Norges Banks årsrapport om betalingsformidlingfor 1998
2. VIKTIGE HENDELSER I BETALINGSFORMIDLINGEN
INNENLANDS
Betalingssystemet i Norge kan beskrives på
ulike måter. Figur 2.1 beskriver betalingssystemet sett fra
Norges Banks side. "Nederst" i systemet har vi sedler
og mynt og systemer for betalingstjenester som gir adgang til å
bruke bankinnskudd og kreditter som betalingsmiddel.
"Øverst" har vi systemer for overføring av
betalingsmidler bankene imellom. Sistnevnte kalles i figuren for
oppgjørs- og avregningssystemer.
Betalinger skjer i dag i hovedsak ved bruk av
kontopenger i bank og kontanter. I Norge er sedler og mynt
tvungne betalingsmidler. Det vil si at kontanter i utgangspunktet
kan brukes i enhver betalingssituasjon hvor ytelsen gjøres opp
på stedet. Kontopenger disponeres vanligvis gjennom kontokort,
sjekk og ulike former for gireringer. Nye tjenester basert på
kontopenger utvikles stadig. Det arbeides også på ulike hold
med såkalte e-penger, dvs verdienheter som kan lagres på et
elektronisk medium, f.eks. et chip-kort eller en PC, og som kan
overføres direkte fra betaler til betalingsmottaker.
Oppgjørssystemene omfatter Norges Banks oppgjørssystem (NBO) og
systemer for oppgjør i private oppgjørsbanker. Alle banker med
konto i Norges Bank kan få tilgang til NBO. Det innebærer
tilgang til likviditetsinformasjon, oppgjør og intradaglån fra
Norges Bank. Bankene kan velge om de vil ha oppgjør direkte i
Norges Bank (nivå 1-banker) eller indirekte via en privat
oppgjørsbank (nivå 2-banker).
Avregningssystemene omfatter bankenes felles
system for interbankavregning (Norwegian Interbank Clearing
System - NICS), og systemer for avregning av verdipapirhandel
(Verdipapirsentralen) og derivathandel (Norsk Oppgjørssentral).
Store og mellomstore betalingstransaksjoner går til oppgjør i
Norges Bank via NICS i den såkalte SWIFT-avregningen (SWIFT -
Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications - er
et elektronisk nettverksystem for overføring av meldinger),
eller enkeltvis (brutto) direkte til oppgjør i NBO. Små
transaksjoner, som f.eks. giro og minibanktransaksjoner, blir
sendt til oppgjør via den såkalte NICS-masseavregningen.
Verdipapir- og derivattransaksjoner går til oppgjør i Norges
Bank via henholdsvis Verdipapirsentralen (VPS) og Norsk
Oppgjørssentral (NOS)
Figur
2.1 Betalingssystemet i Norge
2.1
Oppgjørs- og avregningssystemene
Daglig bruttoomsetning i det norske
betalingssystemet er anslått til 100-250 milliarder. En
vesentlig del av betalingene involverer to eller flere banker og
gjør dermed bankene avhengige av effektive systemer for
overføring av betalingsmidler seg imellom. Slike systemer kalles
oppgjørs- og avregningssystemer. For å redusere risiko
forbundet med betalingsoverføringer er det nødvendig med
forbedringer i hvordan interbank-oppgjør og –avregning
foregår.
På dette området var videreutviklingen av
Norges Banks oppgjørssystem, NBO, viktig i 1998. Oppgjør av
store interbanktransaksjoner skjer enkeltvis og fortløpende,
mens oppgjør på basis av avregning bankene imellom blir
gjennomført oftere enn tidligere. I 1998 involverte slike
enkeltoppgjør noe manuell behandling, men det ble jobbet videre
med nytt elektronisk grensesnitt mellom NICS og NBO. Dette
systemet ble tatt i bruk 12. mars 1999. Det ble også arbeidet
med spørsmål knyttet til beredskapsløsninger for
betalingssystemene.
2.1.1 Videreutvikling av Norges Banks
oppgjørssystem (NBO)
Sentralbanken er bankenes bank og har dermed en
viktig oppgave som oppgjørsbank, det vil si som formidler av
betalinger mellom banker. Et oppgjør mellom to banker gjøres
ved at den betalende banks konto i oppgjørsbanken debiteres like
mye som den mottakende banks konto krediteres. Rutiner og
systemer for utveksling av, kontroll med og oppgjør av
transaksjoner kan sies å utgjøre et oppgjørssystem.
Norges Banks nåværende oppgjørssystem, NBO,
ble innført 24. november 19972. I dette systemet
forgår både brutto- og nettooppgjør. Et bruttooppgjør
innebærer at transaksjonene gjøres opp for seg etter hvert som
forpliktelsene oppstår, mens et nettooppgjør utføres på
bakgrunn av en avregning av flere transaksjoner mellom bankene.
Ca. 39 banker deltar daglig i brutto- og nettooppgjør i NBO.
Et viktig prinsipp i NBO er at bankene som skal
debiteres, må ha dekning på konto i Norges Bank før oppgjøret
kan gjennomføres. Dersom det er dekning, skjer oppgjøret
umiddelbart. Mangler en bank derimot dekning, blir transaksjonen
holdt tilbake i systemet til banken har skaffet seg dekning.
Enkelte typer oppgjør vil bli avvist hvis bankene ikke klarer å
skaffe seg dekning innen en gitt tidsfrist. For å sikre
gjennomføringen av prioriterte oppgjør, må bankene båndlegge
(reservere) likviditet fra dagens start.
Omsetningen i NBO
Omsetningen i NBO er fordelt på ulike typer
oppgjør, som overordnet kan kategoriseres som følger:
• Bruttooppgjør. Bruttooppgjør er
bilaterale oppgjør mellom banker og brukes særlig i forbindelse
med store betalinger (f.eks. store kortsiktige lån mellom
banker), men også mindre transaksjoner kan gjøres opp brutto.
Bruttotransaksjoner blir ikke avregnet.
• NICS-SWIFT-oppgjør er multilaterale
nettooppgjør basert på resultatet fra SWIFT-avregningene i NICS
og omfatter i dag mellomstore interbankbetalinger for eksempel i
forbindelse med valutahandel.
• Norges Bank/Stat. Her inngår
overføringer til og fra statens konsernkonto og diverse
overføringer som er forbundet med Norges Banks pengepolitiske
operasjoner (som for eksempel F-lån, F-innskudd og
valutahandel).
• Verdipapiroppgjør (VPS/NOS). Norges
Bank står for pengesiden av oppgjør for handel med verdipapirer
og derivater gjennom henholdsvis Verdipapirsentralen (VPS) og
Norsk Oppgjørssentral (NOS).
• NICS-masseoppgjøret er et multilateralt
nettooppgjør basert på resultatet fra masseavregningen i NICS.
I denne avregningen blir bankenes nettoposisjoner i forbindelse
med massebetalinger (for eksempel gireringer og kortbetalinger)
beregnet. I tillegg til et daglig masseoppgjør i NBO foregår
det også masseoppgjør på nivå-2 (jf figur 2.1).
• Kontanter. Norges Bank forsyner private
banker med kontanter (sedler og mynt) og mottar brukte kontanter
for omfordeling, kvalitetskontroll og sortering. Oppgjør for
utleverte og mottatte kontanter skjer via bankenes konti i NBO.
Figur 2.1.1 illustrerer hvordan den totale
omsetningen i NBO i perioden desember 1997 - april 1999 fordelte
seg på de ulike kategoriene av oppgjør (kilder).
Figur
2.1.1 Omsetningen i NBO fordelt på oppgjørstype. Daglig
gjennomsnitt per måned. Milliarder kroner.
Som det blir forklart nedenfor, skjedde en
omlegging av systemet i mars 1999, og det er derfor naturlig å
dele perioden som er vist i to. Den første strekker seg fram til
mars 1999, mens den andre begynner med april 1999. Omleggingen av
systemet skjedde gjennom mars 1999, og den måneden står
følgelig i en mellomstilling.
Ser vi på 1998, går det fram at
bruttooppgjør og NICS-SWIFT-oppgjør utgjør den største delen
av omsetningen i NBO. I 1998 var dagsgjennomsnittet for
bruttooppgjøret 19,0 milliarder og 18,3 milliarder for
NICS-SWIFT-oppgjørene. Deretter følger postene Norges Bank/Stat
(11,7 milliarder kroner), verdipapir- og derivatoppgjør (5,3
milliarder kroner), masseoppgjøret (4,8 milliarder kroner) og
oppgjør for kontanter (1,0 milliarder kroner).
I denne første delen av perioden varierer
total omsetning noe fra måned til måned. I 1998 var omsetningen
høyest i mars med 71,5 milliarder kroner, og lavest i august med
50,4 milliarder. Deler av dette kan forklares med
sesong-variasjoner i den økonomiske aktiviteten generelt. I
tillegg kommer blant annet variasjoner pga. periodiske
innbetalinger til og utbetalinger fra staten, og variasjoner i
omfanget av pengepolitiske operasjoner. Dette er illustrert ved
svingninger i kategorien "NB/Stat".
Den andre delen av perioden startet i
begynnelsen av april 1999 gjennom en omlegging av brutto- og
SWIFT-oppgjørene, som ble gjennomført trinnvis i mars 1999. Av
figur 2.1.1 framgår det at omsetningen i bruttooppgjørene ble
mangedoblet samtidig som omsetningen i NICS-SWIFT-oppgjørene ble
vesentlig redusert. I april 1999 var gjennomsnittlig
dagsomsetning i bruttoppgjørene 162,6 milliarder, og 4,8
milliarder i NICS-SWIFT-oppgjørene. Tidligere ble bruttooppgjør
meldt til Norges Bank med fax- eller SWIFT-meldinger, og deretter
registrert manuelt inn i NBO. Fra og med mars i 1999 kan
bruttoppgjør også meldes elektronisk via NICS og bli automatisk
registrert inn i NBO. Bruttooppgjør utføres løpende gjennom
dagen, og etter omleggingen har antallet økt fra rundt tusen til
i overkant av femtenhundre i snitt per dag.
I den første delen av perioden dekket
SWIFT-avregningene både store og mellomstore betalinger. Fra
midten av mars 1999 er det imidlertid innført en grense for hvor
store betalinger som kan tas med ved avregningene. Grensen ble
innført gradvis og er nå 100 millioner kroner. Større
betalinger enn dette blir automatisk meldt inn i NBO enkeltvis
som bruttooppgjør. I 1998 ble det utført 14-17 daglige
NICS-SWIFT-oppgjør. Dette tallet er nå redusert til 7-8.
I tillegg til variasjon fra måned til måned
er det også variasjon fra dag til dag. Dette er illustrert i
figur 2.1.2, som viser daglig omsetning i NBO i april 1999
fordelt på oppgjørstyper.
Figur
2.1.2 Daglig omsetning i NBO i april 1999 fordelt på
oppgjørstype. Milliarder kroner
Som det framgår av figuren, varierte
omsetningen fra om lag 80 milliarder per dag (7. april) til 250
milliarder per dag (6. april), og lå de fleste dager mellom 150
og 200 milliarder. I gjennomsnitt var den daglige omsetningen 188
milliarder kroner. Tilsvarende tall for de ulike oppgjørstypene
var:
• Bruttooppgjør: 50 - 220 milliarder,
gjennomsnittlig 163 milliarder
• NICS-SWIFT-oppgjør: 3 - 20 milliarder,
gjennomsnittlig 4,8 milliarder
• NB/Stat: 1 - 17 milliarder,
gjennomsnittlig 9,5 milliarder
• VPS/NOS: 2 - 10 milliarder,
gjennomsnittlig 5,0 milliarder
• NICS-masse: 3 - 9 milliarder,
gjennomsnittlig 5,2 milliarder
• Kontanter: 0,5 - 1,4 milliarder,
gjennomsnittlig 1,1 milliarder
Noen av de daglige variasjonene kan forklares.
For eksempel hadde 6. april høy omsetning fordi den var
oppgjørsdag for to dagers handel i penge- og valutamarkedet i
forbindelse med påsken. Tilsvarende var omsetningen lavest 7.
april, fordi denne dagen ikke var oppgjørsdag for noen dags
handel.
Gradvis innføring av vilkårene i
låneordningen i NBO
Innføringen av NBO har medført at bankenes
likviditetsbehov gjennom dagen har økt. Dette skyldes at NBO
innebærer kontinuerlig oppgjør gjennom dagen, mens det
tidligere bare var ett oppgjør ved dagens slutt. For å lette
bankenes tilgang til likviditet gjennom dagen tilbyr Norges Bank
intradaglån mot sikkerhet. For prioriterte oppgjør og ved
utlevering av kontanter kan bankene dessuten få ekstraordinære
intradaglån (E-lån).
For å sikre bankene god likviditet under
innføringen av NBO måtte bankene i startfasen bare stille 50
prosent sikkerhet for ordinære intradaglån i Norges Bank.
Kravet ble økt to ganger i løpet av 1998, først til 67 prosent
fra 8. juni og deretter til 100 prosent fra 8. desember. Dette
har ført til en noe strammere likviditet for bankene, som
imidlertid har tilpasset seg endringene på en god måte.
For å sikre gjennomføringen av prioriterte
oppgjør tilbyr Norges Bank i tillegg E-lån. Opprinnelig var det
ingen gebyr for E-lånene, men fra 22. juni ble det innført et
gebyr som tilsvarer halvparten av renten en bank blir belastet
for overskridelse av D-lånsrammen over natten. Den 8. desember
ble dette gebyret økt til den samme renten som en bank blir
belastet ved overskridelse av D-lånsrammen over natten. I
forbindelse med innføringen av økt sikkerhetskrav ble det gitt
noen E-lån. Etter hvert har imidlertid denne tendensen avtatt,
og slik sett kan det synes som gebyrene har virket etter
hensikten.
Endring av likviditetsforskriften
Bankene er pålagt å holde et minimum av
likvide reserver i forhold til et beregningsgrunnlag
(skyldnader). Dette kravet er utformet i en forskrift fra
Finansdepartementet av 16. desember 1998
(likviditetsforskriften). Den 2. desember 1998 ble
likviditetsforskriften endret ved at definisjonen av likviditet
ble utvidet, slik at banker får full uttelling for verdipapirene
som er pantsatt til fordel for Norges Bank, selv ved en høy
utnyttelse av lånerammen for vedkommende D-lånsperiode.
Dessuten fjernes bankenes insentiv til å redusere pantet, og
dermed sin likviditet gjennom dagen, for å oppfylle kravene i
forskriften.
2.1.2
NICS/NBO-prosjektet
Kontinuerlig oppgjør gjør det nødvendig for
bankene å styre sin posisjon i Norges Bank gjennom dagen, mot
tidligere bare fra døgn til døgn. Bankene trenger kontinuerlig
informasjon om sine posisjoner i Norges Bank for å kunne drive
slik intradag likviditetsstyring. Dessuten trenger bankenes
datasystemer løpende elektronisk tilbakemelding fra Norges Bank
om oppgjør som er gjennomført.
I samsvar med ønske fra bankene, besluttet
Norges Bank vinteren 1995-96 å prioritere bankenes felles
avregnings- og likviditetsinformasjonssystem (NICS) som kanal for
informasjons- og transaksjonsutveksling mellom bankene og Norges
Banks oppgjørssystem, NBO. Våren 1996 ble det derfor satt i
gang et samarbeidsprosjekt, NICS/NBO-prosjektet, som fikk som sin
første oppgave å utvikle en datateknisk løsning som gir den
enkelte bank adgang til, via NICS-likviditetsinformasjon, å få
sanntidsinformasjon om saldo, trekkrettigheter, posteringer og
transaksjoner i kø i Norges Bank.
Informasjonsløsningen, kalt
NICS/NBO-likviditetsoversikt, ble satt i drift for alle banker i
oktober 1997 og har så langt Norges Bank er kjent med, fungert
meget bra. I tillegg til å gi bankene adgang til
sanntidsinformasjon fra NBO, gir løsningen også bankene adgang
til å justere sin båndlegging til de prioriterte
nettooppgjørene (jf 2.1.1) og adgang til omprioritering av
transaksjoner i kø i Norges Bank. Ansvarsforholdene i
forbindelse med bruk, drift, endring og videreutvikling av
NICS/NBO-likviditetsoversikt, er regulert gjennom en egen
avtale3.
Arbeidet med å etablere et nytt
transaksjonsgrensesnitt mellom NICS og NBO har pågått gjennom
hele 1998. Det nye grensesnittet ble satt i ordinær drift 12.
mars 1999. Dette innebærer at NBO nå er et fullverdig system
for bruttooppgjør i sanntid (Real Time Gross Settlement system -
RTGS). Med et slikt system vil bankene kunne få gjort opp
bruttotransaksjoner via sine konti i Norges Bank samtidig med
eller før melding om betalingen er sendt til kreditors bank.
2.1.3
Videreutvikling av NICS
NICS er bankenes felles avregnings- og
informasjonssystem. I NICS utføres det to typer
interbankavregninger, som kalles henholdsvis masseavregninger
(NICS-masse) og SWIFT-avregninger (NICS-SWIFT).
Masseavregningene er langt på vei identisk med
de tidligere BBS-avregningene som har pågått siden 1970-tallet,
og dekker de fleste innenlandske betalinger som utføres ved bruk
av standardiserte betalingsinstrumenter (betalingskort, sjekker,
giroblanketter o.a.) og standardiserte betalingstjenester
(direkte remittering, autogiro, avtalegiro mv.). Karakteristisk
for disse avregningene er at flertallet av inngående
transaksjoner er relativt små. I 1998 var gjennomsnittlig
størrelse på de inngående transaksjonene 7 625 kroner. I 1998
omfattet masseavregningen til sammen 615 millioner transaksjoner,
tilsvarende en gjennomsnittlig daglig bruttoomsetning på 18,5
milliarder kroner. Masseoppgjør, dvs. oppgjør på basis av
resultatet fra masseavregningene, utføres i all hovedsak i
Norges Bank (39 banker), Sparebanken NOR (100 banker) og
Sparebank 1 Midt Norge (12 banker).
Systemet for SWIFT-avregninger ble etablert i
1994-95, og var ved utgangen av 1998 tatt i bruk for avregning
mellom 21 av de 26 bankene som bruker SWIFT. I SWIFT-avregningene
er inngående transaksjoner normalt forholdsvis store.
Gjennomsnittlig transaksjonsstørrelse i 1998 var på 28,1
millioner kroner. I 1998 omfattet SWIFT-avregningen til sammen
ca. 1 million transaksjoner, tilsvarende en gjennomsnittlig
daglig bruttoomsetning på 106 milliarder kroner.
NICS-SWIFT-oppgjør, dvs. oppgjør på basis av
SWIFT-avregningen, utføres bare i Norges Bank.
Innføringen av Norges Banks nye
oppgjørssystem har medført at bankene har måttet gjøre
tilpasninger i NICS. Dette gjelder bl.a. etablering av NICS som
kanal for bruttooppgjør (jf. 2.1.2), og å muliggjøre at
nettooppgjøret i NICS kan "nøstes opp" til
enkelttransaksjoner. Arbeidet med dette pågikk hele 1998.
2.1.4
Verdipapiroppgjøret
Norges Bank er oppgjørsbank for
pengeoppgjøret knyttet til verdipapirtransaksjonene som avregnes
i Verdipapirsentralen (VPS) og derivater avregnet i Norsk
Oppgjørssentral (NOS). Norges Bank ønsker å bidra til redusert
risiko og høy effektivitet i verdipapiroppgjøret.
Arbeidet med et nytt verdipapiroppgjørssystem
(VPO) fortsatte i første halvår 1998. Formålet med arbeidet
med et nytt VPO var å oppnå bedre risikohåndtering gjennom et
kombinert brutto-/nettosystem med flere oppgjør i døgnet.
Arbeidet ble i 1998 lagt til side i påvente av arbeidet med å
utrede mulighetene for en felles skandinavisk avregnings- og
oppgjørssentral, kalt "Scandinavian Securities Settlement
System" eller S4. Formålet med nytt VPO var tenkt
videreført i arbeidet med S4.
De danske og svenske verdipapirsentralene (VP
og VPC) inngikk i januar 1998 en intensjonsavtale om å utrede
grunnlaget for å etablere et felles skandinavisk avregnings- og
oppgjørssystem. Norske VPS sluttet seg til avtalen i oktober
1998. I samsvar med intensjonsavtalen ble det utarbeidet en
markedsanalyse og iverksatt et forprosjekt. I tillegg utarbeidet
VPS en konsekvensutredning for markedsaktørene.
Utredningsarbeidet var ferdig 1. mars 1999.
Formålet med prosjektet var å gi
markedsaktører én inngang til det skandinaviske
verdipapirmarkedet, med høy sikkerhet og god brukervennlighet.
Innenfor S4 skulle det kunne handles aksje- og renteinstrumenter
fra de tilknyttede nasjonale rettighetsregistre (VP, VPC og VPS).
S4 tok sikte på å gjøre opp NOK, SEK, DKK og Euro i
sentralbankpenger. S4 skulle tilby både brutto- og
nettoavvikling, med flere nettooppgjør per dag. Systemet skulle
være åpent for forbindelser til andre avregnings- og
oppgjørssystemer, som f.eks. Euroclear, og S4 ønsket i den
forbindelse også å kunne tilby oppgjør i andre valutaer.
Saken var oppe til behandling i styrene til de
tre verdipapirsentralene den 10. mars 1999, og samtlige vurderte
prosjektrisikoen som stor. Det ble uttrykt tvil om både
kostnadsvurderinger og markedsvurderingene. Ettersom både VP og
VPC er i ferd med å omdannes til aksjeselskap, besluttet styrene
i VPC og VP at saken skulle legges på is til selskapene har
fått valgt nye styrer. Styret i VPS besluttet at
administrasjonen skulle utrede saken nærmere i samarbeid med de
andre verdipapirsentralene. På grunnlag av styrebeslutningene i
VP og VPC er imidlertid saken utsatt, og VPS arbeider derfor
inntil videre med å gjennomføre et norsk oppgjørssystem etter
linjene skissert i VPO-prosjektet.
En betydelig risiko i dagens avregnings- og
oppgjørssystemer er juridisk uklarhet med hensyn til når et
oppgjør er endelig og ugjenkallelig. EU-direktivet om
"Settlement Finality" (jf. 2.1.5) vil bidra til å
redusere denne risikoen i EØS-området. Det antas at lovutvalget
som er nedsatt for å gjennomgå Verdipapirsentralloven med sikte
på å utarbeide forslag til en ny eller revidert lovtekst også
vil behandle problemstillingene i direktivet. Utvalget skal
levere sin innstilling innen utgangen av 1999. Det er uklart
hvordan man skal håndtere situasjonen for norske aktører hvis
norsk lovgivning ikke er på plass når direktivets bestemmelser
trer i kraft i EU.
Verdipapiroppgjøret i Norge har en høy andel
falte (eller ikke-sluttførte) handler på grunn av at selger
ikke har verdipapiret på den innmeldte VPS-kontoen. For å
avhjelpe dette har VPS og NOS i fellesskap arbeidet med å
opprette en låneordning for verdipapirer der manglende dekning
for verdipapirer blir lånt slik at levering kan gjennomføres.
Det kan bli et problem å få långivere ettersom det antas at
utlån regnes som realisasjon etter skatteloven, og dermed
utløser beskatning. Ettersom verdipapirfond ikke er underlagt
beskatning, antas det at de vil kunne bli långivere. NOS og VPS
har i brev av 22. januar 1999 annonsert at en låneordning vil
bli satt i gang før sommeren 1999. Det er imidlertid en del
avklaringer som må gjøres i bl.a. verdipapirfondloven. Hittil
har regelverket blitt tolket slik at verdipapirfond ikke kan
låne ut verdipapirer. En slik låneordning antas å gi et viktig
bidrag til å redusere antall falte handler. Et annet bidrag er
at VPS har utviklet en modell som optimaliserer verdien av de
handler som avvikles. Denne modellen vil også redusere antall
falte handler. Modellen inkluderer i utgangspunktet ikke
pengedekningen for VPO, men dette kan inkluderes hvis det p.g.a.
manglende pengedekning blir nødvendig å foreta en ny beregning
av posisjonene i VPO. Tidligere har dette vært en tidkrevende
prosess, men den nye modellen vil i løpet av en time gi et nytt
avregningsresultat som også ligger innenfor alle
oppgjørsdeltakernes pengedekning.
NOS fikk konsesjon den 4. februar 1999 som
første og eneste oppgjørssentral for derivater etter lov om
verdipapirhandel kapittel 6.
2.1.5 Arbeid med EU direktiv om endelig
oppgjør i betalings- og verdipapirsystemer
I mai 1998 vedtok Europaparlamentet og Rådet
for den europeiske union oppgjørsdirektivet om "settlement
finality and securities settlement systems". Direktivet har
som mål å redusere risikoen i nasjonale og grensekryssende
betalings- og verdipapirsystemer, og dermed bidra til å fremme
det indre marked og legge forholdene til rette for å kunne
utøve en felles pengepolitikk innenfor den monetære unionen.
Direktivet vil blant annet sikre at oppdrag om overføring av
betalingsmidler eller finansielle instrumenter er bindende etter
et fastsatt tidspunkt. Bindingen vil særlig få betydning ved
insolvens hos en deltaker, ved at det vil redusere boets mulighet
til såkalt "cherry picking". Dette er et sentralt mål
for å redusere risikoen i betalings- og oppgjørssystemene.
Direktivet innebærer at overføringsoppdrag også vil være
bindende utenfor konkurs. Det vil klargjøre deltakernes
forpliktelser i forhold til sine oppdrag om overføringer.
Direktivets bestemmelser om rett til å realisere sikkerheter
stilt overfor betalings- og verdipapirsystemer er et annet
sentralt risikoreduserende tiltak. Direktivet inneholder også
regler for lovvalg ved deltakelse fra flere land, i visse
konkursrettslige regler. (Direktivet skal inkorporeres i
medlemslandenes lovgivning innen 11. desember 1999).
EØS-komiteen vil i nær framtid antakelig
treffe beslutning om at direktivet skal inntas i EØS-avtalen,
slik at Norge blir forpliktet til å inkorporere direktivet i
nasjonal lovgivning. Fristen for gjennomføring i norsk lov vil
være den samme som for EU-landene, hvis det ikke blir gitt
særskilt unntak. Norges Bank har uttalt i brev til
Finansdepartementet at direktivet bør inngå i EØS-avtalen uten
særskilt utsettelse for gjennomføringen. Norges Bank antar at
en utsettelse vil være en konkurranseulempe for norske banker og
til fordel for aktører som omfattes av direktivets bestemmelser.
Norges Bank og Kredittilsynet har vært i kontakt med
Finansdepartementet for å påskynde implementeringen av
direktivet i norsk rett.
Nordisk Ministerråd har etablert en nordisk
arbeidsgruppe som arbeider for å komme fram til en felles
nordisk tolkning og implementering av direktivet. De norske
deltakerne i gruppen er fra Kredittilsynet og Norges Bank.
Gruppen vil ferdigstille sitt arbeid i mai 1999.
Andre EØS-relaterte saker er EUs direktiv om
pengeoverføringer på tvers av landegrensene fra 1997, som ble
vedtatt tatt inn i EØS-avtalen 30. januar 1998. Fordi
gjennomføringen i norsk rett krever lovendring, ble
EØS-komiteens beslutning fattet med forbehold om Stortingets
samtykke. Stortinget fattet vedtak om samtykke 30. november 1998,
og fristen for å gjennomføre direktivet i norsk rett er 14.
august 1999. Norsk tilpasning til direktivet skal skje gjennom en
forskrift i medhold av en kommende lov om finansavtaler og
finansoppdrag. Selve direktivet er omtalt i årsrapport om 1996.
2.1.6 Oppfølging av tiltak for å redusere
sårbarheten ved infrastrukturen for elektronisk betaling
I 1996 nedsatte Det sentrale koordineringsorgan
for finansiell beredskap i bank- og pengevesenet en arbeidsgruppe
for å vurdere sårbarheten ved infrastrukturen for elektronisk
betalingsformidling. Arbeidsgruppen ble ledet av Norges Bank og
hadde representanter fra de to bankforeningene og Posten Norge.
Den avleverte sin rapport i januar 1998. Gruppen konkluderte med
at aktørene generelt sett synes å ha et bevisst forhold til
sårbarhet og risiko, og at de har erkjent behovet for
vektlegging av beredskapsarbeid og kriseplanlegging. Ettersom
aktørenes beredskapsplaner særlig er utarbeidet for å kunne
håndtere kriser i egen virksomhet, og ettersom det er en høy
grad av integrasjon innen elektronisk betalingsformidling, vil
ikke slike planer alltid kunne ivareta helheten.
For å redusere sårbarheten på feltet foreslo
arbeidsgruppen som oppfølgingstiltak å:
1 etablere et sentralt beredskapsråd for
betalingsformidlingen med ansvar for varsling, informasjon og
koordinering i krisesituasjoner.
2 utarbeide beredskapsplaner for alternative
betalingsmåter dersom de ordinære betalingssystemene er rammet
av krise og satt ut av spill.
3 vurdere om det er teknisk mulig og om det har
noen praktisk verdi å prioritere betalingsformidlingens tilgang
til tele-/datakommunikasjon og elektrisk strøm, og i så fall
foreta en slik prioritetsvurdering.
4 styrke informasjonen om beredskapstiltakene i
NBO og NICS.
5 utrede muligheten for å etablere en
beredskapsplan for disponering og koordinering av
nøkkelkompetanse og nøkkelpersonell mellom aktørene i
betalingsformidlingen.
Arbeidsgruppens hovedkonklusjoner og
anbefalinger er gjengitt i sin helhet i vedlegg til
betalingsformidlingsrapporten for 1997.
Det sentrale koordineringsorgan sluttet seg til
rapportens forslag. Finansdepartementet har senere sluttet seg
til at det etableres et koordinerende samarbeidsorgan på
sentralt nivå for beredskapsplanlegging innen finansiell sektor.
Etter oppfordring fra departementet har Det sentrale
koordineringsorgan for finansiell beredskap foreslått at et
organ med betegnelsen Det sentrale beredskapsråd for
betalingssystemene får ansvaret for varsling, informasjon og
koordinering i krisesituasjoner. Rådet skal også bidra til at
det blir gjennomført beredskapstester på overordnet nivå, og
det skal utarbeide retningslinjer for myndighet, ansvar og
rapportering i krisesituasjoner, jf pkt 1 ovenfor.
Koordineringsorganet oppnevnte i august 1998 en
arbeidsgruppe med representanter fra de to bankforeningene,
Posten Norge og Norges Bank som skal fremme forslag om en
beredskapsplan for alternative betalingsmåter til bruk ved
fredstidskriser og beredskap/krig når de ordinære
betalingssystemene ikke er tilgjengelige, jf pkt 2 ovenfor.
Gruppen ledes av Norges Bank og har representanter fra
bankforeningene og Posten Norge.
Koordineringsorganet har satt i gang
oppfølging av punktene 3 og 5 ovenfor, mens det samtidig
arbeides med å styrke informasjonen om beredskapstiltakene og
avbruddshåndteringen i NICS/NBO, jf pkt 4 ovenfor.
2.1.7
Utviklingen innen EDI
Elektronisk datautveksling, EDI (Electronic
Data Interchange), har lenge vært brukt innen
betalingsformidling; dels mellom banker og dels mot enkelte
større kunder. Slik datautveksling krever felles regler for
utforming av de datasett som skal overføres mellom involverte
datasystemer. Reglene kan avtales enten bilateralt eller
multilateralt. Regler som er avtalt multilateralt, kalles gjerne
for standarder.
Internasjonalt arbeides det med å utvikle
ulike typer av felles standarder, såkalte SWIFT- og
EDIFACT-standarder. Standarder som har betydning for elektronisk
datautveksling mellom banker, defineres delvis i regi av SWIFT,
delvis i en undergruppe til FNs EDIFACT-komite. Norske banker har
innflytelse på standardiseringsarbeidet i SWIFT, og er dessuten
representert i undergruppen til FNs EDIFACT-komite. Bankenes
deltakelse koordineres av Bankenes Standardiseringskontor (BSK).
Tidlig i 1998 opprettet bankene en egen faggruppe for
EDIFACT-standardisering. Gruppen skal være rådgivende for BSK i
utviklingen av nasjonale spesifikasjoner basert på
internasjonale EDIFACT-standarder og til det internasjonale
arbeidet på områder der norsk banknæring deltar. Arbeidet med
standarder for elektronisk datautveksling involverer også mange
andre norske aktører. Den totale norske innsatsen koordineres av
Norsk EDIPRO (Norwegian Centre for EDI and Trade Procedures).
Etter et utredningsarbeid gjennomført i regi
av BSK, besluttet spare- og forretningsbankene i 1994 å erstatte
den norske interbankstandarden, BOLS4, med en ny
interbankstandard basert på EDIFACT-meldingen FINPAY (Financial
Payment). For å forberede dette ble det høsten 1994 etablert et
eget prosjekt for å arbeide med ny standard, kalt NIBE5. Den nye
nasjonale EDIFACT-standarden ble tatt i bruk av bankene fra
sommeren 1998. Flere av de store bankene tok relativt raskt i
bruk NIBE for sine transaksjoner. Som ledd i sikringen av
overgangen til år 2000, har Kredittilsynet fastsatt at nye
dataløsninger ikke skal implementeres fra 1. juli 1999 og ut
året. Derfor vil ikke alle bankene ha gått over til NIBE før
etter tusenårsskiftet. I bank-/kundesammenheng brukes
EDIFACT-baserte meldingsstandarder i økende grad mellom bankene
og større bedrifter i Norge.
Bankenes felles spesifikasjoner for bruk av
EDIFACT-standarden i relasjoner med kunder ble vedtatt i
begynnelsen av 1997. Denne dokumentasjonen er imidlertid
oppgradert av BSK i løpet av høsten 1998.
2.2 Betalingsmidler og systemer for
betalingstjenester
Innføringen av felles giroblankett ble
avsluttet i 1998, i og med at de "gamle" bank- og
postgiroblankettene ikke lenger var gyldige etter 1. juni 1998.
Det var en milepæl i arbeidet for forenkling av
betalingsformidlingen, og slutten på en prosess som startet med
Betalingsformidlingsutvalgets rapport i NOU 1979:16. Når det
gjelder kortbetalinger, kan det nevnes at det i 1998 ble
utplassert "norske" betalingsterminaler (EFTPOS)
utenfor landets grenser, da det ble etablert flere terminaler på
svensk side av Svinesund. Hendelser på områdene seddel og mynt,
Internett og betalingsformidling, og elektroniske penger er
omtalt nedenfor.
2.2.1
Seddel- og myntrekken
Norges Banks hovedstyre vedtok 2. desember 1992
at det skal utgis en ny norsk myntrekke. Bakgrunnen for vedtaket
var bl.a. behovet for en mer harmonisk myntrekke
("familielikhet" og sammenheng mellom størrelser og
valører) hvor det er lett å skille de enkelte valørene fra
hverandre, og et ønske om å redusere kostnadene ved produksjon
av norsk sirkulasjonsmynt ved å redusere de enkelte valørers
størrelse og vekt.
Norges Bank lanserte den siste valøren i den
nye myntrekken, en ny 5-kronemynt, den 15. september 1998. Mynten
produseres med hull og har St. Olavs ordens storkorskjede med
ordenstegn på advers og ornamentikk inspirert av akantusplantens
blader i norsk treskjærerstil på revers. Mynten er utformet av
Ingrid Austlid Rise. I forbindelse med lansering av mynten er det
sendt ut brosjyrer via bank og post som beskriver den nye mynten
for publikum.
Det var ingen endringer i seddelrekken i 1998.
For øvrig opphørte Norges Banks innløsningsplikt for en del
eldre sedler og mynter i 1998. Etter forskrift om tilbaketrekning
av betalingsmidler opphører innløsningsplikten ti år etter at
den er kunngjort. Etter forskrift i Norsk Lovtidend 13. juli 1988
er følgende sedler og mynter ikke lenger gyldige betalingsmidler
i Norge etter 13. juli 1998:
Sedler av 1. utgave, i valørene 5, 10, 50,
100, 500 og 1000 kroner, produsert i årene 1877 til 1899, og
mynter pålydende 1, 2, 5 og 25 øre, produsert i årene 1875 til
1982.
2.2.2 Internett og betalingsformidling
Internett er et verdensomspennende nett av
datamaskiner som gjør det mulig å raskt overføre informasjon
mellom mennesker gjennom edb-systemer. Blant de allment kjente
anvendelser av Internett er elektronisk post (e-post),
elektronisk datautveksling (EDI) og informasjonsspredning (via
World Wide Web6).
Ved utgangen av 1998 hadde over 100 av de om
lag 150 bankene som er aktive i Norge etablert såkalte
"nettbanker" på Internett. I løpet av første kvartal
1999 fulgte flere banker etter, og dermed kunne nesten alle
norske banker (og filialer av utenlandske banker) tilby
"nettbank" til sine kunder. Via nettbankene kan kundene
bl.a. se kontoutskrifter samt registrere, kontrollere og betale
oppdrag (internettgiro). Det er også mulig å foreta
overføringer mellom egne konti. I noen tilfeller er det også
mulig å sende inn lånesøknader mv. Etter hvert vil nye
tjenester trolig bli tilføyd.
Flere banker, bankdatasentraler og
kortselskaper er dessuten involvert i arbeid med løsninger for
elektronisk handel med tilhørende betalingstjenester. Det fantes
anslagsvis flere hundre norske bedrifter som brukte Internett som
kanal for salg av ulike varer i 1998 (f.eks. blomster, CD´er,
dagligvarer, flyreiser, kino- og teaterbilletter, nyheter og
programvare). Det finnes ikke gode tall for samlet omsetning
gjennom disse "nett-butikkene", men det er klart at den
elektroniske handelen fortsatt er liten i forhold til mer
tradisjonell handel. Ifølge anslag fra Handels- og
Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) utgjorde elektronisk
handel til forbruker ca. 150 millioner kroner, eller 6 promille
av total detaljhandel. Handelen mellom foretak over Internett er
mer betydelig, ifølge HSHs anslag utgjorde den i 1998 om lag 1
milliard kroner. Dessuten er det klart at en stor del av den
elektroniske handelen blir foretatt fra utenlandske nettsteder.
Når det gjelder betalingsmåter ved internett-handel, er det en
klar økning i bruk av (etter-) fakturering. Av andre vanlige
betalingsformer kan nevnes bruk av postoppkrav og kredittkort.
Det finnes også flere "nye" on-line betalingsmåter
for internett-handel.
Secure Electronic Transactions (SET) er en
planlagt industristandard (definert av ledende aktører i
industrien) for sikker datautveksling og samvirke mellom
datasystemer ved elektronisk handel innenlands og over
landegrensene. Viktige deltakere i arbeidet med SET er de
internasjonale kortselskapene og en rekke programvare-
leverandører. For å kunne benytte SET må både kjøper og
selger ha et såkalt SET-sertifikat, utstedt av f.eks. et
kortselskap eller en bank. I løpet av 1998 har flere banker og
kortselskaper begynt å utstede SET-sertifikater til utvalgte
kunder. Det har for øvrig også foregått flere pilotprosjekter
med betalinger ved hjelp av SET i regi av blant annet Fellesdata.
Det var ved utgangen av 1998 rundt 20 brukersteder og et relativt
beskjedent antall brukere som var sertifisert for SET i Norge.
BBS har nylig tatt initiativ til prosjektet "trygg
netthandel" basert på SET-løsningen.
Direkte trekk er basert på bankenes systemer
for automatisert regningsbetaling (tele-/internettgiro). Ved
utgangen av 1998 var det bare én norsk bank som tilbød direkte
trekk, og transaksjonsmengden var derfor begrenset. I
betalingsformidlingsstatistikken i kapittel 4 er
internett-gireringer en egen kategori, mens direkte trekk er
inkludert i direkte debiteringer.
Direkte Internett Penger (DIP) er en
betalingsløsning for internett-handel basert på
forhåndsbetaling. Telenor Link står bak DIP, som ble lansert
mot slutten av 1998.
Samlet omsetning via Internett forventes å
øke i årene fremover. Det kan dessuten bli etablert løsninger
basert på såkalte "e-penger", se neste avsnitt.
2.2.3
Elektroniske penger
Elektroniske penger (e-penger) kan defineres
som (lokalt), elektronisk lagret kjøpekraft med vid anvendelse.
Det har i 1998 vært fokus på reguleringsmessige spørsmål
knyttet til e-penger, både internasjonalt og i Norge.
EU-kommisjonen fremmet to direktivforslag om regulering av
institusjoner som utsteder e-penger. Ifølge det ene
direktivforslaget blir e-pengeinstitusjoner (dvs. ikke-banker som
utsteder e-penger) definert som kredittinstitusjoner, og de er
dermed underkastet bestemmelsene i First and Second Banking
Co-ordination Directives, noe som gir dem "European
Passport". Siden e-pengeinstitusjoner driver en begrenset
virksomhet, er det noen av bestemmelsene i bankdirektivene som
ikke blir anvendt eller blir anvendt i begrenset grad. Forslaget
gir muligheter til å gjøre unntak for visse bestemmelser når
det gjelder små systemer, og disse systemene vil ikke nyte godt
av passport-bestemmelsene. Den europeiske sentralbanken (ESB) ga
også ut en rapport om elektroniske penger i 1998. Hovedlinjene i
rapporten var for en stor del sammenfallende med EU-kommisjonens
direktivforslag .
Banklovkommisjonens 4. delutredning (NOU
1998:14) berører også regulering av e-penger. Her foreslås det
at andre enn finansforetak bare kan utstede pengekort eller annet
bevis for vanlig kjøpekraft dersom kjøpekraften i kortet ikke
overstiger kr. 1.000 og kortet ikke er knyttet til kontoavtale.
Så langt er ingen systemer satt i full drift i
Norge. Det arbeides imidlertid med planer om å innføre
smartkort-systemet Mondex i løpet av 1999. Det vises for øvrig
til artikkelen "Om elektroniske penger" i Penger og
Kreditt nr. 4/1997, hvor en bl.a. ser nærmere på hva
elektroniske penger egentlig er, hvilke krefter som driver
utviklingen, hvem som er sentrale aktører, hvordan reguleringen
av e-penger utformes og hvilke spørsmål myndighetene har vært
særlig opptatt av.
2 Omtalt i artikkelen "Norges
Banks oppgjørssystem" – NBO", Penger og Kreditt
nr. 3/1997
3 Avtalen er tatt inn i "Avtale- og
regelverkssamling for innenlandsk betalingsformidling", 4.
utgave (1997), Den norske Bankforening.
4 Bankenes on-line standard.
5 Norsk interbankstandard basert på EDIFACT.