å jobbe i takt. Stikk i strid med visjonen om nasjonal arbeidsdeling. Her må jeg for fullstendighetens skyld påpeke at enkelte nasjonale program (slik som FUGE og Renergi) har hatt som mål å understøtte en fordeling av oppgaver mellom regioner og universiteter.

Det ligger enorm kraft i egne idéer. Universitetene og høyskolene er arenaene der denne kraften skal omsettes i forskning og forskningsbasert undervisning – selve grunnlaget for utviklingen av framtidens samfunn. Øremerkete midler og programmer er viktige for å sette oss i stand til å møte nasjonale og globale utfordringer. Men de virkelig grensesprengende idéene kommer ofte i helt nye områder – og ofte i grenseflaten mellom de etablerte disiplinene. Intet program kan forutsi hvor disse idéene vil komme. De må dyrkes fram ved hjelp av frie midler.

Det paradoksale er at det synes som det er allmenn enighet om behovet for en bedre balanse mellom frie og øremerkede midler. Forskningsrådet har i sitt budsjettforslag gjort det til en hovedprioritering å styrke budsjettet for frie prosjekter, og jeg forstår vår egen statsråd slik at hun også erkjenner behovet for dette. Så hvorfor munner ikke denne enigheten ut i et mer balansert budsjett? Kanskje ligger løsningen i Eli Moens innlegg på Partnerforums vårkonferanse? Der hun med referanse til Nederland viser hvordan ”styring” i FoU-sektoren kan forbedres gjennom en effektiv dialog mellom de forskjellige forvaltningsnivåene. Bare gjennom en effektiv dialog kan vi forenes i samme virkelighetsforståelse og oppnå best mulig bruk av de samlede ressursene. Statsråd Aaslands opprettelse av Handlingsromsutvalget var et første skritt mot en bedre dialog. La ikke dette bli det siste. Og la oss også få en bedre dialog med Forskningsrådets ledelse. Debatten under Partnerforums Vårkonferanse viser at dette er nødvendig.

I dag, 8. mai, er den internasjonale Røde Kors-dagen. Oslo Røde Kors Studentlag bruker dagen til en innsamlingsaksjon der inntektene går til arbeid med barn og unge. Stikkord: Ressurssentre for ungdom, leksehjelp, ferie for alle, gatemegling, dialogtilbud. Jeg var invitert til å holde en appell ved starten av aksjonen, sammen med presidenten for Røde Kors, Sven Mollekleiv.

Studenter fra Universitetet i Oslo gjør en stor innsats i dagens innsamlingsaksjon og i alle de andre aktivitetene som Røde Kors driver her i Oslo. Jeg er stolt og imponert over det frivillige arbeidet som studentene gjør for å gi barn og unge en bedre framtid. Vi trenger engasjerte studenter og et engasjert universitet!

Møtet om ”Utdanning i yngrebølgens tid” 3. mai utløste en god debatt om studienes arbeidslivsrelevans og det ble fremlagt data som viser at mange studenter ønsker mer kontakt med arbeidslivet under studietiden. Dette bør vi som institusjon ta inn over oss. Vi bør sikre at det gis god informasjon om karrieremuligheter, blant annet gjennom mer aktiv studieveiledning. Samtidig må vi merke oss Anders Folkestads advarsel om at arbeidslivet ofte vil ønske ”smal” kompetanse der både arbeidslivet og den enkelte kandidat vil ha mer nytte av en bredere utdannelse og dannelse. Evne til kritisk refleksjon og god kunnskap om vår kulturelle arv bør være del av den bagasjen som studentene fra UiO tar med seg, minte Folkestad oss om.

Samfunnets behov skal selvsagt stå sentralt når universitetene utvikler sine studieprogrammer. Men jeg føler nok at det i diskusjonen burde vært lagt mer vekt på forventningen om at universitetene ikke bare skal respondere på utviklingen, men drive den. Gjennom nye og innovative studieprogrammer kan universitetene skape nytt næringsliv og bidra aktivt til å takle sosiale, kulturelle og helsemessige utfordringer. Det er ikke uten grunn at universitetene er gitt betydelig autonomi til å bestemme hvilke fag og emner som skal tilbys. Denne autonomien skal vi bruke - blant annet ved å satse på undervisning som går på tvers av etablerte faggrenser og på utdanning som knyttes til våre sterkeste forskningsmiljøer. Vår nye strategiske plan understreker hvor viktig det er at undervisningen får en god forankring i vår forskning og i vår store faglige bredde.

For noen få dager siden (28. april) fikk vi tallene fra Samordna Opptak for 2010. Tallene viser at søkingen til Universitetet i Oslo holder et stabilt høyt nivå. Resultatene for Universitetet i Oslo reflekterer resultatene nasjonalt. Rundt 103 000 søkte til høyere utdanning i Norge i 2010, og dette er omtrent det samme nivå som i 2009.

Året 2009 var et år med mange søkere - det høyeste antall siden midten av 90-tallet. Likevel hadde vi vel forventet en økning fra 2009 til 2010. Kommer det ingen yngrebølge likevel? Bør vi tvile på de fremskrivningene som vi har blitt foret med det siste året og som indikerer minst 30 000 nye studenter innen 2013? At ungdomskullene øker er uomtvistelig så årets tall fra Samordna Opptak tyder vel på at yngrebølgen er utsatt og at den får større kraft enn antatt når den først kommer.

Med 2,8 førsteprioritetssøkere per studieplass ligger UiO høyest av alle universitetene. Dette er gledelig og viser at UiO er attraktivt. Det er også gledelig at det er en kraftig økning av antall søkere til lektorprogrammet og til de matematikk- og fysikktunge programmene. Kvinnelige søkere står for en stor del av denne veksten.
Resultatene fra Samordna Opptak vil sikkert bli et viktig diskusjonstema på morgendagens åpne møte om ”Utdanning i yngrebølgens tid” (Eilert Sundts Hus, 3. mai 2010, kl 10 – 12.15). Følgende spørsmål vil stå sentralt i debatten: Hvordan skal vi bygge opp utdanningskapasiteten og videreutvikle studietilbudet? Er arbeidslivet forberedt på å ta imot kandidatene våre? Hva forventer de høyt utdannete av universitet og arbeidsliv? Hvilke forventninger har arbeidslivet til kandidatenes kompetanse? Hvordan skal arbeidslivsrelevans og yrkesretting kombineres med universitetenes rolle som et fristed for debatt, refleksjon og egenutvikling?

Vi ser spesielt fram til foredraget av vår minister Tora Aasland som har fått følgende tittel: ”Hvordan skal studentstrømmene styres, og av hvem?” Universitetenes autonomi blir et viktig punkt i denne forbindelse.

Your excellencies, ladies and gentlemen

It is my privilege, on behalf of the University of Oslo and the Peace Research Institute of Oslo (PRIO), to wish you a warm welcome to this seminar on human rights. .

When I was approached by the organisers of the Oslo Freedom Forum some months ago, inquiring whether the UiO would arrange a side event in the wake of the Freedom Forum, I immediately realised that this was an important assignment for the University as an institution, and to me personally, as its Rector.

The new strategy plan for the University of Oslo was sanctioned just a couple of days ago by the University Board. This plan sees it as a primary goal for the University to become even more actively engaged in research on the global challenges. The strategy plan identifies protection of human rights as one of the global challenges that the University needs to respond to, through research as well as education. To open for meetings like this, where human rights issues are brought to the fore, is part of the University’s response. And we are looking forward to develop and strengthen our collaboration with PRIO and other institutions outside of the University that deal with research on human rights and peace. In regard to education I take this opportunity to announce that the International Summer School will launch a new graduate course on Human Rights as of summer this year. The establishment of this course was inspired by last year’s visit of former Vice President Walter Mondale. During his stay he spoke warmly of the research and educational activities here in Oslo that focus on peace and human rights issues.   

Several faculties at our University are involved in research and education on human rights. However, the Norwegian Centre for Human Rights (NCHR) is the main human rights institution at UiO, focusing on the protection of these rights domestically as well as internationally. The Centre has the same function and roles as any university institution in  regard to research and teaching. It is a multidisciplinary academic institution; its staff is composed of lawyers, political scientists, anthropologists and philosophers. The Centre is also Norway’s National Human Rights Institution in accordance with the UN “Paris Principles.” In this capacity, the Centre is involved in matters concerning the effective implementation of international human rights commitments into the Norwegian legal and political system

Why, then, do I see the focus on human rights as being of paramount importance to the UiO and to me, as Rector? The reasons are many; and they are visible on different levels.

One obvious reason takes us back to the Oslo Freedom Forum this week. During the past two days, we have heard human rights defenders from around the world give strong testimonies. They have suffered in the past, they are still suffering today, for no other error than to have called upon the authorities to honour their human rights commitments. These brave individuals all need the firm support of the academic community at UiO. We, who are privileged to carry out our intellectual work under secure and safe circumstances, should support the human rights defenders out there through our research.  We can do normative studies, we can do empirical studies, we can do political studies, proving that the legal, the political and the socio-economic situation in a given state is violating the international human rights standards.

Another reason why focus on human rights is important is this: The UiO is educating the next generation of leaders, who will work not only within the Norwegian society, but within societies and states worldwide. It is part of our responsibility to make these students internalise respect for human rights standards. In a state governed by the rule of law, respect for human rights norms is not only a moral duty. These are legal commitments; and violations may even be subject to a personal responsibility before the courts.

The focus on human rights can also be regarded as a consequence of our scientific work. In its pursuit of objective truth, science leaves no room for inequality or discrimination.

Finally, deep down, we must always repeat that scientific work itself presupposes, and is based on, a respect for human rights. Without freedom of information, freedom of expression, freedom of thought and conscience, progress in science is seriously hampered. An authoritarian political regime which suppresses the basic rights and freedoms will always contaminate the academic sphere.

We live, not only as academics and intellectuals, at the UiO. We live here as human beings. That involves a responsibility. The Norwegian poet, Arnulf Øverland, warned his generation, as the atrocities of the Nazi regime became apparent: ”Dare not to sleep”. What he said is that it is all too easy to be indifferent to the suffering of others. This is a warning that is as relevant today as it was in Øverland’s time.

Another strong and clear voice, from contemporary times: When the UN Declaration of the Human Rights Defenders – a document we will hear more about later – was adopted in 1998, the Secretary General, Kofi Annan stated:

“The Declaration rests on a basic premise: that when the rights of the human rights defenders are violated, all of our rights are put in jeopardy and all of us are made less safe.”

I hereby declare open the seminar on “Justice versus Security” and give the floor to the Director of PRIO, Kristian Harpviken.

I Aftenposten igår hadde jeg et innlegg med overskriften "Slipp universitetstittelen løs". Noen fikk sikkert kaffen i halsen - at  UiOs rektor skulle gå inn for frislipp av universitetstittelen kom vel noe overraskende. Sannheten er selvsagt at desken utelot siste del av tittelen som skulle være: "Slipp universitetstittelen løs - det er vår?". Altså med et spørsmålstegn som antyder ironi.

Poenget er at det er alvorlig det som skjer. Vi har selvsagt respekt for de institusjonene som posisjonerer seg for å bli universitet. Men et eller annet sted må det legges et tak. Fortsatt usikkerhet omkring dette skaper lett urealistiske forventninger - og frykt for utvanning av etablerte miljøer. Vi trenger snarest en debatt om hvordan det fremtidige landskapet skal være i UH-sektoren. I Sverige synes det som om man har funnet en god funksjonsfordeling mellom de forskjellige typer av høyere utdanningsinstitusjoner. Og så vidt jeg forstår er det i Sverige tverrpolitisk enighet om at man ikke skal øke antall universiteter.

Går vi til Finland og Danmark ser vi at antall universiteter reduseres. Et eksempel: Universitetet i Kuopio opphørte nettopp å eksistere - fra 1/1 2010 er det fusjonert med Universitetet i Joensuu til University of Eastern Finland.

Er det noe med Norge som kan forsvare en utvikling som går på tvers av den vi ser i våre naboland?

Jeg vil få gratulere Norsk Studentorganisasjon (NSO) med det nye navnet og den nye organisasjonen.

Så er altså bloggen igang og jeg registrerer med glede at det allerede er kommet mange innlegg. En del av innleggene dreier seg om de temaene vi vil ta opp på vårt åpne møte den 3. mai. Som jeg lovet i bloggen siste uke er nå programmet ferdigstilt og ligger på følgende lenke:

http://www.uio.no/om_uio/arrangementer/andre-arrangementer/2010/mai/utdanning_i_yngrebolgens_tid.html.
 

Temaet er altså "utdanning i yngrebølgens tid - til hva og for hvem"? Og det vil bli en diskusjon om hvordan hensynet til arbeidslivsrelevans og yrkesretting kombineres med universitetenes rolle som et viktig fristed for debatt, refleksjon og egenutvikling. Statsråd Tora Aasland kommer og vil holde et foredrag med foreløpig tittel: "Hvordan skal studentstrømmene styres, og av hvem?" Studentene er selvsagt spesielt invitert til møtet. Møtet finner sted 3. mai. 2010 kl. 10.00-12:15 i Eilert Sundts hus, Blindern, auditorium 7.

Velkommen til viktig møte!
 

Dette var tittelen på Arvid Halléns innlegg i Aftenposten igår (15. april). Administrerende direktør i Forskningsrådet tar i sitt innlegg utgangspunkt i Statsministerens nyttårstale der Statsministeren fortjenstfullt gjorde kunnskapssamfunnet til et viktig tema. Og hvem kan være uenig i at det er universitetene og høyskolene som må ta oss dit. Kunnskapssamfunnet i vid betydning betyr endringsevne og endringsvilje, noe vi trenger i rikt monn gitt den omstillingen vårt samfunn står overfor. Og visjonen bærer også i seg forestillingen om et samfunn der kunnskap virker vitaliserende og egenutviklende. Et godt samarbeid med studentene vil bli avgjørende for at universitetene og høyskolene skal kunne gjøre yngrebølgen til en mulighet og ikke en utfordring. Nå ser vi en åpning for at dette samarbeidet kan styrkes ytterligere ved at studentorganisasjonene i Norge slår seg sammen.

Den nye organisasjonen vil få om lag 200 000 medlemmer og vil bli en maktfaktor i norsk utdanningspolitikk. Vi gratulerer studentene og inviterer den nye organisasjonen til diskusjoner om hvordan vi i samarbeid med myndighetene kan sikre at utdanningen får den kvalitet og relevans som trengs for å utvikle kunnskapssamfunnet. UiO arrangerte et åpent møte om dette temaet 30. november ifjor og vi vil følge opp med et nytt åpent møte den 3. mai. Jeg vil legge det endelige programmet ut på denne bloggen til uken. Men det er klart at dette møtet vil sette søkelyset på arbeidslivsrelevansen for alle våre tre grader - bachelor, master og PhD. Og vi vil få mulighet til å diskutere med vår statsråd om hvordan man skal sørge for at både studentenes og institusjonens stemmer blir hørt når planene legges for utdanningen i yngrebølgens tid.