Finansiell stabilitet 2/2002

Utskrift

5 Oppgjørsrisiko

Økt handel og liberalisering av kapitalmarkedene har ført til en betydelig økning i valutahandelen de siste 20 årene. En konsekvens av dette er at bankenes eksponeringer i tilknytning til handel med valuta har fått et stort omfang. Tradisjonelt har disse eksponeringene vært usikrede om enn svært kortvarige, og de har medført både en betydelig likviditets- og kredittrisiko for bankene. På bakgrunn av dette har myndighetene i flere land lagt et økende press på banknæringen for å bedre risikohåndteringen på området. De internasjonale valutabankenes svar på dette har vært CLS (Continuous Linked Settlement), som ble satt i ordinær drift 14. oktober 2002, og som trolig vil fjerne det meste av kredittrisikoen knyttet til oppgjøret av valuta-handelen. Foreløpig er det bare mulig å gjøre opp syv valutaslag i CLS (AUD, CAD, CHF, EUR, GBP, JPY og USD). De skandinaviske valutaene vil etter gjeldende planer bli inkludert i løpet av første halvår 2003. Håndtering av bankenes valutaoppgjørsrisiko har fått økt fokus etter at en rekke tiltak fra 1997 og fram til tidlig i 2002 har redusert oppgjørsrisikoen i det nasjonale avregnings- og oppgjørssystemet.

Valutaoppgjørsrisiko

Valutaoppgjørsrisikoen består både av en likviditets- og en kredittrisiko (se boks). Mens likviditetsrisikoen er risiko for økte kostnader fordi en motpart ikke gjør opp for seg til rett tid, er kredittrisiko risiko for direkte tap som følge av at motparten ikke kan gjøre opp for seg verken til rett tid eller på et senere tidspunkt. Kartlegging i Norge og i utlandet viser at bankene har betydelige eksponeringer i valutaoppgjøret, og at de i enkelte tilfeller alene overfor én enkelt motpart kan være utsatt med et beløp som overstiger kjernekapitalen, se figur 5.1. Valutaoppgjøret må derfor anses som en betydelig risikokilde for bankene.

Figur 5.1

Arbeidet med å begrense risikoen knyttet til valutahandel har vært vanskelig fordi slik handel er blitt gjort opp i uavhengige nasjonale oppgjørssystemer. Bankene har derfor vært eksponert mot sine motparter fra det tidspunkt de har levert solgt valuta til mottak av kjøpt valuta er bekreftet. Slike eksponeringsperioder kan strekke seg over flere dager, spesielt hvis de to delene av handlene blir gjort opp i ulike tidssoner. Et annet problem er at regelverket for oppgjør av betalinger kan være ulikt fra land til land. Hvor lenge avsenderbank kan vente med å kalle tilbake en betaling, kan for eksempel variere mellom land. Dette er spesielt uheldig hvis en bank blir insolvent.

Med CLS vil oppgjøret av valutahandlene finne sted i én felles flervalutabank, CLS Bank (CLSB). CLSB vil føre kontoer for alle deltakerbankene i alle valutaene som er med i systemet. Oppgjøret av handlene vil skje enkeltvis (brutto) og forutsetter at begge partene har innfridd sine innbetalingsforpliktelser. De oppgjorte handlene vil ikke kunne kalles tilbake selv om en av partene blir insolvent. CLS vil dermed kunne tilby oppgjør hvor det er innført såkalt Payment Versus Payment. Det innebærer at kredittrisikoen knyttet til handel med de valutaene som er inkludert i CLS, elimineres.

For at oppgjøret i CLS skal la seg gjennomføre som planlagt, er det avgjørende at bankene innfrir sine innbetalingsforpliktelser til systemet. Siden bankenes valutahandel er betydelig, kan det oppstå så store posisjoner at bankene får problemer med å skaffe tilstrekkelig likviditet. Det kan imidlertid pekes på flere trekk ved CLS som begrenser bankenes likviditetsbehov og dermed risikoen for at de ikke innfrir sine forpliktelser. ¹ Viktigst er at innbetalingsforpliktelsene er basert på bankenes nettoposisjoner i hver valuta. Bankenes likviditetsbehov vil dermed bli vesentlig lavere enn om de måtte skaffe dekning for hver enkelt transaksjon, slik de må i andre bruttooppgjør. Nettingeffekten vil trolig ligge mellom 75 og 90 prosent i de fleste valutaene.

For å begrense risikoen ytterligere er det blitt åpnet for såkalte inn/ut-swapper. Det betyr at bankene kan handle ned sine posisjoner ved å bytte valuta innenfor CLSB og reversere byttet utenfor CLSB samme dag. Dette vil redusere bankenes likviditetsbehov, men vil gjeninnføre deler av kredittrisikoen, fordi den ene delen av handelen blir gjort opp utenfor CLS.

Utfordringer knyttet til CLS

CLS vil kunne fjerne det meste av kredittrisikoen knyttet til bankenes handel med valuta dersom det blir høy oppslutning om systemet. Oppgjør i CLS forutsetter at begge partene i en valutahandel deltar i CLS. Foreløpig ser det ut som oppslutningen om systemet vil bli høy, men det gjenstår ennå å se hvor mye av bankenes handel som vil bli gjort opp gjennom CLS.

CLS innebærer at oppgjørssystemene i flere land blir knyttet sammen. Det betyr at operasjonell svikt i et land vil kunne ha konsekvenser for andre land som er knyttet til CLS. I arbeidet med å etablere CLS er det derfor lagt stor vekt å sikre at deltakerbankenes systemer, de nasjonale oppgjørssystemene og CLS sine egne systemer er mest mulig robuste. Fra løsningene var utviklet til de ble satt i drift ble de ulike systemene testet i mer enn et halvt år. Nye aktører vil måtte gå gjennom omfattende testing før de vil kunne knytte seg til CLS. Ut fra dette har sentralbankene for de syv første valutaene funnet at robustheten og stabiliteten til de operasjonelle løsningene er tilstrekkelig gode. Men selv om løsningene er utarbeidet og testet på en forsvarlig måte, vil systemet være sårbart for operasjonell svikt.

Hvis en bank ikke betaler inn et tilstrekkelig beløp til CLS, vil hele eller deler av bankens handler ikke kunne gjøres opp. Dette vil føre til at bankens motparter får endret sine innbetalingsforpliktelser, og det kan oppstå situasjoner hvor disse blir bedt om å betale inn et stort beløp i en valuta hvor de opprinnelig skulle ha mottatt valuta. Tidsfristen for å gjøre slike uventede innbetalinger vil være knapp, og i ekstreme tilfeller vil motpartene kunne få problemer med å skaffe den nødvendige likviditeten. Konsekvensen av dette vil være at flere handler ikke vil kunne gjøres opp innenfor CLS. For å unngå at slike problemer oppstår, er det viktig at bankene som deltar i systemet har god likviditetsstyring.

CLS og det norske betalingssystemet

I Norge har det vært et tett samarbeid mellom banknæringen og Norges Bank for å legge forholdene til rette for å inkludere den norske kronen i CLS. Dette arbeidet omfatter spørsmål knyttet til likviditet og operasjonelle løsninger. En viktig premiss for de operasjonelle løsningene er at bankene skal kunne sende transaksjoner til og motta transaksjoner fra CLS også i situasjoner med operasjonell svikt i det norske betalingssystemet. Banknæringen og Norges Bank har derfor utarbeidet beredskapsløsninger som spesifiserer hva de ulike aktørene skal gjøre ved en slik svikt. Videre er løsningene både i BBS og i Norges Bank tilpasset for å hindre at det oppstår lengre forsinkelser som følge av tekniske problemer. Risikoen for at oppgjøret i CLS ikke skal la seg gjennomføre eller bli vesentlig forsinket på grunn av operasjonell svikt i det norske betalingssystemet, bør derfor være begrenset.

CLS vil kunne påvirke bankenes likviditetsbehov, og det er lagt vekt på å vurdere om knapphet på likviditet kan bli et problem når den norske kronen blir inkludert i systemet. Med dagens handlemønster synes risikoen for dette begrenset, men det blir likevel arbeidet med tiltak for å bedre likviditeten. Ett av tiltakene er å endre tidspunktene for enkelte oppgjør i NBO (Norges Banks Oppgjørssystem) slik at likviditeten vil være tilgjengelig for CLS i den mest kritiske perioden. I tillegg til dette vil det bli etablert mer effektive løsninger for grensekryssende pant i de skandinaviske landene. Disse løsningene vil innebære at en bank i kritiske situasjoner vil kunne flytte likviditet fra et skandinavisk land til et annet innenfor de knappe tidsfristene som CLS har satt.

Forholdene synes dermed å ligge til rette for at den norske kronen kan bli inkludert i CLS i løpet av første halvår 2003.

© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no