Rektors blogg:

Vår jubileumshelg er over. Vi har hatt en verdig feiring av vårt jubileum. Og med ”vårt jubileum” mener vi ikke bare jubileet til vårt eget universitet, men jubileet til alle institusjoner for høyere utdanning i Norge som kan føre sitt stamtre tilbake til Universitetet i Oslo.

Det vil ta tid før jubileet kan vurderes objektivt. Distanse i tid er nødvendig for å se om vi gjennom jubileumsfeiringen har oppnådd det vi ønsket: Et styrket fellesskap, en stolthet over universitetets rolle i oppbyggingen av den frie norske nasjon, og en bevissthet om at universitetet fortsatt vil være en av samfunnets viktigste bærebjelker og et viktig sikkerhetsnett for vårt åpne og velfungerende demokrati.

(Forts. under bildet)

Jeg tar likevel sjansen på å konkludere allerede nå: Jubileumshelgen har gått over all forventning! Tusener av studenter og ansatte samlet seg på de forskjellige fakultetene og på Frederikkeplassen, i det nyåpnede Ole-Johan Dahls hus og i Chateau Neuf. Dette viser at jubileet ble for alle. Akkurat slik vi ønsket det. Og budskapene har nådd ut til mediene – og til samfunnet! Det var flott å se hvor mange som besøkte universitetsbygningene i sentrum på lørdag, da vi hadde ”åpent hus”. Og det er utmerket at forelesningene trekker et langt bredere publikum enn våre egne studenter og ansatte.

Når jubileumshelgen har blitt så vellykket så skyldes det jo at studenter og ansatte har gjort en kjempeinnsats både med planlegging og avvikling. Det er umulig å nevne alle som har bidratt. Institutter, museer, fakulteter og sentraladministrasjonen har vært med hele veien, og jubileumskomiteen har vært drivkraften i det hele. Kommunikasjonsavdelingen har sørget for utmerket profilering og Teknisk Avdeling har gjort en innsats langt utover det en kan forvente for å få alle arrangementene til å gå så knirkefritt som mulig. Takk også til alle de som har sørget for at parkanleggene på campus nå fremstår som flottere enn noen gang før!

Det gjenstår enda over tre måneder av vårt jubileumsår. Før året løper ut skal vi ha tallrike nye arrangementer, inklusive to idéfestivaler og konferanser der vi ser på universitetet med et selvkritisk blikk. Nansen skal også feires. Så jubileumshelgen er egentlig bare startskuddet på en engasjerende jubileumshøst!

Vi ser fram til stor oppslutning fra studenter og ansatte!

Endelig er dagen kommet. I dag den 2. september 2011 feirer vi at det er 200 år siden Kong Frederik 6. besluttet å opprette ”et fuldstændigt universitet” i Norge – det som vi nå kjenner som vår arbeidsplass, vårt studiested, Universitetet i Oslo.

Det er blitt sagt mye om Universitetet i Oslo de siste dagene. Det er blitt holdt mange taler. Nå ønsker jeg rett og slett å gratulere mine kjære kolleger og studenter og ønske dere en god feiring av jubileet. Slutt opp om alle arrangementene i dag!

Vi har mye av å være stolte av. For over 100 år siden understreket min forgjenger W.C. Brøgger forskningens og kulturens betydning på følgende måte: ”Hvert Videnskabens, Literaturens og Kunstens Storværk er for et lidet Folk som vort et langt sikrere Værn for vor Frihed og vor Selvstændighed, end baade Armeer og Kanoner og Torpedoer og Panserskibe og Fæstninger” . Brøgger hyllet universitetet ikke bare som mor til det frie Norge men også som en garantist for et fritt norsk samfunn. En av universitetets første professorer – Georg Sverdrup – legemliggjorde den tette koblingen mellom akademi og demokrati. Sverdrup var president for Riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814 og overleverte grunnloven til den valgte kongen Kristian Fredrik. Den samme Sverdrup var universitetsbibliotekets første leder og bygget opp en samling på over 100 000 bind. I dag som da ser vi verdibasert kunnskap som selve sikkerhetsnettet for et velfungerende demokrati.

Gratulerer med dagen! Aldri har universitetet vært viktigere enn nå.

Terrorhandlingene den 22. juli har aktualisert en rekke viktige og komplekse temaer som krever en dyperegående analyse basert på relevant forskning. Mange av disse temaene går på tvers av fagdisipliner. Universitetet i Oslo inviterer nå til forelesninger som vil ta opp så forskjellige temaer som ekstremisme, nasjonalisme, fundamentalisme, toleranse, overvåking, inkludering, nasjonens verdigrunnlag, og bruk og misbruk av sosiale medier.

Forelesningene er åpne for alle, og skal holdes i Gamle Festsal i Universitetet i sentrum en rekke lørdager utover høsten. Første forelesning finner sted allerede førstkommende lørdag 27. aug. 2011 14:00. Temaet er ”Hva er terrorisme?” og foreleser er statsviteren Anders Romarheim fra Institutt for forsvarsstudier. Den 10. september foreleser Thomas Hylland Eriksen under tittelen ”Renhetsideologier i komplekse samfunn”.

Et samlet universitetet med alle fakulteter og studentparlamentet står bak disse forelesningene og vi stiller med våre dyktigste forelesere og fagpersoner. Eksterne foredragsholdere vil også bidra.

I universitetets jubileumsår skal vi være fremadskuende. Nå er vi opptatt av hvordan vi kan bygge et enda bedre og mer inkluderende samfunn etter 22. juli. Vår forelesningsserie er et bidrag til å understøtte og informere denne debatten. Jeg vil også minne om den kommende idéfestivalen om digitalisering (17. september på Blindern) som vil ta opp flere av de temaene som er blitt aktuelle etter terrorhandlingene.

I ukene etter den 22. juli har mediene vært fylt av innlegg fra UiOs forskere. Jeg takker alle som har bidratt til analyser og debatt. Et slikt engasjement er en viktig del av vår samfunnskontrakt.

På vegne av universitetsledelsen ønsker jeg dere hjertelig velkommen til Universitetet i Oslo. Jeg ønsker dere velkommen med et ønske om at dere engasjerer dere ikke bare i de enkelte fag men også i de løpende debattene og i studentdemokratiet. På denne måten kan dere bidra til å hedre alle de som ble rammet så tragisk den 22. juli. En av de viktigste oppgavene for et universitet er å utdanne ansvarsfulle borgere som kan delta kompetent og aktivt i et demokratisk samfunn. Men denne ambisjonen kan vi ikke nå uten at dere selv engasjerer dere.

Universitetet i Oslo har satt studiekvalitet som førsteprioritet i sitt jubileumsår. Også her har vi et sterkt ønske til dere som er nye studenter. Bidra i undervisningen! Oppsøk kunnskap og la medstudentene og lærerne dra nytte av det dere finner! Fortell oss hvordan undervisningen kan bli bedre! Universitetene har overlevd og styrket seg ved at de har vært arenaer for meningsbrytning mellom generasjoner og kulturer. I vårt ønske om at dere bidrar ligger det en dyp respekt for hva dere kan tilføre vår institusjon. En respekt som ikke er blitt mindre ved det lederskapet og den omsorgen som studentene har vist etter den 22. juli.

Til slutt: Ikke glem at universitetene står for det stikk motsatte av diskriminering. Hvis dere – på campus eller i samfunnet rundt – oppdager at noen diskrimineres på grunn av tro, hudfarge, kjønn eller politisk ståsted: Bry dere! Si som Mandela: ”This isn’t right!” Som jeg vil si i min velkomsttale til studentene: “Never forget that universities have survived and thrived in almost a millennium by fostering the spirit that differences in culture, language, heritage and religion not only should be tolerated, but celebrated as a strength.”

Velkommen til seremonien på Universitetsplassen kl. 15 i dag den 15. august 2011. Vi ser fram til å møte dere!

Informasjon om velkomstseremonien på våre nettsider.

Oppdatert: Her er talen fra Universitetsplassen i dag

Ugjerningene den 22. juli tok sikte på å ødelegge vårt felleskap men styrket det i stedet. Dette er jeg overbevist vil bli konklusjonen når tragedien er kommet mer på avstand. For ingen som var til stede under minnemarkeringen i dag kunne huske at det noen gang hadde vært samlet flere mennesker på denne plassen. Det var en stemning av sorg og alvor men også av tross og optimisme: Ingen skal få rive ned det åpne og tolerante samfunnet som vi ønsker å hegne om. Dette var også gjennomgangstemaet i talene fra studentlederne og universitetsledelsen.

Markeringen i dag forente alle korene ved Universitetet i Oslo. Og bak det forente kor ble fontenen skrudd på da ”Ja, vi elsker” tonet ut.

Takk til korene, takk til alle dere som møtte opp, og takk til alle studentlederne som har gjort en kjempeinnsats i dagene etter den 22. juli.

Her er min korte appell under dagens markering:

Kjære alle sammen.

I dag samles vi ved Universitetet i Oslo. Vi samles for å minnes de som mistet livet. Vi samles for å stå sammen etter de grufulle handlingene som fant sted fredag 22. juli. Det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet var et anslag mot Norge. Alle er vi berørt, alle føler vi sorg. Alle har vi behov for å vise omsorg for dem som ble direkte rammet og for dem som mistet et familiemedlem, en venn, en kollega eller en medstudent.

Sist torsdag var det begravelse og minnesamvær for en medstudent – for Håvard Vederhus. Håvard ble drept på Utøya. Håvard var student ved Universitetet i Oslo og en helt unik sådan. Han var et multitalent, en leder, han engasjerte seg for de svake og han viste omsorg. Han ble født den dagen Berlinmuren falt – 10. november 1989. En sterkere symbolikk er det vanskelig å finne. Håvard var ambisiøs, han ønsket å gjøre en forskjell. Han bygget fellesskap. Det er dette fellesskapet vi nå må styrke - for å hedre Håvard og for å vise at ugjerninger som tar sikte på å ødelegge vårt felleskap, forsterker det i stedet.

Blant de som mistet livet den 22. juli var det fire tidligere studenter ved Universitetet i Oslo. To unge mennesker som skulle begynne sine studier hos oss denne høsten ble også revet bort.

På tross av sjokket og sorgen har tiden etter terroren vist oss et folk som står sammen. Jeg er imponert av kloke ledere, tapre ungdommer og et samlet folk. Mediene har etter 22. juli vært fylt av fagpersoner fra UiO som har delt av sin kunnskap. I en tung tid har dette bidratt til å gi samfunnet ro og trygghet. All ære til dere som har bidratt.

Vi må nå prøve å fatte noe av det ufattelige. Dette er universitetets oppgave og ansvar. Denne uken vil vi starte en diskusjon om hvordan vi gjennom vår undervisning kan bidra enda sterkere til vårt samfunns aller viktigste sikkerhetsnett: solid kunnskap, solid basert på verdier. Det eneste forsvaret som kan etableres i et åpent og velfungerende demokrati er et godt utdanningssystem som formidler det verdisettet vårt samfunn er tuftet på. Dette verdisettet må internaliseres gjennom aktiv medvirkning i debatter og meningsbrytninger. Meninger må bringes til overflaten, konfronteres med motforestillinger, tempereres med kunnskap til historie og kultur. Bare da kan vi hindre at meninger utvikler seg til det ekstreme og fostrer hat og vold.

Så la denne tragedien minne oss på hva et universitet var ment å være – og hva det fremdeles er. I selve ordet ”universitet” ligger det innbakt at mangfold – det hele – skal danne en enhet. Universitetet er et fellesskap med en snart tusen års historie. Når jeg ser hvordan vi står sammen her i dag er jeg overbevist om at fellesskapet – og vårt universitet – vil komme styrket ut av denne tragedien. Mer enn noen gang blir det viktig å engasjere seg og å formidle at verden bringes framover gjennom mangfold, gjennom brytninger mellom meninger og kulturer. I universitetets sanne ånd.

I dag var det begravelse og minnesamvær for Håvard Vederhus. Håvard var student ved Universitetet i Oslo og en helt unik sådan. Han var et multitalent, en leder, han bygget fellesskap og han viste omsorg. I kirken ble det understreket at han ble født den dagen Berlinmuren falt – 10. november 1989. En sterkere symbolikk er det vanskelig å finne. I alt det triste søker vi trøst i at det fellesskapet som Håvard var så opptatt av å bygge, ble styrket i løpet av dagen i dag. En av de mange som talte under minnesamværet viste til Kahlil Gibrans ord: ”..the flower withers, but the seed remains”. Disse enkle ordene favner mye av det som ble sagt om Håvard.

Svært mange av de som deltok i dagens seremonier var studenter eller ansatte ved Universitetet i Oslo. Talen – framført under minnesamværet - er på vegne av oss alle.

Kjære familie og venner av Håvard!

Vi knytter vårt håp til ungdommen – det er de som skal skape vår fremtid. Tapet av Håvard har rammet dere som stod ham nær. Tapet av Håvard har også rammet alle kretser der Håvard var aktiv, det gjelder ikke minst Universitetet i Oslo. Vi har tapt noe av vår fremtid.

Vi har hørt i dag at Håvard ønsket å gjøre en forskjell. Ja, han rakk å gjøre en forskjell. Håvard har satt spor etter seg med sitt store engasjement og med hans vilje og ønske om å bidra til fellesskapet. Han valgte seg emner på Universitetet som satte ham i enda bedre stand til å forme vår fremtid. På UiO søkte han til en rekke emner og fag, inklusive samfunnsøkonomi, jus, statsvitenskap og fransk. Han var tverrfaglighet legemliggjort.

Håvard ville bruke jussen mot diskriminering og for likeverd og menneskerettigheter. I tillegg til engasjement og politisk modenhet vil mange huske ham som en varm og tålmodig medstudent. Håvard likte å være med der det skjedde og han var høyt respektert. Han hadde tallrike verv. Her vil jeg framheve hans rolle som medlem i Universitetsbibliotekets styre. I dette styret gjorde han en stor innsats og hadde evne til så se helheten i universitetet. Hans visjon var at Universitetsbiblioteket skulle tjene undervisningen og forskningen ved hele universitetet. Her og i andre sammenhenger ble hans stemme hørt. Her og i andre sammenhenger gjorde han en forskjell.

Håvard søkte kunnskap og meningsbrytning. Han visste at kunnskap i seg selv ikke er nok i et demokrati. Kunnskapen kan både brukes og misbrukes. Verdier kan kun bli våre egne ved at vi er aktive i samfunnsdebatten, at vi lytter til motforestillinger og tar med oss historie og kultur. Våre utdanningsinstitusjoner skal sammen med nye generasjoner sørge for at respekten for menneskeverdet festes i oss alle. Nå er det vi som er tilbake som må arbeide sammen.

Vi har lett for å tro at demokratiet er så robust at det ikke trenger å utvikles og dyrkes. Det er en illusjon. Kunnskapen om og respekten for de verdiene demokratiet bygger på må fornyes i hver generasjon. Deltakelse og meningsbrytning må være en del av vår utdanning og kunnskapsformidling – dette er sikkerhetsnettet for et åpent og demokratisk samfunn.

Håpet må leve videre, vil leve videre. Håvards innsats skal ikke gå tapt. Det han sto for og hans engasjement skal ikke glemmes. Jeg lyser fred over hans minne.

Messen for sorg og håp i Domkirken i går var gripende og verdig. Ingen var uberørt av framføringen av Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. For det er ufattelig at så mange unge er drept - og vi snakker om ungdommer som møttes i felles engasjement for demokrati og samfunn. Ugjerningen har gjort dypt inntrykk verden over og mange er de som deler vår medfølelse med alle som har mistet et familiemedlem, venn eller kollega.

Vi vet ennå ikke hvor mange av våre egne studenter som er rammet av denne tragedien.

Oppe i alt det triste er jeg er stolt av at våre myndigheter ikke har snakket om hevn og mer kontroll, men lagt vekt på hvor viktig det er å opprettholde og styrke et åpent samfunn som stimulerer til debatt, medvirkning og inklusjon. Bare da kan man ha håp om å forebygge ting som dette - at meninger utvikler seg til det ekstreme under radaren og ender opp i grenseløst hat og ugjerninger. Mange har sagt at en enkelt persons ugjerning ikke må få innflytelse på vårt politiske arbeid og engasjement i framtiden. Jeg deler denne oppfatningen fullt ut. Samtidig skal vi selvsagt ikke være naive.

Jeg var på Grønland da tragedien rammet vårt land. Utstillingen ”Arven etter Nansen” skulle åpnes i Nuuk. Massakren på fredag dannet en ubegripelig kontrast til Nansens humanitære innsats og kamp for menneskeverdet. En enkel høytidelighet ble arrangert i Nuuk etter at omfanget av terrorhandlingen ble kjent. Landsstyrets formann og den norske generalkonsulen på Grønland var til stede sammen med mange nordmenn for å vise medfølelse, sorg og håp.

Tilbake til Nordahl Griegs ”Til Ungdommen”. Jeg lar hans tekst avslutte denne bloggen:

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

I forbindelse med utstillingen Byen og Blindern. Universitetet i Oslo 200 år» inviterer Universitetet i Oslo og Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design til en kreativ konkurranse om forholdet mellom arkitektur og menneske i Oslos universitetsmiljøer.

Nylig fikk jeg siste utgave av Statsbyggs magasin "Åpent rom" i posthyllen på kontoret. Utgaven var langt på vei dedikert til Universitetets bygg, både nye og gamle. Og bildene av universitetets arkitektur var utrolig flotte. De fikk meg til å se byggene som omgir meg i det daglige med et nytt blikk. Det var bilder av det nye bygget for Institutt for informatikk – Ole-Johan Dahls Hus - og det var en imponerende billedserie fra den nyoppussete aulaen. Mye plass var viet Campus Blindern.

Blindern er både utskjelt og lovprist for sin arkitektur. Det er rett og slett ganske mange meninger om byggene og området. Til høsten åpner utstillingen "Byen og Blindern" på Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. I den forbindelse inviterer vi sammen med Nasjonalmuseet til en kreativ konkurranse om forholdet mellom arkitektur og menneske. Det skal bli spennende å få med seg utstillingen, men det blir også interessant å se bidragene til konkurransen.

I denne videoen har Tord Gustavsen spilt på flygelet i foajeen i Georg Sverdrups hus for å ære universitetet og for å skape oppmerksomhet rundt utstillingen og konkurransen. Jeg vil oppfordre alle til å bidra til konkurransen Mitt Blindern 

Ja, det er en besnærende historie bak utbyggingen av Blindern. Da det på 1930-tallet ble diskutert hvordan man skulle få plass til et nybygg for Det historisk-filosofiske fakultet gikk Peter Rokseth inn for at bygget burde legges til Blindern (der Fysikkbygget allerede var på plass) og ikke til sentrum. Han argumenterte med at ”den institusjonelle kontakt mellom åndsvitenskaper og naturvitenskaper” burde være så tett som mulig og at denne kontakten best kunne etableres på Blindern. Med denne argumentasjonen foregrep han med et par decennier C.P. Snows tekst The Two Cultures and the Scientific Revolution. Gudmund Hernes diskuterte også dette i Morgenbladet 28. mai 2010. Spørsmålet er i hvilken grad Rokseths helhetssyn er blitt realisert på Blindern slik dette området nå fremstår. Er det slik at våre ønsker om å fremme tverrfaglig og tverrfakultær forskning og utdanning støter an mot arkitektoniske begrensninger? Eller ligger begrensningene på et helt annet plan?

Uansett, det er viktig å reflektere over forholdet mellom arkitektur og menneske på Blindern og Universitetet for øvrig – slik denne konkurransen innbyr til. For det er vanskelig å være uenig med Christian Norberg-Schulz når han skriver at

”Menneskene bygger for å få fotfeste i verden.... I huset samles
verden og bringes nær, slik at mennesket i trygghet kan bli kjent med den. Derfor betinger hus og steder vår identitet. Arkitekturens oppgave er altså ikke bare å skaffe oss tak over hodet, men også å hjelpe å tilfredsstille vårt behov for mening.”

At Blindern - som campus i sentrum - fungerer godt som samlingssted, er bekreftet i vårt jubileumsår gjennom våre idéfestivaler - senest i forrige uke da Mangfoldfestivalen samlet over 3000 mennesker på en regntung lørdag. Idéfestivalene skal jo bygge broer mellom fagdisipliner og mellom "de to kulturer" - i Rokseths ånd.

------------------------------------------------------------------------------

Fredrik Thue har skrevet engasjert om utbyggingen på Blindern:
Thue, Fredrik W (2009). Masseuniversitetet som stedstap? Fysisk og sosialt rom ved det nye universitetsanlegget på Blindern, 1945-1965, I: Jan Eivind, Myhre; John Peter, Collett & Jon, Skeie (red.), Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum. Vidarforlaget AS. ISBN 978-82-7990-094-8. Kapittel. s 345 - 360

Det har i den senere tid vært en debatt i norsk offentlighet om økende antisemittisme i det norske samfunn - også innenfor utdanningssystemet. Dette er det svært viktig å gripe fatt i.

I likhet med all annen nedverdigende behandling av mennesker på grunn av deres tro, kultur, kjønn og etnisitet må nedverdigende behandling av personer av jødisk herkomst bekjempes. Dette kan ikke tolereres! Det er nesten utrolig at antisemittisme igjen dukker opp i vårt samfunn, men det viser at hver generasjon må bekjempe slike holdninger fra grunnen. Dette gjelder ikke minst innenfor akademia, hvor nettopp toleranse, respekt og likeverd er fundamentale verdier som må holdes i hevd. Som akademikere har vi et særlig ansvar. Vi må ikke forledes til å tro at antisemittisme kun er et historisk fenomen – det er et dagsaktuelt problem.

Lørdagens mangfoldfestival ved UiO er et uttrykk for at universitetets kjerneverdier må hegnes om. Respekt for minoriteter og mangfold skal vises i praksis for studentene og mellom kolleger; ja, slik respekt skal gjennomsyre vår universitetskultur.

Universitetet i Oslo har etiske retningslinjer som skal bekjempe
negative holdninger overfor minoriteter. Antisemittisme kan ikke få innpass på campus og det er viktig at alle - både ledere, ansatte og studenter - slår ned på slike holdninger. Universitetsledelsen vil selv gå i dialog med jødiske studenter for å holde seg orientert om
utfordringene.

Kanskje burde vi gjøre Jonathan Littells bok 'Les Bienveillantes' (nylig oversatt til norsk under tittelen ”De velvillige”) til ”obligatorisk” lesning ved universitetet og i skolene? Littell, født i New York, bosatt i Spania og av jødisk avstamning, er gift med en belgier og skriver på fransk. Hans bok gjorde et stort inntrykk på meg, nettopp fordi den viste hvordan et opplyst og utdannet menneske som hovedpersonen Maximilien Aue kunne delta i de mest ekstreme forbrytelser mot menneskeheten under siste verdenskrig. Høy utdanning er ikke i seg selv en vaksine mot antisemittisme. Littell mer enn antyder at svakheter i universitetssystemet bidro til de forbrytelsene som fant sted.

Vi har nettopp diskutert med dekanene hva som bør bli UiOs hovedprioritet i 2014. I år er det studiekvalitet som er vår hovedprioritet, i 2012 internasjonalisering og i 2013 innovasjon. Kanskje bør 2014 bli året da UiO prioriterer en diskusjon og samling om de akademiske verdier? 2014 er jo også et år der vi skal markere grunnloven og reflektere over grunnlovens jødeparagraf. Samtidig kan vi i 2014 benytte muligheten til å redefinere hva et universitet skal være. At universitetet fortsatt må defineres som en bastion mot diskriminering og en forkjemper for menneskerettigheter og likeverd, er utvilsomt.

16. juni 2011 vil nok bli husket som en historisk dag: Dagen da universitetets aula ble gjenåpnet - etter å ha vært stengt i nesten tre år. For de av oss som har ”vokst opp” med aulaen er det en følelsesmessig opplevelse å komme inn i den nyrestaurerte festsalen. Vi ser en sal som er renere, lettere og lysere enn den aulaen vi husker før den ble stengt for opppussing i 2008. Med nyrestaurert overlys og et renset Solen er lysfølelsen helt spesiell. Og det som var vårt mareritt- at den berømte akustikken skulle lide av restaurering og utskifting av stoler – er avløst av glede over at akustikken er som før. Ja, Arve Tellefsen, som ”tjuvtestet” akustikken før den offisielle åpningen, forteller meg at akustikken er ”minst” like god som tidligere. Jeg fester lit til denne uttalelsen fra en av våre fremste musikere. Etter å ha lyttet til Oslo-Filharmonien i dag er jeg styrket i min oppfatning om at Aulaen vil gjeninnta sin posisjon som en av Norges fremste konsertarenaer.

Dessverre kunne ikke gjenåpningen av Aulaen markeres som en begivenhet åpen for alle. Interessen var for stor. Men i tiden som kommer skal Aulaen gjenoppstå som et rom som alle skal ha adgang til. Dette er en forpliktelse. Aulaen ble jo finansiert gjennom midler som ble samlet inn fra det norske folk og fra norske emigranter i Amerika.

Vår regjering skal ha stor takk for å ha investert betydelige midler i renoveringen av Aulaen. På en dag som denne må vi også ære de som tok initiativet til å redde malerier og sal fra forfall. Mange av initiativtagerne var til stede under gjenåpningen. Jeg nevner noen av disse: Tidligere fylkesordfører i Akershus, Hildur Horn Øien, tidligere byrådsleder i Oslo, Erling Lae, og tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal. Min forgjenger, Geir Ellingsrud, gjorde også en stor innsats. Bakteppet for initiativet er beskrevet på denne nettsiden hos NRK

Her er min tale under Aulaåpningen.

Gjenåpningen av Aulaen er en viktig milepæl  Universitetets 200-årsjubileum. Savnet er avløst av glede.

Til slutt må vi gi vår takk til Oslos ordfører som inviterte oss til Rådhuset etter konserten i Aulaen. Og hvilken gave ventet på oss i Rådhuset: Et flygel for den nyrestaurerte Aula. En fantastisk jubileumsgave til Universitetet i Oslo. Det gode samspillet vi har med Oslo by har plutselig blitt løftet til det konkrete. På sparket inviterer vi ordføreren til debutkonserten for det flygelet som er Oslos generøse gave til vårt universitet.