Rektors blogg:

Kjære studenter og ansatte

Kjære alle venner av Universitetet i Oslo

Velkommen til UiOs årsfest!

Velkommen til 59 grader 56 minutter og 24 sekunder nord og 10 grader 43 minutter og 17 sekunder øst.

Hvilken merkelig måte å ønske velkommen på. Har det noen betydning å vite hvilken lengde- og breddegrad vi befinner oss på? Er dette nyttig kunnskap?

Tidlig på 1700-tallet døde det årlig titusenvis av mennesker på verdenshavene på grunn av feilnavigering. Hundre år senere var antall døde kraftig redusert, til tross for at trafikken var mangedoblet. Hvorfor? Fordi det i mellomtiden hadde blitt mulig å bestemme lengdegraden til sjøs. Noe som åpnet for presis navigering og sikker ferdsel.

For å bestemme lengdegrad til sjøs trengte man en klokke som kunne være pålitelig selv i urolige farvann og som kunne gjøre det mulig å sammenligne lokal tid med tiden i London eller et annet referansepunkt. Slike klokker eller kronometre fantes ikke og forlisene var mange på grunn av feilnavigasjon. Da den britiske flåten under Sir Shovells kommando forliste i 1707 var begeret fullt: nå måtte man utvikle en metode for å bestemme lengdegraden til sjøs. Det ble utlyst en pris. I jakten på denne prisen utviklet John Harrison et kronometer . H-4 – som fungerte selv når skipene rullet som verst. Historien vil ha det til at Harrison måtte kjempe for å utløse prisen, selv om den åpenbart tilkom ham. Denne fascinerende historien om et ensomt geni er beskrevet av en av de fremste vitenskapsformidlere vi har – Dava Sobel – i boken ”Longitude” (Lengdegrad). For de av dere som har det til gode å lese hennes bok: løp og kjøp – eller løp og lån.

Utstyrt med kronometeret H-4 kunne Harrison - eller rettere sagt hans sønn - holde styr på lengdegradene under en sjøreise fra England til Barbados. Han bommet med bare 15 km. Dette er jo ikke imponerende sammenlignet med den presisjon satellitter og GPS gir oss i dag. Men nitidig forskning og utvikling hadde løst et problem. Og reddet liv.

Hvor mange av oss som sitter her i dag reflekterer over all den forskningen som ligger bak min presise velkomsthilsen til 10 grader 43 minutter og 17 sekunder øst? For å skape aksept for forskningens betydning må vi hele tiden minne oss selv på hvordan vårt moderne samfunn er tuftet på kunnskap utviklet over generasjoner. Og denne påminnelsen skal fortelle oss at forskning også er avgjørende for å opprettholde og videreutvikle vårt samfunn og vår velferdsstat. Formidling av forskningens betydning – før, nå, og i morgen – er en av universitetets viktigste oppgaver. Som blir verdsatt gjennom en av de prisene som skal utdeles i dag.

Våre barn og ungdommer – som får mobiltelefon med GPS i bursdagsgave – må fortelles om den forskningen som ligger bak alt det vi tar for gitt. Dette vil Universitetet i Oslo gjøre gjennom et sterkere samarbeid med Oslo-skolen. I vårt jubileumsår i 2011 vil vi åpne Observatoriet ved Solli plass for skoleelever og fortelle dem hvordan Oslos breddegrad og lengdegrad ble bestemt. Dette er vår jubileumsgave til Oslo by! I Norges eldste universitetsbygning arbeidet professor Christopher Hansteen med astronomiske observasjoner i mange år. Hans observasjoner var så nøyaktige at de var offisielle tall i norske almanakker helt fram til 1978. Hvis vi tar med oss vår GPS til Observatoriet i dag ser vi at han bommet på lengdegraden med kun 191 meter. Hans arbeid – bokstavelig talt gjennom natt og dag – satt Norge på kartet.

Det vi gjør i Observatoriet er representativt for hvordan vårt jubileumsår vil bli. Vi vil ha et jubileum som engasjerer hele det samfunnet som universitetet har bidratt så sterkt til å bygge opp. Vi vil ha et jubileum som retter seg mot den ungdommen som vi ønsker å rekruttere til våre læresteder og som skal bygge fremtidens samfunn. Samtidig vil vi ikke ha et selvforherligende og navlebeskuende jubileum men vil stimulere til kritisk debatt om universitetenes rolle i dag og i morgen. Skjønt medienes interesse for universitetet i det forgangne år forteller oss vel at denne debatten vil komme uansett.

For vi har våre utfordringer ved dette universitet. Vi har utfordringer når det gjelder arbeidsmiljø og innkjøpsordninger. Vi må sikre bedre oppfølging av studentene. Dette er og må være en hovedprioritet for Universitetet i Oslo. Og vi må arbeide for en bedre forutsigbarhet i karriereløpet for våre forskere. Alle disse utfordringene har vi tatt tak i. Vi skal lære av de utfordringene vi har hatt og som har blitt eksponert for offentligheten gjennom tallrike medieoppslag det siste året. Det tjener vår institusjon til ære at vi holder dommedag over oss selv i full offentlighet, i den sikre overbevisning om at dette vil tjene oss på sikt. Vår ambisjon om å bli en enda bedre arbeidsplass og studieplass er nedfelt i et eget kapittel i vår nye strategiplan, kalt det Gode Universitet. Men det må understrekes at mange av våre arbeids- og læringsmiljøer holder aller høyeste kvalitet, slik som de internasjonale studieprogrammene ved Pedagogisk forskningsinstitutt som honoreres med en av dagens priser.

Så hvor går vi i årene som kommer? Retningen er fastlagt i vår nye strategiplan, vedtatt av universitetsstyret i april i år. Hvor langt vi skal gå gjenstår å definere. Breddegrad og lengdegrad for våre ambisjoner skal bestemmes gjennom handlingsplaner som vi nå arbeider med. Men sikkert er det at Universitetet skal styrke sin allerede sterke internasjonale profil. Med sin store faglige bredde er universitetene som skreddersydd til å angripe de komplekse globale utfordringene innenfor så forskjellige områder som klima, energi, helse, menneskerettigheter og kulturell kompleksitet. Med dette følger ikke bare muligheter men også et ansvar som vi må ta innover oss. Dette ansvaret krever ikke minst et engasjement i kampen mot undertrykkelse på grunn av rase, religion, kultur og kjønn. En fremstående person i denne kampen – forfatteren Assia Djebar – skulle delta i dagens program men ble dessverre forhindret. Djebar har flere ganger vært nominert til Nobels litteraturpris og mitt personlige syn er at det knapt kan finnes en mer verdig kandidat.

En av de viktigste utfordringene for Universitetet i Oslo er å høste mer fra sin store faglige bredde. Før vårt rektorat tiltrådte i fjor hadde Universitetet allerede etablert syv tverrfakultære forskningssatsinger. Slike tverrfakultære satsinger vil gjøre UiO bedre rustet til å angripe komplekse globale problemstillinger og vil også gjøre UiO mer synlig – både nasjonalt og internasjonalt. For UiO kan ikke fortsette å være Norges største og best bevarte hemmelighet! Vi føler nå at UiO er i ferd med å komme ut av skapet og at stadig større deler av vår aktivitet blir tydeliggjort for samfunnet rundt oss. Dere skal vite at dette ikke kommer av seg selv men er et resultat av en bevisst satsing fra UiO sentralt og fra UiOs utmerkede formidlere – inklusive Thomas Hylland Eriksen og hans kolleger i Culcom som i dag får formidlingsprisen. Noe av det mest gledelige vi ser på formidlingsfronten er at stadig flere av våre studenter og yngre medarbeidere skriver innsiktsfulle kronikker og deltar i samfunnsdebatten. Fortsett med dette! For UiO skal fremstå som et universitet med stolt tradisjon og ungt ansikt.

UiO har et ansikt utad som en ledende institusjon for forskning og utdanning innen humaniora og samfunnsvitenskap. Men fremdeles møter vi av og til holdningen at UiO er et ikke-teknologisk og ikke-innovativt universitet. Dette er myter som må drepes med effektiv formidling. Og med strategiske tiltak. I mai inngikk vi en samarbeidsavtale med Institutt for Energiteknikk på Kjeller som et av flere tiltak for å styrke vår teknologiske profil. Og i april fullførte vi fusjonen mellom Universitetets og Helse SørØsts innovasjonsenheter. Birkeland og Medinnova er nå samlet i Norges største innovasjonsselskap Inven2. Dette innovasjonsselskapet hviler på et forskningsvolum svarende til 5 milliarder kroner i året. Dette er et betydelig volum selv i internasjonal sammenheng. Og nå skal vi samle UiOs miljøer omkring en enda mer ”innovativ utdanning innen innovasjon” for å styrke entreprenørånden ved vår institusjon.

UiO har også et stort potensial for sterkere tverrfaglig samarbeid innen menneskerettigheter og internasjonal helse. Det gjør inntrykk når en så profilert og erfaren politiker som tidligere visepresident Walter Mondale forteller oss at vi har et uutløst potensial når det gjelder utdanning innen menneskerettigheter. Vi tok konsekvensen av dette og i sommer hadde vår internasjonale sommerskole sitt første tverrfaglige kurs i human rights. Einar Vannebo og hans kolleger skal ha takk for på rekordtid å etablere dette nye kurset. Og innen internasjonal helse har vi nå fått en sterkere profil gjennom etablering av det nye Instituttet for Helse og Samfunn ved Det medisinske fakultet. Fagmiljøer ved dette instituttet har over tid møysommelig bygget høy kompetanse innen forskning og høyere utdanning i en rekke lavinntektsland og konfliktland, og bygget relasjoner til solide, internasjonale forskningsmiljøer. Institutt for Helse og Samfunn er et naturlig utgangspunkt for en enda sterkere rolle for UiO i kompetansebygging nasjonalt og internasjonalt, og vil kunne bidra til oppfølging av Norges utenrikspolitiske ambisjoner innen bistand og internasjonal utvikling.

Men hva med det ensomme geni – som Harrison. Er det noen plass for den ensomme forsker og den lille forskningsgruppen i fremtidens universitet? Noe av det fascinerende og utfordrende ved dagens universitet er dets heterogenitet. Ja visst er det behov for store forskningsnettverk og store satsinger for å takle komplekse globale problemstillinger. Men det må også skapes plass for dagens Harrison. For vi vet aldri hvor de store gjennombrudd kommer. De som redder liv, slik som Harrisons kronometer. EU har tatt konsekvensen av at vi hele tiden må ri to hester. De tradisjonelle rammeprogrammene som støtter nettverksforskning har fått selskap av det Europeiske Forskningsrådet som støtter individuelle forskere – uansett fagområde. Vel vitende om at historien har vist at grunnforskning av høy kvalitet alltid har nytteverdi – bare man anlegger en tidshorisont som er lang nok. I en rekke kronikker over det siste året har ledelsen ved UiO påpekt at vi i Norge ikke har gode nok rammevilkår for den frie, forskerinitierte grunnforskningen her hjemme og at et krafttak er nødvendig for å rette på dette. Dagens vinner av Forskningsprisen – Johan Moan – har hatt en forbilledlig klar stemme i denne saken.

Jeg kommer akkurat fra et møte på Svalbard der utfordringene i Arktis ble belyst fra eksperter innen økologi, biologi, medisin, geologi og fysikk. Det slo oss alle som var der oppe at kun ved en tverrvitenskapelig analyse kan man se omfanget og alvorlighetsgraden av utfordringene i nord. Og tverrfaglig forskning er nødvendig for å anvise hvordan disse utfordringene kan løses. Navigering er blitt lettere i Arktis etter at isen har trukket seg tilbake. Men i overført betydning er navigering blitt vanskeligere. For aldri har vel verden sett større og mer komplekse utfordringer enn i dag. Og disse utfordringene ligger ikke bare i naturvitenskapene men i høyeste grad også i humaniora og samfunnsvitenskapene, slik vi har sett i den pågående debatten om kulturell kompleksitet.

Bare noen måneder før vi går inn i vårt tohundreårsjubileum kan vi slå fast at universitetene er mer avgjørende for samfunnsutviklingen enn noen gang før. Mer enn noen gang trenger vi universitetenes store faglige bredde, mer enn noen gang trenger vi mot til å stille de store spørsmål, mer enn noen gang trenger vi tid til å reflektere, og mer enn noen gang trenger vi den gleden og nytten som gis av ny innsikt. Kjære alle sammen, la oss gratulere oss selv og vår institusjon med dagen og la oss fryde oss over at vi vet hvor vi er. Takket være Harrison, Hansteen og Universitetet i Oslo.

Gratulerer med dagen til det eldste, største og fremste universitetet i Norge!

Welcome to a leading European research university! Welcome to the University of Oslo!

It is with great pleasure that we welcome all of our new students to the University of Oslo. As you know, the traditional welcome ceremony takes place at “Universitetsplassen” in the center of Oslo on Tuesday, August 17th from 10:30-11:30. We expect many of the 6000 new students to participate in this ceremony.

You are starting your academic career at a university that places quality in education as a high priority. The University Board has designated funding to strengthen the quality of our studies and we continue to discuss how we can improve the connections between teaching and research. In addition, we are working on strengthening student advising so that so as to be better able to help students with their study choices.

But remember: as a student, you too have a responsibility together with us. The greatest change from high school to a university is that you are expected to be self-motivated and engaged in your studies. The University is here to communicate knowledge. But a leading university provides more than factual knowledge; it should also provide opportunities for critical reflection. It should stimulate your ability to see a problem from multiple viewpoints. And a university will never succeed with these challenges if it does not have students that are willing to take initiative. This is where your responsibility comes in. To study means to enquire, to search and to analyze. These are the three words that will open doors for you at Norway’s largest and leading university.

The years you will spend at the university are no doubt the only time in your lives when you are able to use so much energy to acquire and reflect over knowledge. Use this time wisely! Open your pores to everything the university has to offer! Use our buddy system and the university and student organizations web pages to find academic, cultural, social and athletic networks. The University is like a miniature world of its own, with countless numbers of offerings and activities. However, as is the case for the world at large, to find your way you need information. The ability to enquire, search and analyze also applies here. And don’t forget that there are 600 buddies that are ready and eager to help provide advice.

As foreign students you bring with you your cultural traditions, perspectives and contacts. We look forward to having you among us so that we may profit from your contributions to our academic environment. At the same time, we will do our best to fulfill your expectations while at UiO.

Welcome to what we trust will be an exciting time at the University of Oslo!

Ole Petter Ottersen (rector)

Doris Jorde (vice rector and head of Study Committee)

Kjære nye studenter!

Velkommen til et ledende europeisk forskningsuniversitet! Velkommen til Universitetet i Oslo!

Det er en glede å ta imot alle dere som er nye studenter ved UiO. Som dere sikkert allerede vet finner den tradisjonsrike velkomstseremonien sted på Universitetsplassen i sentrum, tirsdag 17. august 10:30 - 11:30. En stor andel av de rundt 6000 nye studentene vil møte opp der.

Dere begynner på et universitet som setter utdanningskvalitet i sentrum. Universitetsstyret har øremerket midler for å sikre og forbedre kvaliteten på studiene og vi har en løpende diskusjon om hvordan vi skal få knyttet utdanningen enda nærmere til forskningen. Og så arbeider vi for å styrke studieveiledningen slik at det blir lettere for dere å gjøre riktige valg gjennom studieløpet.

Men husk: dere har et ansvar sammen med oss. Den største endringen fra videregående skole til universitetet er kravet til eget engasjement. Universitetet skal formidle kunnskap. Men det gode universitet skal gi dere mye mer enn faktisk kunnskap. Det skal gi dere evne til kritisk refleksjon. Det skal stimulere evnen til å løfte blikket slik at dere kan se alle sidene ved en problemstilling. Et universitet kan ikke lykkes i dette hvis ikke dere som studenter er villig til å strekke dere. Her kommer deres ansvar inn. Det å studere betyr å spørre, lete og utforske. Det er disse tre ordene som vil åpne dørene for dere ved landets største og fremste universitet.

De årene som dere skal tilbringe ved universitetet er kanskje den eneste perioden i deres liv der dere kan bruke all energi til å erverve og reflektere over kunnskap. Bruk denne tiden godt! Ha porene åpne for alt det som universitetet har å tilby! Bruk fadderordningen og universitetets og studentorganisasjonenes nettsider til å finne faglige, kulturelle, sosiale og sportslige nettverk. Universitetet er som en verden i miniatyr med et utall av tilbud og aktiviteter, men som med verden i stort kreves kunnskap for å finne fram. Så her også gjelder det å spørre, lete og utforske. Og også her kan våre 600 faddere gi råd.

Velkommen til en spennende tid ved Universitetet i Oslo!

Ole Petter Ottersen (rektor)

Doris Jorde (viserektor og leder av studiekomitéen)

I løpet av mitt første år i rektorstolen har jeg flere ganger blitt konfrontert med uttalelser av typen "UiO satser ikke på innovasjon". Dette er en av flere myter om UiO som bør drepes så snart som mulig. For UiO satser mye på innovasjon. Og satsingen gir resultater.

Tidligere i år slo vi sammen Birkeland Innovasjon og Medinnova som er henholdsvis UiO og Helse Sør/østs innovasjonsenheter. Selskapet har nå navnet Invent2. Ved DnB NORs innovasjonspris i mai var fem av seks finalister fra dette miljøet. Dette er gledelig, og viser et stort potensial som et resultat av langsiktig satsing på innovasjon.

I disse dager skal folkets innovasjonspris kåres og fra vårt miljø kommer selskapet Protia AS. De har kommet frem til en membranreaktor som omdanner naturgass til flytende diesel. Resultatet er muligheter for mindre anlegg, lavere kostnader og mindre utslipp av CO2. Idéen kommer fra UiO, SINTEF og NTNU.

Vi forteller ofte om Universitetets viktige rolle i forbindelse med historiske gjennombrudd. Kristian Birkelands innovasjon for over 100 år siden førte til dannelsen av Norsk Hydro. Norsk petroleumssuksess ville vært umulig uten intens forskningsinnsats og utdanning av kandidater til sektoren. Men vi trenger altså ikke å gå til historien for å vise til UiOs innovative evne.

Du kan lese mer om innovasjonsprisen på UiOs nye nettsider og der finner du også en lenke til avstemningen og mer informasjon om de andre kandidatene.
 

Tallene for opptak til høyere utdanning i år er nå klare. I fjor fikk 88 prosent av de søkerne som oppfylte kravene tilbud om høyere utdanning. I år har andelen sunket til 84 prosent. Dette betyr at svært mange kvalifiserte søkere står uten tilbud fra landets universiteter og høyskoler.

Norge er i en lykkelig og ganske unik situasjon: Våre ungdomskull vokser fra år til år, i motsetning til situasjonen i mange andre europeiske land hvor den lave fødselsraten på 90-tallet nå gir seg utslag i små ungdomskull. Ikke bare har vi en yngrebølge, men denne yngrebølgen ønsker seg høyere utdanning! Etter å ha gått relativt uskadet gjennom finanskrisen har vi nå en historisk mulighet til å benytte vår økonomiske styrke til å gi høyere utdanning av topp kvalitet til et rekordstort antall ungdommer. Denne muligheten må vi utnytte. Vi vet at vi står overfor en stor omstilling i næringslivet etter hvert som olje og gassressursene avtar. Og vi vet at næringslivet i Norge konkurrerer på kvalitet, ikke pris. Kort sagt, Norges framtidige konkurranseevne vil avhenge av kapasiteten og kvaliteten på vår høyere utdanning.

I Dagens Næringsliv 21. juli kommer statsråd Tora Aasland med en oppfordring til alle søkere som nå står uten plass. Hun ber dem se til distriktene og til utlandet.

At det er viktig å utnytte kapasiteten i distriktene er det lett å være enig i. Men at det skal være norsk offisiell politikk å sende studenter utenlands fordi det ikke er kapasitet her hjemme er vanskeligere å forstå. En slik politikk, basert på andre lands suksess og satsing, var nødvendig og akseptabel i gjenreisningstiden etter krigen. Men virker malplassert i dag. Våre skandinaviske naboer har lenge reagert på at vi sender studenter til dem fordi vi ikke har plass her hjemme og vil neppe bli mildere stemt dersom denne praksisen opprettholdes eller forsterkes.

Internasjonalisering av høyere utdanning har høy prioritet ved Universitetet i Oslo og ved alle andre universiteter i Norge. Selvsagt er det positivt at norske studenter reiser til utenlandske universiteter! Men internasjonalisering er basert på en fornuftig balanse mellom antall studenter som reiser til utlandet og antall studenter som reiser inn. Internasjonaliseringsbegrepet forutsetter en viss grad av symmetri og kan ikke brukes for å rettferdiggjøre  eksport av studenter til utlandet framtvunget av manglende kapasitet på hjemmebane.    

Med sine store ressurser har Norge en plikt til å bidra etter evne til den globale kunnskapsallmenningen. Ressurser forplikter. Dette har regjeringen tatt innover seg når det gjelder utenrikspolitikken. På dette området skal Norge ta et ansvar utover oss selv, slik det står formulert i Soria Moria-erklæringen. Da kan vi ikke samtidig legge opp til en lavbudsjettmodell på utdanningssiden og satse på andre lands utdanningskapasitet der vi har full anledning til å satse selv. Regjeringen bør snarest mulig komme med en plan for hvordan vi utnytter den store muligheten som ligger i yngrebølgen. Internasjonalisering må være et element i denne planen, men ikke tvangseksport. Universitetene kommer gjerne med sine bidrag. 

(Dette innlegget ble publisert i forkortet form i Dagens Næringsliv, 24. juli 2010.)

Bruker vi egentlig to kroner for å spare én?  Steinar Johansen, forsker ved Norsk Institutt for by og regionsforskning, stilte dette spørsmålet i sitt debattinnlegg i Aftenposten den 16. juli. Med henvisning til de mange oppslagene om innkjøpsordningen ved UiO antyder han at vinningen fort kan gå opp i spinningen dersom man til punkt og prikke skal oppfylle alle regler for offentlig innkjøp.

Igjen: UiO vil selvsagt holde seg til gjeldende regelverk. Men at det koster å spare er sikkert. I løpet av de siste to årene har UiO tredoblet antallet ansatte som arbeider med innkjøp og har bygget opp en innkjøpsseksjon som nå har 16 stillinger. I tillegg etablerer vi innkjøpsmiljøer på fakultetsnivå. UiO vil dessuten inngå i et tettere samarbeid med Helse SørØst for å få flere felles rammeavtaler. Vi satser mye på å bli en av de beste i klassen også på innkjøp.

UiO har ryddet opp i gamle rammeavtaler og har i 2010 så langt inngått 13 nye gjennomgående rammeavtaler. Disse vil gi betydelige innsparinger. Men som jeg nettopp påpekte i et oppslag i Aftenposten: UiO er en meget kompleks organisasjon og det er et godt stykke igjen før vi har gode og oppdaterte rammeavtaler på alle områder. Ikke minst når det gjelder kjemikalier er det nødvendig med et godt samarbeid mellom fagmiljøene og innkjøpsfaglig ekspertise for å få hensiktsmessige ordninger.

Et universitets oppgave er å benytte tilgjengelige ressurser på best mulig måte til forskning, utdanning og formidling av høyeste kvalitet. En effektiv ressursutnyttelse krever respekt for den ansattes tid. Dette er det verdt å merke seg for de som utarbeider regelverk og rapporteringsrutiner. Slik at ikke vinningen går opp i spinningen.

Det var ikke spesielt hyggelig å våkne opp til Aftenpostens førstesideoppslag idag: "Innkjøpskaos på Universitetet". For et universitet som har store ambisjoner og som søker en enda sterkere internasjonal posisjon (se forrige blogg) så er det uholdbart at vi ikke klarer å holde skikkelig orden i eget hus. Vi kan si hva vi vil om regelverkets kompleksitet og vi kan henvise til at mange offentlige institusjoner sliter med å oppfylle kravene til anskaffelser og innkjøp. Men dette kan ikke tjene som unnskyldning for manglende orden i egen institusjon. Vi må simpelthen bli bedre. Og det må skje raskt.

Aftenposten tar utgangspunkt i et brev fra Riksrevisjonen som er utsatt offentighet. Det er uheldig. Vi kan da ikke forklare hvordan vi har fulgt opp dette brevet i forhold til Riksrevisjonen og kan heller ikke si hva som ble Riksrevisjonens endelige konklusjon. Denne legges ikke fram for offentligheten før i oktober. Vi håper Aftenposten kommer tilbake til saken når dette skjer. Bildet vil da bli mer nyansert.

Uansett er sannheten at vi må forbedre våre rutiner for innkjøp og anskaffelser. Mange tiltak er satt igang det siste året og vi er overbevist om at disse tiltakene vil gi resultater. Som det går fram av Aftenposten har vi etablert obligatoriske kurs for innkjøpsansvarlige. Lederutvikling har nå topp prioritet ved UiO og nye kurs er i gang for å styrke ledelse på alle nivåer i organisasjonen. Ledelse er også et sentralt tema i vår nylig vedtatte strategiplan. Under det hele ligger det en klar erkjennelse i at vi ikke kan bli et internasjonalt ledende universitet uten at høy faglig kvalitet er koblet til
tilsvarende høy kvalitet på ledelse og forvaltning.

Oppslaget i Aftenposten idag var ikke hyggelig lesning. Men det vil gi våre forbedringstiltak et kraftig dytt i ryggen - og vil således kunne vendes til noe positivt.

UiO har fått nye nettsider og disse skaper entusiasme men også debatt. Ikke minst har det skapt en viss irritasjon at vi slår fast på vår hjemmeside at vi er ”Norges ledende universitet”. Fremstår UiO i sin nye nettsidedrakt som et forargelsens hus? Og har vi gjort oss skyldig i villedende markedsføring?

Sikkert er det at vi har tråkket på en del ømme tær. Disse befinner seg i våre konkurrerende og samarbeidende institusjoner. Uttrykk som ”uverdig” er brukt om vår nye nettsideprofilering (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3706609.ece).

To ting må slås fast:

1. UiO er det norske universitetet som kommer høyest opp på de viktigste internasjonale rangeringene (http://www.moveonnet.eu/directory/institution?id=NOOSLO01). Siste Shanghai Jiao Tong ranking plasserte UiO som nr. 1 i Norge, nr. 17 i Europa og nr. 64 i verden. Og på siste Times Higher - QS World University Rankings er vi nr. 101. Vår posisjon reflekteres i nasjonale statistikker (se figur) der UiO ligger klart best an dersom man ser på den samlede produksjon av publikasjonspoeng og studiepoeng per ansatt. Figuren bygger på offisielle data tilgjengelig gjennom DBH.

2. UiO er selvsagt ikke best på alt. Intet universitet – ei heller de beste i USA - kan i dag være heldekkende og best på alle områder. Spesialisering er og bør være et mål for alle universiteter. Det er utvilsomt at det er fagområder der andre høyere utdanningsinstitusjoner i Norge har en sterkere posisjon enn UiO.

Så det hele beror på tolkning: om ”Norges ledende universitet” er en korrekt beskrivelse av et universitet som på den nasjonale scene er best, men ikke best på alt. Vi tror vel at kommende studenter – som nettsiden henvender seg til – vil forstå uttrykket på denne måten. Men vi må respektere at noen legger andre tolkninger til grunn og kanskje skal vi da bytte ut ”Norges ledende universitet” med et mer ambisiøst uttrykk som tar innover seg målene i vår nye strategiplan? ”Et ledende europeisk forskningsuniversitet” ville kanskje være mer passende og høyt hevet over norsk jantelov - og i overensstemmelse med de siste internasjonale rangeringene.

Figuren og internasjonale rangeringer viser at ansatte ved UiO leverer og presterer. Dette skal vi være stolt av. Men selvsagt kan vi bli enda bedre – og det må vi bli dersom vi skal oppfylle alle de ambisjonene som ligger i vår nye strategiplan. Vi skal bygge videre på vår styrke og denne styrken skal vi ikke være redde for å fremheve. Vårt omdømme skapes ikke minst av hvordan vi selv – ansatte og studenter ved UiO – ser på vår egen institusjon.

Gitt de ressursene vi disponerer her i Norge bør alle norske universiteter ha det internasjonale toppnivå som siktemål. La oss forenes om dette og ikke fortsette en ufruktbar diskusjon om hvem som vinner norgesmesterskapet.

Kommentarer til figuren: Vi har undersøkt to aspekter som er helt sentrale for å forstå et universitet – forskning målt ved publikasjonspoeng og utdanning målt ved studiepoeng (data fra DBH). Både publikasjons- og studiepoengene er målt pr. vitenskapelig årsverk (definert slik KD gjør det), og det gjør det mulig å sammenlikne universitetene. Vi har hentet data for de fire siste åra (2006-2009) og beregnet gjennomsnittet for dem. For hvert av de 7 norske universitetene kan vi da konstruere et verdipar på grunnlag av disse dataene, og disse er satt inn i figuren.

Publikasjonspoeng pr. vitenskapelig årsverk er gitt langs den vannrette aksen, mens studiepoeng pr. vitenskapelig årsverk er gitt langs den loddrette aksen. De tykke grå linjene markerer gjennomsnittsverdiene.

Posisjonene i figuren gjelder universitetene som helhet og er selvsagt ikke representative for alle fagområder.

I disse dager (26. til 29. juni) arrangeres en stor internasjonal kreftkonferanse i Oslo – eller nærmere bestemt i Norges varemesse i Lillestrøm. Det dreier seg om møtet til det Europeiske Kreftforskningsforbundet (European Association for Cancer Research). Norske kreftforskere anført av Anne-Lise Børresen-Dale står bak organiseringen av møtet, i samarbeid med utenlandske kolleger.

Jeg synes det er flott at store internasjonale møter legges til Norge og Oslo! Slike møter bidrar sterkt til kontaktskaping og får ofte langvarige og positive ringvirkninger for norsk forskning. Utveksling av forskere og studenter skyter fart i kjølvannet av internasjonale møter på hjemlig grunn. Kort sagt – arrangement av møter er et viktig element i enhver internasjonaliseringsstrategi og er det også i UiOs egen strategi. Vi har mye god forskning å vise frem!

Det å få trukket møter til Oslo avhenger ofte av forskernes egne initiativ. Men gjennomføringen av slike møter har et kostnadsaspekt. Velvillighet hos sponsorer er avgjørende. Og hva får samfunnet igjen? Svaret er: Sterkere internasjonale nettverk som øker vår kompetanse innen forskning og innovasjon. Og kanskje er det bra at Norge presenteres som en forsknings- og teknologinasjon og ikke bare som en turistdestinasjon? Som vi dessverre ganske ensidig blir presentert som under verdensutstillingen i Shanghai.

Kostnadsnivået i Oslo (og i Norge for øvrig) er en grunn til bekymring og demper nok entusiasmen for å legge møter hit. Kanskje alle møteprogrammer burde inneholde en ”dollar-wise guide to Oslo”? Oppfatninger om kostnadsnivå spres lynhurtig i forskernettverkene og dette må vi ta hensyn til i alle våre bestrebelser om økt internasjonalisering.

Nedenfor gjengis min åpningshilsen ved kreftkonferansen den 26. juni:
 

Minister of Research and Higher Education, distinguished colleagues and guests:

Welcome to the 21st meeting of the European Association for Cancer Research! This conference is one of the most important arenas for cancer research in Europe. The conference focuses on basic and discovery driven translational cancer research, bridging the laboratory and the clinic, aiming at converting new knowledge into reality at the patient level. We are honored that you have chosen to come to Oslo for this event.

On arriving here I was reminded that the lecture rooms in this building carry names that refer to Norwegian Islands and archipelagos in the High North – Jan Mayen and Svalbard. The High North was the tumbling ground and research arena for one of the greatest Norwegian scientists ever - Fridtjof Nansen. He was a polar explorer and oceanographer and also a biologist although he went on to get a Nobel Prize not for his research but for his peace efforts. This was in 1922. On the high north altitudes, alone or with just a few colleagues around, Nansen complained bitterly that science was a cold and lonely affair. What a contrast to today’s situation. Here you meet in the Jan Mayen and Svalbard rooms with numerous colleagues in the warmest climate Norway can offer. I trust and hope that the working conditions here will be excellent and set the scene for a successful meeting.

In fact, a glance at the program tells me that this should develop into a highly productive and multidisciplinary symposium. I am struck and fascinated by the fact that you start your discussions and lectures already at 7 in the morning. These early morning encounters are called “after sunrise sessions”. Please be advised that there is still room for an expansion of the program as sunrise today is at 4 AM! The long days and white nights of Oslo should be conducive to good and lengthy discussions.

For this is what it’s all about. Good discussions in a good atmosphere. Ideas grow by being discussed. Let this meeting be a hotbed for generating and refining new ideas. To the betterment of research, to the development of more efficient detection methods, and with the aim of increasing survival and instilling hope.

Let it be clear: The Oslo region with the University of Oslo and Oslo University Hospital – now the largest hospital in the Nordic countries - have great ambitions in the field of cancer research and in the field of life sciences in general. That our efforts are bearing fruit is confirmed by international evaluations. In fact, the journal Genome Technology recently named the Oslo region among the 20 best biotechnology clusters worldwide. Only the Oslo Cancer Cluster, which received center of expertise status from the Norwegian government in 2006, comprises some 40 members, academic and commercial, and has more than 60 projects in the clinical pipeline.

In its new strategy plan the University of Oslo sees it as its primary goal to promote internationalization so as to become even more visible on the European arena. The University of Oslo thus encourages and welcomes meetings like this and hopes that you will consider the Oslo area also for future conferences. And remember: the Oslo area is proud of offering good working conditions for scientists from abroad. In short, spend a sabbatical in Oslo. Here is a good climate for research!

Enjoy the meeting! And many thanks to the organizers and sponsors who have made this symposium into a reality.

On behalf of Rector Ole Petter Ottersen:

The Board of the University of Oslo rejects proposal for an academic boycott of Israel

One member of the University Board asked that the issue of academic boycott of Israel be brought forward for discussion at the Board meeting on June 22. According to current rules, each member is entitled to bring issues to the Board. The leadership of the University of Oslo stands united against any form of academic boycott and the proposal was voted down by an overwhelming majority (2 votes in favor of boycott, 9 votes against).

The leadership of the University of Oslo holds that academic boycott is not a way to go in any conflict of this kind. In fact, the leadership argues for a more active use of academic networks in conflicts where diplomatic contacts break down or prove inefficient. In the opinion of the leadership, an academic boycott of any state will compromise the principle of academic freedom, which is vital to all academic institutions. The University of Oslo does not formulate its own foreign policy but leaves it to its students and faculty members to freely express their thoughts and opinions regarding the conflict in the Middle East.