Finansiell stabilitet 1/2003

Utskrift

3 Makroøkonomisk utvikling og kredittrisiko

3.1 Makroøkonomiske rammebetingelser
3.2 Kredittrisiko ved lån til husholdningene
3.3 Kredittrisiko ved lån til foretakene

Ramme:
- Indikatorer for prisnivået i boligmarkedet

3.1 Makroøkonomiske rammebetingelser

Norsk økonomi har lenge vært preget av sterk innenlandsk kostnadsvekst. Lønnsomheten i de konkurranseutsatte næringene ble ytterligere redusert som følge av kronestyrkingen gjennom fjoråret. I tillegg har markedene for norske eksportprodukter vært kjennetegnet ved lav etterspørsel og fallende priser. Mange norske bedrifter har foretatt permitteringer, nedleggelser eller signalisert planer for utflytting av virksomhet til utlandet. Sesongjusterte tall viser en reduksjon på om lag 1 prosent i industriproduksjonen i 1. kvartal 2003 sammenlignet med 4. kvartal 2002. Nedgangen i produksjonen i tjenesteytende næringer har samtidig vart lenger enn tidligere antatt. AKU-arbeidsledigheten har økt fra 3,6 prosent i 2001 til sesongjustert 4,1 prosent i februar 2003. Næringslivets forventninger til den økonomiske utviklingen fremover har blitt nedjustert, se figur 3.1.

Figur 3.1

Den sterke lønnsveksten i fjor resulterte i økte inntekter for husholdningene. Dette ga rom både for sterk forbruksvekst og økt sparing ifølge de siste nasjonalregnskapstallene fra Statistisk sentralbyrå. Det er imidlertid knyttet stor usikkerhet til tallene. De høye strømprisene i vinter fører til lavere realinntektsvekst i år. Samtidig har økningen i arbeidsledigheten sammen med avmatningen i konjunkturene ført til at husholdningene har redusert sine forventninger til utviklingen i landets økonomi, se figur 3.2.

Figur 3.2

Bruttoinvesteringene i fast realkapital falt i 2002. Særlig innen tjenesteytende næringer har nedgangen vært markert. Industriinvesteringene har derimot økt, primært som følge av oppgradering av produksjonsanlegg i metallindustrien.

Veksten i bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge falt fra 1,7 prosent i 2001 til 1,3 prosent i 2002. I Inflasjonsrapport 1/03 ventes veksten å bli den samme i år for så å stige gradvis fram mot 2005. Vekstutsiktene for norsk økonomi har blitt nedjustert sammenlignet med forrige inflasjonsrapport, se tabell 3.1. Både svakere internasjonal vekst og redusert fremtidstro blant husholdninger og foretak er årsaker til dette.

Tabell 3.1

Et kraftig formuesprisfall kan utgjøre en trussel mot finansiell stabilitet. Oljeprisen er en viktig formuespris for Norge. Petroleumsformuen, målt som nåverdien av den fremtidige meravkastningen utover normal kapitalavkastning i oljeutvinning og rørtransport, er om lag 20 prosent større enn den samlede boligkapitalen. Et kraftig oljeprissjokk vil kunne skape betydelige tilpasninger hos foretak, husholdninger og utenlandske aktører. Oljeprisen har falt etter krigen i Irak og normaliseringen av situasjonen i Venezuela. Prisen er imidlertid fortsatt høy i historisk sammenheng. Fallet vil derfor neppe gi opphav til store tilpasninger.

Veksten i samlet kreditt til publikum har vist en svak nedgang det siste halvåret. I februar 2003 var tolvmånedersveksten 7 prosent. Innenlandsk kreditt, som utgjør om lag 80 prosent av samlet kreditt, økte med 8,7 prosent fra mars 2002 til mars 2003. Veksten i kreditt fra utenlandske kilder bremset opp mot slutten av 2002. I februar i år var tolvmånedersveksten 0,6 prosent. Kredittveksten er langt høyere for husholdningene enn for foretakene, se nærmere omtale under kapittel 3.2 og 3.3. Gjennom fjoråret har samlet kreditt økt marginalt som andel av bruttonasjonalproduktet (figur 1.5). Innenlandsk kreditt som andel av bruttonasjonalproduktet for Fastlands-Norge har også økt.

Figur 1.5

3.2 Kredittrisiko ved lån til husholdningene

Fortsatt høy gjeldsvekst i husholdningene…

Svakere økonomisk vekst og høyere arbeidsledighet har ikke bremset husholdningenes gjeldsvekst i betydelig grad. Tolvmånedersveksten i husholdningenes innenlandske bruttogjeld var ved utgangen av mars i år 10,8 prosent, mot 11,2 prosent for et halvt år siden, se figur 3.3.

Figur 3.3

… har bidratt til lavere netto finansformue

Den høye gjeldsveksten siden 1999, samt nedgangen i aksjeverdiene siden våren 2000, har ført til en reduksjon i husholdningenes netto finansformue, se tabell 3.2. Netto finansformue fratrukket forsikringskravene, som er illikvide, utgjorde ved utgangen av fjoråret -168 milliarder kroner, 142 milliarder lavere enn ved utgangen av første kvartal 2000.

Tabell 3.2

Husholdningene økte sin gjeld med nær 100 milliarder kroner i 2002. En forskjell på 30 milliarder kroner mellom nasjonalregnskapets og finansmarkedsstatistikk-ens anslag på husholdningenes netto finansinvesteringer gjør det vanskelig å plassere denne gjeldsveksten. Ifølge nasjonalregnskapet var det en meget kraftig økning i netto finansinvesteringene i fjor, slik at veksten i de finansielle fordringene oversteg gjeldsveksten med 30 milliarder. Finansmarkedsstatistikkens lavere tall for netto finansinvesteringer kan indikere at inntektsveksten har vært lavere, eller konsum- og realinvesteringsveksten høyere, enn det som ligger til grunn i nasjonalregnskapet.

Økte boligverdier sørger for økt samlet formue

Til tross for nedgangen i netto finansformue, har økt boligformue sørget for at husholdningenes totale formue er markert høyere enn ved utgangen av 1. kvartal 2000. Presset i boligmarkedet er redusert det siste året. Fra april i fjor til april i år falt boligprisene med 0,9 prosent (figur 3.3).

Figur 3.3

Hvorfor låner husholdningene så mye?

Boliger er den viktigste komponenten i husholdningenes formue. Det er nærliggende å se den høye kredittveksten til husholdningene i sammenheng med de historisk sett høye boligprisene. Siden 1993 har verdien av boligkapitalen økt kraftig, og er nå nesten like høy relativt til inntekten som på slutten av 1980-tallet, se figur 3.4. Inntil for tre år siden steg boligverdiene også kraftigere enn gjelden. Husholdningenes gjeld som andel av boligformuen (gjeldsgraden) er derfor langt lavere nå enn for ti år siden, se figur 3.5.

Figur 3.4     Figur 3.5

Boligeiere som har hatt verdistigning på sine boliger, har mulighet til å ta opp ekstra lån med sikkerhet i bolig til forbruksformål, eventuelt for å gjøre plasseringer i finans- eller realaktiva. Dette har nok skjedd i noen grad. Men det grunn til å tro at husholdningene ikke kontinuerlig har justert konsumet og sparingen, og sammensetningen av finansielle balanser, etter bevegelser i boligprisene. Tilpasningen i finansielle balanser, og særlig gjelden, er i større grad skjedd gjennom kjøp og salg av boliger.

Med en sterk og langvarig forutgående prisstigning på boliger kan både gjeld og finansielle fordringer øke når boliger omsettes. Dette kan belyses ved å betrakte en handel mellom to husholdninger som har eid boliger (til forskjellig pris) i lang tid. Begge vil sannsynligvis ha en lav gjeldsgrad i utgangspunktet. Kjøper av den dyreste boligen vil trolig måtte lånefinansiere store deler av mellomlegget. Selger av den dyreste boligen har ikke så mye gjeld å nedbetale, og kan bruke de frigjorte midlene til konsum, eventuelt plasseringer i finans- eller realaktiva. Gjeldsgraden for de to husholdningene sett under ett vil trolig øke. Etter hvert som boliger omsettes i markedet, vil gjeldsgraden tilpasses den forutgående verdistigningen. Dersom omsetningene i boligmarkedet holdes oppe, vil vi derfor kunne få en periode med økt kreditt til husholdningene selv om boligprisene holder seg stabile.

Omsetningstallene viste en svak økning i 2002 (fra et allerede høyt nivå), se figur 3.6. Tall fra eiendomsmeglerbransjen og OBOS for de første fire månedene i år viser en like høy omsetning som i samme periode i fjor. Dette har sannsynligvis bidratt til den fortsatt høye kredittveksten i de første månedene av 2003.

Figur 3.6

Gjeldsbelastningen før og nå

Selv om husholdningene har god sikkerhet i form av boligformue, er de begrenset av utviklingen i de løpende inntektene og rentenivået. Renter og avdrag på gjeld må betjenes med den inntekten husholdningene har til rådighet. Hvis gjelden øker i forhold til den disponible inntekten, blir låntakerne sårbare for negative makroøkonomiske sjokk.

Gjeldsbelastningen i husholdningene har steget kraftig siden 1999, se figur 3.7, og nærmer seg toppunktet under den forrige bankkrisen. Med tanke på hvilket gjeldsnivå som kan forårsake gjeldsbetjenings-problemer, er det trolig mest relevant å sammenligne med gjeldsbelastningen på det tidspunktet da betydelige problemer ble utløst. Enkelte indikatorer kan tyde på at den kritiske gjeldsbelastningen ble nådd noe før toppunktet.

Figur 3.7

På den annen side er det forhold som tilsier at husholdningene i dag kan tåle en høyere gjeldsbelastning enn under bankkrisen. Hvis en relaterer husholdningenes gjeld til disponibel inntekt fratrukket utgifter til ”nødvendighetsgoder”, får en et mål på hvor stor gjelden er i forhold til den ”restinntekten” som er tilgjengelig for å betjene gjeld. Som et meget grovt mål på nødvendighetsgoder har vi valgt ut utgifter til matvarer, alkoholfrie drikkevarer, klær og skotøy. Som andel av samlet konsum har utgiftene til disse konsumvarene falt betydelig siden 1980-tallet. Dette innebærer at ”restinntekten” har vokst sterkere enn den disponible inntekten. Den røde kurven i figur 3.7 viser at gjeldsbelastningen er lavere historisk sett når utgifter til nødvendighetskonsum trekkes fra disponibel inntekt. Det er også vanlig å anta at husholdningene ønsker å bruke en økende andel av inntekten på bolig når inntekten øker. Dette vil medføre en høyere gjeldsbelastning.

Figur 3.7

Endringen i pengepolitisk regime fra valutakursmål til inflasjonsmål har trolig gjort det mindre sannsynlig at husholdningene utsettes for et ”dobbelt sjokk” i form av økt arbeidsløshet og økt rente, slik de ble under bankkrisen. Dette kan isolert sett tilsi at husholdningene tåler en noe høyere gjeldsbelastning enn før bankkrisen. Gjeldsbelastningen i norske husholdninger er høy i internasjonal målestokk, se figur 3.8. Strukturelle forskjeller mellom land, blant annet i forhold til eierskap til egen bolig, gjør det i midlertid vanskelig å tolke dette.

Figur 3.8

Husholdningenes renteutgifter utgjorde i overkant av 7 prosent av deres kontantinntekt (disponibel inntekt pluss renteutgifter) ved utgangen av 2002, se figur 3.9. Rentenedgangen siden i fjor høst vil redusere rentebelastningen i 2003.

Figur 3.9

Store forskjeller mellom ulike husholdninger

Den finansielle situasjonen i husholdningene er tilfredsstillende totalt sett. Det er imidlertid store forskjeller mellom ulike grupper av husholdninger. Enkelte grupper har meget høy gjeld relativt til inntekten, og vil således være spesielt risikoutsatt for gjeldsbetjeningsproblemer. Vi har i tidligere rapporter pekt på sårbarheten i spesielt utsatte husholdninger med høye renteutgifter i forhold til inntekt. I forrige rapport viste vi at om lag 30 prosent av den totale gjelden på noe over 1 000 milliarder kroner tilhører husholdninger med en rentebelastning på over 20 prosent. I tillegg til å ha en høy rentebelastning har disse husholdningene små reserver i form av finanskapital, se figur 3.10. Dette gjelder spesielt gruppene med høy rentebelastning og lav og middels inntekt. Eksempelvis har de husholdningene som tilhører inntektsdesil 5 og har en høy rentebelastning, i gjennomsnitt en finansiell reserve som utgjør kun 8 prosent av deres totale gjeld.

Figur 3.10

Utviklingen fremover

Fremskrivingene for de neste to årene baseres på forutsetninger i Inflasjonsrapport 1/03, samt en uforandret foliorente på 5 prosent. Videre forutsettes det at gjeldsveksten i husholdningene reduseres gradvis fra dagens nivå og er lik nominell inntektsvekst ved utgangen av 2004 og ut 2005. Gjeldsbelastningen vil med disse forutsetningene øke noe svakere enn de siste årene, men likevel komme opp på et historisk sett svært høyt nivå innen utgangen av 2005 (figur 3.7). Det relativt lave rentenivået innebærer noe lavere renteutgifter som andel av kontantinntekt ved utgangen av 2005 enn ved utgangen av 2002 (figur 3.9).

Figur 3.7     Figur 3.9

Samlet sett er den finansielle situasjonen i husholdningene svekket det siste halve året. Formuessituasjonen for sektoren sett under ett er tilfredsstillende. De høye boligprisene og boligomsetningen stimulerer imidlertid fortsatt til sterk vekst i gjelden fra et allerede høyt nivå. En situasjon der gjelden vokser langt sterkere enn inntektene, kan ikke opprettholdes over tid. Vi vurderer derfor kredittrisikoen ved lån til husholdninger som noe høyere enn i forrige rapport. Den er imidlertid fortsatt moderat.

3.3 Kredittrisiko ved lån til foretakene

Betydelig økning i antall konkurser…

Den svake utviklingen i norsk økonomi gjennom 2002 har bidratt til at antall konkurser økte med 25 prosent fra 2001 til 2002. Antall konkurser har fortsatt å øke i første kvartal 2003.

Mange av foretakene som går konkurs, er små personlige foretak. Utviklingen i 2002 viser en tendens til at større foretak også går konkurs. Målt etter antall sysselsatte i konkursforetakene og etter foretakenes omsetningsverdi er økningen sterkere enn det antall konkurser tilsier (figur 1.1). Antall sysselsatte i enhetene som gikk konkurs i 2002, var i underkant av 14 000, en økning på 48 prosent i forhold til året før. Omsetningsverdien for enhetene som gikk konkurs i 2002, viste en økning på 74 prosent. Målt etter omsetningsverdi er økningen størst i industrien, se figur 3.11. Økningen er også stor innen sektoren eiendomsdrift, forretningsmessig tjenesteyting og utleievirksomhet og i sektorene bygg og anlegg og hotell- og restaurantdrift.

Figur 1.1     Figur 3.11

Konkursutviklingen viser at konkurranseutsatt sektor opplever større problemer enn skjermet sektor. Særlig i industrien var det markert økning i omfanget av konkurser. Men også i mer skjermede næringer som eiendomsdrift, bygg og anlegg og hotell- og restaurantdrift har det vært økning.

… henger sammen med forutgående høy investeringsaktivitet og gjeldsvekst

Gjeldsbetjeningsproblemer og antall konkurser øker ofte etter en periode med høy investeringsvekst. Dette ser også ut til å være tilfellet nå. I mange næringer økte investeringene som andel av realkapitalen markert etter at konjunkturoppgangen begynte i 1993. Investeringene nådde toppunktet i 1997-98, se figur 3.12. For flere næringer var investeringsraten høyere i denne konjunkturoppgangen enn i den som ledet opp til bankkrisen tidlig på 1990-tallet. Sterk investeringsaktivitet kommer ofte som følge av gode makroøkonomiske rammebetingelser og stor optimisme. Det kan da lett bli foretatt investeringsbeslutninger som fører til at realkapitalbeholdningen er for stor når nedgangen kommer. Problemene er størst for de foretak som har vist størst risikovilje og innen de næringer hvor investeringene har ført til mest overkapasitet.

Figur 3.12

Veksten i foretakenes gjeldsopptak fra bankene er fortsatt lav og må sees i sammenheng med investeringsaktiviteten, se figur 3.13. Investeringene falt i de fleste næringer i 2002. Utlånsveksten til tjenesteyting og eiendomsdrift har vært høyere enn utlånsveksten til andre sektorer, men veksten har vært avtagende de siste fem månedene. Veksten i utlån til varehandel og hotell- og restaurantvirksomhet har vært negativ siden oktober 2002. Også utlånsveksten til industrien er lav.

Figur 3.13

Fortsatt høy misligholdsrisiko

Moody’s KMV-modellen viser at sannsynligheten for at store ikke-børsnoterte foretak skal misligholde sine gjeldsforpliktelser ligger på samme nivå som i forrige rapport, se figur 3.14. Misligholdssannsynlighetene i Norge har vist en stigende trend siden 2000, i likhet med de andre nordiske landene. I mars 2003 har Norge nest høyest misligholdsrisiko etter Sverige målt ved misligholdssannsyn-ligheten for medianforetaket, se figur 3.15. Endringen i risiko for mislighold¹ skyldes i første rekke endringer i foretakenes totalverdi som følge av svingninger i aksjemarkedene.

Figur 3.14     Figur 3.15

Fiskeoppdrett er en næring som i 2002 var preget av gjelds-betjeningsproblemer og høy misligholdsrisiko. Flere foretak i oppdrettsnæringen hadde i 2002 lav inntjening blant annet som følge av lave priser. Sammen med et høyt gjeldsopptak de seneste årene førte dette til at flere foretak fikk problemer med å betjene sin gjeld. I Pan Fish, som er et av Norges største oppdrettsselskaper, konverterte de største bankene gjeld til egenkapital og tilførte ny egenkapital i januar i år. Dette bidro til en mer stabil driftssituasjon for selskapet. Generelt har sammenslåing og oppkjøp av mindre oppdrettsforetak bidratt til å øke gjeldsnivået i sektoren. Mange av foretakene med en ekspansiv strategi har opplevd problemer. Gjeldssanering og tilførsel av ny egenkapital har bedret gjeldsbetjeningsevnen for næringen. Utviklingen fremover vil i stor grad avhenge av utviklingen i lakseprisene.

Usikkerhet knyttet til næringseiendomsforetakene

Eiendomsnæringen er den næringen som bankene har mest utlån til. Ved utgangen av 2002 utgjorde disse lånene 11,5 prosent av totale utlån, noe som er mer enn en fordobling over de siste 10 årene, se figur 3.16.

Figur 3.16

Det har vært ulik utvikling i lønnsomheten i de forskjellige delene av næringseiendomsmarkedet. Utleieprisene for segmentene kjøpesentre, butikker og serveringslokaler hadde en positiv utvikling i 2002. Hotellmarkedet er derimot negativt påvirket av nedgang i antall overnattingsdøgn. Antall overnattinger de siste tolv månedene var i februar i år 7 prosent lavere sammenlignet med februar i fjor. Markedet for kontorleie er preget av økende arealledighet og fallende priser. Forskjellen mellom delmarkedene viser seg også i investeringene. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser en nedgang i samlet areal for igangsatte næringsbygg på til sammen 10,1 prosent de siste to årene. Innen de produksjonsorienterte segmentene industri og lagerbygg og fiskeri og landbruk har det vært en økning i igangsatte bygg. For andre typer bygg har det vært en nedgang. Nedgangen har vært størst innen segmentene kontor- og forretningsbygg, samferdsels- og kommunikasjonsbygg, hotell- og restaurantbygg og undervisnings- og kulturbygg.

Markedet for kontorlokaler har utviklet seg svakt. Etterspørselen etter kontorareal påvirkes av utviklingen i antall ansatte i kontorintensive yrker. I Oslo-området har etterspørselen etter kontorlokaler sunket, blant annet som følge av en reduksjon i antall sysselsatte innen IT- og konsulentbransjen. Omsetningsverdien og leieprisene på kontorlokaler har falt de siste årene, se figur 3.17. Ifølge selskapet Eiendomsspars studie av markedet for kontorbygg i Oslo, Asker og Bærum har arealabsorbsjonen (areal benyttet per ansatt) for den totale massen av kontorbygg falt for første gang siden målingen begynte i 1992. Arealledigheten økte fra 5 prosent i februar 2002 til 10 prosent i februar 2003, se figur 3.18. Eiendomsspar forventer en nedgang i ferdigstilte prosjekter i denne regionen gjennom 2003. Dette vil isolert sett redusere veksten i tilbudet.

Figur 3.17     Figur 3.18

Leieprisene for kontorlokaler av vanlig standard var ved utgangen av 2002 21 prosent lavere enn toppnivået i 2001. Under den forrige nedgangsperioden falt leieprisene med 41 prosent fra toppunktet i 1987 til bunnpunktet i 1993. Med en fortsatt svak utvikling i norsk økonomi vil arealledigheten forbli høy, og vi kan forvente lavere leiepriser. En økende andel av eiendomsforetakene vil kunne få problemer med å betjene sin gjeld. Mest utsatt er foretak med høy gjeld og kort gjenværende løpetid på leiekontraktene. Imidlertid er realverdier av leieprisene og eiendomsverdiene betydelig lavere nå enn på slutten av 1980-tallet. Dette tilsier at fallhøyden er lavere nå enn den gang.

Revisjon i indikatorene for gjelds- og rentebelastning

Forholdet mellom henholdsvis renter og gjeld og kontantoverskuddet er viktige indikatorer for foretakenes gjeldsbetjeningsevne. Kontantoverskuddet kommer fra ordinær drift og fra finansielle eiendeler (formuesinntekter). Brutto formuesinntekter består av renter, aksjeutbytte og andre inntekter fra foretakenes finansinvesteringer. Nye reviderte nasjonalregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå for 2000 og 2001 viser en kraftig økning i brutto formuesinntekter grunnet en økning i mottatt utbytte. Samtidig har også foretakenes utbyttebetalinger økt kraftig. Tallene gjenspeiler nå i større grad enn tidligere overføringer mellom foretakene. Resultatet av revisjonen er en kraftig nedjustering av foretakenes samlede gjelds- og rentebelastning i 2000 og 2001 basert på brutto formuesinntekter, se figur 3.19 og 3.20.

Figur 3.19     Figur 3.20

Med utgangspunkt i netto formuesinntekter, som viser en jevnere utvikling enn brutto formuesinntekter, ser en at gjelds- og rentebelastningen økte i 2002. Gjeldsbelastningen er nå like høy som i 1990. Rentebelastningen var i 2002 på sitt høyeste nivå siden 1993. Rentenedgangen den senere tid vil isolert sett redusere rentebelastningen. Hvorvidt svake låntakere får full uttelling for rentefallet, vil imidlertid avhenge av eventuelle endringer i risikopremien som bankene krever.²

Utviklingen fremover

I forrige rapport vurderte vi kredittrisikoen som relativt høy for konkurranseutsatte foretak og som moderat for foretak i skjermede næringer. Fallet i kronekursen den siste tiden bidrar til bedret konkurranseevne for eksportrettet næringsliv. Svakere vekstutsikter i Norge og internasjonalt drar i motsatt retning. Samlet sett vurderer vi kredittrisikoen ved lån til foretakene i konkurranseutsatt sektor som uendret. Kredittrisikoen knyttet til utlån til næringseiendom har økt, spesielt til foretak som driver med utleie av kontorlokaler. Kredittrisikoen ved lån til øvrige foretak i skjermet sektor anser vi også å ha økt, men risikoen er fortsatt moderat.