Rektors blogg:

«Mastersyke» er blitt et begrep i debatten om høyere utdanning i Norge. Sykdommen skulle angivelig skyldes en overproduksjon av kandidater med mastergrad. Kandidater blir overutdannet og overkvalifiserte, og samfunnet bruker ressurser til ingen nytte. På NIFUs frokostmøte i dag ble pasienten langt på vei friskmeldt. Våre mastere kommer i jobb, og de fleste kommer i relevant jobb. Samfunnet absorberer det økte antallet mastere fra våre universiteter og høgskoler.

Vår utdannings- og forskningspolitikk må være solid forankret i evidens. Så det er bra vi har NIFU - Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Stadig ser vi at NIFU leverer data som avliver myter og feiloppfatninger og som gjør det lettere for myndigheter og institusjoner å iverksette tiltak som treffer der de skal. En av de mytene som nå langt på vei er avlivet, er at vi lider av en mastersyke i dette landet. Antallet masterkandidater som er mistilpasset i arbeidsmarkedet er mindre nå enn for ti år siden.

Analysen viser dog at noen kandidater vurderes som «overutdannet» på det tidspunktet undersøkelsen gjøres – altså 6 mnd etter avlagt eksamen. Jeg mener man må være svært forsiktig med å bruke dette begrepet. For vi utdanner vel ikke bare til den første jobben? Det viktigste vi gjør, er kanskje å utdanne til jobb nummer tre eller fire? Når kandidaten har kommet så langt i sin karriere - og kanskje kommet i en lederjobb - har verden og samfunnet forandret seg. Kandidatens evne til fleksibilitet, omstilling og nytenkning kommer til sin rett. Akkurat de egenskapene og ferdighetene som en mastergrad skal være med på å gi.

Så jeg oppfordrer NIFU til å gjøre analyser også noen år etter at utdanningen er fullført. Slike spesialundersøkelser har NIFU gjort før, og slike undersøkelser bør NIFU gjøre igjen. Og Kunnskapsdepartementet bør sørge for nødvendig finansiering.

Den nye kandidatundersøkelsen er rik på detaljer og informasjon, og det er mye her som universitetene og høgskolene må ta fatt i. Er det slik at vi i noen utdanningsløp legger unødvendig stor vekt på teori, der samfunnet trenger praktiske ferdigheter? Sykepleierutdanningen ble nevnt som et mulig eksempel på dette. Og ser vi nå en signifikant økning i arbeidsledigheten blant mastergradskandidater med økonomisk-administrativ utdanning? Et bekreftende svar er vanskelig å forene med SSBs framskrivning av utdanningsbehovet innen dette fagfeltet. Men her er det nødvendig med dyperegående analyser.

Kandidatundersøkelsen viser at mens de fleste kandidatene er fornøyd med sine læresteder er de  kanskje ikke fullt så fornøyd med den oppfølgingen de fikk. Vi har en lang vei å gå før vi kan friskmelde sektoren for alle mangler og lyter. Men mastersyken er vi altså kvitt. Hvis den da i det hele tatt har eksistert.