Finansiell stabilitet 1/2002

Utskrift

4 Likviditetsrisiko

Ramme:
- Motpartseksponeringer - overvåking av systemrisiko

Relativt stabil finansiering i bankene

Bankene finansierer i hovedsak utlånene ved hjelp av tre finansieringskilder, se figur 4.1. Den viktigste kilden er kundeinnskudd, som kan ses på som en stabil finansieringskilde. I mars i år var 64 prosent av utlånene dekket av slike innskudd. Innskuddsdekningen (kundeinnskudd i prosent av brutto utlån) har dermed økt noe det siste halvåret. Obligasjonsmarkedene er en annen relativt stabil finansieringskilde for bankene. Andelen av obligasjonsfinansiering har vært økende siden utgangen av 1999, og utgjorde i mars i år i underkant av 19 prosent av samlet utlån i bankene. Pengemarkedsfinansiering er en kortsiktig og dermed noe mer ustabil finansiering. Det siste halvåret er pengemarkedsfinansieringen noe redusert. I mars i år utgjorde pengemarkedsfinansieringen 23 prosent av utlånene i bankene.

Figur 4.1

Figur 4.2 viser hvor stor del den stabile finansieringen (her definert som kundeinnskudd, egenkapital og obligasjoner) utgjør av bankenes illikvide eiendeler (utlån og anleggsmidler). Mindre stabil finansiering og mer illikvide eiendeler gir lavere indikatorverdi. Lav verdi på indikatoren innebærer dermed høy likviditetsrisiko. I utgangspunktet tilsier en verdi på 100 at bankene har balansert de illikvide eiendelene med stabile finansieringskilder.

Figur 4.2

Målt ved denne indikatoren er likviditetsrisikoen i de tre største bankene lavere enn i de små og mellomstore bankene. En årsak til at små og mellomstore banker har en mindre stabil finansiering skyldes i noen grad mindre opplåning i obligasjonsmarkedet. For disse bankene kan opplåning i obligasjonsmarkedet være vanskeligere enn for store banker fordi slike lån gjerne krever en størrelse som overstiger lånebehovet for mindre banker. Med mindre de går sammen om et fellesopptak, vil de i større grad låne i sertifikatmarkedet – som ikke er definert som en stabil finansieringskilde i indikatoren. Indikatoren er imidlertid bedre egnet til å analysere utviklingen i finansieringsstrategi over tid for den enkelte bankgruppe enn for sammenlikning mellom grupper. Bankene ser i liten grad ut til å ha endret tilpasning de siste årene. Indikatoren har økt noe for begge bankgruppene siden september i fjor, noe som isolert sett tilsier lavere likviditetsrisiko enn for et halvt år siden.

Høy netto kapitalinngang til bankene

En betydelig del av bankenes finansiering kommer fra utlandet. Brutto utenlandsgjeld har økt fra 67 milliarder kroner i desember 1993 til vel 333 milliarder kroner i mars i år. Det er særlig de tre største bankene som låner i utlandet, se figur 4.3.

Figur 4.3

Bankene har hatt stor kapitalinngang til tross for at Norge som helhet har bygget opp betydelige fordringer på utlandet siden 1993, se figur 4.4. En forholdsvis liten del av kapitalformidlingen i Norge skjer via verdipapirmarkedet (aksjer, obligasjoner, sertifikater mv.). Foretakene dekker i stor grad sitt lånebehov med banklån. Det er grunn til å tro at det er relativt kostbart og vanskelig for mange foretak å låne direkte i utlandet ettersom små og mellomstore norske foretak i liten grad har rating fra internasjonale ratingbyråer. I tillegg tar norske husholdninger fortsatt i liten grad opp lån direkte i utlandet som følge av valutarisiko og manglende kjennskap til utenlandske finansinstitusjoner. Innenlandske banker har derfor en sentral rolle som formidlere av lån innenlands. En stor del av husholdningenes finansinvesteringer har vært i verdipapirfond og andre finansinstitusjoner, som igjen har plassert deler av dette i utlandet. Husholdningene og disse finansinstitusjonene har sammen stått for en betydelig del av netto kapitalutgangen siden 1993. Staten plasserer overskuddet på statsbudsjettet i utenlandske aksjer og obligasjoner via Petroleumsfondet. Netto kapitalutgang fra foretak inklusive avstemmingsektor har stort sett variert rundt null.

Figur 4.4

Bruttogjelden i norske banker er ikke spesielt høy sammenliknet med banker i andre land, se tabell 4.1. Bruttogjelden i banker i Norge var lavere enn i banker i øvrige nordiske land i 2001. Banker i andre land har imidlertid i større grad også fordringer overfor utlandet. Av landene i tabellen har kun svenske banker høyere nettogjeld enn norske banker. Sammenligningen viser at norske og svenske banker i større grad enn andre lands banker benytter det internasjonale interbankmarkedet til å skaffe seg finansiering.

Tabell 4.1

Noe økende kortsiktig finansiering fra utlandet

Kortsiktig (pengemarkeds)finansiering fra utlandet kan være en mulig kilde til eventuelle likviditetsproblemer. Denne finansieringen kan være mer flyktig enn tilsvarende finansi-ering innenlands, fordi utlendinger normalt reagerer raskere og mer mekanisk på endringer i bankenes rating. Uro i inter-nasjonale finansmarkeder kan også føre til at utenlandske finansinstitusjoner ønsker å redusere sine utlån til norske ban-ker. Andelen kortsiktig utenlandsgjeld har vært relativt stabil i de tre største bankene siden 1997, se figur 4.5. Det siste halve året har imidlertid den kortsiktige utenlandsgjelden økt svakt. De små og mellomstore bankene har en mye mindre andel utenlandsk pengemarkedsfinansiering. Mindre usikkerhet i finansmarkedene enn i fjor høst innebærer at risikoen for at det skulle oppstå problemer med finansiering i utlandet, trolig er mindre enn tidligere.

Figur 4.5

Samlet sett vurderes likviditetsrisikoen som relativt lav og noe lavere enn for et halvt år siden.

© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no