Rektors blogg:

Denne overskriften er den første som møter øyet når man går inn på UiOs hjemmeside. Er UiO virkelig et ledende europeisk universitet? Vel, ifølge den nylig publiserte Shanghai-rangeringen er UiO nå nummer 17 blant de mange hundre universitetene i Europa. Ikke dårlig! I Norden er det kun Københavns universitet og Karolinska Institutet som ligger foran UiO.

Det er all grunn til å være stolt av UiO og vår framgang på Shanghai-rangeringen. Våre ansatte gjør en formidabel innsats. Men vi skal huske på metodeproblemene ved slike rangeringer. Rangeringene vektlegger bare et utvalg av de oppgavene som et moderne universitet har. Det er som om en tikjemper i OL skulle premieres etter innsatsen på 1500-meter og stavsprang – mens de andre åtte disiplinene ikke talte med. Hvis vi tenker oss at de ti disiplinene representerer universitetets mange samfunnsoppdrag så ser vi lett hvordan rangeringene kan slå uheldig ut og påvirke universitetenes prioriteringer i feil retning. I tillegg til å utdanne studenter og drive grunnforskning av høy kvalitet skal et universitet formidle, innovere og utøve samfunnskritikk. Blant mange andre ting. Ingen rangeringer tar inn over seg at universitetene er «multiversities» med et stort antall funksjoner som alle er viktige for samfunnet.

Til sammen gjennomgår Shanghai 1500 universiteter, hvorav de 500 beste ender på den offisielle listen. De øverste hundre rangeres individuelt, videre nedover plasseres universitetene i bolker.

Shanghai er en utpreget forskningsrangering som ikke vurderer parametere for undervisningskvalitet. Det som teller er prisvinnere (Nobel og Fields) blant nåværende forskere eller alumni, antallet høyt siterte forskere, antall artikler publisert i Nature og Science, og det totale antall artikler indeksert i Science Citation Index og Social Science Citation Index. Til slutt regner man ut institusjonens totale publiseringsomfang delt på vitenskapelig stab.

Som breddeuniversitet har vi en ulempe i utgangspunktet, da noen fagområder er mer forskningsintensive enn andre. Spesialiserte universiteter kan derfor få et fortrinn. Målingene ville ha vært mer meningsfylte dersom de skilte mellom institusjoner med og uten skolepenger, og mellom breddeuniversiteter og spesialiserte universiteter. Og sammenligninger fag for fag blir alltid mer treffsikre enn sammenligninger mellom universiteter.

Universitetsrangeringer er kommet for å bli, og vi må forholde oss til dem. Den viktigste utfordringen vår er imidlertid å bevare og styrke vår egenart, ikke å klatre på rangeringer som fremmer ensretting og standardisering. En av de mest sentrale oppgavene for et fremragende universitet - i tillegg til å drive grunnforskning av ypperste kvalitet - er å gi studentene en tett og god oppfølging. I verdens mest ressurssterke land burde vi ha verdens beste universiteter. Vi skal gjøre vårt for å bli enda bedre. Og så må regjeringen gi oss rammebetingelser som gjør det mulig. Vi har et godt utgangspunkt. Kan dialogen begynne?

Den 20. januar i fjor var jeg på Andøya Rakettskytefelt og overvar oppskytningen av en forskningsrakett som skulle hente data fra atmosfæren. Nå, 18. august 2012, er det 50 år siden den første forskningsraketten – Ferdinand 1 - ble skutt opp fra Andøya. Vi markerer altså Norges 50 første år som romnasjon. Gratulerer!

Det som kanskje ikke alle vet, er at Norge har en meget sterk posisjon innen forskning på og i verdensrommet. Mange institusjoner er engasjert. Innen solforskning er norske forskere helt i verdenstoppen, ifølge internasjonale evalueringer. Tidligere i sommer fortalte store overskrifter verden over at norske forskere hadde løst det som er blitt kalt solas største mysterium.

Verdensrommet er blitt et stadig viktigere utgangspunkt for forskning. Ved hjelp av satellitter og raketter utforsker vi universets begynnelse og utvikling, prosesser på sola, romvær, meteorologiske prosesser i atmosfæren og endringer i jordas overflate.

Hvem har ikke undret seg over universets tilsynelatende uendelighet eller nordlysets vakre spill på vinterhimmelen? Det er på mange måter denne undringen som vitenskapen har satt i system når vi studerer universets tilblivelse og mekanismene bak nordlyset.

Ja, de fleste forskere vil nok legge vekt på en grunnleggende kunnskapstørst når de skal angi hva som driver dem i jobben. Men forskning i rommet bidrar også til kunnskap som vi kan anvende nokså umiddelbart. Særlig gjelder dette for aktivitet i nordområdene. Når vi beveger oss nordover på globusen dukker det opp noen spesielle utfordringer: Polare lavtrykk kan komme svært raskt og er vanskelige å melde, og aktivitet på sola medfører unøyaktig satellittnavigasjon. Et viktig mål er å forstå turbulens i øvre deler av atmosfæren (ionosfæren) som under solstormer i verste fall kan blokkere kommunikasjons- og GPS-signaler i nordområdene.

Romforskning er grunnleggende forskning som har direkte nytteverdi. Romforskning fascinerer og engasjerer studentene, slik jeg opplevde det på Andøya i fjor. Jeg ønsker våre forskere og våre samarbeidspartnere lykke til med de neste 50 år i rommet. Tuftet på stolte tradisjoner fra Kristian Birkeland vil Universitetet i Oslo fortsatt ha høye ambisjoner innen atmosfære-, klima- og romforskning.