Finansiell stabilitet 1/2003

Utskrift

4 Likviditetsrisiko

Løpetiden på bankenes gjeld sett i forhold til løpetiden på deres fordringer er avgjørende for likviditetsrisikoen. Et høyt nivå på den kortsiktige finansieringen vil utgjøre en risiko for bankene hvis de ikke har tilstrekkelig med likvide fordringer. Normalt anses utenlandsk kortsiktig finansiering som mer ustabil enn innenlandsk kortsiktig finansiering. Utenlandske kreditorer kan tenkes å ha en lavere terskel for å trekke tilbake finansieringen i tilfelle det skulle oppstå usikkerhet omkring norske bankers soliditet eller usikkerhet om nasjonale og internasjonale markedsforhold.

Fallet i innskuddsdekningen har stoppet opp

Bankenes viktigste finansieringskilde er kundeinnskudd. Blant annet på grunn av innskuddssikringsordningen kan dette sees på som stabil finansiering. Gjennom mange år ble denne typen finansiering redusert på grunn av fremveksten av andre spareformer blant privatkunder. Dette førte til at bankene måtte øke sin finansiering gjennom alternative kilder. De siste årene har imidlertid reduksjonen i kundeinnskuddene stoppet opp, og bankenes penge- og kapitalmarkedsfinansiering som andel av brutto utlån har holdt seg relativt stabil, se figur 4.1. Siden siste rapport har innskuddsdekningen økt noe, og dermed bidratt til en økt andel stabil finansiering i bankene.

Figur 4.1

Høy andel kortsiktig finansiering gjør bankene sårbare

Den betydelige andelen kortsiktig finansiering gjør bankene sårbare, fordi de er avhengige av å refinansiere en betydelig del av sin finansiering med korte mellomrom. Figur 4.2 viser løpetidsstrukturen for den samlede penge- og kapitalmarkedsfinansieringen, samt innlån fra andre finansinstitusjoner i de ulike bankgruppene. Slik finansiering utgjorde mellom 29 og 45 prosent av brutto utlån ved utgangen av første kvartal 2003. Finansiering som utgjorde mellom 8 og 21 prosent av brutto utlån måtte refinansieres i løpet av en tremånedersperiode.

Figur 4.2

Høy andel utenlandsk kortsiktig finansiering

Over halvparten av bankenes kortsiktige finansiering kommer fra utenlandske kilder. Bankenes kortsiktige utenlandsfinansiering utgjør rundt 15 prosent av brutto utlån, se figur 4.3. Utenlandsfinansieringen er spesielt høy for de tre største bankene, mens de øvrige bankene i større grad bruker innenlandsk finansiering. En betydelig del av den kortsiktige finansieringen er lån og innskudd fra finansinstitusjoner i andre land. De siste årene har flere norske banker blitt kjøpt opp av utenlandske banker, og de har hatt en økende andel finansiering fra morbanker. Innskudd fra morbank vil normalt være mer stabil finansiering enn innskudd fra andre finansinstitusjoner. Utviklingen innebærer imidlertid at norske banker har blitt mer avhengige av utviklingen i morbankene. Ved utgangen av 2002 hadde de største utenlandske morbankene tilfredsstillende soliditet.

Figur 4.3

Det siste halve året har de mellomstore bankene økt sin utenlandske kortsiktige finansiering noe, og den utgjorde noe i underkant av 10 prosent ved utgangen av første kvartal 2003. De mindre bankene har etter et toppnivå i 2000 redusert sin eksponering, og hadde noe under fem prosent utenlandsk finansiering ved utgangen av første kvartal 2003.

Figurene 4.4 til 4.6 viser nivået på innenlandsk og utenlandsk kortsiktig gjeld (eksklusive kundeinnskudd) i forhold til størrelsen på de likvide fordringene i de ulike bankgruppene. De tre største bankene står for den største delen av den kortsiktige opplåningen, også målt i forhold til nivået på forvaltningskapitalen. De tre største bankene har en samlet kortsiktig gjeld på om lag 21 prosent av forvaltningskapitalen, mens de fem mellomstore og de øvrige bankene har henholdsvis 18 og 12 prosent kortsiktig gjeld relativt til forvaltningskapitalen. De tre største bankene har en relativt stor andel likvide fordringer de kan trekke på hvis mulighetene for refinansiering blir svekket. De to andre bankgruppene har lavere kortsiktig gjeld, som dessuten i mindre grad er finansiert i utlandet. På den annen side er deres likvide fordringer langt lavere i forhold til deres kortsiktige gjeld enn i de største bankene.

Figur 4.4     Figur 4.5     Figur 4.6

Bedring for mange banker, men ikke alle

Figur 4.7 viser hvor stor del den stabile finansieringen (her definert som kundeinnskudd, egenkapital og obligasjoner) utgjør av bankenes illikvide eiendeler (utlån og anleggsmidler). Mindre stabil finansiering og mer illikvide eiendeler gir lavere forholdstall. Lav verdi på dette forholdstallet (likviditetsindikatoren) innebærer derfor høy likviditetsrisiko. En verdi på 100 tilsier at bankene har balansert de illikvide eiendelene med stabile finansieringskilder. Siden forrige rapport har likviditetsindikatoren blitt noe redusert for gruppen av de tre største bankene, mens den har økt for de to andre bankgruppene.

Figur 4.7

Figur 4.8 viser fordelingen av banker etter verdi på likviditetsindikatoren. Fordelingen har siden forrige rapport skjøvet seg kraftig til høyre i figuren. Dette illustrerer at den forbedrede likviditetssituasjonen gjelder et stort antall banker. Antall banker med en indikatorverdi på over 100 økte markert fram til utgangen av første kvartal 2003. Tilsvarende har antall banker med lavere indikatorverdi enn 100 blitt redusert. Det er imidlertid fortsatt omtrent like mange banker med en indikatorverdi under 80. Flere av disse bankene er små banker med en til dels svært lav innskuddsdekning og relativt lav kjernekapitaldekning.

Figur 4.8

Betydelig likviditetsuro i fjor høst

Flere enkeltbanker har en svært høy andel kortsiktig finansiering, både gjennom pengemarkedet og ved lån og innskudd fra andre finansinstitusjoner. Disse bankene har derfor et kontinuerlig høyt refinansieringsbehov. Normalt vil ikke banker med tilfredsstillende inntjening og soliditet ha nevneverdige problemer med å finansiere seg i penge- og kapitalmarkedene. Likevel kan det raskt spre seg usikkerhet dersom det oppstår problemer. Ulike hendelser i fjor høst, og da spesielt Finance Credit-saken, skapte usikkerhet om enkeltbankers evne til å kunne innfri sine forpliktelser. I løpet av kort tid ble investorene i penge- og kapitalmarkedene mindre villige til å finansiere enkelte banker. Markedet for bankfinansiering ble mer segregert. Mens de største og flere av de mellomstore bankene opplevde en uforandret finansierings-situasjon, fikk en del små og mellomstore banker problemer med å fornye lånene sine. Kjennetegnene på de bankene som fikk problemer, var høy utlånsvekst, lav innskuddsdekning og en relativt ugunstig finansieringsstrategi hvor de over lang tid hadde benyttet seg av pengemarkedsfinansiering og/eller innlån fra andre finansinstitusjoner. Problemene som oppstod, skyldtes således først og fremst forhold knyttet til den enkelte bank. Sannsynligheten for at liknende likviditetsproblemer som enkeltbanker erfarte i fjor høst skal smitte over på andre banker, er relativt liten.

Banker som baserer sterk vekst i utlånsmarkedet på kortsiktig opplåning, vil høyst sannsynlig måtte betale for dette i form av mer kostbar eller vanskeligere tilgjengelig penge- og kapitalmarkedsfinansiering. Et alternativ til slik finansiering er å forsøke å øke innskuddsdekningen. Banker som kommer i finansieringsproblemer, kan se seg nødt til å øke sine innskuddsrenter for å øke innskuddsdekningen. Det har det siste året vært tegn til dette. Kundeinnskudd, som tradisjonelt har vært en billig finansieringskilde, vil derfor bli mer kostbare for disse bankene. Deres rentenetto og resultat blir dermed svekket.

Tilfredsstillende likviditetssituasjon

Finansiering i penge- og kapitalmarkedet bidrar til markeds- overvåking og virker slik sett disiplinerende på bankene. Endrete utsikter for bankene vil påvirke finansieringsvilkårene de står overfor. Dette vil forhåpentligvis bidra til raskere korrigering av en ugunstig utvikling. Økt bruk av markedsdisiplin er et element i det nye kapitaldeknings-regelverket som er foreslått. Blant annet vil det stilles økte krav til informasjonen som bankene må offentliggjøre. Dette vil gi markedsaktørene et bedre grunnlag for å vurdere risikoen i de enkelte institusjonene.

Samlet sett er bankenes likviditetssituasjon tilfredsstillende. På grunn av den økte andelen stabil finansiering vurderer vi likviditetsrisikoen for banksektoren samlet sett som relativt lav og noe bedret siden forrige rapport. Hendelsene sist høst viser imidlertid at dette ikke gjelder alle bankene. Små banker med lav innskuddsdekning og lav kjernekapital utsetter seg for en betydelig likviditetsrisiko.