Finansiell stabilitet 1/2003
5 Operasjonell risiko
Ramme:
- Baselkomiteens arbeid med operasjonell risiko
I løpet av de siste årene har Norges Bank og den norske banknæringen
gjennomført flere tiltak for å redusere likviditets- og kredittrisikoen
i det norske betalingssystemet.3 Under normale omstendigheter er derfor kreditt-
og likviditetsrisikoen knyttet til innenlandske betalinger begrenset. Videre
vil kredittrisikoen knyttet til oppgjør av bankenes valutaposisjoner
bli redusert når den norske kronen blir inkludert i det internasjonale
valutaoppgjørssystemet CLS.4 Episoder med driftsavbrudd viser imidlertid
at operasjonell risiko fortsatt representerer en viktig type risiko i betalingssystemet.
3 Se Finansiell stabilitet 1/2002.
4 Se Finansiell stabilitet 2/2002.
Operasjonell risiko
Operasjonell risiko kan defineres som ”risiko for tap som følge
av mangelfulle eller mislykkede interne prosesser, menneskelige feil, systemfeil
eller eksterne hendelser”. Dette inkluderer juridisk risiko, men ekskluderer
omdømmerisiko. Flere utviklingstrekk tilsier at slik risiko har økt.
Eksempler på dette er bankenes økte avhengighet av IT-baserte
systemer, som fører til sårbarhet for svikt i slike systemer,
og fusjoner eller oppkjøp, som ofte forutsetter en sammenkobling av
miljøer og systemer som ikke var utformet for å fungere sammen.
Eksempler på operasjonell svikt i betalingssystemet
Flere hendelser de siste årene viser at betalingssystemene er sårbare
for operasjonell svikt. I Norge inntraff en driftsstans i EDB Fellesdata 2.
august 2001. Driftsstansen medførte store problemer i forhold
til minibanker, dekningskontroll, nettbank, kontoinformasjon, kontofon
og bedriftsterminaler. Avregnings- og oppgjørssystemet for en rekke
små og mellomstore sparebanker ble også rammet. Hendelsen berørte
114 sparebanker og anslagsvis én million brukere. Driftsstansen
ble ikke fullstendig rettet opp før 9. august. I dette tilfellet lot
transaksjonsdata seg rekonstruere, noe som bidro til å begrense de økonomiske
konsekvensene av driftsstansen. Konsekvensene for bankenes kunder ble dessuten
begrenset ved at de berørte bankene kunne tilby tjenester gjennom sitt
filialnett. Driftsstansen i EDB Fellesdata må likevel anses som et eksempel
på en betydelig operasjonell svikt.
I Sverige sviktet Nordbankens datasystem 27. desember 2000, og feilen ble ikke
fullstendig rettet opp før 3. januar 2001. Systemet fungerte delvis i
denne perioden, slik at skadevirkningene ble begrenset. Enkelte kunderettede
betalingsløsninger ble imidlertid rammet. Kortbetalinger og uttak fra
minibanker lot seg i noen tilfeller ikke gjennomføre, og banken kunne
ikke lenger gjennomføre girobetalinger som normalt. For å begrense
ulempene for kundene ble uttaksgrensene for kredittkort økt, og det ble
mulig å foreta girobetalinger hos andre banker uten ekstra kostnader.
Driftsstansen i Nordbanken fikk derfor ikke alvorlige konsekvenser.
I Danmark sviktet Danske Banks IT-systemer 10. mars 2003, og systemene var
ikke tilbake i normal drift før 17. mars. Driftsavviket rammet bankens
systemer for valuta-, aksje-, obligasjons- og pengemarkedshandel, og nettbanken
var bare delvis operativ. Mest merkbart for vanlige kunder var det at betalinger
til og fra banken ble forsinket, noe som blant annet førte til forsinkelse
av enkelte lønnsutbetalinger. Andre private banker hjalp imidlertid til
med å få gjennomført utbetalinger av lønn, slik at
forsinkelsen ble begrenset. Driftsavviket i Danske Bank fikk også konsekvenser
for Fokus Bank i Norge, som er en datterbank av Danske Bank. Filialer og datterbanker
i andre land ble også berørt. Avviket i Danske Bank er dermed et
eksempel på at operasjonelle problemer kan spre seg mellom land.
Ved driftsavvik i en enkelt bank kan likviditeten i banksystemet samle seg
opp hos denne banken, fordi banken mottar betalinger uten at den klarer å
sende betalinger selv. I tilfellet med Nordbanken oppstod ikke dette problemet,
fordi reserveløsninger gjorde det mulig å avvikle alle bankens
transaksjoner. Svikten i Danske Banks systemer førte til at betalinger
fra banken ble betydelig forsinket, og dette skapte usikkerhet om likviditeten
til de andre bankene. Danmarks Nationalbank tilførte derfor markedet
fem milliarder danske kroner som ekstra likviditet. Videre overførte
Danske Bank likviditet til de andre danske bankene basert på prognoser,
og tilsvarende overføringer ble gjort av Fokus Bank og Danske Banks filial
i Norge. En slik håndtering av situasjonen hindret at svikten i Danske
Bank fikk uheldige konsekvenser for likviditeten i pengemarkedet i Danmark og
Norge.
Arbeidet med å begrense operasjonell risiko i det norske betalingssystemet
Banknæringens etablering av en felles infrastruktur og bankenes utkontraktering
av IT-virksomhet kan ha økt betalingssystemets sårbarhet for driftsavvik.
Både tilsynsmyndighetene og banknæringen arbeider derfor systematisk
for å redusere den operasjonelle risikoen i betalingssystemet.
- Norges Bank fører i henhold til lov om betalingssystemer tilsyn med
de konsesjonsbelagte interbanksystemene. Loven åpner for at Norges Bank
kan stille krav om endringer hvis systemene ikke er organisert slik at de ivaretar
hensynet til driftsstabilitet.
- Driftsavvik i betalingssystemet blir fortløpende registrert og kategorisert
av driftsstedet for NICS5 (BBS), og gjennomgått i bankenes fellesorganer.
Oppfølgingen skal heve bevisstheten om avvikenes årsaker og konsekvenser.
- Sentrale aktører i betalingssystemet gjennomfører jevnlig felles
beredskapsøvelser. Dersom svakheter blir avdekket under slike øvelser,
skal beredskapsrutiner og eventuelt tekniske løsninger bli oppgradert.
I tillegg til dette har de enkelte aktørene ansvar for å gjennomføre
slike øvelser for sin egen virksomhet.
- NICS Operatørkontor har innført en sertifisering av banker med
oppgjør i Norges Bank. Sertifiseringen krever blant annet beredskapsrutiner
for avvikssituasjoner. Informasjonen skal attesteres av bankens øverste
ledelse og eventuell intern revisjon.
- Norges Banks har etablert et beredskapsutvalg for finansiell infrastruktur
(BFI). BFI blir ledet av Norges Bank, og utvalgets hovedoppgaver er: i) å
komme fram til og koordinere tiltak for å forebygge og løse krisesituasjoner
og andre situasjoner som kan skape problemer i den finansielle infrastrukturen,
og ii) å foreslå nødvendig koordinering av beredskapssaker
innen finansiell sektor.
5 NICS er det sentrale systemet for avregning av transaksjoner mellom norske
banker.
I tillegg til disse tiltakene har Kredittilsynet i henhold til kredittilsynsloven
et generelt ansvar for å føre tilsyn med finansnæringen.
Norges Bank og Kredittilsynet har utformet et opplegg for felles tilsyn med
de konsesjonsbelagte interbanksystemene.
Arbeidet med å bedre driftsstabiliteten har gitt resultater, men det
oppstår fremdeles enkelte avvik. Figur 5.1 og 5.2 viser en markert økning
i en beregnet konsekvensindeks for avvikene i første kvartal 2003. Dette
skyldes i hovedsak problemene i Danske Bank, som hadde virkning på Fokus
Bank og Danske Banks filial i Norge. Kravene til driftsstabilitet vil øke,
blant annet som følge av at den norske kronen skal inkluderes i CLS.
Det har derfor stor betydning at arbeidet med å bedre driftsstabiliteten
bidrar til at avvikene blir ytterligere redusert.
Figur 5.1 Figur
5.2
Baselkomiteens arbeid med operasjonell risiko
Baselkomiteen for banktilsyn har hatt et sterkt fokus på operasjonell
risiko de senere årene. Komiteen skal fastsette eksplisitte krav til
kapitaldekning for operasjonell risiko i det nye regelverket for kapitaldekning
(Basel II), og den har utarbeidet 10 anbefalinger for hvordan banker bør
håndtere sin operasjonelle risiko.1 Komiteen legger blant annet vekt
på at styret og ledelsen i bankene utarbeider strategier for og holder
seg orientert om operasjonell risiko, at det blir etablert en kultur for å
begrense slik risiko, at det blir etablert effektive rutiner for rapportering,
og at det blir utarbeidet beredskapsplaner. I anbefalingene blir det presisert
at operasjonell risiko skal håndteres som en egen risikokategori, og
at den skal omfatte hele bankens virksomhet.
1 Sound Practices for the Management and Supervision of Operational Risk,
BIS 2003.
For å kunne sette kapitalkrav for operasjonell risiko trenger komiteen
blant annet informasjon om hvor store tap bankene kan forvente på grunn
av slik risiko. Et viktig ledd i komiteens arbeid har derfor vært å
hente inn informasjon om hvor mange og hvor store tap bankene har hatt knyttet
til operasjonell svikt, hvordan tapene fordeler seg på ulike foretningsområder,
hva som forårsaker tapene (svindel, teknisk svikt osv.), og i hvilken
grad tapene blir kompensert ved forsikringsutbetalinger eller på annen
måte. I mars 2003 publiserte komiteen en rapport som viser de foreløpige
resultatene av dette arbeidet.2 Rapporten viser blant annet at bankene som
leverte data (89 banker) hadde mer enn 47 000 tap knyttet til operasjonell
risiko som oversteg £ 10 000 i løpet av 2001. Om lag to prosent
av disse tapene var på mer enn £ 1 000 000. Dette er den andre
undersøkelsen komiteen har foretatt av bankenes operasjonelle risiko,
men komiteen presiserer at metodene for måling av slik risiko fremdeles
er i en tidlig fase hos en rekke banker. Rapporten må derfor betraktes
som en beskrivelse av de innsamlede dataene, og ikke som en kvantifisering
av den operasjonelle risikoen på et generelt nivå.
2 The Loss 2002 Data Collection Exercise for Operational Risk: Summary of
Data Collected, BIS 2003.
I henhold til det foreliggende Basel II-forslaget vil den enkelte bank kunne
beregne sitt kapitalkrav knyttet til operasjonell risiko ut fra tre ulike
tilnærminger. De fleste norske banker vil trolig benytte den enkleste
tilnærmingen, hvor kapitalkravet blir satt ut fra størrelsen
på brutto inntekt. I en mer avansert versjon av denne tilnærmingen
blir kapitalkravet satt ut fra brutto inntekten på ulike forretningsområder.
Med denne metoden vil bankenes kapitalkrav bli mer følsomt for bankenes
risikoprofil. Gjennomsnittlig kapitalkrav for operasjonell risiko vil trolig
utgjøre om lag 12 prosent av bankenes totale kapitalkrav ved bruk av
de to enkleste tilnærmingene. Den mest avanserte tilnærmingen
åpner for at bankene kan benytte egne systemer og metoder for å
beregne kapitalkravet. Det er ikke satt en nedre grense for kapitaldekning
knyttet til denne tilnærmingen, men systemene og metodene som blir benyttet
for å beregne kapitalkravet, må godkjennes av myndighetene.