Rektors blogg:

Tallene for opptak til høyere utdanning i år er nå klare. I fjor fikk 88 prosent av de søkerne som oppfylte kravene tilbud om høyere utdanning. I år har andelen sunket til 84 prosent. Dette betyr at svært mange kvalifiserte søkere står uten tilbud fra landets universiteter og høyskoler.

Norge er i en lykkelig og ganske unik situasjon: Våre ungdomskull vokser fra år til år, i motsetning til situasjonen i mange andre europeiske land hvor den lave fødselsraten på 90-tallet nå gir seg utslag i små ungdomskull. Ikke bare har vi en yngrebølge, men denne yngrebølgen ønsker seg høyere utdanning! Etter å ha gått relativt uskadet gjennom finanskrisen har vi nå en historisk mulighet til å benytte vår økonomiske styrke til å gi høyere utdanning av topp kvalitet til et rekordstort antall ungdommer. Denne muligheten må vi utnytte. Vi vet at vi står overfor en stor omstilling i næringslivet etter hvert som olje og gassressursene avtar. Og vi vet at næringslivet i Norge konkurrerer på kvalitet, ikke pris. Kort sagt, Norges framtidige konkurranseevne vil avhenge av kapasiteten og kvaliteten på vår høyere utdanning.

I Dagens Næringsliv 21. juli kommer statsråd Tora Aasland med en oppfordring til alle søkere som nå står uten plass. Hun ber dem se til distriktene og til utlandet.

At det er viktig å utnytte kapasiteten i distriktene er det lett å være enig i. Men at det skal være norsk offisiell politikk å sende studenter utenlands fordi det ikke er kapasitet her hjemme er vanskeligere å forstå. En slik politikk, basert på andre lands suksess og satsing, var nødvendig og akseptabel i gjenreisningstiden etter krigen. Men virker malplassert i dag. Våre skandinaviske naboer har lenge reagert på at vi sender studenter til dem fordi vi ikke har plass her hjemme og vil neppe bli mildere stemt dersom denne praksisen opprettholdes eller forsterkes.

Internasjonalisering av høyere utdanning har høy prioritet ved Universitetet i Oslo og ved alle andre universiteter i Norge. Selvsagt er det positivt at norske studenter reiser til utenlandske universiteter! Men internasjonalisering er basert på en fornuftig balanse mellom antall studenter som reiser til utlandet og antall studenter som reiser inn. Internasjonaliseringsbegrepet forutsetter en viss grad av symmetri og kan ikke brukes for å rettferdiggjøre  eksport av studenter til utlandet framtvunget av manglende kapasitet på hjemmebane.    

Med sine store ressurser har Norge en plikt til å bidra etter evne til den globale kunnskapsallmenningen. Ressurser forplikter. Dette har regjeringen tatt innover seg når det gjelder utenrikspolitikken. På dette området skal Norge ta et ansvar utover oss selv, slik det står formulert i Soria Moria-erklæringen. Da kan vi ikke samtidig legge opp til en lavbudsjettmodell på utdanningssiden og satse på andre lands utdanningskapasitet der vi har full anledning til å satse selv. Regjeringen bør snarest mulig komme med en plan for hvordan vi utnytter den store muligheten som ligger i yngrebølgen. Internasjonalisering må være et element i denne planen, men ikke tvangseksport. Universitetene kommer gjerne med sine bidrag. 

(Dette innlegget ble publisert i forkortet form i Dagens Næringsliv, 24. juli 2010.)