Finansiell stabilitet 1/2005
2 Makroøkonomi, husholdninger og foretak
2.1 Utviklingen i norsk økonomi
2.2 Husholdningene
2.3 Foretakene
Rammer:
- Hva påvirker konkursutviklingen?
- Små foretak er mer risikoutsatte enn store
Aktiviteten i norsk økonomi tok seg betydelig opp i 2004. Veksten i BNP for Fastlands-Norge var på 3,5 prosent. Det er i hovedsak lave renter, internasjonal konjunkturoppgang, høye oljepriser og sterk vekst i oljeinvesteringene som har bidratt til veksten. I Inflasjonsrapport 1/2005 anslås veksten i BNP for Fastlands-Norge å øke ytterligere i 2005 for så å avta noe i 2006 og utover, se tabell 2.1. Arbeidsledigheten målt ved Arbeidskraftundersøkelsen forventes å gå ned fra 4,5 prosent i 2004 til 4 prosent i 2005 og til 3,5 prosent i 2006. Vekstutsiktene er litt oppjustert siden Finansiell stabilitet 2/2004.
Tabell 2.1
Norges Banks styringsrente har vært uendret siden mars 2004, på 1,75 prosent. Dette er uvanlig lavt og godt under det som anses som normalt over tid. Den underliggende prisveksten i norsk økonomi er fortsatt lav.
Det var sterk vekst i det private forbruket i 2004. På grunn av høy reallønnsvekst og lave renter har husholdningene hatt en høy vekst i disponibel inntekt, noe som har stimulert til økt forbruk. Det anslås en like sterk vekst i det private forbruket i 2005. Husholdningene er ifølge TNS Gallups forventningsindikator for andre kvartal 2005 fortsatt optimistiske i synet på egen og landets økonomi.
Realinvesteringene i Fastlands-Norge tok seg kraftig opp i 2004 og har etter hvert blitt en viktig drivkraft i konjunkturoppgangen, se figur 2.1. Investeringene har tatt seg opp i de fleste næringene, og mot slutten av 2004 var investeringsveksten sterkere enn ventet. Økte investeringer skyldes trolig bedret lønnsomhet og utsikter til fortsatt god vekst i etterspørsel og produksjon. Det har spesielt vært en kraftig vekst i boliginvesteringene, som følge av blant annet sterk vekst i boligprisene. Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer viser at norske industriledere vurderer utsiktene på kort sikt som stadig mer positive.
Figur 2.1
På grunn av den høye oljeprisen økte overskuddet på driftsbalansen til nær 14 prosent av BNP i 2004. Statens petroleumsfond hadde ved utgangen av første kvartal 2005 kommet opp i 65 prosent av BNP for 2004. Samlet kreditt til Fastlands-Norge i forhold til BNP for Fastlands-Norge er på et historisk høyt nivå, se figur 2.2. Gjeldsveksten i husholdningene er fortsatt markert høyere enn gjeldsveksten i foretakene. Veksttakten for samlet innenlands gjeld er nå økende.
Figur 2.2
Norsk økonomi er preget av optimisme både i husholdningene og i foretakene og gode vekstutsikter med fortsatt lav inflasjon. Økt etterspørsel og produksjon må ses i sammenheng med at rentene er lave.
Fortsatt sterk gjeldsvekst
De siste fem årene har husholdningenes gjeld vokst raskt. Fra og med tredje kvartal 2004 har veksten i lån med pant i bolig avtatt, se figur 2.3. Samtidig har veksten i andre lån økt, se ramme på side 32. Veksten i lån med pant i bolig er likevel fortsatt klart høyere enn veksten i andre lån. Lån med pant i bolig utgjør nå 75 prosent av alle lån til husholdningene, mot i overkant av 65 prosent i 1996. Sammenlignet med andre land er andelen husholdninger som eier egen bolig relativt høy i Norge, se figur 2.4. Isolert sett tilsier dette at boliglån som andel av BNP også er høy i Norge sammenlignet med i andre land.
Figur 2.3 Figur 2.4
Den sterke veksten i boligprisene er ifølge Norges Banks empiriske modell for husholdningenes gjeld1 den viktigste forklaringen på veksten i husholdningenes gjeld de siste årene, se figur 2.5.
Figur 2.5
Undersøkelser utført av Sparebankforeningen viser at det kan ha skjedd en betydelig endring i folks holdning til å sette seg i gjeld. Mens bare 10 prosent av befolkningen i 1991 kunne tenke seg å «bruke av» boligkapitalen når de ble pensjonister, ser over 50 prosent positivt på det i dag. Av disse svarte 40 prosent at de ville foretrekke å låne med pant i boligen for å finansiere andre formål. Dette antyder en stimulans til videre kredittvekst. Det kan imidlertid være at endringen fra 1991 til i dag som fanges opp i undersøkelsene delvis skyldes forskjell i nivået på boligprisene. I 1991 var boligprisene lave etter å ha falt i flere år, mens boligprisene i dag er relativt høye etter å ha økt mer eller mindre sammenhengende de siste 13 årene. Generelt vil dermed mange ha hatt mindre egenkapital i boligen i 1991 enn de har nå, noe som kan ha bidratt til at de i mindre grad enn nå så for seg å bruke av boligkapitalen.
I tillegg til høy gjeldsbelastning innebærer lav andel fastrenteavtaler at norske husholdninger er mer sårbare for en renteøkning enn husholdninger i andre land. Renten har vært historisk lav de to siste årene. Til tross for dette gikk andelen lån til husholdninger med fast rente samlet sett ned fra 16 prosent i første kvartal 2004 til 14 prosent i fjerde kvartal 2004. I samme periode økte andelen lån med fast rente i Husbanken fra 55 til 67 prosent, mens andelen falt fra 41 til 35 prosent i Lånekassen. I første kvartal i år har andelene sunket med et par prosentenheter i både Husbanken og Lånekassen. Under én prosent av de nye lånene fra bankene i Kredittilsynets boliglånsundersøkelse fra høsten 2004 ble gitt med fast rente.
Lavere boligprisvekst
Boligprisene i Norge har økt mye de siste ti årene sammenlignet med andre land (figur 1.4). Det siste året har imidlertid veksten i boligprisene avtatt noe, se figur 2.6. Sterk økonomisk vekst og tilstramming i arbeidsmarkedet skulle tilsi høy etterspørsel etter bolig. Dette bekreftes av at tiden det tar å selge en bolig har falt, samtidig som antall omsatte boliger holder seg høyt. På den annen side var det ifølge tall fra Prognosesenteret færre husholdninger som planla å flytte i løpet av de kommende tre månedene i januar i år enn på samme tid i fjor. Dette tyder isolert sett på en avmatning i etterspørselen etter bolig. Den avmatningen vi har sett i boligprisene, må også ses i sammenheng med at effekten av den kraftige rentesenkningen i 2003 og inn i 2004 nå er i ferd med å bli uttømt.
Figur 2.6
Økt tilbud av boliger har isolert sett redusert presset i boligmarkedet. Igangsettingen av nye boliger tok seg betydelig opp i 2004 som følge av høye boligpriser og gode økonomiske utsikter. Nybyggingen har vært særlig høy i Oslo.
Økning i husholdningenes finansformue
Husholdningenes brutto finansformue økte videre i 2004. Økningen skyldtes i hovedsak økte finansinvesteringer, og i mindre grad omvurderinger. Brutto finansformue steg mer enn brutto gjeld fra utgangen av 2003 til utgangen av 2004 (vedleggstabell 1). Dette førte til en økning i netto finans-formue.
Tall for husholdningenes inntekter og formue har vært preget av ekstraordinært høyt aksjeutbytte siden 2002 som følge av varslede endringer i beskatningen av aksjeutbytte. Dette gjør det vanskelig å tolke den underliggende utviklingen. En stor del av dette aksjeutbyttet har trolig blitt ført tilbake til foretakene i form av utlån til foretakene eller betaling av nyutstedte aksjer i unoterte selskaper. I husholdningenes finansregnskap er det lagt inn foreløpige anslag for reinvestert aksjeutbytte i 2001, 2002 og 2003 på henholdsvis 2, 20 og 36,5 milliarder kroner. Dersom vi ser bort fra disse anslåtte ekstraordinære finansinvesteringene, vil økningen i husholdningenes gjeld overstige deres finansinvesteringer, se figur 2.7.
Figur 2.7
Formue og gjeld er ujevnt fordelt blant husholdningene
Både gjeld og formue er skjevt fordelt mellom ulike grupper av husholdninger. Sammenlignet med tilsvarende tall for svenske husholdninger har norske husholdninger med lav inntekt en markert større del av samlet gjeld, se figur 2.8.
Figur 2.8
Fordelingen av gjeld mellom husholdninger med høy og lav rentebelastning har endret seg betydelig de siste 15 årene, se figur 2.9. På slutten av 1980-tallet var mer enn 2/3 av gjelden tatt opp av husholdninger med mer enn 20 prosent rentebelastning, mens den tilsvarende andelen i 2002 var i overkant av 1/3. Framskriver vi husholdningenes gjeld, inntekter og renteutgifter i tråd med referansebanen fra Inflasjonsrapport 1/2005, ser vi at fordelingen av gjeld på husholdninger med høy og lav rentebelastning vil forandre seg markert etter 2005 når renten normaliseres.2
Figur 2.9
Utsiktene framover
Høy kredittvekst har ført til at husholdningenes gjeldsbelastning har økt det siste året. Gjeldsbelastningen er nå rekordhøy, se figur 2.10. Som følge av unormalt lave renter er rentebelastningen likevel relativt lav, se figur 2.11. En normalisering av rentene vil øke husholdningenes netto renteutgifter.
Figur 2.10 Figur 2.11
Framskrivingene av gjelds- og rentebelastning er basert på referansebanen i Inflasjonsrapport 1/2005 og de estimerte relasjonene for boligpriser og husholdningenes gjeld. Framskrivingene indikerer at gjeldsbelastningen vil stige til over 200 prosent i 2008. Rentebelastningen øker i takt med renten og nærmer seg nivået fra 1994 mot slutten av framskrivingsperioden.
Veksten i husholdningenes gjeld har vært høy lenge. På kort sikt er husholdningenes finansielle stilling god. Oppbyggingen av gjeld vil imidlertid føre til at husholdningenes renteutgifter vil øke betydelig når renten normaliseres. Det er usikkerhet knyttet til hvordan husholdningene da vil tilpasse sparingen. Dersom de velger å holde sparingen uendret eller øke den, vil forbruksetterspørselen bli redusert, og i neste omgang vil foretakenes lønnsomhet og gjeldsbetjeningsevne kunne svekkes. Det vil kunne gi økte tap i finansinstitusjonene og påvirke stabiliteten i det finansielle systemet. Den høye gjeldsveksten i husholdningene utgjør i så måte et usikkerhetsmoment for finansiell stabilitet på noen års sikt.
God lønnsomhet og færre konkurser
Lønnsomheten i de børsnoterte selskapene bedret seg markert fra 2003 til 2004, se figur 2.12. Høy oljepris, økende etterspørsel, moderat lønnsvekst og lavere rente bidro til dette. Bedringen var sterkest i oljeselskapene. Med unntak av oljeselskapene, synes resultatene å ha flatet ut i første kvartal i år. Utviklingen i de børsnoterte selskapene gir en sterk indikasjon på at også resten av Foretaks-Norge bedret lønnsomheten fra 2003 til 2004.3
Figur 2.12
Den gode lønnsomheten førte til en ytterligere nedgang i antall konkurser i 2004 (figur 4 i sammendraget). Spesielt bidro bedret konkurranseevne som følge av svakere kronekurs og lavere lønnsvekst i 2003 og 2004 betydelig til fallet i antall konkurser i fjor, se ramme om drivkrefter for konkursutviklingen på side 22.
Stigende aksjekurser og litt lavere volatilitet i aksjemarkedene i 2004 bidro til noe lavere sannsynlighet for at store norske ikke-børsnoterte foretak skal misligholde sine gjeldsforpliktelser, se figur 2.13. Sannsynlighetene for at foretak i de ulike risikokategoriene skal misligholde sine gjeldsforpliktelser har steget litt hittil i 2005 og er på om lag samme nivå som i begynnelsen av 2000.
Figur 2.13
Kredittveksten har økt noe
I første halvår 2004 var samlet kredittvekst til foretakene i Fastlands-Norge negativ. Kredittveksten har siden vist en svakt stigende trend. Ved utgangen av februar i år var samlet kredittvekst siste tolv måneder på 1,0 prosent, se figur 2.14. Veksten i kreditt fra innenlandske kilder har økt, samtidig som veksten i kreditt fra utenlandske kilder har vært negativ. Vridningen mot innenlandsk finansiering kan i noen grad være motivert av at rentenivået i Norge er lavt.
Figur 2.14
Realinvesteringene i foretakene i Fastlands-Norge økte med 11,8 prosent fra fjerde kvartal 2003 til fjerde kvartal 2004. Det var særlig investeringer innen industri og bergverk og tjenesteproduksjon som tok seg opp.
Også ved tidligere konjunkturomslag har kredittveksten kommet senere enn investeringsveksten, se figur 2.15. I en tidlig fase av konjunkturoppganger finansieres investeringene i stor grad med interne midler. Det kan være flere årsaker til dette: En konjunkturnedgang følges ofte av lavere lønnsvekst og renter. Tidlig i konjunkturoppgangen vil produktiviteten normalt sett øke. Samlet vil dette ofte føre til bedret lønnsomhet. Dette vil videre gjøre foretakene bedre i stand til å finansiere investeringer med løpende inntjening. En annen mulighet er at bankene i en tidlig fase av en konjunkturoppgang kan være tilbakeholdne med å yte lån før foretakene har styrket sin finansielle stilling.
Figur 2.15
At foretakene i større grad finansierer investeringene med egenkapital, både opptjent og innskutt, skiller seg derfor fra utviklingen på slutten av 1990-tallet. Da var det en oppbygging av både gjeld, innskutt egenkapital og finansielle fordringer, se figur 2.16. Innskutt egenkapital, som kommer til ved emisjoner, har steget i hele perioden, med unntak av en nedgang i 2002. Økningen de siste par årene kan i noen grad også forklares av tilpasninger til den varslede utbytte-skatten og av mange nyetableringer.
Figur 2.16
Markedet for næringseiendom i bedring
Lav nybygging kombinert med brukbar vekst i benyttet areal har ført til lavere arealledighet for kontorlokaler i flere av de store byene. Dette har bidratt til at gjennomsnittlig leiepris for kontorlokaler har stabilisert seg. Det er imidlertid forskjell mellom ulike soner innenfor byene. I sentrumsnære soner har det vært en økning i leieprisene i flere byer, mens leieprisene fortsatt faller i mange av randsonene. Arealledigheten for kontorlokaler i Oslo-området har vært høyere enn i de andre byene, men den sank fra 10½ prosent ved begynnelsen av 2004 til 9 prosent ved begynnelsen av 2005, se figur 2.17. Moderat nybygging også i inneværende år kombinert med god økonomisk vekst i kontorintensive næringer peker i retning av fortsatt fallende ledighetsnivåer.
Figur 2.17
Langsiktige renter har lenge vært lave både ute og hjemme. I jakten på avkastning er næringseiendom blitt mer attraktivt som investeringsobjekt for både institusjonelle og private investorer. Livsforsikringsselskaper og syndikeringssel-skaper økte sine kjøp av næringseiendommer i 2004. Livs-forsikringsselskapenes beholdning av næringseiendommer økte med 7 milliarder kroner i 2004, tilsvarende en vekst på 16 prosent. Prisene på næringseiendommer steg med 6,8 prosent i 2004 (figur 5 i sammendraget).
Lavere rentebelastning
Det lave rentenivået bidrar til å trekke foretakenes rentebelastning ned, se figur 2.18. Foretakenes gjeldsbelastning steg imidlertid litt fra 2003 til 2004. God lønnsomhet og lav gjeldsvekst skulle normalt sett redusert gjeldsbelastningen. Høye ekstraordinære aksjeutbytter bidro imidlertid til en sterk nedgang i netto formuesinntekter. Til tross for at vi har korrigert netto formuesinntekter med anslag for reinvestert utbytte, gikk kontantoverskuddet ned.
Figur 2.18
Med en utvikling i norsk økonomi i samsvar med referansebanen i Inflasjonsrapport 1/2005 vil både gjelds- og rentebelastningen falle fra 2004 til 2005. Rentebelastningen vil øke igjen fram mot 2008 fordi den forutsatte renteøkningen fører til økte renteutgifter. Økt gjeld kombinert med at økte renteutgifter trekker ned kontantoverskuddet fører til at også gjeldsbelastningen øker igjen i denne perioden.
Utviklingen framover
Lønnsomheten i foretakene er god, og soliditeten er styrket de siste årene. Foretakene er derfor godt rustet til å tåle en økning i rentebelastningen. De økonomiske framtidsutsiktene for foretakene sett under ett er nå gode og på samme nivå som for et halvt år siden.
Ramme
Et foretak vil normalt være konkurs dersom verdien av eiendelene er mindre enn gjelden og betalingsevnen for svak til å innfri de løpende forpliktelsene. Når antall konkurser øker, gir det generelt større utlånstap i bankene, og konkursutviklingen følges derfor nøye i overvåkingen av finansiell stabilitet. Med utgangspunkt i en teorimodell, som gir en sammenheng mellom konkurser og faktorer som påvirker foretakenes lønnsomhet,1 har vi utført en empirisk analyse av konkursutviklingen i Norge. Den empiriske modellen for antall konkurser er estimert på kvartalsdata over perioden 1991–2004, se nedenfor.
Høyere etterspørsel vil normalt øke foretakenes inntekter ved økt omsetning og/eller økt pris, noe som reduserer sannsynligheten for å gå konkurs. I modellen blir virkningen av innenlandsk etterspørsel fanget opp ved at arbeidsledigheten inngår som forklaringsfaktor. Antall konkurser avtar ifølge modellen med 10¾ prosent over tid dersom ledigheten faller fra 4 til 3 prosent av arbeidsstyrken og de øvrige forklaringsfaktorene ligger fast. I tillegg vil antall konkurser midlertidig avta med økt utenlandsk etterspørsel, som i modellen er målt ved produksjonsgapet for OECD-området.
Økte lønnskostnader eller økning i andre innsats-faktorpriser bidrar til å svekke foretakenes lønn-somhet. Ifølge modellen vil antall konkurser øke med 2¾ prosent over tid dersom reallønns-kostnadene (per produsert enhet) øker med 1 prosent. Tilsvarende vil antall konkurser øke med 2 prosent på lang sikt dersom realkostnadene knyttet til vareinnsats øker med 1 prosent.
En høyere realrente øker foretakenes kostnader ved å betjene gjeld. Samtidig vil økt realrente redusere den reelle egenkapitalen ved å gi lavere nåverdi av forventet, framtidig inntjening. I modellen vil antall konkurser øke med 3½ prosent på lang sikt dersom realrenten øker med ett prosentpoeng.
Konkursutviklingen avhenger også av de innenlandske foretakenes konkurranseevne overfor utenlandske produsenter på hjemme- og eksportmarkedet. Konkurranseevnen, representert ved realvalutakursen, svekkes dersom lønnsveksten i norsk konkurranseutsatt sektor er sterkere enn for handelspartnerne, eller hvis kronekursen styrker seg. Modellen impliserer at antall konkurser øker med 2 prosent på lang sikt dersom konkurranse-evnen svekkes med 1 prosent.
Ifølge modellen gir høyere realpriser på næringseiendom en midlertidig reduksjon i antall konkurser. Denne forklaringsfaktoren fanger opp at en økning i eiendomsprisene bedrer lønn-somheten i eiendomsnæringen og byggebransjen. I tillegg er pant i eiendom svært utbredt ved utlån til foretak. Hvis eiendomsprisene avtar vil panteverdiene falle. Det reduserer mulighetene til, eller øker kostnadene ved, å ta opp lån med sikkerhet i næringseiendom.
Antall konkurser øker med antall foretak. Modellen impliserer at antall konkurser øker med 1 prosent over tid dersom antall foretak øker med 1 prosent. Antall konkurser vil også øke dersom foretakenes gjeld øker. I modellen har imidlertid økt realgjeld kun en kortsiktig effekt på konkursutviklingen.
Figur 1 viser de beregnede bidragene til konkurs-utviklingen fra forklaringsfaktorene i modellen over perioden 2002 til første kvartal 2005. Forklaringsfaktorene påvirker konkursutviklingen med et (noe ulikt) tidsetterslep. Utviklingen i kostnader, konkurranseevne og rente, samt konjunktursvingningene i norsk og internasjonal økonomi, har vært blant de viktigste drivkreftene i denne perioden.
Figur 1
Det var et tilbakeslag i internasjonal økonomi i 2001, og lav vekst hos handelspartnerne vedvarte også de neste to årene. Norsk økonomi utviklet seg svakt først mot slutten av 2002. Det samlede bidraget fra innenlandsk og utenlandsk etterspørsel trakk derfor opp antall konkurser fra 2002 og fram til og med første halvår 2004. Veksten i både norsk og internasjonal økonomi tok seg markert opp i fjor, og bidro derfor til å dempe konkursutviklingen i første kvartal 2005.
Etter lønnsoppgjøret i 2002 bidro den kraftige reallønnsveksten til å øke antall konkurser i andre halvår 2002 og i første halvår 2003. Lønnsveksten har imidlertid hatt størst betydning for konkurs-utviklingen via effekten på konkurranseevnen. Svekket konkurranseevne trakk opp antall konkurser i 2002 og 2003. I tillegg til høy (innen-landsk) lønnsvekst bidro også en styrket krone til å svekke konkurranseevnen. Kronen styrket seg fra mai 2000 til januar 2003, og styrkingen var særlig markert i 2002. Økende renteforskjell mot utlandet bidro til dette.2 Rentenedgangen fra desember 2002 har siden bidratt til en svekkelse av kronekursen gjennom 2003 og inn i 2004, og lønnsveksten har avtatt de siste to årene. Konkurranseevnen er derfor bedret, noe som bidro til fallet i antall konkurser i fjor og inn i 2005. Det direkte bidraget fra en lavere realrente trakk ned antall konkurser i andre halvår 2003 og i 2004.
Modellen er gitt ved:
| Δkt = |
2,03 + |
1,76 Δ3 (w − p)t – |
1,32 Δ3 et-2 − |
0,74 Δ2 (pc − p )t-1− |
0,06 Δ yt-5 + |
0,48 Δ2 (d − p)t-2 |
| |
(1,9) |
(3,7) |
(4,6) |
(3,2) |
(2,8) |
(2,8) |
| |
– 0,93 [(k t-1– f t-3 ) – |
3,44 Rt-1– |
0,36 ut-2– |
2,77 (w − p)t-3– |
2,10 (q − p)t-1 + |
1,90 et-4]. |
| |
(9,6) |
(4,5) |
(6,4) |
(3,5) |
(5,4) |
(7,9) |
Estimeringsperiode: 1. kvartal 1991 – 4. kvartal 2004.
R2 = 0,90. Absolutte t-verdier er oppgitt i parentes under estimatene.
Δ er en differensoperator: ΔXt = (Xt – Xt-1), Δ2Xt = (Xt – Xt-2), Δ3Xt = (Xt – Xt-3).
Variablene er definert ved (små bokstaver angir at variable er målt på logaritmisk skala):
k = Antall åpnede konkurser. Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB).
w = Lønnskostnader per produsert enhet i Fastlands-Norge uten offentlig sektor. Kilde: SSB.
p = Prisdeflator for BNP i Fastlands-Norge. Kilde: SSB.
e = Realvalutakurs (konkurranseevne) målt ved konkurransekursindeksen og timelønnskostnadene
i industrien for henholdsvis Norge og handelspartnerne. Kilder: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU), Finansdepartementet og Norges Bank.
pc = Prisindeks for kontor- og forretningseiendommer. Før 1996 er tidsserien forlenget bakover med
vekstraten i eiendomsmeglerbransjens boligprisindeks. Kilder: SSB, Norges Eiendomsmegler-
forbund (NEF), Eiendomsmeglerforetakenes Forening (EFF), FINN.no, ECON og Norges Bank.
y = Produksjonsgap for OECD-området. Kilde: OECD.
d = Bruttogjeld i ikke-finansielle foretak. Kilde: Norges Bank.
f = Antall foretak (Registeropptelling). Kilder: SSB og Brønnøysundregistrene.
R = Realrente målt ved bankenes gjennomsnittlige utlånsrente til private ikke-finansielle foretak
fratrukket gjennomsnittlig firekvartalersvekst i p over fire kvartaler. Kilde: Norges Bank.
u = Arbeidsledighetsrate. Kilde: Aetat.
q = Kostnadsindeks for vareinnsats. Kilde: SSB.
Modellen inneholder også effekter av sesongvariasjon og en dummyvariabel for 4. kvartal 1993. Dummyvariabelen må ses i sammenheng med nye registreringsregler for personlige konkurser ved årsskiftet 1993/94.
Fotnoter til ramme
Ramme
I denne rammen ser vi nærmere på sammenhengen mellom størrelse og risikoutsatthet i norske foretak. Analysen er basert på årsregnskaper for 2003 for drøyt 140 000 ikke-finansielle foretak. Vi deler foretakene opp i grupper basert på balansestørrelse (bokført verdi av eiendelene). De aller minste foretakene kjennetegnes av en meget høy andel foretak med dårlig lønnsomhet og svak soliditet, se tabell 1. Mer enn 2/3 av disse foretakene hadde et underskudd på driften i 2003, mens nesten halvparten hadde negativ egenkapital. Det er en positiv sammenheng mellom foretakenes størrelse og egenkapitalandel. Mens egenkapitalandelen i gjennomsnitt er negativ for de aller minste foretakene, er den 40 prosent for de største foretakene.
Tabell 1
De største foretakene, med balansestørrelse på over 100 millioner kroner, utgjør bare 2,5 prosent av antall selskaper. Ved utgangen av 2003 sto imidlertid disse foretakene for 81 prosent av eiendelene og 60 prosent av bankgjelden, se figur 1. Foretakene med en balansestørrelse på inntil 1 million kroner hadde til sammenligning under én prosent av både eiendeler og bankgjeld. Fordelingen av aggregert årsresultat mellom de ulike foretaksgruppene er i store trekk den samme som fordelingen av eien-delene.
Figur 1
Dersom vi tar i betraktning at det er forskjell i risiko mellom små, mellomstore og store foretak, blir bildet av hvor risikoen befinner seg endret. Beregninger ved hjelp av konkursprediksjons-modellen SEBRA viser at bare 19 prosent av den risikovektede gjelden befinner seg i de største foretakene, mens hele 40 prosent er i foretak med en balansestørrelse på inntil 10 millioner kroner.
Bankene har store utlån til næringene eiendomsdrift, industri og varehandel. Fordelingene innenfor disse næringene følger i store trekk fordelingene i figur 1. Det er imidlertid enkelte forskjeller. I varehandel er hele 63 prosent av den risikovektede gjelden i foretak med en balansestørrelse på inntil 10 millioner kroner. Eiendomsdrift avviker fra mønsteret om at egenkapitalandelen stiger med størrelsen på foretaket, da gjennomsnittlig egen-kapitalandel er ganske høy i alle foretaksgruppene. Dette må ses i sammenheng med at eiendomsdrift er næringen bankene har klart størst utlån til. En bank vil kreve at eierne skyter inn tilstrekkelig med egne midler i eiendomsforetaket for at den skal være villig til å låne ut penger til foretaket.
Fotnoter