Rektors blogg:

4. april 2011 ble prosjekt Universitetsskole UiO lansert på Blindern. Prosjektet er et ledd i arbeidet med å styrke profesjonsretting og integrering av forskning og utdanning innen disiplinfag, didaktikk, pedagogikk og praksis i den tverrfaglige lektorutdanningen ved universitetet.

Universitetet i Oslo har store ambisjoner for lærerutdanningen. I vår nye strategiplan Strategi 2020 skriver vi at ”Lektorutdanningen skal heves til internasjonalt nivå. I samarbeid med skoleverket skal en forskningsbasert utdanning gi oss høyt kvalifiserte lærere.”

Lanseringen av prosjekt Universitetsskole UiO er skritt på veien mot dette målet. Prosjektet kan ses som en ”samhandlingsreform” der UiO, skoleeiere og skolene inngår i et mer forpliktende samarbeid om lektorutdanningen. I første omgang er dette et treårig pilotprosjekt. Ungdomsskoler og videregående skoler i Oslo og Akershus som fyller spesifikke faglige og pedagogisk kriterier ut over de krav som stilles til alle partnerskoler, kan innen 20.06 søke om deltakelse i prosjektet. Målet er å velge ut 15-20 universitetsskoler innen 14.10.2011.

Ideen bak prosjektet oppsto ved revisjonen av Lektorprogrammet i 2009, hvor man så at lektorprogramstudentene hadde spesielle behov i sin skolepraksis, i forhold til øvrige studenter innen praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). ”Lektorprogramstudentene møter praksis allerede første semester og for dem er det en progresjon i fagstudiene og praksis som utvikles noe mer parallelt,” sier Tone Dyrdal Solbrekke, faglig leder for Lektorprogrammet.

Inspirert av medisinerutdanningen
Behovet for å utvikle nye praksismodeller for lektorstudentene la grunnlaget for ideen om ”universitetsskoler” - praksisskoler med en tettere tilknytning til universitetets lærerutdanning, og et tettere samarbeid omkring hele studieløpet for lektorstudentene. Universitetsskolekonseptet har hentet sin inspirasjon fra universitetsklinikkene: ”Ved universitetsklinikkene har universitet og sykehus et tett samarbeid om helsefagutdanningene, spesielt om medisinerutdanningen. Den integrerte lærerutdanningen på masternivå har som ambisjon å utvikle tilsvarende tett interaksjon mellom praksisutdanning og forskningssamarbeid.” sier Solbrekke.

Modellen er prøvd ut gjennom en avtale mellom Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) og Stovner videregående skole fra høsten 2009 og konseptet er videreutviklet i samspill med studentene, skoleeiere og resentanter fra skolene i Oslo og Akershus.

I tillegg til de lokale samarbeidspartnerne har UiO, ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, inngått i tett samarbeid med Universitetet i Tromsø i utviklingen av prosjektet.

Stor interesse for prosjektet
Tilstede på lanseringen 4. april var representanter fra 48 skoler, i tillegg til skoleeiere i Oslo og Akershus og representanter fra fagforeningene. Fra UiO møtte blant annet representanter fra lærerutdanningene ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, ILS og fagmiljøene i Lektorprogrammet. Direktør for Utdanningsetaten i Oslo, Astrid Søgnen, og representant fra Akershus fylkeskommune, Per-Arne Brunvoll, holdt begge innlegg på lanseringen, og skoleeierne gir sin fulle støtte til prosjektet.

Initiativtagerne til prosjektet ved UiO ser positivt på det store oppmøtet på lanseringseminaret. Solbrekke understreker at responsen fra skolene har vært svært positiv. ”Når så mange skoler viser interesse for prosjektet, tror jeg det må være fordi vi her treffer kjernen i deres virksomhet. De ser at dette ikke kun er nok en reform, men noe som vil virke styrkende for alle parter.”

Hvilket fantastisk sammentreff! At 150-årsmarkeringen av Fridtjof Nansens fødsel faller sammen med 200-årsjubileet for Norges første universitet.

For Nansen og norsk akademia er vevd inn i hverandre på så mange måter.

Når vi feirer etableringen av det første norske universitet skal vi selvsagt framheve forskeren Nansen. Flere begivenheter i vårt jubileumsår gjør nettopp dette. Vi startet i Bergen i januar, med vår utstilling ”Arven etter Nansen – Vitenskap ved verdens ende”. Utstillingen er blitt til i samarbeid med Havforskningsinstituttet, Norsk Polarinstitutt, Meteorologisk institutt og Frammuseet. Denne utstillingen er på vandring og er i disse dager i St Petersburg. Neste stopp er Berlin. I Oslo vises utstillingen til høsten når Nansens fødselsdag markeres 10. oktober i den nyåpnede Aulaen.

”Arven etter Nansen – Vitenskap ved verdens ende” viser polarforskeren og havforskeren Nansen. Men hva med hjerneforskeren Nansen? Som jeg skriver i dagens utgave av Morgenbladet: Nansen innledet jo sin usedvanlige karriere med forskning på hjernen. Redaktøren for det internasjonalt ledende nevrobiologitidsskriftet Brain skriver i en av sine siste ledere at Fridjof Nansen hadde ”altered the course of neuroscience”. Hva redaktøren refererer til er Nansens doktorgradsarbeid, utført ved Bergen museum. I dette arbeidet la Nansen et viktig grunnlag for det moderne syn på nervesystemets oppbygning: At hjernen består av separate enheter – nevroner - og ikke av nettverk av sammensmeltede celler. Han var så forut for sin tid at hans konklusjoner ble møtt med betydelig skepsis. Men i dag er hans arbeid en del av den nevrovitenskapelige kanon.

Denne helgen åpnes en utstilling – Mind gap - som skal framheve arven etter Nansen innen norsk hjerneforskning. Utstillingen settes opp på Norsk Teknisk museum i Oslo. Den er laget av scenekunstnereren Robert Wilson i samarbeid med professor Serge von Arx ved Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold. Universitetet i Oslo er hovedsamarbeidspartner og vi ser denne utstillingen som en hovedattraksjon i vårt 200-årsjubileum.

Temaet for utstillingen er hjernen og hjerneforskning. Jeg var på Teknisk museum i går og fant en utstilling som løfter begrepet formidling til et nytt nivå. Utstillingen er ikke et møte mellom tilskuer og objekt men en opplevelse der tilskueren blir trukket inn i hjerneforskningens univers. Dette skjer ved hjelp av en rekke grep som jeg ikke vil røpe her. For dette er en utstilling som må ses.

Siste gang Robert Wilson var i Norge satte han opp Peer Gynt på Det Norske Teatret. En kritiker skrev at ”dette er Peer Gynt på en slik måte vi aldri har opplevd på en norsk scene”. Nå kan du få en lignende førstegangsopplevelse innen vitenskapelig formidling.

Nyhetssak om utstillingen på NRKs nettsider

Kunnskapsdepartementets utdanningskvalitetspris deles ut i dag. Prisen skal stimulere institusjonene innenfor høyere utdanning til å arbeide systematisk med å fremme og videreutvikle kvaliteten på sine utdanninger. Det er ellevte gang prisen utdeles.

Tirsdag kl. 14 ble det klart hvem som får årets pris. Prisen deles mellom Høgskolen i Sør-Trøndelag for prosjektet “Rom for læring” og Universitet i Oslo for prosjektet “Transformasjon av vitenskapelige tenke-, arbeids – og vurderingsformer i masterutdanning”. UiOs prosjekt ligger under Avdeling for helsefag, Institutt for helse og samfunn, Det medisinske fakultet.

Universitetsstyret har vedtatt at utdanningskvalitet skal være hovedprioriteringen i 2011. Det er derfor spesielt gledelig at prisen går til UiO i år. Det er også svært hyggelig at det nettopp er Institutt for helse og samfunn som får årets delte pris. Dette instituttet er en nyskapning og et ektefødt barn av den reorganiseringsprosessen som Det medisinske fakultet gjennomgikk i 2010.

Tildelingen av Utdanningskvalitetsprisen til Avdeling for helsefag er en anerkjennelse av et godt studietilbud som er både forskningsbasert og erfaringsnært. Prisen føyer seg inn i en rekke av positive tilbakemeldinger til UiO. Nylig fikk vi resultatene fra Arbeidsgiverundersøkelsen som viser at arbeidsmarkedet er fornøyd med våre kandidater. Og vår nordiske konferanse om "Forskningsuniversitetet som studiested" ble godt mottatt.

Sistnevnte konferanse ble arrangert 3. og 4. mars, som et av flere arrangementer i vårt studiekvalitetsår. Så mange som 236 deltagere fra 25 institusjoner deltok. Konferansen viste at studentenes deltagelse og aktivitet i læringsprosessen er avgjørende for at forskningsuniversitetene skal bli gode og dynamiske studiesteder. UiO må våge å ta vare på tradisjon, samtidig som vi foretar nødvendige forandringer i etablerte måter å tilby læring og undervisning på. UiO må være Norges beste lærested!

Hva kan andre miljøer lære av det prisbelønte masterstudiet i helsevitenskap? De kvalitetsforbedrende tiltakene på masterstudiet i helsevitenskap ble gjort for å bedre progresjonen og redusere frafall på spesifikke tidspunkt i studieforløpet. To nye emner ble opprettet, kurs i formidling blir arrangert, og studentaktive læringsformer ble introdusert. En resept som ga resultater.

Studiekvalitetsåret 2011 har fått en ”flying start”. Men debatten om studiekvalitet og hvordan denne skal styrkes må fortsette med uforminsket kraft. Med studentene som aktive deltagere og premissleverandører. Det engasjementet studentene har lagt i utformingen av Studentdeklarasjonen 2011 viser at de har mye å tilføre.
 

Å velge utdanning er et av de viktigste valgene i livet.

I UiOs strategi 2020 skriver vi at ”Universitetet i Oslo skal tilby utdanninger som tiltrekker seg studenter som har forutsetninger for, og som engasjeres av studier ved et fremragende forskningsuniversitet”. UiO har allerede i dag meget gode forskningsbaserte utdanninger med mange søkere. Vi vet at når våre studenter er ferdig utdannet, kommer 9 av 10 raskt i relevant arbeid. UiO lanserte nylig en arbeidsgiverundersøkelse som viser at 9 av 10 arbeidsgivere ønsker å ansette kandidater fra UiO igjen. Dette er godt nytt for unge mennesker som lurer på om de får jobb og ”om jeg blir noe med en universitetsutdanning”. Jeg oppfordrer alle UiO-ansatte til å inspirere potensielle søkere til å vurdere UiO som studiested.

Til potensielle søkere: Ved UiO kan du velge i et bredt studietilbud bestående av 48 bachelorprogrammer (3 år), 9 masterprogrammer (5 - 6 år) og 15 årsenheter som du kan ta etter videregående. Innenfor programmene finner du utallige fordypningsmuligheter. Etter bachelor kan du velge mellom 80 masterprogrammer (1 1/2 - 2 år). UiO har over 600 utvekslingsavtaler med mange av verdens fremste universiteter. På facebooksiden blikjentmeduio kan du lese om UiO-studentenes erfaringer fra våre studieprogrammer og deres opplevelser på utveksling. Du kan lese om hvorfor de studerer det de gjør og du kan få annen nyttig informasjon.

I dag skal vi sammen med dekanene diskutere hvordan vi ytterligere skal styrke internasjonaliseringen av våre studier. Alle studieprogrammer bør ha internasjonale komponenter i form av tilrettelagte og integrerte delstudier i utlandet, samt internasjonalt tilrettelagte emner ved UiO. Stadig flere av våre kandidater vil gå inn i stillinger der de vil arbeide på tvers av landegrensene og på tvers av kulturelle og språklige skillelinjer. Det er derfor et viktig mål for UiO at utdanningen får et globalt perspektiv og et faglig innhold som danner og utdanner til en internasjonal arbeidsplass.

Jeg håper at mange vil velge å studere ved UiO og oppleve at kunnskap forandrer alt. Husk søknadsfristen 15. april!

I vår nye strategiplan Strategi2020 står følgende i kapitlet ”Det gode universitetet”:

Ansatte og studenter skal vite hvor beslutninger treffes og hvordan disse beslutningene kan påvirkes, og de skal oppfordres til deltakelse i universitetsdemokratiet.

I dag starter valget til Studentparlamentet og det er på tide å heve ambisjonene når det gjelder valgdeltagelse. I fjor stemte 13.5% av studentene, i 2009 var deltagelsen 12.3%.

Godt nok? Nei, jeg synes ikke det. La jubileumsåret 2011 bli året som markerer rekorddeltagelse i valget.

Hvorfor? Fordi høy valgdeltagelse gir lederne legitimitet til å utføre vervene sine på en god måte. Høy valgdeltagelse betyr engasjement i Universitetets ve og vel, noe som trengs for at Universitetet i Oslo skal ha mulighet til å realisere de høye ambisjonene som er nedfelt i Strategi 2020. Jeg mener at studentenes medvirkning og kreativitet er avgjørende for at Universitetet i Oslo skal kunne styrke sin internasjonale posisjon og stå fram som en av de mest attraktive utdanningsinstitusjonene i Norden og Europa. Studentene og deres representanter er de som best vet hvor skoen trykker i utdanningen og hvor det er størst forbedringspotensial. Høy valgdeltagelse er den naturlige fortsettelsen av det engasjementet som førte til utarbeidelsen av Studentdeklarasjonen 2011 – et dokument som inneholder mange gode og kreative forslag til hvordan Universitetet i Oslo kan bli et bedre læringsuniversitet.

Jeg vil si som Studentparlamentet: Husk at den som stemmer, bestemmer.

Gå til infoside om valget

Her er programmet for valgperioden

Her er oversikt over hvor Studentparlamentet er representert

Betydningen av universiteter og høyskoler for by- og regionutvikling er like vanskelig å måle som å overvurdere.

I går var jeg på besøk på Högskolan i Borås, sammen med resten av styret i Universitets- og Høgskolerådet (UHR). På veien til Högskolan kjørte vi forbi det nye og særpregede hovedkontoret til Gina tricot. Vi er inne i et distrikt der tekstiler er viktig næringsvei. Og vi møter en høyskole som har utdanning innen tekstiler som sitt viktigste og mest profilerte satsingsområde. Høyskolen er bokstavelig talt godt innvevd i det lokale næringsliv. Det er ikke vanskelig å se skolens betydning for regionens utvikling.

Midt under møtet i Borås tikker det inn melding fra mitt eget universitet om at styret i Kunnskap Oslo har vedtatt å dele ut tre priser til Oslo-forskning. Hovedprisen går til to forskere fra Høgskolen i Oslo som har forsket på demografi, flerkulturelt fellesskap og verdiskaping som utfordring for politisk styring og velferdsutvikling. Prisene for beste forskningsbidrag fra mastergradsstudenter går til to studenter med masteroppgaver fra Universitetet i Oslo. Den ene oppgaven dreier seg om skoleprestasjoner blant norske, pakistanske og vietnamesiske innvandrere og etterkommere. Den andre oppgaven viser at innvandrerungdom har et reflektert forhold til egen identitet og storsamfunnets stereotypier om dem.

Premiene er en gave fra Oslo kommune og deles ut etter vurdering av egen fagkomité.

Finansbyråd Kristin Vinje er styreleder for Kunnskap Oslo. I pressemeldingen skriver hun:

- Oslo er en by i sterk vekst, og vi ønsker kunnskapsbaserte innspill om hvordan vi kan legge til rette for en god utvikling i et flerkulturelt fellesskap. Disse vitenskapelige arbeidene er alle på hver sine måter svært relevante for fremtidig politikkutforming i Oslo kommune. Alliansen Kunnskap Oslo og Oslo kommune ønsker med dette å premiere strategisk og policyrelevant Oslo-forskning.

Vi er glade for det gode samarbeidet som er etablert med Oslo kommune og for at kommunen vet å verdsette den forskningen som utføres ved Universitetet i Oslo og de andre kunnskapsinstitusjonene i Oslo-regionen. Oslos utvikling vil være et tema i vårt 200-årsjubileum.

Betydningen av forskning og høyere utdanning for by- og regionutvikling må være et viktig element i den kommende utredningen av den samfunnsøkonomiske avkastning av norsk forskning (se tidligere blogg).

Kunnskap Oslo er en allianse av 33 kunnskapsinstitusjoner i Oslo og har som mål å posisjonere Oslo som et nasjonalt og internasjonalt kunnskaps- og beslutningssentrum.

Som understreket i tidligere blogger har universitetene et vidt samfunnsoppdrag som strekker seg utover det som kan måles og telles. Samtidig må universitetene finne seg i å bli sett i kortene og hele tiden vise at vi ivaretar vårt ansvar for forskning, utdanning, formidling og innovasjon.

Det er også vårt ansvar å korrigere når målinger gir et skjevt bilde av universitetenes virksomhet og når målinger anvendes ukritisk og på feil grunnlag. Dagens forskningspolitikk bærer for mye preg av ”tull med tall”.

Nå har Klassekampen (28. mars 2011) hatt et oppslag der norsk forskning ”lander på bunnen” over antall siteringer. Siteringsfrekvens benyttes ofte som en indikator på forskningens kvalitet og gjennomslagskraft. Hvor presis denne indikatoren er kan diskuteres. Men det er utvilsomt slik at antall siteringer sier noe om i hvilken grad vår forskning blir lagt merke til i utlandet.

Klassekampen tar utgangspunkt i Forskningsbarometeret 2011, som er Kunnskapsdepartementets nye helsekontroll av norsk forskning. Her står det at "Norges andel av siteringene var økende fram til 2005, men har falt litt de siste årene og er nå på nivå med Østerrike og Finland." Basert på tre angitte kilder sier Forskningbarometeret at Norge for perioden 2006- 2008 har en relativ siteringsindeks på 123, sammenlignet med ca 150 i Danmark (høyest i Norden). Verdensgjennomsnittet er da satt til 100.

Et barometer gir et øyeblikksbilde av en meget dynamisk prosess. En enkelt avlesning av trykket sier lite om utviklingen av været. Og dette er sannelig også tilfellet for et forskningsbarometer. I gamle dager – da man leste trykket på veggbarometeret og ikke fra nettsiden yr.no – så banket man lett med fingeren på barometeret for å se om viseren hoppet mot godvær eller styggvær. Hva skjer hvis man gjør det samme med Forskningsbarometeret?

Da ser man – som figuren fra Nordforsk viser - at norsk forskning er inne i en meget god utvikling med hensyn til siteringer. Mens alle andre nordiske land (unntatt Island) viser en stagnering eller tilbakegang i antall siteringer for perioden 2004 – 2007 har Norge en fremgang. Ja, figuren forteller oss at siteringene til norsk forskning har gått jevnt oppover siden 1989, hvis man skal tro Nordforsks analyse "Bibliometric Research Performance Indicators for the Nordic Countries". Investeringene i norsk forskning har effekt, også når man måler i antall siteringer. Og vi har styrket vår posisjon i Norden over de siste 20 årene.

Denne lille analysen viser hvor viktig det er å tolke tall i kontekst. Ved neste års helsekontroll bør man se på utviklingen og ikke bare på øyeblikksbildet. Hvis ikke vil både Klassekampen og andre gå i den fellen som legges ut når man tar for lett på omgangen med tall.

Det er ingen grunn til å betvile at økte investeringer i norsk forskning vil gi uttelling også i form av siteringer og synlighet. 

I en tidligere blogg (om Forskningsbarometeret 2011) kom jeg til å referere til den norske filosofen Hans Skjervheim. Han la vekt på betydningen av symmetri i den gode dialogen og at i en god dialog er partnerne likeverdige selv om det i utgangspunktet foreligger en maktasymmetri. Jeg kom med et ønske om at dette prinsippet burde anvendes ved neste ”helsekontroll” av forskning og universiteter i Norge. Kunnskapsdepartementet burde tenke sammen med universitetene om hvordan forskning og utdanning skal styrkes heller enn å være opptatt av å objektivere universitetene som noe som utelukkende skal veies, rangeres og diagnostiseres. Vi håper at resten av Vitenskapsåret kan bidra til denne dialogen.

Skjervheim er imidlertid høyst aktuell også i forhold til et annet initiativ som vår regjering har lansert. Det dreier seg om Fagerbergutvalget - ”Ekspertutvalget for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning”. Dette utvalget skal komme med sin innstilling allerede i mai 2011. Utvalget kan spores tilbake til St.meld. nr. 30 (2008-2009) Klima for forskning der det slås fast at det skal settes ned et ekspertutvalg som skal ”gå gjennom mål- og resultatstyring i forskningssektoren og foreslå endringer som bidrar til høyest mulig samfunnsøkonomisk avkastning av forskningsinnsatsen. Utvalget skal herunder foreslå resultatindikatorer for forskningssektoren. En slik gjennomgang av forskningens mål og resultater må ta utgangspunkt i at forskningen skal ha høy kvalitet, og at staten også har et viktig ansvar for grunnforskning.”

Jeg har noen enkle spørsmål: Har regjeringen overskuet konsekvensene av å redusere universitetene til leveranser av målbare forskningsresultater, slik det ligger ganske så eksplisitt i utvalgets mandat? Har regjeringen tenkt igjennom hvordan dette mandatet bryter med det vide samfunnsoppdraget universitetene har? Har regjeringen lagt opp til at universitetene selv kan få være med på å tolke de tallene som legges fram?

Selvsagt er mye av det som skjer ved et universitet målbart og dette både kan og skal måles. Men det bærer helt galt av sted dersom universitetene utelukkende defineres gjennom det målbare. Det er bare ”ting” som kan behandles ensidig teknisk, med definerte mål og indikatorer. Og her er vi ved Skjervheim og det ”instrumentelle mistaket”.

Universiteter er langt fra en ”ting”. Universitetene skal handle ut ifra og hegne om et sett av verdier og skal også være normgivende i et samfunn som hele tiden er under endring. Universitetene skal kritisere og kommentere og være et korrektiv til den enhver tid gjeldende politikk. Universitetene skal både danne og utdanne. Mange av disse aktivitene kan umulig måles. Tilliten til universitetssamfunnet er basert nettopp på det hevdvunne prinsipp at universitetene skal arbeide med oppgaver som unndrar seg måling og målstyring. Blir det instrumentelle perspektivet enerådende er det ikke lenger rom for tillit. Og uten tillit kan ikke universitetene fortsette som ”den femte statsmakt”. En viktig bærebjelke for dagens samfunn vil forvitre.

Som nevnt i en tidligere blogg: I 2011 bør vi minnes diskusjonen som gikk forut for etableringen av det første norske universitetet for 200 år siden. Spørsmålet var om vi skulle opprette en læreanstalt tilpasset til vår næringslivsprofil eller om det skulle være et ”fuldstændigt Universitet”. Nicolai Wergeland gikk for det siste alternativet – og dette vant fram. ”Nytte” måtte defineres bredt.

Vår statsråd har ganske nylig – og meget fortjenstfullt – gått ut med sterk kritikk av departementer og offentlige instanser som prøver å sensurere og politisere forskning. Men det er en hårfin balanse mellom dette og det å nedsette et offentlig utvalg med bundet mandat om å utrede ”samfunnsøkonomisk avkastning” av norsk forskning. Jeg håper og stoler på at departementet og regjeringen makter å finne denne balansen. I motsetning til Godot så vet vi at Fagerberg kommer.

En hale: I en av sine berømte taler fortalte Steve Jobs om sitt kurs i kalligrafi. Aldri hadde han trodd at kunnskap om skrift og skrifttyper ville komme til nytte. Men denne kunnskapen kom til å bli avgjørende for utviklingen av en av de store suksesser i moderne tid – Macintosh computer. Et universitetet skal være et sted der selv det ”unyttige” blir nyttig. I Nicolai Wergelands ånd.

Den 17. mars hadde Kunnskapsdepartementet invitert til konferanse om ”Kunnskap for framtida”. Konferansen er et ledd i departementets ”Vitenskapsår”. Flott at departementet setter forskning og vitenskap på kartet på denne måten. Mer om dette i en annen blogg.

Under konferansen ble det lagt fram et dokument – Forskningsbarometeret 2011 - som for de fleste av oss kom som selveste julekvelden på kjerringa. Forskningsbarometeret er en 96 siders beskrivelse av tilstanden til norsk forskning og norske universiteter. Vi leser at barometeret skal oppdateres årlig.

Det er altså innført en årlig helsekontroll av norske universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner. Og nå har vi fått vår første helserapport. Denne inneholder ikke bare et knippe av indikatorer men også subjektive vurderinger av norske universiteters kvalitet som forsknings- og utdanningsinstitusjoner.

Det er fint med årlige helsekontroller. Men i medisinens verden er det slik at en helsekontroll alltid er basert på den gode samtalen. En samtale der den som skal kontrolleres kan formidle sin egen vurdering av helsetilstanden. En samtale som både den som kontrollerer og den som blir kontrollert kan lære av. Kanskje Kunnskapsdepartementet i forbindelse med neste kontroll kunne invitere til den gode samtalen?

Universitetene skal tåle å bli sett i kortene. Men det skaper et visst ubehag når vi objektiveres på den måten som vi er blitt gjennom Forskningsbarometeret 2011. Kunnskapsdepartementet og universitetene kjemper for samme sak – at forskning og høyere utdanning i Norge skal bli så god som mulig. At helsetilstanden skal være optimal. Men da må departement og universitet gå inn i en dialog som begge parter kan få utbytte av og der ”saken” er best mulig forskning og utdanning og ikke universitetene selv.

Vår egen filosof Hans Skjervheim skrev mye godt om betydningen av den symmetriske dialog og treleddete relasjon. Kanskje hans tanker kunne nedfelles i introduksjonen til neste års Forskningsbarometer?

Paul Chaffey og Hilde Widerøe Wibe hadde et innlegg i Aftenposten 8. mars der de hevder at ”Akademia trenger å ta inn over seg at ledelse er nødvendig”.

Jeg har sjelden sett et innlegg som slår inn så mange åpne dører. Men det er tydelig at det har vært interessante diskusjoner på Abelias årskonferanse! Hovedkonklusjonen derfra var at ”130 ledere fra ulike kunnskapsbedrifter var enige om at ledelse er sentralt for å lykkes”.

I et seriøst innlegg i Aftenposten er det bemerkelsesverdig at det settes fram en påstand om at det er ved universitetene ledelse har lavest anseelse – uten at dette dokumenteres eller sannsynliggjøres. Som påpekt i mitt innlegg i Aftenposten i dag er det meget stor oppmerksomhet rundt ledelse i akademia. Vår nye strategiske plan Strategi 2020 er et vitnesbyrd om dette.

Det er også vanskelig å forstå hvordan Chaffey og Wibe kan hevde at ”Akademia ikke skiller seg nevneverdig fra kunnskapsbasert næringsliv”. Jovisst er universitetene noe annet enn en produksjonsbedrift. Ved universitetene er kunnskap selve ”produktet”, pluss at universitetene både skal danne og utdanne. Det å sette universitetene i samme bås som produksjonsbedrifter er nettopp det som fører diskusjonen om akademisk ledelse inn på ville veier. Ledelse ved et universitetet må ta inn over seg universitetets egenart og funksjon i samfunnet. Og legge forholdene til rette for kreativitet og akademisk frihet.