Finansiell stabilitet 2/2005

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Gode resultater og god soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Scenarioer for bankene
3.4 Andre finansinstitusjoner
3.5 Utsikter fremover

Rammer:
- Utenlandske banker i Norge
- Sikkerhet for lån i Norges Bank: Nytt regelverk

Det norske bankmarkedet er de siste årene blitt mer interna-sjonalt, se ramme på side 39. Bankene er også blitt mer sammenvevd med andre finansinstitusjoner. Bankvirksomheten utgjør hoveddelen av de fleste finanskonsernene i Norge (vedleggstabell 12).

Hovedvekten i dette kapittelet er lagt på omtale og analyse av de norske bankene og datterbanker av utenlandske banker. I analyser av markedsforhold inkluderes også filialer av utenlandske banker. Utviklingen i andre finansinstitusjoner omtales når dette kan ha betydning for bankene og for finansiell stabilitet generelt.

3.1 Gode resultater og god soliditet

Bankenes resultater har vært gode hittil i år. Resultatet før skatt er bedre enn i tilsvarende periode i fjor, se figur 3.1. Egenkapitalavkastningen i de største norske bankene har økt det siste året og er fullt på høyde med egenkapitalavkastningen i de store nordiske finanskonsernene (vedleggstabell 7).

Figur 3.1

De gode resultatene skyldes i stor grad svært lave utlånstap og lavere driftskostnader. Lavere utlånstap har sammenheng med at andelen misligholdte lån har avtatt markert siden andre kvartal 2003, se figur 3.2. I de første tre kvartalene av 2005 har det vært større tilbakeføringer på eldre tapsengasjementer enn nye utlånstap. Dette har resultert i en netto inntektsføring på posten utlånstap (figur 3.1). Økt bruk av automatiserte tjenester er en viktig årsak til reduserte driftskostnader.

Figur 3.2

Betydningen av netto renteinntekter har avtatt litt de siste ti årene, men utgjør fremdeles om lag to tredjedeler av bank-enes samlede driftsinntekter. Bankenes høye utlånsvekst har kompensert for den fallende rentemarginen, slik at bankene har klart å opprettholde netto renteinntekter målt i kroner, se figur 3.3. Sett i forhold til gjennomsnittlig forvaltningskapital har imidlertid netto renteinntekter falt. Bankenes inntekter fra betalingsformidling og provisjoner har steget noe de siste ti årene, se figur 3.4. Disse inntektene varierer lite fra år til år og har bidratt til et mer diversifisert inntektsgrunnlag for bankene.

Figur 3.3     Figur 3.4

Konkurransen i bankmarkedet har gitt press på gebyrer, blant annet på betalingsformidling. Enkelte banker tilbyr gebyrfrie tjenester til alle kunder, mens i noen andre banker er gebyrfrihet forbeholdt fordelskunder. Fordelskundene må imidlertid betale en fast avgift for å være med i fordels-programmer. Dette gjør det vanskeligere for kundene å sammenligne prisene på de ulike tjenestene, se også Norges Banks Årsrapport om betalingsformidling 2004.

Bankenes rentemargin har falt de siste årene, se figur 3.5.¹ En årsak er den kraftige veksten i utlån til husholdninger. Disse lånene har i gjennomsnitt lavere margin enn utlån til foretak. Forskjellen mellom utlånsmarginen på lån til foretak og husholdninger er imidlertid blitt mindre i løpet av de siste to årene (figur 3 i sammendraget). Nedgangen i utlånsmarginen på foretakslån gjenspeiler skjerpet konkurranse mellom bankene og gode resultater i foretakssektoren.

Figur 3.5

Pengemarkedsrentene falt kraftig fra slutten av 2002 og til et meget lavt nivå våren 2004. En tilsvarende reduksjon av innskuddsrentene ville ført til gjennomsnittlige innskuddsrenter helt ned mot 0 prosent. Det er derfor en nedre grense for innskuddsrentene. Dette bidro til at innskuddsmarginen falt gjennom 2003. På den annen side økte utlånsmarginen betydelig i samme periode. Norges Banks styringsrente var 1,75 prosent fra mars 2004 til juni 2005. I løpet av det siste halvåret er styringsrenten blitt hevet med totalt ett halvt prosentpoeng. I perioder med økende pengemarkedsrenter kan varslingsreglene i finansavtaleloven medføre et midlertidig press på utlånsmarginen. Grunnen er at varslingsfristen for renteendringer på utlån som hovedregel er seks uker.

Bankenes rentemarginer har sunket i alle de skandinaviske landene de siste årene, se figur 3.6. Rentemarginen i norske banker er lavere enn i de største bankene i Sverige, men litt høyere enn i Danmark. I Norge står bankene for en meget stor andel av boliglånene, mens boliglån i Danmark og Sverige i betydelig grad gis av kredittforetak som kalles henholdsvis realkreditinstitutter og bostadsinstitut. En stor andel av lånene med lav risiko i disse landene er dermed i andre finansinstitusjoner enn banker. Dette skulle isolert sett tilsi at vi kunne vente noe lavere rentemarginer i bankene i Norge enn i de andre skandinaviske landene. Prissettingen på betalingstjenester i Norge tar i større grad hensyn til kostnadene ved å produsere tjenestene enn i Danmark og Sverige. Bankene i disse landene må dekke inn disse kostnadene på andre måter, blant annet gjennom rentemarginen. Dette trekker også i retning av at bankenes rentemargin i Norge kunne være lavere enn i disse landene. Sett i forhold til situasjonen i Danmark tyder dette på at konkurransen kan bidra til å redusere rentemarginen i norske banker ytterligere.

Figur 3.6

Kjernekapitaldekningen for alle norske banker sett under ett har avtatt noe siden årsskiftet, se figur 3.7. Soliditeten er likevel fremdeles god. Isolert sett bidrar den kraftige utlånsveksten til å svekke kjernekapitaldekningen. På den annen side bidrar bankenes økte andel boliglån til at grunnlaget for kapitalkravet vokser mindre enn forvaltningskapitalen, siden boliglån har lavere risikovekt enn lån til næringsmarkedet. Det nye regelverket for bankenes kapitaldekning, Basel II, skal gradvis tre i kraft fra 2007. Med Basel II vil risikovekten for boliglån bli en god del lavere enn i dag. En forklaring på den noe lavere kapitaldekningen kan derfor være at bankene allerede er i ferd med å tilpasse seg til Basel II.

Figur 3.7

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risiko, se boks i margen. Bare en liten del av norske bankers forvaltningskapital består av eiendeler som er direkte utsatte for markedssvingninger, hvorav omløpsaksjer utgjør en veldig liten andel. Norske bankers markedsrisiko anses derfor å være relativt lav. Nedenfor analyseres bankenes kredittrisiko og likviditetsrisiko.

Kredittrisiko

Bankenes samlede utlån til publikum utgjør over tre fjerde-deler av den totale forvaltningskapitalen. Kredittrisiko er derfor bankenes største risikokilde. Veksten i kreditt til publikum fra innenlandske kilder (K2) har vært høy over flere år. Siden begynnelsen av 2004 har kredittveksten fra banker vært høyere enn veksten i K2. En trolig forklaring er høyere vekst i boliglån, som bankene er den største tilbyder av, enn i andre typer lån.

Bankene låner ut til personmarkedet og næringsmarkedet. Lån til husholdninger som er selvstendige næringsdrivende inngår i næringsmarkedet. Den kraftige veksten i boliglån har ført til at andelen utlån til personmarkedet har økt med nesten ti prosentpoeng de siste fem årene, se figur 3.8.

Figur 3.8

Kredittrisikoen ved utlån til personmarkedet avhenger av utlånstype. Det er mye mindre risiko forbundet med boliglån med middels belåningsgrad enn med usikrede forbrukslån. Siden forbrukslån i stor grad blir kanalisert gjennom finansieringsselskapene, utgjør boliglån den altoverveiende delen av bankenes utlån til personmarkedet. Som påpekt i kapittel 2.2 er den økonomiske situasjonen i husholdningene samlet sett god. Bankenes kredittrisiko ved utlån til personmarkedet anses derfor å være relativt lav på kort sikt.

Bankenes utlånsvekst til næringsmarkedet har steget mye siden forrige rapport. Det er imidlertid betydelige forskjeller i veksttakten til ulike banker. De to største bankene, DnB NOR og Nordea, har langt lavere prosentvis utlånsvekst enn de tre største mellomstore bankene, se figur 3.9. Samlet sett har DnB NOR og Nordea en markedsandel som er om lag tre ganger større enn den samlede markedsandelen til Fokus Bank, Handelsbanken og SpareBank 1 SR-Bank. Det bidrar til at de to største bankene har en noe høyere volummessig økning i utlån til næringsmarkedet de siste tolv månedene enn de tre sistnevnte bankene.
Bankenes utlån til næringsmarkedet utgjør om lag 36 prosent av samlet utlån til person- og næringsmarkedet (figur 3.8). Utlånene til eiendomsdrift er størst. Utlånsveksten til denne næringen og til bygg og anlegg har tatt seg kraftig opp de siste kvartalene, se figur 3.10. Bankenes utlån til industrien fortsetter å avta.

Figur 3.9     Figur 3.10

Det er god lønnsomhet i foretakene (figur 2.15). Nærings-markedet er langt mer heterogent enn personmarkedet, og kredittrisikoen varierer mye mellom ulike næringer. Norges Banks kredittrisikomodell SEBRA viser at den gjeldsvektede konkurssannsynligheten går ned i alle de store næringene og er på et lavt nivå (figur 2.17). Totalt sett vurderes kreditt-risikoen ved utlån til næringsmarkedet fortsatt som relativt lav på kort sikt.

Likviditetsrisiko

Likviditetsrisikoen i bankenes virksomhet er blant annet knyttet til gjennomføring av betalingsoppgjør og bankenes finansiering.

I løpet av de første tre kvartalene av 2005 ble det hver dag i gjennomsnitt gjort opp 155 milliarder kroner mellom bankene som deltar i Norges Banks oppgjørssystem (NBO). I denne perioden hadde bankene i gjennomsnitt 135 milliarder kroner tilgjengelig likviditet i oppgjørssystemet ved dagens start. Dette var sammensatt av låneadgang mot pantsatte verdipapirer på 104 milliarder kroner og innskudd i Norges Bank på 31 milliarder kroner, se figur 3.11. Omsetningen i NBO hittil i 2005 er på om lag samme nivå som i 2004. Bankenes gjennomsnittlige innestående beløp på konto og deres låneadgang er imidlertid noe høyere. Forholdet mellom omsatt beløp og tilgjengelig likviditet er derfor blitt noe romsligere. Det er trolig mulig med et høyere oppgjørsvolum gitt dagens nivå på likviditet, uten at det fører til forsinkelser i oppgjørene. Regelverket for sikkerhet for bankenes lån i Norges Bank er endret, se ramme på side 41.

Figur 3.11

Det har vært små endringer i bankenes finansiering siden forrige rapport. Finansiering fra obligasjonsmarkedet har økt i betydning de siste par årene, se figur 3.12. Innskuddsdekningen fra både person- og næringsmarkedet er stabil til tross for høy utlånsvekst, og veksten i innskudd er høy selv om rentenivået er lavt. Likviditetsindikatoren tyder på at norskeide banker utenom DnB NOR har bedret sin likviditet de siste årene, se figur 3.13.² For DnB NOR er likviditetsindikatoren på et høyt nivå i hele perioden. Likviditetsrisikoen for banknæringen samlet sett er relativt lav.

Figur 3.12     Figur 3.13

Det er en risiko for at utenlandske investorer vil redusere finansieringen av norske banker både raskere og i større grad i flokk enn innenlandske investorer ved en eventuell svak utvikling i norsk økonomi og finanssektor. Kortsiktig utenlandsgjeld er derfor regnet for å være en noe mer ustabil finansieringsform. På den annen side vil bankene lettere kunne håndtere perioder med dyre og lite likvide markeder for finansiering dersom de har tilgang til flere ulike finansieringskilder og -markeder. Dette krever at de er kontinuerlig til stede også i det utenlandske markedet. Hittil i år har DnB NOR økt sin kortsiktige utenlandsgjeld, se figur 3.14. Øvrige norske banker har redusert sin kortsiktige utenlandsgjeld ytterligere, til et lavt nivå. Nordea og Fokus Bank er store aktører i det norske bankmarkedet, men er ikke med i figuren da de er utenlandskeide datterbanker. Disse to bankene finansierer seg i betydelig grad gjennom sine respektive finanskonserner.

Figur 3.14

3.3 Scenarioer for bankene

Tekniske fremskrivinger kan illustrere mulige konsekvenser for bankenes resultater og kapitaldekning ved ulike utviklings-baner. Vi har valgt å vurdere to forløp for rentemargin og utlånstap. Analysen omfatter de fem største norske bankene (DnB NOR Bank, SpareBank 1 SR-Bank, Sparebanken Vest, SpareBank 1 Midt-Norge og SpareBank 1 Nord-Norge) og bygger på følgende forutsetninger: Samlet utvikling hittil i år trendfremskrives for resten av året. For prognoseperioden 2006 - 2008 vurderes to scenarioer for rentemargin og utlånstap. De to scenarioene betegnes her som normalscenarioet og krisescenarioet.

I normalscenarioet antas det at rentemarginen vil fortsette å falle, men at det årlige fallet målt i basispunkter vil være avtakende, se figur 3.15. Utlånstapene antas å øke til 0,3 prosent av brutto utlån. Utlånsveksten ventes å avta gradvis i årene fremover. Alle andre poster er trendmessig fremskrevet basert på gjennomsnittlig vekst de siste fem årene. Det innebærer blant annet at andre driftsinntekter og andre driftskostnader antas å øke med henholdsvis syv prosent og to prosent per år.

Figur 3.15

Utviklingen i resultat og kapitaldekning i normalscenarioet er sammenfattet i figur 3.16. Resultatet stiger litt gjennom prognoseperioden til tross for fallet i rentemarginen. Dette skyldes forutsetningene om høy vekst i utlånsvolum og i andre driftsinntekter. Kapitaldekningen endres lite i løpet av prognoseperioden og holder seg godt over minstekravet på 8 prosent. Normalscenarioet indikerer dermed at utviklingen i de fem største norske bankene samlet fortsatt vil være gunstig.

Figur 3.16

I krisescenarioet antas rentemarginen å falle jevnt gjennom prognoseperioden (figur 3.15). Utlånstap som andel av brutto utlån antas å øke til 1,5 prosent i 2006, 2,0 prosent i 2007 og 2,5 prosent i 2008. Dette er noe lavere enn under bankkrisen, hvor gjennomsnittlig tap som andel av brutto utlån var om lag 3 prosent per år for perioden 1990 - 1992. Utover dette gjøres de samme antagelsene som i normalscenarioet.

Resultatet faller kraftig i krisescenarioet (figur 3.16). Kapitaldekningen faller også, men for de fem bankene samlet holder kapitaldekningen seg over minstekravet på 8 prosent. Én av bankene kommer imidlertid så vidt under kravet i løpet av prognoseperioden. Analysen illustrerer at bankene er nokså godt rustet til å møte en uvanlig dårlig utvikling. Det er imidlertid et par faktorer som peker i retning av at situasjonen i krisescenarioet er mer kritisk enn tallene i figuren viser. Ved en økonomisk utvikling som i krisescenarioet er det tvilsomt om bankene vil være i stand til å hente ansvarlig lånekapital og annen finansiering i samme tempo som de siste par årene. Scenarioene omfatter bare perioden til og med 2008. Med en utvikling som i krisescenarioet er det lite sannsynlig at 2009 vil bli et normalt driftsår. På den annen side vil ikke bankene sitte passivt å følge med på en slik utvikling. Med utlånstap på 1,5 prosent i 2006 er det lite trolig at bankene vil fortsette med store reduksjoner i rentemarginen i 2007.

3.4 Andre finansinstitusjoner

Kredittforetak yter langsiktige lån, hovedsakelig til eiendomsmarkedet. Ved utgangen av oktober 2005 tilsvarte kredittforetakenes samlede utlån til publikum 17,6 prosent av bankenes samlede utlån til publikum. Tolvmånedersveksten i utlån var 14,1 prosent på samme tidspunkt. Kredittforetakenes resultater var noe svakere i de første tre kvartalene i 2005 enn i samme periode i fjor (vedleggstabell 9).

Finansieringsselskapene utgjør en sammensatt gruppe som betjener flere ulike markeder. Hovedmarkedene er leasing og bilfinansiering, kortbaserte utlån og finansiering av forbruk. Ved utgangen av oktober 2005 tilsvarte finansieringsselskapenes samlede utlån til publikum 7,4 prosent av bankenes samlede utlån til publikum. På samme tidspunkt var tolvmånedersveksten i utlån 16,9 prosent. Finansieringsselskapene hadde samlet et noe bedre resultat målt i kroner i de første tre kvartalene i 2005 enn i samme periode i fjor. Som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital var resultatet på samme nivå (vedleggstabell 10).

Livsforsikringsselskapene er mer utsatte for markedsrisiko enn bankene. 83 prosent av disse selskapenes forvaltningskapital består av renteinstrumenter og aksjer, mens eiendom utgjør 10 prosent (vedleggstabell 11). En lav aksjeandel, under 16 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av 2004, kombinert med en utenlandsandel på 67 prosent har bidratt til at livsforsikringsselskapene i begrenset grad har dratt nytte av den sterke kursøkningen på norske aksjer i 2005. Ved utgangen av tredje kvartal 2005 var aksjeandelen 18 prosent, hvorav 63 prosent var plassert i utenlandske aksjer. Over halvparten av livsforsikringsselskapenes forvaltningskapital er plassert i obligasjoner. Obligasjoner klassifisert som «hold til forfall» utgjør 29 prosent av forvaltningskapitalen. Denne andelen har sunket de siste to årene etter hvert som obligasjoner har forfalt. Lave langsiktige renter har medført at det er blitt vanskeligere for livsforsikringsselskapene å oppnå en avkastning som oppfyller den garanterte minsteavkastningen de har lovet sine kunder. Kredittilsynet har imidlertid anledning til å senke grunnlagsrenten på ny pensjonsopptjening, se «Forskrift om premier og forsikringsfond i livsforsikring». Livsforsikringsselskapenes bufferkapital utgjorde 6,9 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av tredje kvartal 2005, som er 0,5 prosentpoeng høyere enn ved årsskiftet.

3.5 Utsikter fremover

Bankene har oppnådd gode resultater de siste to årene. Hovedgrunnen er svært lave tap, blant annet som følge av lav rente og god vekst i foretakenes og husholdningenes inntekter. De gode resultatene og tilfredsstillende kapitaldekning gjør at bankene er godt rustet til å møte en utvikling med noe høyere tap.

Det gjennomsnittlige tapsnivået er trolig blitt noe lavere som følge av økt andel boliglån i bankenes utlånsporteføljer. Bedre risikovurdering kan også bidra til at tapene vil holde seg forholdsvis lave. Økte muligheter for risikostyring, for eksempel ved bruk av kredittderivater, kan dempe bankenes kredittrisiko ytterligere på lengre sikt. Lavere gjennomsnittlige tap vil imidlertid ha sitt motstykke i lavere rente-margin fordi boliglån har lavere rente enn andre lån. Skjerpet konkurranse vil trolig også bidra til lavere rentemarginer fremover og press på underliggende inntjening.

Både bankenes likviditetsrisiko og markedsrisiko vurderes fortsatt som relativt lav. Kredittrisiko er den viktigste risikoen banker i Norge står overfor. Den vurderes som relativt lav på kort sikt, både for utlån til husholdninger og foretak. Foretakene har store overskudd og høy egenkapitalavkastning. Uvanlig høy oljepris og høye priser på flere andre eksportvarer bidrar til positive utsikter for deler av industrien, mens stor optimisme blant husholdningene bidrar til gode utsikter for tjenesteytende foretak.

Etter hvert som renten normaliseres må det forventes at bankenes tap vil øke noe. De makroøkonomiske utsiktene synes imidlertid gode. Det forventes god vekst i produksjonen de kommende årene, og arbeidsledigheten forventes å falle. Uforutsette forstyrrelser vil imidlertid kunne endre dette bildet. For eksempel kan uventede og brå utslag i oljepris eller svakere konkurranseevne svekke foretakenes lønnsomhet og gjeldsbetjeningsevne. Antall konkurser kan også øke. Det vil samtidig øke arbeidsledigheten, og bankenes tap på utlån til næringsliv og husholdninger vil i så fall trolig øke.

Husholdningenes gjeldsbelastning er nå historisk høy og fortsatt stigende. Som følge av den unormalt lave renten er rentebelastningen likevel lav. På noe lengre sikt, og med fortsatt oppbygging av gjeld, er det usikkerhet knyttet til hvordan husholdningenes sparing vil påvirkes av en høyere rente eller inntektsbortfall. Dersom husholdningene bruker en større andel av inntekten til å betjene gjelden, kan etterspørselen etter varer og tjenester avta. Dette vil igjen redusere foretakenes lønnsomhet og kan øke risikoen for tap på utlån til næringsmarkedet.

Ramme

Utenlandske banker i Norge

I løpet av det siste tiåret har det vært sterk vekst i utenlandske bankers virksomhet i Norge, se tabell 1. De første ble etablert som datterbanker, men omdannet til filialer etter at det ble åpnet for dette gjennom EØS-avtalen på midten av 90-tallet. EUs aksjonsplan for et felles finansmarked i EØS-området kom i 1999, om lag samtidig som veksten i utenlandskeide banker begynte å øke. I de nordiske landene har det vært betydelige endringer, blant annet gjennom Den Danske Banks kjøp av banker i Sverige og Norge (Fokus Bank) og gjennom dannelsen av Nordea, som nå har virksomhet i Sverige, Danmark, Finland og Norge. Flere andre utenlandske banker har også etablert seg i Norge med datter-banker eller filialer.

Tabell 1

Ved utgangen av andre kvartal 2005 var det 139 norskregistrerte banker i Norge. Av disse var fire utenlandskeid. I tillegg var det etablert åtte utenlandske filialer. Utenlandskeide banker og filialer hadde nesten 30 prosent markedsandel målt ved forvaltningskapital ved utgangen av andre kvartal 2005, (tabell 1). Disse bankene har opparbeidet betydelige markedsandeler i både person- og næringsmarkedet. Ved utgangen av september 2005 var tolvmåneders utlånsvekst for utenlandskeide datterbanker og filialer henholdsvis 17 og 27 prosent. For de norskeide bankene var utlånsveksten elleve prosent. Konkurranse om markedsposisjoner kan føre til at også de etablerte bankene øker sin utlånsvekst og at rentemarginen på utlån avtar. Bankenes rentemargin har falt siden slutten av 1990-tallet (figur 3.5 på side 32). Konkurransen fra utenlandske banker og et generelt lavere rentenivå har bidratt til denne reduksjonen. For en utenlandsk bank vil sprednings-effekten ved en viss andel norske utlån bidra til å redusere bankens totale risiko. Banken kan derfor prise lån noe lavere.

Den økte konkurransen kan bidra til mer effektiv og kundetilpasset bankdrift, med et bredere spekter av tjenester, flere nisjebanker og lavere priser for lån-takere og innskytere. Konkurransen vil trolig tilta som følge av at internett og elektronisk bankvirksomhet har gjort det rimeligere å etablere banker som henvender seg til personmarkedet. Det er også opprettet banker som sikter seg inn mot spesifikke kundesegmenter, såkalte nisjebanker. Nisjebanker kan være kostnadseffektivt både for utenlandske banker og andre aktører som ønsker å nå bestemte kunder.

Erfaringer fra finanskriser i de senere år viser at uro kan spres raskt mellom land i internasjonale finansmarkeder. Det kan i verste fall føre til at utenlandske banker ikke lenger ønsker eksponering i land med svak økonomisk vekst eller andre problemer. Konsekvensene er lavere kredittilgang for disse landene. Siden den utenlandskbaserte markeds-andelen er relativt høy i Norge, se figur 1, er vi eksponert for at utenlandskeide banker reduserer virksomheten i Norge. Fordelen med en diversifisert portefølje, kostnader ved markedsbearbeiding og omdømmerisiko taler imidlertid for at utenlandsbaserte banker opprettholder virksomheten også i markeder hvor det oppstår problemer. Kriser i hjemlandet kan også føre til redusert virksomhet ute. For eksempel førte bankkrisen i Japan til at japanske banker på begynnelsen av 1990-tallet reduserte virksomheten kraftig i utlandet. Tilsvarende reduserte norske banker sin utenlandsaktivitet under bankkrisen for 15 år siden.

Figur 1

Norge har et relativt stort innslag av utenlandsk eierskap i banksektoren. Dette gjør det viktig å sikre like konkurransevilkår ved at regelverket for bankene i Norge er mest mulig likt regelverket i andre land. For å sikre like konkurransevilkår og forebygge finansiell uro, siktes det mot felles internasjonal regulering og samordnet tilsyn på tvers av landegrensene. Baselkomitéen for banktilsyn¹ er en viktig pådriver i arbeidet med å utvikle internasjonale standarder for regulering og tilsyn av banker. Medlemslandene i EU har innført harmonisert regulering på en rekke områder som ledd i etableringen av et felles indre marked. Norsk finanslovgivning er som følge av EØS avtalen i svært stor grad på linje med lovgivningen i EU-landene. Norske banker er imidlertid pålagt en langt høyere innskuddsgaranti enn det som ellers er vanlig. I Norge er garantien 2 millioner kroner per innskyter, mens EUs minimumsnivå er 20 000 euro, som utgjør rundt 160 000 kroner.²

Ramme

Sikkerhet for lån i Norges Bank: Nytt regelverk

Norges Bank yter lån til bankene mot pant i verdi-papirer. Slike lån blir gitt i forbindelse med gjennomføringen av betalingsoppgjørene og pengepolitikken. Et forholdsvis lite obligasjonsmarked i Norge har ført til at Norges Bank har godtatt et bredt spekter av verdipapirer som pant. Norges Bank har dermed påtatt seg større risiko ved sine lån til bankene enn flere andre sentralbanker.

De senere årene har bankenes disponible midler i Norges Bank – innskudd på foliokonto og ubenyttet låneadgang – økt mer enn lånebehovene. Det har gitt Norges Bank mulighet til å tilpasse regelverket for sikkerhetsstillelse i retning av det som er vanlig i andre land.

Endringene i regelverket

Det nye regelverket trådte i kraft 24. oktober 2005 og inneholder fire viktige endringer. For det første skal markedsverdien av et pantsatt verdipapir – og ikke lenger pålydende verdi – brukes til å beregne en banks låneadgang. Samtidig er avkortingssatsene redusert.

For det andre er kravet om kredittvurdering innført også for norske foretaksobligasjoner. Kravet er imidlertid satt lavere enn for utenlandske obligasjoner. For norske foretaksobligasjoner er det dessuten tilstrekkelig med kredittvurdering av utstedende institusjon, mens det for utenlandske obligasjoner kreves kredittvurdering av det enkelte verdipapir. Videre er det gjort unntak for obligasjoner utstedt av norske banker. Slike papirer kan stilles som pant selv om det ikke foreligger kredittvurdering.

For det tredje er kravet om at obligasjoner med private norske utstedere skal ha et utestående volum på minst 300 millioner kroner gjort gjeldende også for obligasjoner utstedt av norske banker og kredittforetak eid av norske banker. Det gjelder også kravet om at obligasjonene skal være registrert på børs eller alternativ markedsplass.

For det fjerde er det strammet inn på bankenes mulighet til å benytte obligasjoner og sertifikater utstedt av banker og kredittforetak eid av banker som sikkerhet for lån i Norges Bank. En bank kan med de nye reglene ha inntil 35 prosent av sin samlede sikkerhetsstillelse i slike papirer. Obligasjoner som betegnes som særskilt sikre vil imidlertid ikke lenger belaste denne kvoten. I det nye regelverket er det åpnet for at en bank kan pantsette særskilt sikre obligasjoner, selv om den eier kreditt­foretaket som har utstedt obligasjonene.

Kravet om kredittvurdering av særskilt sikre obligasjoner utstedt av norske kredittforetak, samt kravet om minstevolum for obligasjoner utstedt av banker og kredittforetak, innføres 1. november 2007.

Konsekvenser

Regelverket for sikkerhet for lån i Norges Bank er fortsatt nokså liberalt. Bankene kan benytte et stort antall verdipapirer utstedt av både private og offentlige låntakere i Norge og resten av verden som pant. Endringene i regelverket vil derfor neppe få særlig innvirkning på bankenes låneadgang på lengre sikt. Den umiddelbare virkningen ved overgangen til de nye reglene 24. oktober var at bankenes samlede låneadgang økte med 10-15 prosent.

Endringene i regelverket kan imidlertid påvirke kostnadene ved å låne i sertifikat- og obligasjonsmarkedet. Enkelte verdipapirer vil ikke lenger godkjennes som pant i Norges Bank, og det kan føre til at etterspørselen etter slike papirer blir noe lavere. Dette gjelder særlig papirer utstedt av foretak med lav eller manglende kredittvurdering og bankpapirer med lavt utestående volum. Utslaget i lånekostnadene begrenses imidlertid av at bankenes pantsettelse av slike papirer i gjennomsnitt bare tilsvarer 10 til 15 prosent av papirenes utstedte volum. For mange foretak vil det dessuten være mulig å oppnå en tilfredsstillende kredittvurdering. En kredittvurdering medfører enkelte kostnader, men vil kunne åpne for at obligasjonene fortsatt kan benyttes som pant.

Fotnoter