Finansiell stabilitet 1/2005

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Bankenes resultater og soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Utsikter framover

Rammer:
- Andre lån til husholdningene enn boliglån
- Risikoen ved bankers utlån til ulike næringer
- Bankenes økonomi er mer robust i dag enn før bankkrisen

Det norske bankmarkedet er både blitt mer internasjonalt og mer sammenvevd med andre finansinstitusjoner. Markedsandelen til banker i Norge som er eiet av utlend-inger har økt ytterligere det siste halve året, og andelen er nå om lag 30 prosent målt i forhold til forvaltningskapitalen. Mange banker inngår i dag i større finanskonsern, men det er fortsatt bankdelen som utgjør hoveddelen av konsernene i Norge (vedleggstabell 11).

Hovedvekten i dette kapittelet er lagt på omtale og analyse av de norske bankene. Analyser av institusjonelle forhold konsentreres om norske banker, mens analyser av markedsforhold også inkluderer filialer av utenlandske banker i Norge. Utviklingen i andre finansinstitusjoner omtales når dette kan ha betydning for bankene og for finansiell stabilitet generelt.

3.1 Bankenes resultater og soliditet

Bankene oppnådde gode resultater i 2004 og i første kvartal 2005. I første kvartal 2005 tilsvarte resultatet før skatt 1,18 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Egenkapitalavkastningen for de sju største bankene har økt i forhold til i 2003, og er nå på linje med avkastningen i de største nordiske finanskonsernene (vedleggstabell 6).

Fra og med regnskapsåret 2005 skal børsnoterte foretak innen EU/EØS-området avlegge konsernregnskap i samsvar med nye internasjonale regnskapsregler (IFRS). Viktige endringer for bankene er mer bruk av markedsverdier for finansielle instrumenter og vurdering av utlånsporteføljen til amortisert kost. Mer bruk av markedsverdier medfører at bankenes resultater i større grad vil svinge i takt med bevegelsene i kursene på finansielle instrumenter. En annen endring som følger av IFRS, er at goodwill ikke lenger skal avskrives. Ved framleggelsen av kvartalsresultatene for 2005 skal det presenteres sammenlignbare regnskapstall for 2004. For DnB NOR-konsernet innebar de nye reglene at resultatet for 1. kvartal 2004 økte med drøyt 0,4 milliarder kroner til drøyt 1,9 milliarder kroner.

Resultatframgangen fra 2003 til 2004 og første kvartal i år skyldes i all hovedsak lavere tap, se figur 3.1. Resultat før verdipapirinntekter og tap gikk noe ned fra 2003 til 2004 målt i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Netto renteinntekter, som er bankenes hovedinntektskilde, fortsatte å falle i 2004 og falt ytterligere i første kvartal i år målt i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Dette skyldes delvis at bankenes rentemargin har sunket. Innskuddsmarginen økte noe i 2004 til tross for det lave rentenivået, mens utlånsmarginen falt igjen, blant annet som følge av lavere rente på foretakslån, se figur 3.2.1 I tillegg har bankene økt andelen utlån til husholdninger, som i gjennomsnitt har lavere rentemargin enn utlån til foretak. Bankene skal i år ikke betale avgift til Bankenes sikringsfond, fordi kravet til fondets størrelse er oppfylt. Avgiftsfritaket virker isolert sett positivt på bankenes netto renteinntekter. Bankenes driftskostnader målt i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital har falt de siste årene og gikk også ned i første kvartal i år.

Figur 3.1     Figur 3.2

For andre finansinstitusjoner enn banker varierte resultat-utviklingen i 2004. Livsforsikringsselskapenes og kredittforetakenes resultater var svakere i 2004 enn i 2003, mens finansieringsselskapene bedret resultatene i samme periode. Kredittforetakene, finansieringsselskapene og livsforsikringsselskapene hadde noe svakere resultater i første kvartal 2005 sammenlignet med første kvartal i fjor. Kredittforetakene hadde svært lave utlånstap i 2004 (vedleggstabell 8).

Kjernekapitaldekningen for alle norske banker sett under ett var om lag den samme ved utgangen av 2003 som ved utgangen av 2004, men ble noe svekket i første kvartal i år. Bankenes økte andel boliglån, som har lavere risikovekt enn lån til næringsmarkedet, bidrar isolert sett til at grunnlaget for kapitalkravet, den risikovektede balansen, vokser mindre enn forvaltningskapitalen. Andelen fondsobliga-sjoner i bankenes kjernekapital økte gjennom 2004 og i første kvartal 2005.

Kjernekapitaldekningen er noe høyere hos norske banker enn hos de største nordiske bankene, se figur 3.3. Kredittvurderingene er likevel generelt lavere for de norske bankene. Dette tyder på at også faktorer som størrelse, markedsandeler og geografisk spredning kan være viktige for hvilken kredittvurdering bankene får.

Figur 3.3

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risiko, først og fremst som følge av utlånsvirksomheten. Det er også risiko knyttet til markedsaktiviteter og egenfinansiering. Se boks i margen for en nærmere definisjon av de ulike risikotypene.

Kredittrisiko

Bankenes samlede utlån til publikum utgjør 3/4 av den totale forvaltningskapitalen. Kredittrisiko er derfor bankenes største risikokilde. Bankenes utlån går i all hovedsak til husholdninger og ikke-finansielle foretak.2 Veksten i utlån til husholdningene de siste årene har ført til at disse utlånene nå utgjør over 70 prosent av bankenes samlede utlån, se figur 3.4.

Figur 3.4

Om lag 75 prosent av bankenes samlede utlån til husholdningene er lån med pant i bolig. Ifølge Kredittilsynets boliglånsundersøkelse er belåningsgraden for nye boliglån nå på et høyere nivå enn for to år siden, se figur 3.5. Høye belåningsgrader øker sannsynligheten for at lånene ikke har tilstrekkelig panteverdi ved en eventuell nedgang i boligprisene. Veksten i lån til husholdningene uten pant i bolig har tiltatt i det siste (figur 2.3). Generelt har lån uten pant i bolig høyere risiko enn lån med pant i bolig, se ramme på side 32.

Figur 3.5

Gjennomsnittsrenten for alle lån med pant i bolig fortsatte å falle i fjerde kvartal i fjor. Konkurranse mellom bankene og omgjøring av gamle fastrentekontrakter til flytende rente eller ny, lavere fastrente har ført til at gjennomsnittsrenten har gått ned. Rentenivået kan også bli presset ned når utenlandske banker ønsker å posisjonere seg i det norske markedet.

Bankenes utlånsvekst til ikke-finansielle foretak har tatt seg noe opp siden forrige rapport. Veksten i utlånene er imidlertid skjevt fordelt mellom de største bankene i det norske markedet, se figur 3.6. Fra tredje til fjerde kvartal falt renten på lån til foretak mer enn boliglånsrenten. Differansen mellom disse rentene er nå den laveste siden andre kvartal 2003. De største bankene har signalisert at dette henger sammen med økt konkurranse om lån til foretakssektoren. Mer positiv vurdering av risikoen ved slike lån, som følge av bedre inntjening i næringslivet, kan også spille inn. I tillegg differensieres risikoen mellom ulike foretakslån bedre i det nye kapitaldekningsregelverket enn i dagens regler.

Figur 3.6

Bankenes beholdning av store engasjementer falt ytterligere gjennom 2004.³ Ved utgangen av året utgjorde store engasjementer i overkant av seks prosent av samlede utlån, mens denne andelen var rundt ti prosent i begynnelsen av 2003.

Eiendomsdrift er den næringen bankene har størst utlån til. Om lag 35 prosent av bankenes samlede utlån til næringsmarkedet går til denne næringen, se figur 3.7. Andelen og volumet har økt de siste kvartalene. Tall for igangsetting av nye bygg er høyere enn i fjor. Det kan tilsi at bankenes utlån til eiendomsdrift vil fortsette å øke framover.

Figur 3.7

Bankene har flere måter å styre kredittrisikoen på. Særskilt sikrede obligasjoner kan bidra til å overføre kredittrisiko fra bankene til kjøperne av obligasjonene. Kredittrisiko kan også overføres ved bruk av kredittderivater. Kredittderivater teller som en risikoreduserende teknikk ved beregning av kapitalkravet og kan i tillegg brukes til å endre sammensetningen av bankens kredittrisiko. Omfanget av kredittderivater øker raskt internasjonalt, men det er foreløpig et lite benyttet instrument i Norge.⁴

Finansieringsselskapene har hatt høy utlånsvekst til næringsmarkedet gjennom 2004. Kredittforetakene har hatt lav utlånsvekst til næringsmarkedet. I likhet med bankene er det eiendomsdrift som utgjør den største andelen av næringslån fra kredittforetakene, mens finansieringsselskapenes utlån hovedsakelig er til tjenesteytende næringer.

Likviditetsrisiko

Bankenes virksomhet gir opphav til likviditetsrisiko på flere områder, blant annet knyttet til gjennomføring av betalingsoppgjør og bankenes finansiering.⁵

I første kvartal 2005 ble det hver dag i gjennomsnitt gjort opp 134,5 milliarder kroner mellom ulike banker i Norges Banks oppgjørssystem (NBO). I denne perioden hadde bankene i gjennomsnitt 133,8 milliarder kroner tilgjengelig i oppgjørssystemet ved dagens start, herav låneadgang fra pantsatte verdipapirer tilsvarende 94,7 milliarder kroner og innskudd på 39,1 milliarder kroner, se figur 3.8. Utviklingen i forholdet mellom omsetningen i NBO og tilgjengelig likviditet, indikerer at et høyere oppgjørs-volum er mulig innenfor dagens likviditetsnivå, eventuelt at likviditeten kan reduseres uten at det oppstår forsinkelser i oppgjørssystemet.

Figur 3.8

Norges Bank legger opp til endringer i regelverket for sikkerhet for lån i sentralbanken. Endringsforslaget er presentert for bankene i høringsnotat av 22. april 2005. Forslaget innebærer blant annet at enkelte verdipapirer som i dag er godkjent som pant, ikke lenger vil kunne benyttes, samt at banker gis adgang til å stille særskilt sikrede obligasjoner som sikkerhet. Norges Bank har lagt vekt på at endringene ikke skal ha negative konsekvenser for gjennomføringen av betalingsoppgjørene.

Bankenes finansiering sett under ett har vært forholdsvis stabil siden forrige rapport. Andelen finansiering fra stabile kilder (kundeinnskudd, egenkapital og obligasjoner) økte noe i fjerde kvartal i fjor, men dette ble motvirket av vekst i innskudd fra utenlandske finansinstitusjoner i første kvartal i år, se figur 3.9. Utviklingen er imidlertid ikke lik for alle banker. Likviditetsindikatoren viser svak nedgang for DnB NOR, men svak økning for øvrige banker (utenom Nordea og Fokus), se figur 3.10.⁶

Figur 3.9     Figur 3.10

Til tross for det lave rentenivået økte innskudd fra publikum prosentvis mer enn brutto utlån til publikum i fjerde kvartal i fjor. Innskuddsvekst fra ikke-finansielle foretak i fjerde kvartal bidro mest til dette.

Sparebankene, unntatt DnB NOR, har i økende grad finansiert seg i obligasjonsmarkedet gjennom hele 2004, hoved-sakelig ved å utstede obligasjoner i norske kroner. De mindre sparebankene har hatt den sterkeste relative veksten i obligasjonsfinansieringen. Dette tyder på at også mindre sparebanker oppnår gunstige priser i dagens obligasjonsmarked. Forretningsbankene, utenom Nordea og Fokus, har i større grad finansiert utlånsveksten ved å utstede sertifikater.

I første kvartal i år økte de norskeide bankene sin kortsiktige utenlandsgjeld etter nedgang i de to foregående kvartalene, se figur 3.11. Nordea og Fokus økte finansieringen via sine utenlandske konserner. Det er en risiko for at utenlandske investorer vil redusere finansieringen av norske banker både raskere og i større grad i flokk enn innenlandske investorer ved en eventuell svak utvikling i norsk økonomi og finanssektor. Kortsiktig utenlandsgjeld er derfor regnet for å være en noe mer ustabil finansieringsform. På den annen side vil bankene lettere kunne håndtere perioder med dyre og lite likvide markeder for finansiering dersom de har tilgang til flere ulike finansieringskilder og -markeder. Dette krever at de er kontinuerlig til stede også i denne typen markeder.

Figur 3.11

Bankenes samlede nettogjeld til utlandet gikk noe ned fra tredje til fjerde kvartal i fjor, men økte igjen i første kvartal 2005, se figur 3.12. Svingninger i blant annet innskudd og sertifikater overfor utlandet gjør at den samlede nettogjelden kan svinge betydelig fra måned til måned. De siste fem årene har nettogjelden til utlandet vært nokså stabil som andel av samlet forvaltningskapital, etter kraftig økning siste halvdel av 1990-tallet.

Figur 3.12

DnB NORs finansiering har vært om lag uendret de siste årene. Siden tredje kvartal har banken økt sin kortsiktige finansiering, men har samtidig økt sine likvide fordringer nesten like mye. Innskuddsdekningen er om lag uendret. Kortsiktig utenlandsgjeld økte i første kvartal, men er omtrent på nivå med gjennomsnittet de siste årene (figur 3.11). DnB NORs samlede obligasjonsgjeld har vært om lag uendret siden samme tid i fjor, men andelen obligasjoner i utenlandsk valuta har økt.

Risiko overfor andre finansinstitusjoner og andre store motparter

Norges Bank og Kredittilsynet har siden 2001 kartlagt bankenes motpartseksponeringer for å vurdere kreditt- og likviditetsrisikoen knyttet til bankenes usikrede, kortsiktige posisjoner.⁷ Kartleggingen viser hvor store posisjoner de største norske bankene har mot sine største motparter, se figur 3.13. Undersøkelsene viser at de største posisjonene er mot utenlandske finansinstitusjoner. En relativt begrenset andel er mot norske banker.

Figur 3.13

Bankene har tradisjonelt hatt de klart største motparts-eksponeringene i forbindelse med oppgjør av valutahandler. I september 2003 ble norske kroner inkludert i et internasjonalt system for oppgjør av valutahandler, CLS (Continuous Linked Settlement). Valutahandler som gjøres opp i CLS medfører ikke kredittrisiko for bankene. Om lag 90 prosent av valutahandlene i de to siste målingene er sikret gjennom CLS. Dette innebærer at norske banker i dag kun i liten grad er utsatte for kredittrisiko forbundet med oppgjør av valutahandel. Posisjonene kan imidlertid fortsatt innebære en likviditetsrisiko.

Figur 3.14 viser hvordan bankenes kjernekapitaldekning ville blitt dersom henholdsvis den største, nest største og tredje største motparten enkeltvis ikke hadde innfridd sine forpliktelser. Valutaposisjonene er ikke inkludert i figuren. Ved siste måletidspunkt ville én bank kommet under det lovpålagte kravet for kjernekapital på 4 prosent dersom den største motparten hadde feilet. To andre banker ville fått en kjernekapitaldekning på mellom 4 og 7 prosent dersom den største motparten feilet. Kartleggingen viser at få posisjoner utenom valuta er så store at bankene vil få alvorlige problemer med soliditeten om en stor motpart ikke kan gjøre opp for seg.

Figur 3.14

Markedsrisiko

Bare en liten del av norske bankers forvaltningskapital består av eiendeler som er direkte utsatte for markedssvingninger, og bankene driver i liten grad egenhandel med verdipapirer. Den negative effekten fra handelsporteføljen på bankenes inntjening vil derfor være begrenset, selv om prisene i aksje- og obligasjonsmarkedene skulle falle.

Bankene kan benytte derivater for å styre markedsrisikoen de utsetter seg for. Bankenes derivatengasjementer deles inn i sikringsforretninger og forretninger med handelsformål. Sikringsforretningene har som formål å redusere markedsrisikoen og verdivurderes og balanseføres sammen med objektene derivatene skal sikre. Handelsforretningene kan potensielt øke markedsrisikoen i banken. Store deler av handelsaktiviteten til bankene er imidlertid salg av derivater til kunder og tilhørende sikring av posisjonene. Derivatene i handelsporteføljen balanseføres til markedsverdi. Bankene handler i all hovedsak rente- og valutaderivater, og bruken har økt de siste årene. De siste seks årene har sikringsforretningenes samlede nominelle beløp nær doblet seg. Sikringsforretninger brukes av mange banker, mens DnB NOR er den eneste norske banken som i tillegg har betydelige derivatengasjementer i handelsporteføljen.

Livsforsikringsselskaper er mer utsatte for markedsrisiko enn banker. Nesten 80 prosent av selskapenes forvaltningskapital består av renteinstrumenter og aksjer. Når rentenivået er lavt slik som nå, kan det være vanskeligere for selskapene å oppnå en avkastning som er tilstrekkelig til å oppfylle den garanterte minsteavkastningen overfor sine kunder. Dersom effektiv rente på langsiktige statsobligasjoner er tilstrek-kelig lav, kan imidlertid myndighetene senke den maksimale grunnlagsrenten.⁸ I så fall vil premiebetalingene måtte øke. Myndighetene kan også pålegge livsforsikringsselskapene å foreta tilleggsavsetninger i forsikringsfondet for å styrke bufferkapitalen. Bufferkapitalen til livsforsikringsselskapene er relativt lav. Den sank fra fjerde kvartal i 2004 til første kvartal i år, men er noe høyere enn i første kvartal i fjor.

3.3 Utsikter framover

Bankene oppnådde gode resultater i 2004. Hovedgrunnen til dette var svært lave tap, blant annet som følge av den lave renten. De gode resultatene gjør at bankene har økt sin evne til å tåle tap ytterligere, se figur 3.15. Utviklingen i bankenes resultater, og dermed deres evne til å tåle tap framover, vil være avhengig av flere faktorer:

• Det må forventes at bankenes tap vil øke igjen, men det er grunn til å tro at det gjennomsnittlige tapsnivået over tid er blitt noe lavere som følge av økt andel boliglån i bankenes utlånsporteføljer. Bedre risikostyring kan også bidra til at tapene vil holde seg forholdsvise lave.
• Lavere gjennomsnittlige tap vil imidlertid ha sitt motstykke i lavere rentenetto fordi boliglånene har lavere rente enn andre lån. Dersom sammensetningen av lån hadde vært som i 2001, ville rentemarginen på bankenes utlån vært om lag 0,1 prosentenhet høyere enn den var i fjerde kvartal 2004. I tillegg kan varslingsreglene i finansavtaleloven medføre et visst midlertidig press på bankenes rentemargin når rentenivået øker igjen. Grunnen til dette er at en rente-økning kan iverksettes umiddelbart for innskudd, mens varslingsfristen for renteendringer på lån som hovedregel er seks uker. Presset på utlånsmarginene kan på kort sikt, til en viss grad, bli oppveid av rimeligere finansiering ved bruk av særskilt sikrede obligasjoner. Noen banker har signalisert at de tar sikte på å utstede slike obligasjoner i løpet av året.
• På lengre sikt kan økt bruk av kredittderivater gjøre bankenes tap på utlån mer forutsigbare og bidra til mer stabil lønnsomhet for bankene.

Figur 3.15

Kredittrisiko er den viktigste risikoen de norske bankene står overfor. Den vurderes som relativt lav på kort sikt, både for utlån til husholdninger og foretak.

Bankene har økt sine utlån både til husholdningene og foretakene siden forrige rapport. Husholdningenes gjeldsbelastning er nå historisk høy. Som følge av den unormalt lave renten, er rentebelastningen likevel lav. Situasjonen i foretakene er god.

På noe lengre sikt, og med fortsatt gjeldsoppbygging, er det usikkerhet knyttet til hvordan husholdningenes sparing vil påvirkes av en renteøkning eller inntektsbortfall. Dersom husholdningene bruker en større andel av inntekten til å betjene boliglånene, kan etterspørselen etter varer og tjenester synke. Dette vil igjen redusere foretakenes lønnsomhet og kan øke risikoen for tap på utlån til næringsmarkedet.⁹

Ramme

Andre lån til husholdningene enn boliglån

Husholdningenes lån fra banker og finansierings-foretak (inkludert statlige låneinstitutter) utgjorde ved utgangen av 2004 til sammen 1203 milliarder kroner. Av dette er 897 milliarder kroner lån med pant i bolig. De resterende 306 milliarder kroner er med andre ord lån uten sikkerhet i bolig, se figur 1.

Figur 1

Ser man bort fra lån til personlige næringsdrivende, utgjorde lån til lønnstakere (inkludert pensjonister, trygdede og studenter) 1021 milliarder kroner på samme tidspunkt. Av dette er 208 milliarder kroner lån uten pant i bolig. Disse lånene kan være gitt med sikkerhet i andre typer formuesobjekter, som for eksempel bil, båt eller verdipapirer, eller de kan være gitt som usikrede lån. Finansmarkeds-statistikken spesifiserer ikke hvor stor andel av lånene som er usikret og hvor mye som er sikret med andre formuesobjekter enn bolig.

Kredittilsynet gjennomfører hvert kvartal en under-søkelse av et utvalg finansinstitusjoner som hoved-sakelig tilbyr usikrede forbrukslån. De 10 selskapene som inngår i undersøkelsen hadde ved utgangen av 2004 samlet utlån på 23 milliarder kroner, en økning på 9,6 prosent det siste året.¹

Generelt vil lån til husholdninger med andre typer sikkerheter enn bolig innebære en større risiko for tap for finansinstitusjonene enn boliglån. Spesielt vil lån uten noen form for sikkerhet innebære en betydelig tapsrisiko for finansinstitusjonene.² Det kan dessuten være problematisk for en långiver å få informasjon om kundens totale gjeld dersom kunden har usikrede lån hos flere långivere. Ved fravær av sikkerheter er det desto viktigere å vurdere kundens kredittverdighet og prise risikoen.

Fotnoter til ramme

Ramme

Risikoen ved bankers utlån til ulike næringer

Bankenes utlånsandel til næringsmarkedet har falt jevnt de siste årene og utgjør nå bare om lag 30 prosent av bankenes samlede utlån (figur 3.4). Til tross for at næringsutlån utgjør en stadig mindre andel av bankenes utlån, er det grunn til å forvente at de fortsatt vil være den største kilden til utlånstap. Det skyldes blant annet at en ved utlån til personmarkedet unngår store tap på enkeltengasjementer og næringsspesifikke problemer. Personkundeutlån er også generelt mer standardiserte og homogene enn næringsutlån og det er vanligvis enklere å forutsi endringer i personkundenes framtidige betalingsevne.1 Videre er de fleste boliglån godt sikret. Ofte er det også enklere å fastsette en realistisk realisasjonsverdi av boligpant sammenlignet med næringseiendom.² Disse forholdene bidrar til at det i gjennomsnitt er lavere risiko forbundet med personkundeutlån og at det generelt er enklere å kvantifisere kredittrisikoen knyttet til slike utlån.

Det er utlån til eiendomsnæringen som dominerer bankenes næringsporteføljer, se figur 1. Ved utgangen av 2004 var den gjennomsnittlige utlånsandelen til eiendomsnæringen på 35 prosent av totale næringsutlån.³ Andelen varierer fra om lag 30 til 60 prosent for de største bankene. De fleste av disse bankene har hatt en økning i andelen eiendomsutlån de siste fem årene. Flere av bankene har også hatt en økning i sin relative utlånsandel til primær-næringene, herunder fiske og fiskeoppdrett. Enkelte banker har en utlånsandel på mellom 20 og 30 prosent til denne næringen. De relative utlånsandelene til industri og bergverk og varehandel-, hotell- og restaurantnæringen har falt for de fleste av bankene i denne perioden.

Figur 1

Den gjennomsnittlige kredittrisikoen til eiendomsnæringen er relativt lav (figur 1). Men fordi eiendomsforetakenes hovedinntektskilde ofte er leieinntekter fra andre foretak kan de indirekte være svært avhengige av utviklingen i andre næringer.⁴ Primærnæringene har klart høyest kredittrisiko. Varehandel-, hotell- og restaurantnæringen utgjør også en forholdsvis stor andel av næringsutlånene til mange banker. Den gjennomsnittlige kredittrisikoen i denne næringen er lavere enn i primær-næringene, men høyere enn i de øvrige næringene.

I dagens kapitaldekningsregelverk (Basel I) får samtlige utlån til næringsmarkedet lik risikovekt. Det betyr at en bank som har alle sine utlån til foretak med lav kredittrisiko vil få et like høyt kapitaldekningskrav for sine næringsutlån som en bank som har alle sine utlån til foretak med høy risiko. Kapitaldekningstallene gjenspeiler derfor ikke den underliggende kredittrisikoen knyttet til bankenes næringsutlån.

I figur 2 har vi laget en risikoindeks for 12 av de største bankene i Norge. Denne indeksen er konstruert ved at vi har vektet den enkelte banks utlån til de ulike næringene med gjennomsnittsrisikoen i næringen. Summen over alle næringene er så vektet med den enkelte banks totale utlånsandel til næringsmarkedet. Det er her viktig å påpeke at vi ikke har brukt, eller har tilgang til, informasjon om bankenes enkeltengasjementer. Kredittrisikoen til den enkelte næring er gjennomsnittet for hele næringen basert på prediksjonene i Norges Banks SEBRA-modell. Den enkelte banks kredittrisiko knyttet til den enkelte næring kan avvike fra gjennomsnittet for hele næringen. Bankenes kjerne-kapitaldekning er vist på x-aksen.

Figur 2

Vi ser at det i hovedsak er sammenheng mellom risikovekt og kjernekapitaldekning. Banker med høy risikovekt har også høy kjernekapitaldekning. Ingen av bankene skiller seg spesielt negativt ut med høy risikovekt og lav kapitaldekning. Riktignok er banken med høyest risikovekt også blant bankene med lavest kjernekapitaldekning. Men denne banken har likevel en kjernekapitaldekning på over 8 prosent, eller vel dobbelt så høyt som minstekravet. Hovedårsaken til at enkelte av bankene har høy risikovekt er at de har en relativt stor utlånsandel til primærnæringene.

Fotnoter til ramme

Ramme

Bankenes økonomi er mer robust i dag enn før bankkrisen

Husholdningenes gjeld er høy og øker raskt. Også foretakenes gjeld er høy i forhold til inntjeningen. En samlet gjennomgang viser imidlertid at både bankene og foretakene står betydelig bedre rustet til å takle en negativ økonomisk utvikling enn de gjorde før bankkrisen. For husholdningssektoren er situasjonen mer usikker.

Husholdningenes sparing har vært langt høyere de siste årene enn den var i årene før bankkrisen. Da var den i perioder negativ. Nivået på finansielle fordringer i forhold til gjeld er derfor vesentlig høyere nå, se figur 1. Husholdningene har større buffere selv om verdien av både finansielle ford-ringer og ikke minst boligformuen kan falle med fall i formuespriser. De laveste inntektsgruppene har økt sin gjeld siden bankkrisen, mens de høyeste inntektsgruppene har redusert sin. Det øker sårbarheten til sektoren som helhet.

Figur 1

Foretakenes gjeldsbelastning er på om lag samme nivå som før bankkrisen, se figur 2. På grunn av blant annet god lønnsomhet med tilsvarende økning i buffere i form av egenkapital, viser Norges Banks konkursprediksjonsmodell SEBRA at konkurssannsynligheten i foretakene er klart lavere enn før bankkrisen.

Figur 2

Bankenes evne til å bære tap er vesentlig styrket siden bankkrisen, se figur 3. Resultatene er bedre, og egenkapitaldekningen er høyere. Før bankkrisen ble lav egenkapitalandel i noen grad kompensert med opptak av ansvarlig lånekapital. Den ansvarlige lånekapitalen fungerte ikke som den buffer den var ment å være.

Figur 3

Enkelte andre forhold trekker også i retning av at det nå er mindre sårbarhet i det finansielle systemet enn før bankkrisen:

• Andelen av bankenes lån som går til personmarkedet har økt fra 45 prosent til snaut 60 prosent av samlede utlån til publikum. Tapsprosenten på bankenes lån til personmarkedet var i gjennomsnitt 1,3 prosent per år i perioden 1990-1992 sett under ett, mens den var 5,3 prosent på lån til næringsmarkedet. Dersom vi legger til grunn disse tapsprosentene på dagens porteføljesammensetning, vil de samlede tapene per år over en treårsperiode bli redusert med 0,61 prosent av samlede utlån i forhold til tapene i 1990-1992.
• I forhold til omfattende systemkriser er det finansielle systemet også blitt mindre sårbart enn før bankkrisen ved at det er kommet inn et vesentlig innslag av utenlandsk eierskap.
• Inflasjonsstyringen innebærer redusert fare for kraftige og samtidige økninger i rente og arbeidsledighet.

Det tok 5-6 år fra konjunkturtoppen i 1986 til bankkrisen kuliminerte i 1991-1992. Dersom en negativ utvikling varer lenge nok, vil ethvert finansielt system få problemer, uansett hvor solid det er i utgangspunktet. Kapitalsituasjonen i bankene er vesentlig bedre enn før bankkrisen. Likevel er det kun én av de 7 største bankene som i dag vil kunne tåle tap over tre år tilsvarende tapene i de tre årene med størst tap under bankkrisen uten at bufferkapitalen vil bli tømt (figur 3.15). Problemene vil bli større jo høyere gjelden, formuesprisene og investeringene er kommet før nedgangen setter inn.

Fotnoter