Finansiell stabilitet 2/2002
6 Finansinstitusjonene
6.1 Resultatutvikling
6.2 Soliditet
6.3 Konkurransesituasjonen
Ramme:
- Risikoprisingen i norske banker
6.1 Resultatutvikling
Svakere resultater
Bankenes resultater har svekket seg ytterligere i år. Samlet resultat
før skatt var 0,77 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK)
i de tre første kvartalene, se tabell 6.1. Vi må helt tilbake til
1992 for å finne svakere resultater i bankene. I samme periode i fjor
var resultatet på 1,03 prosent. Svekkelsen skyldes hovedsakelig lavere
provisjonsinntekter og inntekter fra verdipapirmarkedene. Høyere
utlånstap har også bidratt til resultatnedgangen. Det har vært
en økning i antall banker med svake resultater, se figur 6.1. Ved utgangen
av tredje kvartal hadde 12 av i alt 144 banker negativt resultat før
skatt, mot 7 banker ett år tidligere.
Tabell 6.1 Figur
6.1
Bankenes samlede netto renteinntekter (rentenetto) var om lag uendret sammenlignet
med de tre første kvartalene i 2001. I forhold til gjennomsnittlig forvaltningskapital
utgjør samlet rentenetto nå i underkant av 2,2 prosent. Det er
nærmere ett prosentpoeng lavere enn på midten av 1990-tallet, se
figur 6.2. Rentenettoen er i gjennomsnitt størst i de mindre bankene.
Figur 6.2
Den negative utviklingen i verdipapirmarkedene har redusert bankenes inntekter
fra andre aktiviteter. Provisjonsinntekter, aksjeutbytte og kursgevinster
på verdipapirer var lavere de tre første kvartalene i år
enn samme periode i fjor, mens valutakursgevinster økte.
Bankenes samlede driftskostnader i prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital
er marginalt redusert det siste året. Driftskostnadene har imidlertid
falt jevnt siden midten av 1990-tallet, noe som indikerer at bankene har blitt
mer kostnadseffektive.1
1 Se kommende artikkel: Gresvik, Olaf og Grete
Øwre, ”Bankenes kostnader og inntekter i betalingsformidlingen”,
Penger og Kreditt 4/2002, Norges Bank.
Den svake utviklingen i deler av foretakssektoren i 2002 har foreløpig
gitt relativt små utslag i utlånstapene. Det skyldes blant annet
at de fleste foretak var svært solide ved inngangen til året, se
kapittel 3. Bankenes bokførte utlånstap økte fra 0,24 prosent
av brutto utlån i tredje kvartal 2001 til 0,30 prosent i tredje kvartal
i år. Brutto misligholdte lån har også økt.
Lavere egenkapitalavkastning
De svake resultatene har bidratt til å redusere egenkapitalavkastningen
i bankene. Egenkapitalavkastningen til finanskonsernene DnB, Nordea Bank Norge
og Fokus Bank var på under 9 prosent, mens Gjensidige NOR hadde en avkastning
på vel 10 prosent de tre første kvartalene i år. Dette er
betydelig lavere enn samme periode i fjor, og også lavere enn flere av
de største nordiske finanskonsernene, se figur 6.3.
Figur 6.3
6.2 Soliditet
Bankene fortsatt solide…
Kjernekapitaldekningen til de norske bankene økte samlet sett fra 9,3
prosent ved utgangen av tredje kvartal i fjor til 9,5 prosent samme periode
i år. I de åtte største norske finanskonsernene varierte
kjernekapitaldekningen fra 6,8 til 8,9 prosent. De største norske finanskonsernene,
med unntak av Gjensidige NOR, hadde ved utgangen av tredje kvartal forholdsvis
høy kjernekapitaldekning sammenlignet med de øvrige nordiske bankkonsernene
(se figur 6.3).
Figur 6.3
Moody’s rating, eller rangering, av finansiell styrke og langsiktig finansiering
for et utvalg av nordiske banker er vist i figur 6.4. Rangeringen for finansiell
styrke kan betraktes som et mål på hvor sannsynlig det er at banken
vil trenge assistanse fra eierne og/eller en tredje part. Rangeringen for langsiktig
finansiering søker å reflektere bankens evne til å betjene
sine langsiktige gjeldsforpliktelser etter hvert som de forfaller.
Figur 6.4
De største norske bankene er rangert noe lavere enn flere av de største
nordiske bankene. Rangeringene indikerer likevel at de er solide og har god
eller meget god gjeldsbetjeningsevne. De mellomstore norske bankene er
rangert betydelig lavere enn de tre største norske bankene både
når det gjelder finansiell styrke og langsiktig finansiering. Ifølge
rangeringen er imidlertid soliditeten tilfredsstillende og gjeldsbetjeningsevnen
god.
I Norge har 70 prosent av de rangerte bankene en rangering som indikerer kun
tilfredsstillende eller moderat finansiell styrke. Det er en langt større
andel enn i Sverige, Danmark og Finland. Andelen er også større
enn i Tyskland, Frankrike, UK og USA, som hadde henholdsvis 66, 60, 58 og 52
prosent av sine rangerte banker i disse gruppene. Norge har imidlertid flere
banker over et visst minstemål enn de øvrige nordiske landene.
Dette medfører at vi har flere mellomstore banker som er rangerte av
de internasjonale kredittvurderingsbyråene, se tabell 6.2.
Tabell 6.2
…men svekket soliditet i livsforsikringsselskapene
Livsforsikringsselskapenes resultat før tildeling til kunder og skatt
var de tre første kvartalene i år negativt med 10,7 milliarder
kroner, eller -3,6 prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital. Tilsvarende
tall for de tre første kvartalene 2001 var -9,5 milliarder kroner og
-3,4 prosent. Premieinntektene økte og nettoinntekter fra finansielle
eiendeler var mindre negative sammenlignet med de tre første kvartalene
i fjor. Men dette ble mer enn oppveid av større forsikringsmessige avsetninger,
slik at resultatet ble noe svakere enn for de tre første kvartalene i
2001. Kapitaldekningen økte fra 12,2 til 15,2 prosent fra utgangen av
tredje kvartal i fjor til samme periode i år. Det skyldes hovedsakelig
lavere beregningsgrunnlag som følge av omallokering fra aksjer med høy
risiko til obligasjoner med lavere risiko. Bufferkapitalen er redusert og utgjorde
ved utgangen av tredje kvartal bare 2 prosent av forvaltningskapitalen.
Reduksjonen i aksjebeholdningen har bidratt til å redusere sårbarheten
for ytterligere nedgang i aksjemarkedene, se ramme i kapittel 2. På den
annen side kan det begrense fremtidig avkastning. For at selskapene igjen skal
kunne bygge opp aksjebeholdningen kreves en styrking av bufferkapitalen. Ingen
livsforsikringsselskaper hadde ved utgangen av oktober dispensasjon eller søkt
om dispensasjon fra kapitaldekningskravet, men ett selskap har søkt
om å få forlenget den midlertidige dispensasjonen fra solvensmarginkravet.
Tidligere i år fikk tre selskaper innvilget dispensasjon fra kapitaldekningskravet
for tredje kvartal.
Lav markedsrisiko i bankene, men økt kredittrisiko
Norske banker er relativt lite direkte eksponert for utviklingen i verdipapirmarkedene.
Deres aksjebeholdning er svært liten, mens beholdningen av obligasjoner
og sertifikater er noe større, se tabell 6.3. Beregnet rentefølsomhet
for obligasjonsporteføljen indikerer at renterisikoen i bankenes handelsporteføljer
er lav.
Tabell 6.3
Bankenes kredittrisiko vurderes som økt det siste halve året,
se kapittel 3. Samlet gjeldsbelastning i husholdningene er nå like høy
som i årene rett forut for bankkrisen. Foretakenes gjeldsbelastning er
også svært høy. Bankene har imidlertid en relativt lav andel
utlån til de mest risikoutsatte næringene, se figur 6.5. Enkelte
banker kan likevel være sterkt eksponert for disse næringene.
Figur 6.5
God tapståleevne i bankene
Forenklede beregninger gjort i Norges Bank indikerer at bankenes utlånstap
kan øke markert over flere år uten at bankenes soliditet når
et kritisk nivå, se figur 6.6. Ifølge fremskrivningene vil alle
bankene i analysen tåle et engangstap på nær 2½ prosent
eller mer av brutto utlån før kapitalbufferen, det vil si differansen
mellom godkjent kapital og krav til kapital, tømmes. Bankene vil også
tåle et tap på vel 1½ prosent eller mer av brutto utlån
hvert år over tre år før kapitalbufferen er brukt opp, forutsatt
samme resultatutvikling som i 2002. Ved utgangen av tredje kvartal hadde ingen
av bankene i analysen bokførte utlånstap på mer enn 0,6 prosent
av brutto utlån. Gjennomsnittlig utlånstap for bankene i analysen
var 0,3 prosent.
Figur 6.6
Bankenes finansielle stilling gjør dem godt rustet til å møte
en svakere økonomisk utvikling. Vedvarende høy kredittvekst i
en situasjon med høy gjeldsbelastning innebærer at det stilles
store krav til fremtidig inntektsvekst i husholdninger og foretak for at gjeldsbetjeningsevnen
skal kunne opprettholdes. Samspillet mellom den realøkonomiske utviklingen
for husholdninger og foretak er viktig. Svakere inntektsutvikling i husholdningene,
som fører til lavere etterspørsel, vil kunne medføre tap
på foretakslån uten at tapene på boliglån øker
nevneverdig. Dersom rentemarginene og inntekter fra andre aktiviteter fortsetter
å falle, vil det sette ytterligere press på bankenes inntjening.
Samlet sett anser vi bankenes stilling som god, men noe svakere enn i forrige
rapport.
6.3 Konkurransesituasjonen
De største bankene dominerer som før
Det har vært små endringer i de små, mellomstore og store
bankenes markedsandeler de siste fem årene, se figur 6.7. De tre største
bankene står fortsatt for nesten halvparten av utlånene til norske
husholdninger og ikke-finansielle foretak. De små og mellomstore bankene
har redusert sine markedsandeler marginalt, mens filialer av utenlandske banker
har økt sin andel fra 2,9 til 4,5 prosent. Økningen skyldes hovedsakelig
Handelsbankens overtakelse av Bergensbanken i 2001. Samlet sett har utenlandskeide
filialer og datterbanker økt sin andel av det norske lånemarkedet
kraftig etter at Kreditkassen og Fokus ble datterbanker av utenlandskeide
banker. Ved utgangen av tredje kvartal hadde disse bankene til sammen vel 21
prosent av lånemarkedet i Norge.
Figur 6.7
DnB overtok Skandia Asset Management tidligere i år. Nordea Bank Norge
har i stor grad solgt seg ut av ikke-tradisjonell bankvirksomhet. Det gjør
at denne banken, i likhet med Fokus Bank, nå er mer innrettet mot tradisjonell
bankdrift enn tidligere. Gjensidige NOR ble i september omdannet til aksjeselskap
og notert på Oslo Børs. Formålet er blant annet å gjøre
det lettere for banken å hente inn ny kapital.
Små endringer i rentemarginene
Rentemarginen til de norske bankene er marginalt redusert det siste året,
se figur 6.8. Utlånsmarginen er om lag 0,4 prosentpoeng høyere
enn ved utgangen av andre kvartal i fjor. Dette kan indikere at bankene nå
legger større vekt på å prise risikoen knyttet til sine utlån
(se egen ramme). Innskuddsmarginen er nesten 0,5 prosentpoeng lavere enn
på samme tidspunkt i fjor. Enkelte av de mindre norske bankene oppfattes
som forholdsvis risikoutsatte i markedet. Det bidrar til relativt dyr pengemarkeds-finansiering.
Innskuddssikringsordningen i Norge innebærer at myndighetene garanterer
for innskudd på inntil 2 millioner kroner. Et billigere finansieringsalternativ
for banker med dyr pengemarkedsfinansiering kan derfor være å øke
innskuddsandelen gjennom å tilby høyere rente på kundeinnskudd.
I den grad dette forekommer, kan det ha bidratt til å redusere innskuddsmarginene
generelt.
Figur 6.8
Risikoprisingen i norske banker
Dersom en bank i gjennomsnitt priser sine utlån for lavt i forhold
til risikoen knyttet til lånene, vil dette på sikt bidra til å
svekke bankens soliditet. Bankenes prising av risiko har derfor betydning
for stabiliteten i det finansielle systemet. Prisingen kan også ha betydning
for i hvilken grad kapitalen blir allokert til lønnsomme prosjekter.
Vi har her gjort et forsøk på å analysere graden av risikoprising
for utlån til norske aksjeselskap1. Flere av forutsetningene i analysen
er usikre. Resultatene må derfor tolkes med varsomhet.
1 Analysen vil bli grundigere dokumentert
i kommende artikkel: Bernhardsen, Eivind og Kai Larsen, ”Analyse av
risikoprising i utlånsmarkedet”, Penger og Kreditt 4/2002,
Norges Bank.
En lånerente er beregnet for hvert enkelt foretak for perioden 1989-20012.
Foretakene er så delt inn i risikogrupper basert på størrelsen
på konkurssannsynligheten3. Ved å se på gjennomsnittlig
beregnet lånerente innenfor de ulike risikogruppene, får vi en
indikasjon på om det er tatt hensyn til risiko i prisingen av utlånene.
I 2001 var om lag 75 prosent av gjelden i foretak med lav risiko, mens 7,5
prosent var i gruppen med høy risiko. Tilsvarende tall i 1991 var henholdsvis
44 og 26,5 prosent.
2 Siden vi ikke har tilgang til foretakenes
faktiske lånerenter, er disse beregnet ved hjelp av informasjon fra
foretakenes årsregnskaper. Utvalget består av nærmere
500.000 årsregnskaper fordelt på 85.000 foretak.
3 Beregnet ved hjelp av Norges Banks
konkurspredik-sjonsmodell, se Penger og Kreditt 2/2001. Inndelingen
i henholdsvis lav, middels og høy risiko er skjønnsmessig
satt.
Figur 1 indikerer at det er sammenheng mellom beregnet lånerente og
risikogruppe. En tilsvarende sammenheng gjør seg gjeldene også
for en finere risikoinndeling.4 Sammenhengen
er minst i perioden rundt bankkrisen. Av tallene kan det virke som om graden
av risikoprising økte på midten av 1990-tallet, men at den de
siste årene er blitt noe redusert.
Figur 1
4 Vi har blant annet sett på en
inndeling i henholdsvis 8 og 12 risikogrupper og funnet at det er sammenheng
mellom beregnet lånerente og risikogruppe for samtlige år i
perioden 1989-2001.
Analysen over indikerer at det differensieres mellom graden av risiko i prisingen
av utlån. En forskjell i lånerenten på mindre enn to prosentpoeng
mellom foretak med henholdsvis høy og lav risiko kan imidlertid synes
lite. Videre kan en spørre seg om en total margin for den samlede låneporteføljen
på om lag 4-5 prosentpoeng over risikofri rente er tilstrekkelig til
å dekke risikoen for utlånstap og påslag for administrasjonskostnader
og eiers krav til avkastning.
Vi har beregnet en ”referanserente” som søker å
ta hensyn til alternativkostnad (dvs. risikofri rente), sannsynligheten for
at låntaker går konkurs, tapsgrad gitt konkurs, samt påslag
for administrasjonskostnader og eiers krav til avkastning.
Ifølge analysen er referanserenten i gjennomsnitt omtrent lik den
beregnede lånerenten fram til 1994, se figur 2. Deretter er den beregnede
lånerenten noe lavere enn referanserenten fram til 1997. I denne perioden
var det stor ekspansjon og økende konkurranse i utlånsmarkedet,
samtidig som risikoen i foretakssektoren generelt ble oppfattet som lav og
fallende. Det kan ha bidratt til mindre grad av risikoprising. Fra 1999 til
2001 er den beregnede lånerenten høyere enn referanserenten.
En mulig årsak kan være økt frykt for utlånstap som
følge av mer urolige finansmarkeder i deler av 1998 og 1999, samt den
negative utviklingen i siste halvdel av 2001. Videre kan generelt større
oppmerksomhet rundt kredittrisiko og mer avanserte risikostyringssystemer
ha bidratt til større grad av risikoprising.
Figur 2
Referanserenten for foretak med høy risiko var betydelig høyere
enn den beregnede lånerenten i store deler av perioden fram til 1999,
se figur 3. Siden 1999 har referanserenten til foretak med høy risiko
ligget på om lag samme nivå som den beregnede lånerenten,
mens renten til foretak med lav og middels risiko er satt for høyt
i forhold til referanserenten. Referanserenten tar ikke høyde for at
renten kan ha tilbakevirkende effekt på konkurssannsynligheten. Når
konkurssannsynligheten er høy, er det usikkert hvor relevant referanserenten
er som et mål på ”korrekt” prising.
Figur 3
© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no