Finansiell stabilitet 2/2002

Utskrift

4 Likviditetsrisiko

Ramme:
- Norske bankers motpartseksponeringer

Løpetiden på bankenes innlån sett i forhold til løpetiden på deres fordringer er avgjørende for likviditetsrisikoen. Et høyt nivå på den kortsiktige finansieringen vil utgjøre en likviditetsrisiko for bankene hvis de ikke har tilstrekkelig med likvide fordringer. Normalt anses utenlandsk kortsiktig finansiering som mer ustabil enn innenlandsk kortsiktig finansiering. Utenlandske kreditorer kan tenkes å ha en lavere terskel for å trekke tilbake finansieringen i tilfelle det skulle oppstå usikkerhet omkring norske bankers soliditet eller usikkerhet om nasjonale og internasjonale markedsforhold.

Noe økt andel kortsiktig finansiering

Bankenes finansiering gjennom penge- og kapitalmarkedene har økt gjennom 1990-tallet, se figur 4.1. Dette skyldes en langvarig nedgang i bankenes innskuddsdekning (kundeinnskudd i prosent av utlån til publikum). Nedgangen i bankenes innskuddsdekning stanset noe opp i begynnelsen av 2002, men i løpet av tredje kvartal har innskuddsdekningen igjen blitt redusert. Ved utgangen av september var innskuddsdekningen på 66 prosent. Dette er en nedgang på 2 prosentpoeng fra mars i år.

Figur 4.1

Bankenes finansiering fra penge- og kapitalmarkedene har blitt noe redusert i løpet av det siste halve året, se figur 4.2. Det er i hovedsak langsiktig finansiering gjennom obligasjonsmarkedet som har sunket i denne perioden, mens pengemarkedsfinansieringen har holdt seg stabil.

Figur 4.2

Bankenes valg mellom kort og langsiktig finansiering vil blant annet avhenge av kostnadene ved de to typene finansiering. Figur 4.3 viser hvordan bankenes opplåning i obligasjonsmarkedet har utviklet seg i takt med differansen mellom renten på kortsiktig finansiering og renten på langsiktig finansiering. I perioder når renten på obligasjonslån har blitt lavere relativt til renten på lån i pengemarkedet, har bankene tradisjonelt økt andelen obligasjonslån. Tilsvarende har de redusert obligasjonsandelen i perioder med synkende rentedifferanse. Fra 2001 ble dette mønsteret imidlertid brutt da bankene økte obligasjonsfinansieringen selv om rentedifferansen sank gjennom fire kvartaler. Tilpasningen bidro isolert sett til å redusere likviditetsrisikoen.

Figur 4.3

Fra mars i år har rentedifferansen steget kraftig. De små og de mellomstore bankene har fortsatt å skifte over til mer obligasjonsfinansiering, mens de største bankene derimot har redusert sin obligasjonsandel.

Noe lavere brutto utenlandsgjeld

Bankenes samlede gjeld til utlandet har steget kraftig de siste årene, men har blitt noe redusert det siste halve året, se figur 4.4. Ved utgangen av september 2002 var denne gjelden på 316 milliarder kroner, tilsvarende 27 prosent av brutto utlån. De største bankene står for det meste av låneopptakene i utlandet, men også andre enkeltbanker har en forholdsvis stor utenlandsopplåning. Ved utgangen av september var utenlandsgjelden i de tre største bankene på 42 prosent av brutto utlån, ned fra 47 prosent i mars i år. I de små og mellomstore bankene er utenlandsopplåningen vesentlig mindre og har blitt redusert det siste halve året.

Figur 4.4

Store deler av utenlandsgjelden i de tre største bankene er lånt inn i form av kortsiktig pengemarkedsfinansiering, se figur 4.5. Samtidig har disse bankene en relativt stor andel likvide fordringer. Likvide fordringer vil kunne brukes på kort varsel ved bortfall av finansiering. Slike fordringer vil også kunne fungere som en trygghetsgaranti for bankenes långivere slik at risikoen for bortfall av denne grunn isolert sett kan bli mindre. De små og mellomstore bankene har en lavere andel utenlandsk kortsiktig finansiering, og denne har blitt redusert siden mars i år.

Figur 4.5

Stabil finansiering som andel av illikvide eiendeler er en indikator for likviditetsrisikoen, se figur 4.6. Økende verdi på indikatoren gjenspeiler redusert likviditetsrisiko. Risikoen har steget i de tre største bankene og de små bankene som følge av høyere pengemarkedsfinansiering, mens den har blitt noe redusert for de mellomstore bankene.

Figur 4.6

Likviditetsrisikoen fremover

De tre største norske bankene har den beste ratingen på kortsiktig finansiering ifølge Moody’s. Blant de fem neste bankene målt etter størrelse har én bank beste kortsiktige rating mens de øvrige har nest beste rating.

Enkelte banker har en høy andel kortsiktig utenlandsfinansiering. Dette gjør dem sårbare dersom refinansieringsmuligheter i utlandet skulle falle bort. Eierstrukturen i banknæringen er en annen enn tidligere. Selv om de norskeide bankene skulle få finansieringsproblemer i utlandet, er det ikke sikkert at de utenlandskeide vil oppleve det samme. Sannsynligheten for at den finansielle stabiliteten svekkes ved bortfall av utenlandsfinansiering i enkeltbanker kan derfor være noe mindre enn tidligere. På den annen side kan vi få virkninger på norsk økonomi dersom utenlandske morbanker får finansieringsproblemer i sine respektive hjemland. Samlet sett vurderes likviditetsrisikoen fortsatt som relativt lav, men noe økt i forhold til for et halvt år siden.

© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no