Rektors blogg:

Så er da Peder Sather Center for Advanced Study etablert på UC Berkeley. Med Forskningsrådet som støttespiller har et konsortium av åtte norske institusjoner for høyere utdanning fått fotfeste på campus til et av verdens ledende universiteter. Dette er en milepel i UiOs internasjonaliseringsår. Etableringen skjedde i tilknytning til et symposium og en serie seminarer som ble arrangert på Berkeley den siste uken.

Peder Sather gate – porten som er selve symbolet på UC Berkeley - står som et minnesmerke over Peder Sæther som reiste fra Odalen til USA i 1832 og som bidro til opprettelsen av UC Berkeley i 1868. Sæthers innsats er godt beskrevet av Karin Sveen i «Mannen i Montgomery Street». Liv Duesund og Trond Petersen har gjort en stor innsats for at Peder Sæthers arv blir videreført gjennom det senteret som fra nå av skal bære hans navn.

Det har lenge vært et utstrakt samarbeid mellom Berkeley og norske universiteter. Slik sett har porten til Berkeley vært åpen både for studenter og forskere fra Norge. Målet med senteret er å legge forholdene til rette for at enda flere norske PhD-studenter og forskere skal få gleden av å gå gjennom Peder Sather gate. Samtidig skal senteret bidra til at det også skjer utveksling den andre veien – fra Berkeley til Norge.

De fleste forskningssamarbeid mellom norske og utenlandske forskere springer ut av personlige kontakter, uten noen organisatorisk overbygning. Slik vil det fortsatt være. Men konkurransen om å komme inn på de beste universitetene blir stadig hardere. Her er det Peder Sather-senteret kommer inn. Senteret skal fungere som en katalysator, blant annet ved å utlyse midler for igangsetting av prosjektsamarbeid. Første utlysning vil komme i desember.

Det gjenstår mye arbeid før senteret har funnet sin endelige form, fysisk og organisatorisk. Men en hjemmeside er opprettet på amerikansk side. 

Her er formålet med senteret beskrevet på følgende måte:

The Peder Sather Center for Advanced Study encourages new research and educational collaborations including:

• facilitating scholarly exchange and collaborations;
  
• serving as an administrative hub for ongoing faculty research and pedagogical activity;
  
• fostering student participation in the academic programs associated with the Center; and
  
• sponsoring academic and public events
  

The Center serves faculty, graduate students and post-doctoral fellows at Berkeley and in Norway.

Da vi igår skulle ta taxi tilbake til hotellet møtte vi en taxisjåfør som sa “Velkommen – hyggelig å se dere”. Han fortalte at det var mange norske studenter i byen og at de hadde lært ham litt norsk. Dette lover godt for vår norske «hub» på Berkeley!

På Regjeringens hjemmeside, i ingressen til omtalen av forslag til statsbudsjett for 2013, står det at Regjeringen gjennom budsjettet «legger til rette for framtidig verdiskaping og vekst». Hvis dette er et viktig mål, hvorfor satses det ikke mer offensivt på forskning og høyere utdanning?

Fremtidig verdiskaping og vekst er avhengig av at vi kan hente inn og høste fra kunnskapsutviklingen og forskningen som skjer utenfor vårt eget land. Mindre enn 1% av kunnskapen i verden dannes innenfor våre egne grenser. Derfor er internasjonalisering av forskning og utdanning en helt nødvendig resept for verdiskaping og omstilling i årene som kommer. 2012 er UiOs internasjonaliseringsår, og internasjonalisering er et hovedtema for den åpne UiO-festivalen på Blindern lørdag 13. oktober.

Så hva sier forslaget til statsbudsjettet om internasjonalisering? Jeg ble slått av pressemeldingen fra ANSA. Denne hadde overskriften «Hvem skal ta Norge inn i en global verden?» I pressemeldingen kan vi lese følgende: «Den rødgrønne regjeringen har i syv år brukt store ord om satsning på internasjonalisering og Norges behov for internasjonalt utdannet kompetanse i en stadig mer global hverdag. Dessverre synes det som om regjeringen mener at dette er en investering opp til den enkelte student å bære. De siste seks årene har gjennomsnittsgjelden for utenlandsstudenten økt med 40 prosent. Dagens statsbudsjett viser ingen tegn til bedring.» 

Det å ta utdanning i utlandet er viktig. Men det er også viktig å legge til rette for at mange internasjonale studenter kommer til Norge. Da må det bygges nok studentboliger til å dekke behovet for både de norske og de internasjonale studentene, slik at vi unngår den konflikten som stadig kommer opp. Det er flott at det kommer 250 millioner kroner til bygging av 1 000 nye studentboliger i 2013. Men yngrebølge og økt internasjonalisering skaper et enda større behov. Dette bør det tas hensyn til i neste års budsjett.

Og hva med studentenes økonomi her hjemme? Studiestøtten økes med 1900 kroner. Norsk studentorganisasjon har regnet ut at dette gir en nominell økning på 2,05 prosent - en reell endring på minus 0,65 prosent. NSO konkluderer med at heltidsstudenten vil få en magrere tilværelse.

Igjen ser vi et betydelig potensial for forbedring i neste års budsjett. Soria Moria II har en utmerket ambisjon som – hvis oppfylt - virkelig ville «legge til rette for framtidig verdiskaping og vekst», slik det nå står på Regjeringens hjemmeside. Ambisjonen er at «Alle skal ha lik rett til utdanning, og det skal være mulig å studere på heltid.» I mange land ville dette være et urealistisk mål. I Norge er det innen rekkevidde. Forutsatt politisk vilje.

«Norske universiteter stuper på ny rangering» er hovedoppslaget i Dagens Næringsliv sist torsdag. Vi er «dårligst i Norden» fortelles det fra avisens førsteside. Så følges det opp med intervjuer som skal understreke hvor dårlig det står til her hjemme på bjerget.

Som alltid ligger vel sannheten et sted i mellom. Nei, verdens beste universiteter ligger dessverre ikke i Norge. Men vi tilhører heller ikke det internasjonale bunnsjiktet. Langt i fra. Det er kanskje 17000 universiteter i verden. Så selv etter nedrykk ligger de fire norske universitetene som var med på rangeringen, trygt innenfor de 2% beste.

Men hva er det da som er i ferd med å skje? Jo, selv om norske universiteter blir bedre fra år til år så blir andre universiteter enda mye bedre. Ved flere anledninger – og senest ved innspillskonferansen til ny forskningsmelding den 28. mars i fjor – har jeg pekt på den store satsingen som skjer på forskning og høyere utdanning i Kina og Sørøst-Asia. Hvis vi ikke øker investeringstakten i norsk forskning vil norske universiteter bli forbigått. Det er akkurat dette som nå skjer – og som forklarer hvorfor UiO faller tilbake på rangeringen fra Times Higher Education (THE).

Nå er det også viktig å være klar over at de forskjellige rangeringene gir forskjellige bilder av norsk forskning. For bare noen uker siden gikk Universitetet i Oslo flere plasser fram på den såkalte Shanghai-rangeringen og kom på 17. plass i Europa. Rangeringer er berg-og-dalbaner, og pressen er helst til stede når det går ned og ikke når det går opp.

Vi har lenge varslet at vi må ha en raskere investeringstakt i norsk forskning for å henge med. Andre nordiske land har svart på utfordringen ved å investere mye mer enn oss i forskning og utvikling. De siste tallene fra NIFU viser dette med all tydelighet: Når det gjelder FoU-utgifter målt i kjøpekraft har Sverige, Danmark og Finland hatt en brattere økning enn Norge. Så har da også svenske og danske universiteter klart å holde stillingen på THE-rangeringen. Noen har gjort byks oppover på listen.

Det sentrale spørsmålet er: Hva slags ambisjonsnivå skal vi legge oss på her i Norge? Skal vi ha som mål å holde oss på det kvalitetsnivået vi har i dag, og la andre universiteter løpe forbi? Skal vi ha som mål å holde vår posisjon på universitetsrangeringene, gitt at de måler kvalitet på en adekvat måte? Eller skal vi styrke vår posisjon, og kanskje få ett eller flere norske universiteter inn blant de 10 beste i Europa? Vi ser nå at de to siste alternativene krever at det skjer en økt investeringstakt i norsk FoU. I denne forbindelsen er det tankevekkende at de siste NIFU-tallene avslører en 3% reduksjon i statlige investeringer i FoU fra 2010 til 2011.

Så kan man spørre: Er det så farlig at andre universiteter går forbi oss? Skal vi ikke bare ønske dem lykke til? Utfordringen er at vi selv må være fremragende for å få innpass i de internasjonale forskningsnettverkene der 99% av forskningen og kunnskapsproduksjonen skjer. Det finnes ingen fribilletter. Skal vi hente hjem til Norge ekspertise og kunnskap fra utlandet må vi selv være blant de beste.

Det er derfor med spenning vi ser fram til statsbudsjettet som legges frem i morgen. I Soria Moria II ligger noe av den utålmodigheten og virkelighetsforståelsen som universitetene bærer fram på vegne av det norske samfunn. I Soria Moria II signaliseres en sterk økning i universitetenes grunnbudsjett. La oss håpe at morgendagens budsjett vil bli husket som starten på et krafttak for forskning og høyere utdanning i Norge. Vi har et historisk tidsvindu for en slik satsing.

«Norske universitet milevis bak eliten» forteller Aftenposten i sitt oppslag 30. september. Oppslaget henviser til at norske universiteter ikke når opp i internasjonale universitetsrangeringer. Nå er ikke bildet riktig så svart. Universitetet i Oslo gikk fram på den siste Shanghai-rangeringen og er nå nr. 17 i Europa. Det går opp og ned på slike rangeringer, og ved neste korsvei kan vi falle ned igjen. Ikke nødvendigvis fordi vi presterer mindre, men fordi metodene endres eller andre universiteter går forbi.

Ja, andre universiteter kan gå forbi oss. Her er vi ved sakens kjerne: Vi må hele tiden løpe fortere for å henge med. UiO må løpe fortere som institusjon, og Norge må løpe fortere som forskningsnasjon. Våre myndigheter bør ikke bare henvise til at forskningsbudsjettene har økt (det har de!), men må kunne fortelle oss at de har økt like raskt eller raskere enn forskningsbudsjettene til de landene vi vanligvis sammenligner oss med (det har de ikke!).

Nye tall fra NIFU er brutale i sin klarhet. Når det gjelder FoU-utgifter målt i kjøpekraft har Sverige, Danmark og Finland hatt en brattere økning enn Norge over de siste tiårene (bildet). Illustrasjonen burde henge på veggen på alle statsrådskontorene. Til ettertanke og inspirasjon.

For med våre ressurser har Norge et unikt tidsvindu for å komme på hugget når det gjelder forskning og høyere utdanning. Verdens mest ressurssterke land burde ha noen av verdens beste universiteter. Muligheten er der.

Men for å komme dit må vi ta innover oss at det er en Rød dronning i høyere utdanning og forskning. I Lewis Carrolls bok «Through the Looking-Glass» klager Alice over at hennes løping med den Røde dronningen ikke ser ut til å lede noe sted. Dronningen sier at “I dette landet krever det all løping du kan klare, bare for å holde deg på samme plass”. Slik er situasjonen i høyere utdanning og forskning også. Og slik er virkeligheten bak universitetsrangeringene. Vi må ikke bare løpe fortere, men like fort eller fortere enn de vi løper sammen med. Bare da kan vi få billetter til den internasjonale forskningsarenaen der 99% av verdens kunnskap utvikles. Og bare da kan vi klatre på de universitetsrangeringene som vi elsker å hate.

Så brutal er virkeligheten. Og for vårt ressurssterke land - så full av muligheter!