Rektors blogg:

Utkastet til ny hovedstrategi for Forskningsrådet har nylig vært på høring. Utkastet bør leses vidt fordi det berører helt sentrale spørsmål om hvordan man skal få det beste ut av norsk forskning. Ja, utkastet fremtvinger en debatt om forskningens natur og drivkrefter – og ikke minst: Om hvilken rolle Forskningsrådet skal ha i det norske forskningssystemet.

Jeg er ikke i tvil om at den foreslåtte strategien er laget med de beste intensjoner. Men jeg er heller ikke i tvil om at den treffer feil. Ikke i noe annet land har jeg møtt et forskningsråd som tiltar seg rollen som en «offensiv endringsagent». Og som evaluator og rådgiver har jeg har jobbet i ganske mange land etter hvert.

I vedtektene for Forskningsrådet står som punkt 1 under §2 Hovedoppgaver:

«Norges forskningsråd skal ivareta grunnleggende forskning, arbeide for utvikling av fag og disipliner og for flerfaglighet i forskning»

«Grunnleggende forskning» er således det første uttrykket vi støter på i Forskningsrådets vedtekter. Og bra er det. Men i det foreliggende utkastet til strategi er grunnleggende forskning nevnt kun én gang, grunnforskning to ganger. Mens det litt spesielle ordet «endringsagent» forekommer  hele fire ganger i forskjellige sammenhenger.

Det å være endringsagent er vanskelig å forene med det som i følge vedtektene er Forskningsrådets hovedoppgave: Å ivareta grunnleggende forskning. Ordet «endringsagent» røper et syn der styring ovenfra ses som et viktig middel for å bringe det beste ut av forskningen. Historien viser at dette synet er forfeilet. De store vitenskapelige gjennombruddene kommer sjelden på bestilling. De drives fram av forskernes nysgjerrighet og kreativitet – og ofte på tvers av føringer ovenfra. Det er ikke uten grunn at akademisk frihet er lovfestet her i Norge. Dette ble gjort i erkjennelse av at drivkraften for god forskning og nytenkning ligger i forskerne selv - ikke i et forskningsråd eller annet overordnet organ.

God forskningsstrategi er å gi spillerom og løft til prosjekter som er initiert av forskerne.  Selvsagt må det også legges til rette for flerfaglighet og fagutvikling, slik det heter i Forskningsrådets strategi. Men det å understøtte forskernes egen kreativitet må stå som sentralt prinsipp.  Da er ikke økt styring og ytterligere øremerking av forskningsbevilgningene veien å gå. Tvert om: Fri prosjektstøtte må styrkes.

I det foreliggende utkast til strategi er fri prosjektstøtte nevnt en eneste gang. Etter min mening er det innholdet i dette enkeltstående avsnittet som burde ha gjennomsyret strategien i sin helhet:

«Forskningsrådet må bidra til å utvikle fremragende forskere og forskningsmiljøer, enten de utvikles i universiteter, institutter eller høgskoler. Det er behov for å investere mer i åpne arenaer for fremragende forskning, blant annet gjennom å styrke tverrvitenskapelig og høyrisikabel forskning. Det er behov for å satse sterkere på nye støtteformer og mekanismer for identifisering av grensesprengende forskning. Det innebærer blant annet at virkemidler som Fri prosjektstøtte og senterordninger, men også Store program må videreutvikles i en slik retning.» 

Dessverre er det slik at intensjonene i ovennevnte avsnitt annulleres av utsagn i andre deler av strategiutkastet. Under Mål 6 heter det: «Forskningsrådet skal tilføre samfunnet merverdi gjennom å realisere forskning som aktørene selv ikke kan få frem,….» Dette kan leses som om Forskningsrådet betrakter forskersamfunnet som et redskap for Rådets egne ambisjoner. Fagmiljøene får en heller perifer rolle i denne tenkningen, til tross for at det jo er i disse miljøene forskning utøves og gjennombrudd gjøres.

Ikke bare er det vanskelig å se at strategiutkastet er i tråd med Forskningsrådets egne vedtekter: Strategien bryter også med rådene som er gitt i en rekke evalueringer av norsk forskning, nå sist i rapporten fra Benner og Öquist (Room for increased ambitions, Norges Forskningsråd 2014). Her heter det:

«We see the need for streamlining RCN's activities, entailing a more logical and transparent organization of its funding: fewer and more general support schemes, organized according to goals such as mobility, quality enhancement, broadened sectoral goals rather than the current jumble of aims.» (s. 22)

I utkastet til ny hovedstrategi finner man også denne formuleringen:

«Gjennom sin unike plassering i skjæringsfeltet mellom politiske myndigheter, forskere og forskningsmiljøer, internasjonale aktører, ulike interessegrupper og den brede allmennhet, besitter Rådet en posisjon hvor helhet og mangfold kan særprege den strategiske rådgivningen.»

Jeg tror dette er å beskrive et forskningslandskap og en rolleforståelse som fagmiljøene og institusjonene vanskelig vil kjenne seg igjen i – ikke minst fordi det er institusjonene selv som må sørge for den koblingen mellom forskning og grunnutdanning som er så viktig for helheten. Forskningsrådet har intet ansvar for grunnutdanningen – det er det institusjonene som har. 

La det ikke være noen tvil: Institusjonene selv må være strategiske aktører. Universitets- og høgskoleloven understreker nettopp dette (§ 1-5): «Institusjonene har et ansvar for å sikre at undervisning, forskning og faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid holder et høyt faglig nivå,..» Dette ansvaret kan undermineres ved en for sterk strategisk styring ovenfra. Og det vil bli underminert hvis Forskningsrådets utkast til strategi blir det endelige. 

Konklusjon
Hvis utkastet til strategi blir stående så kan strategien komme til å virke hemmende heller enn fremmende på norsk forskning – og på norsk grunnforskning spesielt. Jeg setter min lit til at utkastet vil stimulere til en god debatt, og at debatten vil føre til en strategi som er mer i tråd med forskningens natur. Det er en vesensforskjell mellom et forskningsråd som skal understøtte endring, og et forskningsråd som skal initiere endring. Universitetene og høgskolene har som oppgave å ivareta fri tenkning og fri forskning og gjennom dette oppdraget å ivareta behovet for å forstå, forklare og bygge gode samfunn i en tid preget av endring og usikkerhet. Det er dette oppdraget Forskningsrådet skal understøtte. Forskningsrådet skal forbli en viktig aktør i norsk forskning, men primæroppgaven må være å styrke UH-institusjonene hvor forskningen faktisk skjer - ikke å styre dem. Dette vil være i tråd med formuleringene i Rådets egne vedtekter. Og det vil være å ta på alvor den egentlige drivkraften for god forskning, nemlig forskernes egen kreativitet og nysgjerrighet.