Ved et grunnlovsjubileum er det kanskje tid for refleksjon omkring universitetenes og høgskolenes betydning i det norske samfunnet. I selvstendighetskampen for 200 år siden stod universitetet sentralt. John Peter Collett skriver i første bind av historien om Universitetet i Oslo: «Det var universitetets ansvar å sørge for at det ble utdannet tilstrekkelig med kandidater til å fylle statsembetene i Norge, og å sørge for at disse var kvalifisert til å fylle embetene på en måte som kunne gjøre selvstendigheten varig» (min uthevelse). Nicolai Wergeland – Henriks far, og forfatteren til Mnemosyne, oppskriften for det norske universitet - ville til og med ha en egen paragraf om universitetet inn i Norges grunnlov. Første del av paragrafen lød slik: «Det Norske Universitet skal opholdes og bringes til dets muelige Fuldkommenhed, ..» Dessverre ble denne paragrafen ofret da grunnlovsteksten ble slanket. Men tanken var god.

Regjeringserklæringen som nå gjelder, sier ikke at universitetene skal «bringes til fullkommenhet». Men ambisjonene er på plass. Det er bra. For mer enn noen gang trenger vi i dette landet forskning og høyere utdanning av høy kvalitet.

Jeg vet ikke hva Nicolai Wergeland ville ha sagt dersom han hadde dukket opp i 2014 og støtt på uttrykkene «finansieringssystem», «resultatbasert omfordeling» og «publikasjonspoeng». Men hadde han blitt forklart at målet er å styrke kvalitet, så ville han ha nikket gjenkjennende. For leser man Mnemosyne i dag, blir man slått av hvor fremtidsrettet han var i sitt syn på betydningen av fremragende lærekrefter og utstyr.

Forrige uke offentliggjorde Regjeringen hvilke eksperter som skal vurdere finansieringen av universiteter og høgskoler i Norge. Ekspertutvalget har en jobb å gjøre.  For det er tankevekkende at det nåværende finansieringssystemet i så liten grad premierer og stimulerer til kvalitet. Her må ekspertkomiteen trå til og sørge for nødvendig endring.

Det trengs flere internasjonalt ledende forskningsmiljøer i Norge. Og vi må kunne tilby studiekvalitet på linje med det beste i utlandet. På utdanningssiden er finansieringssystemet nå altfor rigid.  Skal man etablere nye og innovative studieprogrammer, ender man ofte opp med et betydelig underskudd. Særlig gjelder dette når man ønsker å koble utdanningen enda sterkere til forskning, slik Forskningsmeldingen og institusjonene selv har ambisjoner om.  Ikke minst innen realfag trenger vi nå å tiltrekke oss studenter som vet å verdsette forskningsbasert utdanning av internasjonalt kaliber. Men midlene som følger studentene strekker da ikke til. Det er heller intet finansielt insitament for å erstatte utdaterte studieprogram med nye.  Slike omlegginger krever at man i en overgangsfase må drive gamle og nye studietilbud parallelt. Dette koster.

Så hvordan kan man konstruere et finansieringssystem som belønner både kvalitet og produktivitet?  Et viktig grep er å gjøre ordningen med resultatbasert omfordeling (RBO) til det instrumentet det var ment å være da det ble innført i 2003. Gjennom en resultatbasert omfordeling av ressursene skulle man honorere publisering, uttelling fra EU og Forskningsrådet, og utdanning av PhD-kandidater. Gode resultater skulle gi mer penger i kassa. 

Etter at RBO ble innført har Norske universiteter og høgskoler vist en formidabel produksjonsvekst (jeg tror ikke Nicolai Wergeland ville ha likt dette uttrykket). Siden 2005 er antall doktorgrader økt med 78%, publikasjonspoeng med 69% og uttelling fra EU med hele 198% (tall fra 2013). Vi vet ikke hvilken økning vi ville ha hatt i fravær av RBO. Uansett: Problemet er at RBO har hatt en fast ramme. Det insentivet som RBO var ment å være er derfor blitt devaluert i takt med produktivitetsveksten. Enkelte institusjoner opplever nå en årviss reduksjon i uttellingen fra RBO til tross for en formidabel økning i publiseringsaktivitet og EU-finansiering.

Den nye regjeringen har innsett det problematiske i dette og økte rammen for RBO allerede i sitt første budsjett. Dette var et godt grep. Men rammen for RBO må styrkes ytterligere for at alle institusjonene skal se at kvalitetshevning gir økte ressurser.  Universitets- og Høgskolerådet har i flere år bedt om en betydelig styrking av RBO. Det nyoppnevnte ekspertutvalget bør sette denne saken på sin agenda.

Det bør også legges inn et nytt resultatelement. Hvis man aksepterer at insentivprinsippet er kommet for å bli, så må man ta inn over seg at det trengs insentiver for økt gjennomføring på bachelor- og masterprogram. Gjennomføringsgraden i høyere utdanning er for lav. Ved å premiere gjennomføring skapes et økonomisk grunnlag for faglig veiledning og en solid forankring av utdanningen i forskning.  «Studentaktiv forskning» vil forbli en drøm dersom det ikke aktivt legges til rette for det.  Her har ekspertutvalget en mulighet til å foreslå tiltak som monner.