Rektors blogg:

Hvilken uke for forskning og høyere utdanning! Mandag kom nyheten om nobelpris til May-Britt og Edvard Moser – ansatt ved NTNU og utdannet ved Psykologisk institutt og Institutt for medisinske basalfag her i Oslo. I dag kom det første budsjettet som den nye regjeringen har hatt det hele og fulle ansvaret for. Og i dag ble langtidsplanen for forskning og høyere utdanning presentert i et fullsatt auditorium på UiO.

Nobelprisen til ekteparet Moser viser at det nytter å satse. Regjeringserklæringen og universitetene er helt på linje i ambisjonen om at det må skapes flere verdensledende forskningsmiljøer. En sterkere synlighet og profilering av norsk forskning vil gi et løft til hele forsknings-Norge.  

I statsbudsjettet ligger det en god resept for nettopp dette: Å bygge flere ledende forskningsmiljøer som kan heve norsk forskning til et høyere nivå. Vi finner mye av det vi har bedt om: Mer til infrastruktur, mer til posisjonering for Det europeiske forskningsrådet og Horisont 2020, og mer til fri grunnforskning. Innretningen av statsbudsjettet er godt tilpasset regjeringens og sektorens forskningsambisjoner.

Som alltid: Det er et men.

Regjeringen har funnet riktig medisin, men har til gode å finne riktig dosering.  Det koster mye – veldig mye – å bygge miljøer som kan etablere seg i forskningsfronten og kvalifisere til internasjonale priser. Da snakker vi ikke om tosifrete millionbeløp. Heller ikke tresifrete. Vi snakker om mange år og et totalbeløp i milliardklassen for å utvikle en forskningsgruppe til det internasjonale tetsjiktet.  Da holder det ikke med den satsingen som er innbakt i årets budsjett.  Det trengs et reelt taktskifte. 

Det er dette taktskiftet som mangler i det nye statsbudsjettet. Gjennom de høye ambisjonene i regjeringserklæringen er det skapt en stor fallhøyde for regjeringen og store forventninger i universitetene og høgskolene. Disse forventningene innfris ikke i årets budsjett. Men de kan innfris gjennom en forpliktende opptrappingsplan – altså en god langtidsplan. Vi kan se årets budsjett som et startskudd for en reell opptrapping av investering i norsk forskning. Kunnskapsdepartementet gikk langt i retning av å innrømme at det må satses mer i årene som kommer: De 57 nye rekrutteringsstillingene som ligger inne i årets budsjett, svarer ikke på det behovet som Kunnskapsdepartementet selv har definert.  

Mitt inntrykk er at regjeringen og Kunnskapsdepartementet holder fast ved ambisjonene om å løfte norsk forskning og at budsjettet peker i riktig retning. Med justering av doseringen kan vi ende opp der vi burde ha vært for lengst: Et land med forskning og høyere utdanning på et nivå som ikke står tilbake for det vi finner i andre nordiske land. Faktisk burde vi sikte enda høyere: Et land med så store ressurser som vårt, og med så store utfordringer og omstillingsbehov, burde kunne smykke seg med noen av verdens beste universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner.

Selvsagt dreier det seg ikke bare om rammebetingelser. Institusjonene må selv ta ansvar og initiativ. De må rigge seg slik at de kan benytte ressursene på best mulig måte for å gi kvalitet til sin forskning og utdanning. De forventningene som institusjonene har til de rammebetingelsene myndighetene setter, må pares med klare forventninger fra myndighetenes side til institusjonenes ressursbruk. Høye gjensidige forventninger kan bane veien for bedre utdanningstilbud til våre ungdommer og bedre forskning for vårt næringsliv og samfunn i stort.  

Ad utdanning: Langtidsplanen – slik den ble presentert i dag – står fram som en plan for forskning. Den gir ikke svar på hvordan vi skal legge en langsiktig plan for utdanningen. Den gir heller ingen anvisning på hvordan vi skal kunne koble fremragende utdanning til fremragende forskning. Hva med å gi institusjonene frie studieplasser, under den forutsetningen at disse knyttes til de fremragende forskningsmiljøene som er skapt gjennom Sentre for fremragende forskning eller bevilgninger fra Det europeiske forskningsrådet? Her kreves mer tenkning. Her ser vi fram til nye tiltak i fremtidige budsjetter.

Og så har vi elefanten i rommet: Bygg. Det dreier seg om hvordan man håndterer sektorens behov for nybygg og sektorens behov for å vedlikeholde de byggene vi allerede har. Et tosifret millionbeløp i ekstra tilskudd til vedlikehold av bygg i sektoren som helhet blir smått når man tenker på at det bare ved UiO er et vedlikeholdsetterslep i milliardklassen.  En langtidsplan skulle være et utmerket instrument for å tenke langsiktig rundt bygg. La den bli et slikt instrument.

For UiO gir årets budsjett en gladmelding når det gjelder bygg: Vårt livsvitenskapssenter ligger inne med en prosjekteringsbevilgning på 58 millioner kroner. Livsvitenskapssatsingen vår kan gi Norge en lederposisjon innen dette feltet og sette oss i stand til å takle noen av de største utfordringene vårt samfunn står overfor. Livsvitenskap er også en hjørnesten i den nye og grønne bioøkonomien som vi bør satse på når vår fossilbaserte økonomi etter hvert må fases ut.

En av våre samfunnsutfordringer er å styrke profesjonsutdanningene. Det er derfor gledelig at profesjonsutdanningene ved høgskolene får et fortjent løft gjennom årets budsjett.

Kanskje er det studentene som bør være minst fornøyd med årets budsjett. Riktig nok er det en moderat økning i antall studentboliger og studiefinansiering. Men innføringen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS er et grep som er vanskelig å forstå. Erfaringene fra Sverige er entydige: Et slikt tiltak fører til europeisering av campus. Mangfoldet på campus blir redusert. Tilgangen på viktig kompetanse for norsk næringsliv blir mindre. Vi er et land i utkanten av Europa og et land med store levekostnader. Det som gjør oss attraktive for utenlandske studenter, er at vi hittil har tviholdt på gratisprinsippet. Debattene i Stortinget vil nå avgjøre om denne tiden er over.