Finansiell stabilitet 1/2004

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Utviklingen i bankenes resultater og soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Andre finansinstitusjoner

Rammer:
- Avsetningsgrad og tap på utlån
- Et mer robust system for verdipapiroppgjør

3.1 Utviklingen i bankenes resultater og soliditet

Fallet i rentenivået har bidratt til økt vekst i norsk økonomi. Aksjemarkedet har utviklet seg sterkt det siste året, og bankenes salg av verdipapirrelaterte produkter har økt. Disse forholdene har styrket bankenes inntjening. Deres resultater før skatt (annualisert) steg fra 0,53 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK) i første kvartal 2003 til 1,04 prosent av GFK i første kvartal 2004, se figur 3.1 og tabell 2 og 3 i vedlegg 1⁸. Resultatene i første kvartal i år var preget av lave tap på utlån, særlig i de to største bankene⁹. DnB NORs gevinst ved salg av Elcon Finans og restruktureringskostnader har netto bidratt positivt til resultatet.

Figur 3.1

Fallet i rentenivået bidro til å redusere bankenes netto renteinntekter fra 1,96 til 1,74 prosent av GFK fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004. Det skyldes for det første redusert regnskapsmessig fordel av at deler av bankenes utlånsaktiviteter er finansiert med netto rentefrie passiva, herunder egenkapital. For det andre skyldes det at bankenes samlede rentemargin falt noe, se figur 3.2. Fallet kom først i fjerde kvartal 2003. Årsaken til dette er at det nedre gulvet på null for innskuddsrentene fikk større betydning enn tidligere, samtidig som konkurransesituasjonen ikke tillot at dette ble kompensert fullt ut med økte utlånsmarginer. Opplysninger fra bankenes kvartalsrapporter indikerer at rentemarginen var under fortsatt press i første kvartal 2004.

Figur 3.2

Andre driftsinntekter har økt markert som følge av kursgevinster, økte inntekter fra aksjeutbytte og høyere provisjonsinntekter fra verdipapiromsetning, se figur 3.3. Siden dette er morbanktall, inkluderes ikke den økte inntjeningen fra forsikringsselskaper som inngår i bankkonsern. Eksempelvis økte inntekten fra livsforsikringsvirksomheten i DnB NOR-konsernet med 1 milliard kroner (0,15 prosent av konsernets GFK) fra 2002 til 2003. Kraftig bedret resultat i Sparebank 1-Gruppen AS, hvor forsikringsvirksomhet utgjør en stor del, bidro også til bedret resultat for gruppens eierbanker.

Figur 3.3

Bankene har blitt mer kostnadseffektive de senere årene (figur 3.1). Ifølge nasjonalregnskapstall er finansnæringen blant de sektorene som har sterkest produktivitetsforbedring. Teknologiske endringer, sterk konkurranse og konsolidering har bidratt. Denne utviklingen ventes å fortsette.

Lav økonomisk vekst, Finance Credit-saken og krise innen fiskeri og oppdrett bidro til forholdsvis høye tap på utlån i 2002 (0,46 prosent av GFK). Disse forholdene preget også utlånstapene i 2003, men det har vært en positiv utvikling fra og med tredje kvartal. Dette indikerer en bedring i kredittkvalitet, som også gjenspeiles i et markert fall i brutto misligholdte lån, se figur 3.4. Rentefall og økt økonomisk vekst bidro. Samlet sett falt utlånstapene til 0,14 prosent av GFK i første kvartal 2004. I de to største bankene utgjorde utlånstapene 0,11 prosent av GFK. Reduksjonen i bokførte tap sett i forhold til samme kvartal i 2003 skyldes reduserte tap både på gamle og nye engasjementer, og at de uspesifiserte tapsavsetningene ble holdt uendret, se tabell 3.1.

Figur 3.4     Tabell 3.1

Det har ikke vært store endringer i bankenes soliditet. I de to største bankene falt kjernekapitaldekningen fra 8,4 til 7,8 prosent fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004. Kjernekapitaldekningen i de øvrige forretningsbankene økte fra 10,3 til 10,9 prosent, og i øvrige sparebanker økte den fra 11,4 til 12,0 prosent. Flere sparebanker har styrket sin kjernekapital ved å utstede fondsobligasjoner, som er et hybridinstrument som har egenskaper til felles med både gjeld og egenkapital.

Den betydelige forbedringen i norske bankers resultater har brakt egenkapitalavkastningen deres opp på linje med store nordiske banker, se tabell 3.2. Nordiske storbanker har lenge hatt svært lave utlånstap og i stor grad klart å opprettholde nivået på netto renteinntekter til tross for lave rentenivåer, se også kapittel 1.2.

Tabell 3.2

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risikoer. I det følgende vil vi vurdere bankenes kreditt-, markeds- og likviditetsrisiko, se tekstboks med definisjoner. Utlån til publikum har utgjort 72-74 prosent av forvaltningskapitalen i bankene de senere årene, se tabell 3.3. Dette gjør kredittrisiko til bankenes største risikokilde. Markedsrisikoen er lav i bankene, siden de har plassert en forholdsvis liten andel av eiendelene i verdipapirer. Likviditetsrisikoen avhenger blant annet av hvor stor andel av langsiktige utlån og andre illikvide aktiva som er langsiktig finansiert. Bankene kan også ha trekkrettigheter mv. hos andre banker som ikke bokføres på balansen, men som har betydning for likviditetsrisikoen.

Tabell 3.3

Risikoene vil bli vurdert separat, men kan samvariere og/eller påvirke hverandre. For eksempel kan et sterkt fall i aksjemarkedene falle sammen med svak økonomisk vekst og økt risiko for tap på utlån. Bankenes tilgang på finansiering kan bli påvirket av hvordan finansieringskildene vurderer bankenes kredittrisiko.

Kredittrisiko ved utlån til husholdningene

Utlån til husholdninger (inkludert selvstendig næringsdrivende) med pant i bolig økte fra 82 til 83 prosent av brutto utlån til husholdninger fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004, se tabell 3.4. I samme periode økte andelen utlån til husholdninger fra 66 til 69 prosent. Dette gjør at utviklingen i husholdningenes gjeldsbetjeningsevne og boligprisutviklingen har fått økt betydning for bankenes kredittrisiko.

Tabell 3.4

Bankene har vært villige til å møte husholdningenes høye etterspørsel etter lån. Dette kan skyldes at bankene har vurdert risikoen ved utlån med pant i bolig som forholdsvis lav. Forventninger om lavere kapitalkrav for boliglån som følge av nye kapitalkrav (Basel II) trekker i samme retning. Utviklingen i bankenes utlånsrenter gjenspeiler dette. Gjennomsnittlig rente på nye utlån med pant i bolig har falt like mye som Norges Banks signalrente, se figur 3.5.¹⁰ Gjennomslaget i gjennomsnittsrenten på alle lån med pant i bolig, både med fast og flytende rente og nye og gamle lån, har foreløpig vært mindre. Fra utgangen av tredje kvartal 2002 til utgangen av 2003 (siste tilgjengelige tall) viser Norges Banks rentestatistikk at gjennomsnittlig utlånsrente med pant i bolig ble redusert med 4,1 prosentpoeng. Manglende gjennomslag i gjennomsnittrenten på alle boliglån reflekterer at deler av lånemassen har fastrente og at det er tregheter i tilpasningen av renten på eksisterende lån.

Figur 3.5

Det er særlig boliglån med høy belåningsgrad som innebærer en risiko for bankene. Kredittilsynets seneste boliglåns­undersøkelse¹¹ viser at andelen lån (i verdi) med belåningsgrad over 80 prosent har økt markert, se tabell 3.5.

Tabell 3.5

Lav rente bidrar til at husholdningenes rentebelastning er lav, se kapittel 2.2. Risikoen for økte tap på utlån til husholdningene er derfor forholdsvis liten på kort sikt. Som følge av høy gjeldsvekst har imidlertid husholdningene blitt mer sårbare for økonomiske forstyrrelser. En eventuell kraftig renteøkning kan representere en utfordring for gjeldsbetjeningen i deler av husholdningene, og medføre økte tap på utlån for banker som ikke har tatt høyde for en slik utvikling.

Kredittrisiko ved utlån til ikke-finansielle foretak

Lav økonomisk vekst og lav investeringsvilje de senere årene har gjort at foretakenes etterspørsel etter lån har vært liten. Samtidig har bankene benyttet rentefallet til å øke prisingen av risiko, slik at renten på lån til mange bedrifter har falt mindre enn foliorenten og boliglånsrentene (figur 3.5). Informasjon fra Norges Banks regionale nettverk tyder imidlertid ikke på at bankene samlet sett har blitt mer restriktive med å yte lån til foretak.

Utlån til ikke-finansielle foretak utgjorde 30 prosent av bankenes brutto utlån til publikum ved utgangen av første kvartal 2004 (tabell 3.4). Mislighold i og tap på utlån til næringsmarkedet økte kraftig i 2002 og var høye i første halvår 2003 (figur 3.4).

Bankene har størst eksponeringer mot eiendomsdrift. Utlån til denne sektoren utgjorde 32 prosent av næringslånene ved utgangen av 2003, se figur 3.6. Denne andelen har økt de senere årene til tross for den svake utviklingen i deler av eiendomsmarkedet, se kapittel 2.3. Bokførte tap på utlån til eiendomsnæringen har imidlertid ikke vært høyere enn til andre næringer de siste årene, og de falt markert i 2003, se figur 3.7 og tabell 4 i vedlegg 1.

Figur 3.6     Figur 3.7

I de øvrige næringene var tapsutviklingen i 2003 blandet. Tapene ved utlån til tjenesteyting falt markert fra 2002 til 2003, mens tapene innen bygg og anlegg økte markert. Utlånstapene til fiskeoppdretts- og fiskeribedrifter økte ytterligere i 2003, og da hovedsakelig i første halvår. Lån til denne næringen utgjorde i underkant av 3 prosent av bankenes næringslån ved utgangen av 2003. Potensialet for nye, store tap er derfor begrenset.

Bankenes tapståleevne

Bankenes evne til å tåle tap på utlån avhenger av deres resultater og kapitaldekning. Vi har vurdert de syv største bankkonsernenes evne til å tåle tap ved å måle hvor store tapene må være over en treårsperiode før den ansvarlige kapitalen kommer under minstekravet. Vi tar utgangspunkt i 2003-regnskapet og forutsetter at bankene ikke henter inn ny egen- eller tilleggskapital, at balansestørrelsen og -sammensetningen ikke endres, og at bankene ikke deler ut utbytte. I det første eksemplet forutsettes det at bankene har samme resultat som i 2003 i hvert av de tre påfølgende årene. I det andre eksemplet settes resultatet før tap lik null i disse tre årene.

Med resultat før tap som i 2003 vil det mest solide av de syv største bankkonsernene¹² tåle et gjennomsnittlig tap per år over tre år på 3,1 prosent av brutto utlån, se figur 3.8. Dersom resultatet før tap er null i de tre årene, vil dette konsernet tåle et gjennomsnittlig tap på 1,4 prosent av brutto utlån. Den minst solide banken vil tåle et gjennomsnittlig tap over tre år på henholdsvis 1,7 og 0,8 prosent med de to resultatforutsetningene. Tapståleevnen ved nullresultat før tap falt i gjennomsnitt fra 2002 til 2003 (figur 3.8). Dette skyldes at bankkonsernenes kjernekapitaldekning falt noe i 2003. Noe bedre resultater før tap i 2003 enn i 2002 bidro derimot til en bedring i bankenes tapståleevne når det forutsettes at det siste års resultat vedvarer de neste tre årene.

Figur 3.8

Tap på utlån – referansebane og stresstest

Bankenes tapståleevne må vurderes mot ulike scenarioer for bankenes samlede tap på utlån framover. Referansebanen for utlånstapene er basert på referansebanen for den økonomiske utviklingen i Inflasjonsrapport 1/2004.¹³ I denne banen faller utlånstapene noe i 2004, og øker til om lag 0,5 prosent av brutto utlån i 2006 blant annet som følge av økt rentenivå, se figur 3.9. De største bankkonsernene vil ikke ha noen problemer med å håndtere et slikt tapsnivå.

Figur 3.9

For å vurdere risikoen for at norske banker skal få soliditetsproblemer, har vi også sammenlignet tapståleevnen med størrelsen på utlånstapene i to scenarioer hvor låntakernes gjeldsbetjeningsevne svekkes kraftig. I disse stresstestene ser vi på virkningene av følgende eksogene endringer i forhold til referansebanen i Inflasjonsrapport 1/2004:

• Tremåneders pengemarkedsrente øker gradvis til henholdsvis 7,2 prosent¹⁴ og 10 prosent mot slutten av 2005 og holder seg på disse nivåene i 2006.
• Boligprisene er om lag uendret i 2004, men faller med henholdsvis 7 og 10 prosent i hvert av de to påfølgende årene.

Et meget kraftig oljeprisfall, alvorlig tillitssvikt til norsk økonomi og markert økning i renter i andre land kan være eksempler på forstyrrelser som til sammen kunne utløse slike tenkte scenarioer. Stresstestene er gjennomført for de nærmeste årene. Det har tekniske årsaker. Formålet er å analysere sårbarheten til bankene i en situasjon der norsk økonomi og sårbarheten til bankenes låntakere er om lag som i dag.

I stresstestene vil veksten i norsk økonomi avta kraftig og arbeidsledigheten vil øke. Det følger av våre forenklende forutsetninger at rentenivået ikke reduseres som en respons på denne negative utviklingen. Husholdningenes og bedriftenes rentebelastning øker markert. Fall i bolig- og eiendomspriser reduserer bankenes panteverdier, slik at tap ved mislighold øker.

I det første scenarioet øker utlånstapene gradvis til 1,5 prosent av brutto utlån i 2006 (figur 3.9). Det andre scenarioet innebærer en kraftigere svekkelse både av norsk økonomi generelt og i panteverdier. Utlånstapene øker til 2,4 prosent av brutto utlån i 2006. Det tar tid før svak økonomisk vekst og svekket gjeldsbetjeningsevne slår ut i økte tap. Bankenes utlånstap ville derfor trolig være høye også etter 2006, selv om det ikke oppstod nye negative forstyrrelser.

Med en makroøkonomisk svekkelse som i det første scenarioet, ville de fire svakest stilte bankkonsernene få problemer med å tilfredsstille minstekravet til ansvarlig kapital, dersom vi forutsetter nullresultat før tap i tre år. I det andre scenarioet ville trolig alle de syv bankkonsernene komme under minstekravet med en slik resultatforutsetning. Med resultat før tap som i 2003, vil alle bankkonsernene tilfredsstille mistekravet til ansvarlig kapital i begge scenarioene. Trolig ville resultat før tap ligge et sted mellom de to resultatalternativene. En kraftig økonomisk svekkelse vil ofte føre til svak utvikling i verdipapirmarkedene, og en høy andel misligholdte lån vil føre til lavere inntektsførte renter på utlån. Under slike omstendigheter kan det også være utfordrende å hente inn ny egen- og tilleggskapital.

Markedsrisiko

Bankene driver i liten grad egenhandel med verdipapirer. De holder i første rekke rentebærende papirer, fordi disse i stor grad kan benyttes som sikkerheter for intradaglån og F-lån fra Norges Bank, se figur 3.10. Lav andel verdipapirer klassifisert som omløpsmidler bidrar derfor til at markedsrisikoen er lav i norske banker målt på morbanknivå. Den viktigste kilden til markedsrisiko for norske banker oppstår via eierskap i forsikringsselskaper.

Figur 3.10

Likviditetsrisiko

Det lave rentenivået har bidratt til å gjøre banksparing mindre attraktiv i forhold til andre spareformer. Innskuddsveksten har derfor vært lav, og innskudd fra ikke-finansiell sektor har fortsatt å falle i prosent av utlån siden høsten 2002, se figur 3.11. Den økte forskjellen mellom utlån og innskudd er i første rekke blitt finansiert med obligasjoner. Siden både kundeinnskudd og obligasjoner normalt kan ansees som stabil finansiering, har ikke denne forskyvningen i særlig grad påvirket likviditetsrisikoen i bankene sett under ett.

Figur 3.11

Det er imidlertid store forskjeller mellom bankene. Fra høsten 2002 og gjennom første halvår 2003 hadde mange mindre banker problemer med å skaffe finansiering til vilkår som ga tilfredsstillende lønnsomhet. Dette skyldtes økte risikopåslag og økte likviditetspremier fra bankenes långivere. Flere banker har blant annet redusert utlånsveksten kraftig for å tilpasse seg denne situasjonen. Antallet banker med høy verdi på likviditetsindikatoren¹⁵ økte derfor kraftig i første halvår 2003, se figur 3.12. Dette gjaldt i gjennomsnitt for forretningsbankene utenom Nordea Bank Norge og Fokus Bank, se figur 3.13, men også for flere mindre sparebanker. Gjennom andre halvår 2003 og så langt i år har finansieringsproblemene fortsatt for flere av disse bankene. For mange andre små og mellomstore banker førte høy utlånsvekst og lav innskuddsvekst til reduserte verdier på likviditetsindikatoren fra andre til tredje kvartal i 2003. Etter dette økte omfanget av obligasjonsfinansiering, slik at flere av disse bankene igjen fikk en verdi på likviditetsindikatoren over 100. DnB og Gjensidige NOR, som i figur 3.13 er slått sammen i hele perioden, har i gjennomsnitt hatt en indikatorverdi over 100 i flere år.

Figur 3.12     Figur 3.13

På grunn av den økte forskjellen mellom størrelsen på utlån og innskudd, har det blitt en utfordring for små og mellomstore norske banker å skaffe langsiktig finansiering i kapitalmarkedene. Utviklingen er blitt forsterket av rentenedgangen. Flere av disse bankene har ikke rating fra internasjonale kredittvurderingsbyråer. Dette gjør det kostbart å skaffe finansiering i de internasjonale kapitalmarkedene. Større internasjonale finansinstitusjoner vurderer det heller ikke som lønnsomt å kredittvurdere og yte relativt små lån til norske banker. Når de tyske landesbankene mister sine statsgarantier på nye lån (fra og med 2005), vil dessuten en viktig kilde til finansiering for norske banker kunne bli mer kostbar. Det er imidlertid tegn til at nordiske banker har økt sin aktivitet overfor små norske banker.

Med unntak av DnB NOR har norske banker lavere rating enn de største nordiske bankene, se tabell 3.6. Dette skyldes blant annet forskjeller i bankenes størrelse. Sparebank 1 SR-Bank ble oppgradert av Moody’s i november i fjor. Moody’s oppgraderte både Danske Bank og Fokus Bank i april i år. Svenska Handelsbanken og SEB ble oppgradert av Moody’s tidligere i år.

Tabell 3.6

Utenlandskeide datterbanker som Fokus Bank og Nordea Bank Norge har tilgang til finansiering via sine respektive morbanker Danske Bank og Nordea Bank AB. Denne typen finansiering har økt markert de siste årene, se figur 3.14.

Figur 3.14

For å avhjelpe strukturelle finansieringsproblemer og møte konkurransen fra større norske og nordiske banker, har mindre banker som inngår i Terra-Gruppen planlagt å etablere et kredittforetak så snart forskriftene for særskilt sikre obligasjoner¹⁶ foreligger. Foretaket vil hovedsakelig overta boliglån innenfor 60 prosent av markedsverdi fra bankene. Den enkelte bank vil på denne måten frigjøre kapital og redusere behovet for relativt dyr finansiering i penge- og kapitalmarkedene. Den nylig etablerte Kredittforeningen for Sparebanker (KfS) vil ha et noe annet formål. Ved å ta opp store obligasjonslån i norske og internasjonale kapitalmarkeder, skal kredittforeningen kunne videreformidle langsiktige lån til små og mellomstore sparebanker til gunstigere vilkår enn hver av dem kan oppnå selv. Bankenes utlån vil i dette tilfellet forbli på deres balanser.

For bankene samlet sett vurderes likviditetsrisikoen som relativt lav og om lag uendret siden forrige rapport. Med dagens lave rentenivå vil innskuddsdekningen trolig fortsette å falle noe i de fleste bankene. Det vil være en utfordring å skaffe langsiktig finansiering for små og mellomstore norskeide banker. Etablering av kredittforetak og KfS kan bidra til å redusere eller holde likviditetsrisikoen nede for sparebanker. Innføring av regelverk om særskilt sikre obligasjoner vil trolig føre til at andre banker raskt oppretter og overfører boliglån til kredittforetak. Dette vil i så fall bidra til redusert likviditetsrisiko.

Samlet vurdering av risikobildet for bankene

Det lave rentenivået og økt økonomisk vekst har bidratt til å styrke låntakernes gjeldsbetjeningsevne. På kort sikt er bankenes kredittrisiko knyttet til husholdninger relativt lav og noe redusert siden forrige rapport. Kredittrisikoen ved utlån til foretak varierer mellom næringer, men er samlet sett moderat og noe lavere enn i forrige rapport. Bankenes markeds- og likviditetsrisiko vurderes som om lag uendret i forhold til for et halvt år siden. Bankenes risikobilde er derfor noe bedret på kort sikt. Samtidig har den sterke gjeldsveksten gjort husholdningene mer sårbare for økonomiske forstyrrelser. En eventuell brå gjeldskonsolidering i husholdningene ville svekke inntjeningen og gjeldsbetjeningsevnen i mange foretak. Husholdningenes høye gjeldsvekst kan derfor på sikt berede grunnen for økte utlånstap. Økt sårbarhet i husholdningene er således et usikkerhetsmoment for utviklingen i økonomien og i bankene.

Avsetningsgrad og tap på utlån

Bankenes tap på utlån er i siste instans bestemt av to forhold: størrelsen på lånene som låntakerne ikke kan betjene og hvor stor andel av disse lånene som går tapt. Det siste er bestemt av bankenes sikkerheter og låntakernes framtidige betalingsevne.

Bankenes problemengasjementer består av misligholdte og tapsutsatte lån. Misligholdte lån er lån som ikke er betjent innen 90 dager etter forfall. Tapsutsatte lån er lån som ikke er formelt misligholdt, men hvor bankene etter en nærmere vurdering forventer å bli påført tap. Problemengasjementene falt etter bankkrisen på begynnelsen av 1990-tallet, økte noe igjen i 2002 og ble svakt redusert i 2003, se figur 1. Spesifiserte tapsavsetninger er beregnet tap på problemengasjementer. De siste årene har beregnet tap samlet sett utgjort om lag 30 prosent av problemengasjementene, mot i underkant av 50 prosent i 1993.¹

Figur 1

Tapsavsetningene er i gjennomsnitt høyere for næringslivet enn for husholdningene. Avsetnings-graden for foretakene var 34 prosent ved utgangen av 2003, mot om lag 90 prosent i 1992 under bankkrisen. For husholdningene har avsetningsgraden vært relativt stabil rundt 20 prosent.

Spesielt for foretakene er det rimelig å forvente en positiv sammenheng mellom omfanget av problemengasjementene og bankenes avsetningsgrad. Fast eiendom blir ofte benyttet som sikkerhet for lån. Høye misligholdstall forekommer vanligvis i en nedgangskonjunktur. Da vil ofte prisene på nærings- og boligeiendom falle, slik at verdien av bankenes sikkerheter faller.

Mens tapsavsetningene uttrykker hva bankene på et gitt tidspunkt forventer å tape på problemengasjementene, uttrykker tapene i bankenes resultatregnskap (bokførte tap) hvor mye periodens resultat må belastes. Bokførte tap blir i hovedsak bestemt av tapsavsetninger på nye problemengasjementer og korreksjoner av tidligere perioders tapsanslag. Mens tapene på nye problemengasjementer alltid vil være positive, kan revurderinger av tidligere tapsanslag både være positive og negative. En nedvurdering av tapsanslag på enkeltengasjementer vil i regnskapet betraktes som en inntekt.

Bokførte tap for DnB-konsernet for årene 1989-2003 viser effekten av endringer i tapsanslag, se figur 2. Tapene var høyest i bankriseårene med en topp i 1991, mens tap på nye problemengasjementer var høyest i 1992. Revurdering av tapsanslagene bidro til å øke bokførte tap i årene 1990-93, men deretter har revurderinger bidratt til å redusere tapene.

Figur 2

Banktapene vil øke sterkest dersom det inntreffer både en økning i nye problemengasjementer og en økning i avsetningsgraden. Dagens beholdning av problemengasjementer er relativt lav, og effekten på totale banktap av en økning i avsetningsgraden på disse vil derfor være begrenset.

3.3 Andre finansinstitusjoner

Norske banker inngår i allianser eller finanskonsern med andre finansinstitusjoner, se tabell 5 og 6 i vedlegg 1. Utviklingen i andre finansinstitusjoner kan derfor påvirke bankene. I det følgende vurderes utviklingen i kredittforetak, finansieringsselskap og livsforsikringsselskap. Viktigst for mange bankkonsern er utviklingen innen livsforsikring.

Kredittforetakene

Kredittforetakene yter langsiktige pantelån til bedrifter, kommuner og i noen grad personer. Mange kredittforetak har spesialisert seg på utlån til næringseiendom. Fokus Kreditt har fått økt rolle som tilbyder av boliglån innenfor Fokus-konsernet. Mange kredittforetak blir i stor grad finansiert av sine eiere i form av lån, og andelen av denne type finansiering har økt markert de senere årene, se tabell 3.7. Motstykket til dette er at andelen obligasjonsfinansiering har falt.

Tabell 3.7

Kredittforetakenes utlån vokste 16 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av første kvartal i år. Kredittforetakenes resultater, netto renteinntekter og andre driftsinntekter var om lag uendret fra 2002 til 2003 målt i prosent av GFK, se figur 3.15. Det lave rentenivået bidro imidlertid til et fall i netto renteinntekter i første kvartal 2004 sammenlignet med samme kvartal året før. Bokførte tap på utlån har vært meget lave i en årrekke. Som følge av den sterke utlånsveksten falt kjernekapitaldekningen fra 10,2 til 9,4 prosent fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004.

Figur 3.15

Finansieringsselskapene

Finansieringsselskapene tilbyr kortsiktige lån, factoring og leasing til mange ulike formål, se tabell 3.8. Finansierings­selskapene inngår i større grad enn kredittforetak i finanskonsern med banker, men de utgjør en liten andel av forvaltningskapitalen i disse. Finansieringsselskapenes eiere er også deres viktigste finansieringskilde. Finansieringsselskapenes utlån vokste 7 prosent de siste tolv månedene fram til utgangen av første kvartal i år.

Tabell 3.8

Finansieringsselskapenes resultater økte fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004 på grunn av økte rentemarginer og netto renteinntekter, se figur 3.16. Dette reflekterer at konkurransen på pris trolig er mindre i de markedene som finansieringsselskapene virker innenfor enn innenfor markedet for lån med pant i bolig. Bokførte tap på utlån var om lag uendret på 0,9 prosent av GFK. Kjernekapitaldekningen økte fra 8,9 til 9,2 prosent fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004.

Figur 3.16

Livsforsikringsselskapene

Livsforsikringsselskapenes resultater før tildeling til kunder og før skatt styrket seg fra 1,2 prosent til 2,5 prosent av GFK fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004. Det verdijusterte resultatet, som inkluderer endringer i kursreguleringsfondet, økte fra 1,3 til 4,9 prosent av GFK. Resultatforbedringen skyldes i hovedsak positiv utvikling i både aksje- og rentemarkedene. Både aksje- og obligasjonskursene har falt så langt i andre kvartal i år.

Tidligere svekkelser i livsforsikringsselskapenes buffer­kapital medførte at selskapene gjennom 2001 og 2002 reduserte risikoen i sine eiendeler. Aksjeporteføljen ble redusert og obligasjoner ble omdefinert fra handelsporteføljen til investeringer som holdes til forfall. Slike obligasjoner vurderes til pålydende, og verdien svinger derfor ikke med rentenivået. Oppgangen i aksjemarkedene siden i fjor vår bidro til at livsforsikringsselskapene økte aksjeandelen og reduserte andelen av obligasjoner og sertifikater i handelsporteføljen fram til første kvartal i år, se tabell 3.9. Andelen obligasjoner holdt til forfall har økt ytterligere. Livsforsikringsselskapenes bufferkapital styrket seg fra 3,4 til 5,7 prosent av forvaltningskapitalen fra første kvartal 2003 til første kvartal 2004.

Tabell 3.9

Fotnoter

Et mer robust system for verdipapiroppgjør

Verdipapiroppgjør er et system for å gjøre opp mellomværende både i verdipapirer og i penger ved verdipapirhandler. Dette ansees som et selvstendig betalingssystem. Sentralbankene i G10-landene har publisert veiledende kriterier for å vurdere når et betalingssystem bør ansees som viktig for finansiell stabilitet.¹ Hovedkriteriet er knyttet til volum. Pengeoppgjør knyttet til oppgjør av verdipapirhandler blir imidlertid typisk ansett for å være viktig for finansiell stabilitet selv når volumet ikke er så stort. En viktig årsak er at et uforutsigbart og ineffektivt verdipapiroppgjør kan skade tilliten til verdipapirmarkedet. Det er utarbeidet flere internasjonale anbefalinger for hvordan verdipapiroppgjør bør innrettes ut fra hensyn til effektivitet og finansiell stabilitet.² Den nye verdipapirregisterloven, som trådte i kraft 1. januar 2003, har brakt det norske systemet mer i samsvar med internasjonale anbefalinger. Verdipapirsentralen (VPS) og Norges Bank har fulgt opp loven og i samarbeid modernisert sine systemer.

I Norge er det et felles oppgjørssystem for egenkapitalinstrumenter, obligasjoner og sertifikater, kalt verdipapiroppgjøret (VPO). VPO har i dag 17 banker og 22 meglere som direkte deltakere, i tillegg til Norges Bank. Prosessen som finner sted fra investor ønsker å foreta en verdipapirhandel og fram til handelen er ferdig gjort opp, kalles verdipapirkjeden. Figuren illustrerer en handel som inngås via meglere på Oslo Børs mellom en kjøpende (K) og selgende (S) investor og gjøres opp i VPO både på verdipapir- og pengesiden.³ Investorer som ønsker å handle verdipapirer på Oslo Børs, må inngå kundeforhold med en megler og en bank, som skissert øverst på figuren. En verdipapirhandel initieres ved at en megler legger inn en handelsordre på Oslo Børs, på egne eller en investors vegne. Etter at en handel er sluttet på børsen, må kjøpende og selgende megler melde inn handelen til oppgjør i VPO.

I figuren framstiller vi for enkelhets skyld prosessen i VPO i tre trinn. I det første trinnet må bankene reservere midler før hvert oppgjør. Meglernes pengeposisjoner i VPO gjøres opp over bankenes kontoer i Norges Bank, basert på avtaler mellom den enkelte bank og megler. I neste trinn avregner VPS hver deltakers posisjon i oppgjøret. Mellomværender mellom deltakerne regnes mot hverandre, slik at hver deltaker får en nettoposisjon innen hvert verdipapir og en nettoposisjon i kroner. På pengesiden utgjorde deltakernes samlede nettoposisjoner i VPO i gjennomsnitt ca. 5 milliarder kroner per dag i første kvartal i år. Samlet omsetning på børsen av egenkapitalinstrumenter, obligasjoner og sertifikater utgjorde vel 20 milliarder kroner i gjennomsnitt per dag i denne perioden. I det siste trinnet i VPO posteres pengeposisjonene i Norges Bank, og VPS bokfører handlene på verdipapirkontoene. Etter at VPO er gjennomført, foretas pengeoppgjør mellom investorer, meglere og banker, som illustrert nederst i figuren.⁴

Figur

Under tidligere lovverk ble endringer på verdipapirkonti i VPS foretatt kun én gang per dag. Det ble derfor kun gjennomført ett oppgjør per dag (hver morgen). Den nye loven gir rettigheter i VPS rettsvirkning umiddelbart etter registrering. Dette åpner for oppgjør flere ganger gjennom dagen. VPS og Norges Bank har valgt å innføre to oppgjør per dag (morgen og formiddag). Tidligere ble beregningen av nettoposisjonene til neste dags oppgjør foretatt av VPS uten at VPS hadde informasjon om deltakernes pengedekning. Det var dermed mulig at oppgjøret ikke ble godkjent i dekningskontrollen i Norges Bank neste morgen. Selv om Norges Bank aldri måtte avvise oppgjøret, var det ikke uvanlig at det oppsto forsinkelser fordi meglerne måtte skaffe mer likviditet. Forsinkelsene skapte usikkerhet med hensyn til om og når oppgjøret ville bli gjennomført. Dette problemet er nå løst ved kravet om at bankene må reservere midler. Hvis noen handler mangler dekning, forskyves de til neste oppgjør. Oppgjørene gjennomføres derfor nå til faste tider. På denne måten har VPO blitt mer forutsigbart og mer i tråd med internasjonale anbefalinger på området.

Det moderniserte VPO viderefører prinsippet om at deltakerne sikres mot kredittrisiko ved at penger kun utbetales dersom verdipapirene er levert og vise versa. All verdipapirhandel innebærer imidlertid en viss markeds- og likviditetsrisiko knyttet til hvorvidt selger har verdipapirer og kjøper har penger på avtalt oppgjørsdag. Bransjestandarden er oppgjør tre dager etter handel. Antall handler som blir gjort opp på avtalt dag i VPO, har økt fra rundt 80 prosent på slutten av 1990-tallet til 97 prosent i dag. I dag vil handler som mangler dekning om morgenen forskyves til formiddagsavregningen, der de får en ny mulighet til å gjøres opp på avtalt dag. Innføring av formiddagsoppgjøret har gjort det mulig å velge oppgjør på handelsdag. En fordel med dette er at investorene eksponeres for markeds- og likviditetsrisiko i kortere tid enn ved standard oppgjør. En ulempe er at meglerne får tilsvarende kort tid til å skaffe dekning. Uansett har deltakerne i VPO nå flere valgmuligheter, noe som bidrar til høyere effektivitet i oppgjøret.

Siden 1999 har en låneordning for verdipapirer vært tilknyttet VPO. Hensikten med ordningen er at deltakere som mangler verdipapirdekning til oppgjøret, kan låne papirer slik at handlene blir gjennomført til avtalt dag. Hittil har det kun vært utlendinger som har lånt ut verdipapirer i denne ordningen. Det skyldes at norske aktørers utlån av verdipapir er blitt skattlagt på linje med realisering, slik at utlån har vært lite lønnsomt. Disse skattereglene ble endret med virkning fra 1. januar 2004, noe som tilrettelegger for økt likviditet i låneordningen.⁵

Den nye verdipapirregisterloven har også muliggjort modernisering av systemet for pantsetting i VPS. To tredeler av de papirene bankene stiller som sikkerhet for lån i Norges Bank, er pantsatt i VPS. Disse sikkerhetene kan nå endres gjennom dagen med umiddelbar rettsvirkning. Dette gir større smidighet i bankenes lånemuligheter i Norges Bank og mindre fare for likviditetssvikt i bankene.

Samlet sett har de nevnte tiltakene medført at det norske systemet er mer i tråd med internasjonale anbefalinger både når det gjelder forutsigbarhet og effektivitet.