Finansiell stabilitet 2/2004

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Bankenes resultater og soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Andre finansinstitusjoner

Rammer:
- Risikoen ved lån til mindre foretak og det nye kapitaldekningsregelverket
- Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor

3.1 Bankenes resultater og soliditet

Svært lav rente og en markert konjunkturoppgang har bidratt til at bankenes resultater så langt i år er bedre enn på flere år, se figur 3.1. Resultatet før skatt forbedret seg markert i alle bankgrupperinger10 fra de tre første kvartalene i fjor til samme periode i år. Bedringen skyldes hovedsakelig lavere utlånstap og økning i provisjonsinntekter. Den kraftige økningen i bankindeksen ved Oslo Børs (se figur 1.8) indikerer at framtidsutsiktene til de norske bankene vurderes som gode i aksjemarkedet.

Figur 3.1

Fallet i rentenivået i 2003 og inn i 2004 bidrar fortsatt til å redusere bankenes netto renteinntekter. Bankenes totale rentemargin var på 2,78 prosent ved utgangen av andre kvartal i år. Dette er lavere enn i 2003, da den i gjennomsnitt var på 2,92 prosent. Hovedårsaken til nedgangen er reduserte utlånsmarginer.

Andre driftsinntekter er høyere i år enn i fjor. Det skyldes hovedsakelig større provisjonsinntekter og at kursgevinster på derivater snudde fra sterkt negative til positive. Kursgevinster på derivater, verdipapirer og valuta er normalt sensitive for endringer i økonomien og i de ulike markedene. Bankenes kostnadseffektivitet, målt som driftskostnader i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK), fortsatte å forbedre seg i 2004 (se figur 3.1).

Bankenes bokførte utlånstap har falt kraftig for alle bankgrupperinger. Det lave rentenivået, kostnadsreduksjoner og gjeldskonsolidering i bedriftene, bidro til nedgangen i tapene på bedriftskundene. Det lave rentenivået har også bidratt til fortsatt lave tap på utlån til personmarkedet. Bedringen i kredittkvaliteten gjennom 2004 gjenspeiles også i et markert fall i brutto misligholdte lån både til husholdninger og ikke-finansielle foretak, se figur 3.2.

Figur 3.2

Kjernekapitaldekningen for alle banker falt fra 9,7 ved utgangen av 2003 til 9,3 prosent ved utgangen av tredje kvartal i år. Det er fortsatt de små og mellomstore bankene som har høyest kjernekapitaldekning, men den er god også for de største bankene.

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risiko. Utlån til publikum utgjør nærmere tre fjerdedeler av bankenes forvaltningskapital. Dette gjør kredittrisiko til bankenes største risikokilde. Den kraftige veksten i utlån til husholdningene de siste fire årene har samtidig ført til at utlån til husholdninger11 nå utgjør vel to tredjedeler av bankenes samlede utlån til ikke-finansiell sektor.

Kredittrisiko ved lån til husholdningene

Bankene har vært villige til å møte husholdningenes høye etterspørsel etter lån. Fortsatt økning i boligprisene samt forventninger om lavere kapitalkrav for boliglån som følge av de nye kapitaldekningsreglene kan bidra til å opprettholde den sterke veksten i utlån til husholdninger.

Gjennomsnittlig rente på nye utlån med pant i bolig falt omtrent like mye som Norges Banks signalrente fram mot midten av 2004, se figur 3.3. Siden utgangen av første halvår har det imidlertid vært en svak oppgang i boliglånsrenten på nye lån. Det kan være en indikasjon på at bankene vurderer risikoen knyttet til boliglån som økende. Gjennomsnittsrenten på alle lån med pant i bolig, både med fast og flytende rente, falt også fram mot utgangen av første halvår. Det at bankenes utlånsrenter har falt omtrent like mye som signalrenten kan tolkes som at det er virksom konkurranse mellom bankene i Norge på boliglån.

Figur 3.3

Historisk har bankenes tap på utlån til husholdninger vært lave, se figur 3.4. Bankenes beholdning av misligholdte utlån til husholdningene har falt den siste tiden (se figur 3.2). Lave renter bidrar til at husholdningene har lav rentebelastning til tross for høy gjeldsvekst, se kapittel 2.2. Risikoen for økte tap på utlån til husholdningene vurderes derfor som relativt lav på kort sikt. Den høye gjeldsveksten og historisk høy gjeldsbelastning gjør imidlertid husholdningene sårbare for økonomiske forstyrrelser. En eventuell kraftig renteøkning kan gjøre det vanskelig å betjene gjelden for deler av husholdningssektoren.

Figur 3.4

Kredittrisiko ved lån til ikke-finansielle foretak

Utlån til ikke-finansielle foretak utgjør vel 30 prosent av bankenes brutto utlån til publikum. Erfaringene viser at størsteparten av bankenes utlånstap kommer på utlån til ikke-finansielle foretak (se figur 3.4).

Analysen i kapittel 2 framhevet at foretakene er relativt solide med god lønnsomhet og gode utsikter, i hvert fall på kort sikt. Nedgangen i bankenes beholdning av misligholdte utlån til bedriftsmarkedet underbygger dette. Bankene har størst utlån til næringen eiendomsdrift. Andelen av bankenes utlån til ikke-finansielle foretak som er til eiendomsforetak steg fra 32 prosent ved utgangen av 2002 til nesten 35 prosent ved utgangen av 2003. Bokførte tap på utlån til eiendomsnæringen har relativt sett vært lavere enn i de fleste andre næringer de siste årene.

Bankene er spesielt sårbare overfor mislighold blant store lånekunder. Nordlandsbankens store tap på utlån til Finance Credit og Dåfjord Laks er eksempler på dette. Bankenes beholdning av store engasjementer i forhold til samlede utlån økte marginalt fra utgangen av første halvår 2003 til utgangen av første halvår 2004.¹²

Den positive utviklingen i foretakssektoren gjør at kredittrisikoen knyttet til ikke-finansielle foretak vurderes som relativt lav og noe lavere enn i forrige rapport.

Markedsrisiko

Bankenes beholdning av verdipapirer klassifisert som omløpsmidler er lav, se figur 3.5. De norske bankene driver i liten grad egenhandel med verdipapirer. Bankene holder i første rekke rentebærende papirer, fordi disse kan brukes som sikkerheter for intradaglån og F-lån fra Norges Bank. Selv om prisene i aksje- og obligasjonsmarkedene skulle falle fra dagens relativt høye nivå, vil den negative effekten på bankenes inntjening være begrenset. Bankenes markedsrisiko vurderes derfor fortsatt som relativt lav.

Figur 3.5

Likviditetsrisiko

Bankers virksomhet gir opphav til likviditetsrisiko på flere områder. I det følgende vurderes bankenes risiko knyttet til yting av betalingstjenester og dernest risiko knyttet til finansieringsstrukturen.¹³

Kundeinnskudd utgjorde om lag halvparten av bankenes forvaltningskapital ved utgangen av første halvår i år. I underkant av 50 prosent av innskuddene fra ikke-finansiell sektor har ingen avtalt løpetid og kan tas ut uten forvarsel i forbindelse med for eksempel varekjøp, kontantuttak, verdipapirhandel, valutahandel og betalinger av skatter til staten. Der det er avtalt løpetid på innskuddene, er denne hovedsakelig kortere enn en måned, se figur 3.6.

Figur 3.6

Bankenes mellomværende fra ulike transaksjoner gjøres opp ved bokføring på deres konti i Norges Bank. For at transaksjoner skal kunne gjøres opp uten forsinkelse i Norges Banks oppgjørssystem (NBO), må bankene ha tilstrekkelig likviditet når transaksjonen mottas i NBO. Bankenes likviditet i NBO består av låneadgang knyttet til pantsatte verdipapirer og innestående på konto i Norges Bank. I de tre første kvartalene i 2004 hadde bankene i gjennomsnitt 110 milliarder kroner tilgjengelig i oppgjørssystemet ved dagens start. Dette besto av låneadgang tilsvarende om lag 90 milliarder kroner og innskudd på om lag 20 milliarder kroner, se figur 3.7. Forholdet mellom omsetning og tilgjengelig likviditet i NBO kan sies å gi en indikasjon på hvor mange kroner som er gjort opp med én krone i likviditet. Forholdstallet for de tre første kvartalene i 2004 har ligget lavere enn for tidligere år. Dette kan indikere at et høyere oppgjørsvolum er mulig med eksisterende likviditet, eventuelt at likviditeten kan reduseres uten at det oppstår forsinkelser i oppgjørssystemet.

Figur 3.7

Betalinger i NBO forfaller til oppgjør på ulike tidspunkt i løpet av en dag. Bankene trekker mest på sin låneadgang i NBO midt på dagen, se figur 3.8. I perioden 2.-13. august i år lå utnyttelsen av låneadgangen midt på dagen i snitt på 8 milliarder kroner, mens den høyeste observasjonen var på 25 milliarder kroner. I denne perioden hadde bankene således rikelig likviditet til å møte sine forpliktelser i betalingsoppgjørene.

Figur 3.8

Bankenes finansiering har samlet sett vært forholdsvis stabil siden forrige rapport. Ved utgangen av tredje kvartal i år utgjorde kundeinnskudd og obligasjonsgjeld henholdsvis 64 og 25 prosent av brutto utlån til publikum. Siden forrige rapport har kundeinnskudd og obligasjonsgjeld økt vesentlig mindre enn brutto utlån til publikum. Dette har medvirket til et svakt fall i likviditetsindikatoren¹⁴ for alle banker sett under ett.

Gruppen øvrige sparebanker har siden forrige rapport fortsatt å øke den stabile finansieringen mer enn illikvide aktiva, slik at verdien på likviditetsindikatoren har økt, se figur 3.9. Gruppen øvrige forretningsbanker har inneværende år økt sine utlån for første gang på lengre tid. Utlånsveksten er hovedsakelig blitt finansiert med sertifikat- og interbankgjeld. Dette regnes som kortsiktig gjeld, og likviditetsindikatoren har derfor blitt redusert for denne gruppen.

Figur 3.9

DnB NOR har stort sett hatt en verdi på likviditetsindikatoren over 100 i flere år. Siden forrige rapport har verdien gått noe ned. Banken har samtidig redusert sin kortsiktige utenlandsgjeld, som nå er på om lag samme nivå som tidligere år, se figur 3.10.

Figur 3.10

For de utenlandskeide datterbankene, Nordea Bank Norge og Fokus Bank, har finansieringen fra morbanken avtatt siden forrige rapport (figur 3.10). Obligasjonsgjelden har også gått ned. Til gjengjeld økte andelen finansiering i form av sertifikater i norske kroner og kundeinnskudd.

Samlet sett vurderes likviditetsrisikoen fortsatt som relativt lav, og uendret i forhold til for et halvt år siden.

Risikoen ved lån til mindre foretak og det nye kapitaldekningsregelverket

Basel-komiteen for banktilsyn la fram nye retningslinjer for beregning av kapitaldekning for banker (Basel II) 26. juni 2004.1 Formålet med det nye regelverket har vært å gjøre reglene bedre tilpasset bankenes risiko og stimulere til bedre risikostyring.

I dagens regelverk får lån til alle ikke-finansielle foretak 100 prosent risikovekt uansett underliggende risiko. Det nye regelverket har tre metoder for å beregne kapitalkravet for kredittrisiko for ikke-finansielle foretak: standardmetoden (SA), den grunnleggende internmetoden (IRBF) og den avanserte internmetoden (IRBA), se figur 1.

Figur 1

I SA blir foretak som har lånt mindre enn 1 million euro hos en enkelt bank, definert som små og mellomstore bedrifter (SMB) og får en risikovekt på 75 prosent. En forutsetning for dette er at foretaket er en del av en veldiversifisert utlånsportefølje. Risikovekten til foretak som har lånt mer enn 1 million euro avhenger av om de er kredittvurdert eller ikke. Foretak som er kredittvurdert får risikovekt basert på denne vurderingen, mens foretak uten kredittvurdering får 100 prosent risikovekt. I IRBF og IRBA vil bankene bruke egne kredittrisikomodeller til å fastsette kapitalkravet.² Modellen må godkjennes av tilsynsmyndighetene. Foretakene klassifiseres her først i forhold til hvilken portefølje de tilhører, personmarkeds- eller bedriftsmarkedsporteføljen. SMB som inngår i bankens bedriftsmarkedsportefølje får en risikovektrabatt ut fra størrelsen på foretakets inntekt. SMB som inngår i personmarkedsporteføljen får risikovekten beregnet ut fra en egen formel.

Nesten halvparten av de ikke-finansielle foretakene i Norge har bankgjeld. 88 prosent av disse foretakene har gjeld som er mindre enn 1 million euro, mens 99,5 prosent har totale inntekter som er lavere enn 50 millioner euro.³ Dette innebærer at de fleste ikke-finansielle foretak i Norge vil bli klassifisert som SMB. Ved hjelp av Norges Banks SEBRA-database og -modell har vi beregnet konkurssannsynligheter for SMB i ulike næringer og regioner. Historisk har konkurssannsynlighetene i gjennomsnitt vært langt høyere for SMB enn for store foretak, både i oppgangs- og nedgangstider, se figur 2. Disse forholdene gjør det relevant å vurdere effekten av den gunstigere behandlingen av SMB i det nye regelverket, og i hvilken grad dette kan forsvares ut fra risikohensyn.

Figur 2

Den gunstigere behandlingen av SMB i det nye regelverket hviler på forutsetningen om at det er lavere korrelasjon mellom SMB enn det er mellom store foretak. Dette begrunnes med at SMB har et større innslag av «foretaksspesifikk» risiko.⁴ Tradisjonell finansteori indikerer imidlertid at den foretaksspesifikke diversifiseringsgevinsten er raskt fallende med antall foretak. Eksempelvis vil diversifiseringsgevinsten ved å øke antall foretak i en utlånsportefølje fra om lag 30 til 40 være begrenset. En del av den nærings- og regionspesifikke kredittrisikoen kan diversifiseres bort ved å spre utlånene over flere næringer og regioner. Figur 3 viser at konkurssannsynlighetene for SMB i gjennomsnitt har utviklet seg omtrent likt i de fleste hovednæringer i Norge i perioden 1988-2003. Det er en tilsvarende utvikling for ulike regioner i Norge. Dette indikerer at det er begrensede muligheter for å redusere risikoen knyttet til utlån til SMB ved å spre utlånene på ulike næringer og regioner.

Figur 3

Basert på konkurssannsynlighetene har vi beregnet kapitaldekningskravet under ulike forutsetninger, se tabell 1.⁵ Vi har brukt kapitaldekningsformlene slik de er definert i det nye Basel II-regelverket.⁶ «Basel I» refererer til kapitaldekningskravet i dagens regelverk.⁷

Tabell 1

Resultatene indikerer at kapitalkravet for SMB-engasjement vil falle både med SA og IRBF i forhold til dagens regelverk. De viser også at SMB-rabatten i det nye regelverket er betydelig. Kapitalkravet for SMB vil være om lag 35 prosent høyere med SA og 30 prosent høyere med IRBF dersom SMB-rabatten fjernes.

Vil bankene sette av nok kapital?

Resultatene over gir grunn til å stille spørsmål om bankene vil ha satt av nok kapital for kredittrisiko relatert til SMB selv om minimumskravet i det nye regelverket er oppfylt.⁸ Pilar 2 i det nye regelverket åpner imidlertid for at tilsynsmyndighetene vil kunne stille høyere minstekrav til kapitaldekning. Videre kan bruken av stadig mer avanserte risikostyringssystemer og den generelt gode kapitaldekningen i de norske bankene gi mulighet for en gradvis og risikojustert tilpasning. Bankenes finansieringskilder vil også kunne "straffe" banker som reduserer kapitaldekningen uforholdsmessig mye ved å øke risikopremien knyttet til bankenes finansiering.⁹

3.3 Andre finansinstitusjoner

Norske banker inngår i allianser eller finanskonsern med andre typer finansinstitusjoner (se vedleggstabell 12 og 13). Utviklingen i disse finansinstitusjonene kan derfor påvirke resultatutviklingen i bankene.

Kredittforetakene

Kredittforetakene yter mellomlang og langsiktige kreditt til bedrifter, kommuner og i noen grad personer, mot sikkerhet i fast eiendom eller produksjonsmidler (pantelån). Kredittforetakene finansierer i hovedsak sin virksomhet ved å utstede kredittsertifikater og obligasjoner.

Kredittforetakenes utlån til kunder økte med 13,5 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av september i år. Vi må tilbake til januar 2003 for å finne tilsvarende lav utlånsvekst i kredittforetakene. Kredittforetakenes resultater før skatt ble redusert fra de tre første kvartalene i fjor til samme periode i år målt i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital, se figur 3.11. Kjernekapitaldekningen falt fra 10,0 til 9,4 prosent i samme periode.

Figur 3.11

Kredittforetak inngår i flere av de store finanskonsernene i Norge. Kredittforetaket utgjør en tredjedel av forvaltningskapitalen til konsernet Fokus Bank og stod for 54 prosent av det samlede resultatet i 2003. I DnB NOR og Nordea Bank Norge utgjør kredittforetak en betydelig lavere andel av den totale forvaltningskapitalen. Kredittforetakene til de tre nevnte finanskonsernene utgjør til sammen omtrent 20 prosent av kredittforetakene i Norge målt etter forvaltningskapitalen.

Finansieringsselskapene

Finansieringsselskapene driver ulike typer utlånsvirksomhet. Dette omfatter blant annet leiefinansiering, bilfinansiering, kortbaserte utlån og forbruksfinansiering. Finansieringsselskapene blir i hovedsak finansiert av sine eiere. Finansieringsselskapenes utlån økte med 11,8 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av september. Dette er den høyeste utlånsveksten siden februar 2003. De tre siste årene har det vært en økning i nedbetalingslån. Leiefinansieringen falt fra 2002 til 2003, men har økt noe det siste året (se vedleggstabell 10).

Finansieringsselskapenes resultater var høyere i de tre første kvartalene i år enn i samme periode i fjor, se figur 3.12. Kjernekapitaldekningen gikk opp fra 8,3 prosent til 9,1 prosent i samme periode.

Figur 3.12

Finansierings­selskapene utgjør en liten andel av forvaltningskapitalen i DnB NOR, Nordea Bank Norge og Sparebank 1-alliansen. Til sammen utgjør finansieringsselskapene til disse gruppene likevel omtrent en tredjedel av finansieringsselskapene i Norge målt etter forvaltningskapitalen. Utviklingen i finansieringsselskapene vil være av begrenset betydning for bankene.

Livsforsikringsselskapene

Livsforsikringsselskapenes aksjebeholdning (omløpsmidler) som andel av forvaltningskapitalen har det siste året økt med 4 prosentpoeng, etter en svak nedgang i fjor. Økningen det siste året skyldes trolig oppgangen i aksjekursene i denne perioden. Aksjeandelen var ved utgangen av 3. kvartal i år på 14 prosent (se vedleggstabell 11).

Andelen obligasjoner «holdt til forfall» økte fra 27 prosent ved utgangen av 3. kvartal 2002 til 37 prosent ved utgangen av 3. kvartal 2003. Det siste året har andelen falt med 2 prosentpoeng. Det har vært en nedgang i andelen sertifikater og obligasjoner holdt som omløpsmidler de to siste årene.

Fra 3. kvartal 2003 til samme periode i år er det en flat utvikling i livsforsikringsselskapenes resultat før tildeling til kunder og skatt, mens det verdijusterte resultatet, som inkluderer endringer i kursreguleringsfondet, viser en nedgang, se figur 3.13. Lav aksjeandel og høy andel utenlandske aksjer, har ført til at den sterke oppgangen på Oslo Børs siden i fjor vår har hatt liten virkning på inntektene fra finansielle eiendeler så langt i år.

Figur 3.13

De to norske finanskonsernene DnB NOR og Storebrand har henholdsvis 18 og 84 prosent av sin forvaltningskapital i livsforsikring. Storebrands livvirksomhet sto i 2003 for nesten 90 prosent av Storebrandkonsernets resultat. Vitals bidrag til DnB NORs resultat var på drøyt 14 prosent. Utviklingen i livsforsikring er derfor viktig for disse finanskonsernene. Til sammen har DnB NOR og Storebrand en andel på knapt 65 prosent av livsforsikringsmarkedet i Norge.

Livsforsikringsselskapenes bufferkapital¹⁵ styrket seg fra 4,3 prosent ved utgangen av 3. kvartal i fjor til 5,1 prosent ved utgangen 3. kvartal i år.

3.4 Utviklingen i de største finanskonsernene

De største norske finanskonsernene16 har de siste årene hatt svakere og mindre stabil inntjening målt ved egenkapitalavkastningen enn de største nordiske finanskonsernene, se tabell 3.1. Det skyldes hovedsakelig at de norske konsernene opererer med en høyere egenkapitalandel og at utlånstapene har vært større enn i de andre nordiske konsernene. Bedre resultater, hovedsakelig som følge av en kraftig reduksjon i utlånstapene i 2004, har bidratt til å bringe egenkapitalavkastningen i de største norske konsernene på linje med de øvrige nordiske konsernene.

Tabell 3.1

Finanskonsernene kan av forskjellige grunner velge å operere med ulik egenkapitalandel. Et alternativt avkastningsmål er å se på det totale resultatet i prosent av forvaltningskapitalen. Resultatet i de største nordiske finanskonsernene var på mellom 0,5 og 0,9 prosent av forvaltningskapitalen de tre første kvartalene i år, se figur 3.14.¹⁷ Det er bankdelen av konsernenes virksomhet som bidrar med den klart største andelen av resultatet. DnB NOR hadde den høyeste relative avkastningen blant de største nordiske finanskonsernene.

Figur 3.14

Det har vært relativt små endringer i de største finanskonsernenes kjernekapitaldekning så langt i 2004. Laveste kjernekapitaldekning var på 6,9 prosent.

3.5 Samlet vurdering av finansinstitusjonene

Økonomisk vekst og lavt rentenivå har bidratt til at bankene nå har bedre resultater enn på flere år. Finansieringsselskapenes resultater er også bedre, mens resultatene til kreditt- og forsikringsselskapene er noe svakere enn i 2003. Resultatene i finansinstitusjonene vurderes samlet sett som gode.

Den positive økonomiske utviklingen og den lave renten har bidratt til å styrke låntakernes evne til å betjene gjeld. På kort sikt vurderes derfor bankenes kredittrisiko ved lån til husholdninger og foretak som relativt lav. Bankenes markeds- og likviditetsrisiko vurderes også som relativt lav. Den sterke gjeldsveksten har imidlertid gjort husholdningene mer sårbare for økonomiske forstyrrelser. En eventuell brå gjeldskonsolidering i husholdningene kan også bidra til å redusere deres etterspørsel etter varer og tjenester og dermed svekke inntjeningen og gjeldsbetjeningsevnen i mange foretak. Det kan i så fall føre til økte tap på utlån og redusere finansinstitusjonenes inntekter fra finansielle tjenester.

Norges Banks rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor

Finansielle kriser kan være kostbare både for offentlige budsjetter og for samlet verdiskaping. Myndighetene søker derfor å unngå at finansielle kriser skal oppstå. I Norge har Finansdepartementet et overordnet ansvar for finansiell stabilitet som en del av deres ansvar for økonomisk politikk. Kredittilsynet er ansvarlig for å føre tilsyn med institusjonene og er gitt vide fullmakter til å gripe inn ved kriser eller mulige kriser. Sentralbanker har tradisjonelt hatt en rolle som långiver i siste instans, som innebærer at sentralbanken kan tilføre ekstraordinær likviditet til den enkelte bank eller banksystemet når etterspørselen etter likviditet ikke kan møtes fra alternative kilder.1

Norges Banks prinsipper og retningslinjer for å tilføre ekstraordinær likviditet har endret seg over tid. Under reguleringsregimet i finansiell sektor etter krigen og fram til begynnelsen av 1980-tallet var interbank- og pengemarkedet lite utviklet, og Norges Bank ga forholdsvis ofte lån til banker som hadde likviditetspro­blemer. Med dereguleringen av finansiell sektor på 1980-tallet økte effektiviteten i interbank- og pengemarkedene, og sentralbanken søkte å begrense sitt ansvar til hovedsakelig å tilføre likviditet til banksystemet som helhet. Bankkrisen førte imidlertid til en kraftig økning i innvilgelsen av lån på spesielle vilkår til enkeltbanker (S-lån). Etter bankkrisen er S-lån ikke blitt gitt.

Likviditeten i interbank-, penge- og kapitalmarkedene er i dag god. Norske banker har gjennom dagen tilgang på likviditet via stående fasiliteter i Norges Banks Oppgjørssystem (NBO) (intradaglån). Når det oppstår knapphet på likviditet i banksystemet som helhet, tilfører sentralbanken normalt mer likviditet til banksystemet via pengepolitiske operasjoner (F-lån og eventuelt valutabytteavtaler). Likviditetstilførsel gjøres alltid mot pant i nærmere angitte rentebærende verdipapirer.

Banker som er solide og har gode systemer for styring av risiko, vil normalt ha tillit i markedene og derfor også tilstrekkelig tilgang på likviditet. Svikt i bankenes egne eller sentrale systemer for betalingsoppgjør, likviditetstørke i internasjonale penge- og kapitalmarkeder, tillitssvikt til bankers eller landets økonomi, kan imidlertid oppstå og føre til likviditets­problemer.

Ved krisesituasjoner vil spørsmål om å godkjenne andre typer verdipapirer som sikkerhet for lån i Norges Bank (for eksempel aksjer) eller fravike krav om sikkerhetsstillelse innenfor de generelle låneordningene raskt dukke opp.² Ved likviditetsproblemer i en enkelt institusjon kan Norges Bank eventuelt yte S-lån. Et grunnleggende prinsipp som ble presisert under bankkrisen er at Norges Bank ikke skal yte soliditetsstøtte.

Sentralbanker må alltid ha en beredskap i tilfelle likviditetskriser i finansiell sektor. Hovedstyret i Norges Bank drøftet sist bankens rolle ved likviditetskriser i finansiell sektor i mars 2004, og da spesielt kriteriene for å yte S-lån.³ Det ble lagt til grunn at ekstraordinær tilførsel av likviditet bør forbeholdes situasjoner der den finansielle stabiliteten kan være truet uten slik støtte. Dette er i tråd med den holdning Norges Bank tidligere har gitt uttrykk for i brev og taler etter bankkrisen.⁴

Norges Bank har flere låneordninger til rådighet. Hovedstyret drøftet bankens svar på ulike typer likviditetsproblemer. Det ble skilt mellom likviditets­problemer som 1) oppstår akutt som følge av operasjonell svikt i betalingssystemer eller svikt i markeder for finansiering, eller 2) som følge av mer fundamentale problemer i enkeltbanker.

1) Akutte likviditetsproblemer for den enkelte bank vil trolig føre til manglende dekning ved betalingsoppgjør i NBO. Norges Bank kan godkjenne annen type sikkerhet eller fravike krav om sikkerhetsstillelse for intradaglån for å sikre gjennomføring av betalingsoppgjør. Begrunnelsen for et slikt tiltak vil være hensynet til effektiviteten i og tilliten til betalingssystemet.

Akutt likviditetsknapphet i banksystemet som helhet vil mest sannsynlig føre til at mange banker vil mangle dekning ved betalingsoppgjør i NBO, også ved utgangen av dagen, og at de korte pengemarkedsrentene vil øke. Norges Bank kan godkjenne annen type sikkerhet eller fravike krav om sikkerhetsstillelse for F-lån. Begrunnelsen for et slikt tiltak vil være å bidra til finansiell stabilitet og/eller unngå en uønsket økning i korte pengemarkedsrenter.

For å redusere risikoen for at Norges Bank premierer høy risikotaking i bankene og/eller påføres tap, bør ekstraordinære D-lån eller F-lån forbeholdes situasjoner der det er åpenbart at likviditetsproblemene er av kortvarig karakter og ikke skyldes mer fundamentale problemer.

2) Likviditetsproblemer i den enkelte bank vil ofte være et symptom på svak risikostyring og/eller negativ lønnsomhets- og soliditetsutvikling, som fører til tap av tillit fra markedene. Kredittilsynet har etter Banksikringsloven en vid adgang til å kreve iverksetting av tiltak som er rettet mot årsakene til likviditetsproblemene. Bankenes sikringsfond kan yte ulike former for støtte for å styrke soliditeten og likviditeten i en kriserammet bank. Norges Bank kan eventuelt yte S-lån for å bedre likviditeten. En bank som ikke har økonomisk grunnlag for videre drift, kan bli satt under offentlig administrasjon. I så tilfelle er Bankenes sikringsfond pliktig å betale ut garanterte innskudd (2 millioner kroner per innskyter per bank).

Hovedstyret godkjente følgende prinsipper og retningslinjer for å yte S-lån i mars 2004:

• S-lån bør forbeholdes situasjoner der den finansielle stabiliteten kan være truet uten slik støtte.
• Vedtak om S-lån vil i de fleste tilfeller være en sak av særlig viktighet som først skal forelegges Finansdepartementet. Norges Bank vil be om at Kredittilsynet gir en vurdering av: Årsakene til likviditetsproblemene, de kriserammede bankenes likviditets- og kapitalsituasjon, og mulige tiltak som kan løse likviditetsproblemene.
• Før S-lån gis til banker som har, eller står i fare for å få, en svak kapitaldekning, bør det foreligge en plan for oppkapitalisering av banken.
• S-lån bør ytes mot full sikkerhetsstillelse eller garantier.
• S-lånsrenten bør settes over markedsrenten som gjelder for øvrig.