Finansiell stabilitet 1/2002

Utskrift

5 Risiko i betalingssystemene

5.1 Utviklingen internasjonalt
5.2 Det norske oppgjørssystemet

Ramme:
- Trendmessig utvikling i bankenes likviditet

Fra slutten av 1980-tallet har økt omsetning og eksponering i betalingsoppgjørene ført til mer fokus på risikoen i betalingsoppgjørene. Dette har ført til store endringer i organiseringen av betalingssystemene både nasjonalt og internasjonalt.

5.1 Utviklingen internasjonalt

Tidligere var oppgjørssystemene i de fleste land basert på ett daglig nettooppgjør uten mekanismer for å begrense risikoen i oppgjøret. I et nettooppgjør blir bankenes posisjoner avregnet mot hverandre, og deres likviditetsbehov for å få gjort opp denne posisjonen er dermed lavt. Konsekvensene av at en bank ikke kunne innfri sin forpliktelse, slik at oppgjøret ikke ble gjennomført, kunne imidlertid være store og uforutsigbare. De andre deltakerne i oppgjøret kunne få endret sine posisjoner og i verste fall ikke være i stand til å innfri egne forpliktelser i beta-lingsoppgjøret. Ettersom det tidligere var vanlig å godskrive kundenes konto før oppgjør, kunne dette føre til betydelig tap for bankene (se egen boks).

For å redusere risikoen i oppgjørssystemet ble det innført standarder for nettooppgjør. Den viktigste av disse er Lamfalussy-standarden ². Nettooppgjør må oppfylle seks anbefalinger knyttet til juridiske, organisatoriske, likviditetsmessige og operative forhold for å kunne regnes som sikrede nettooppgjør i henhold til denne standarden. I Trundle-rapporten³ er dette blitt konkretisert og utvidet til BIS’ ti hovedprinsipper for organisering av betalingssystemer med betydning for den finansielle stabiliteten. Trundle-anbefalingene omfatter både brutto- og nettooppgjør og inneholder også anbefalinger knyttet til sentralbankens rolle i betalingssystemet og ansvar for gjennomføring av hovedprinsippene.

Sentralt i både Lamfalussy- og Trundle-anbefalingene er at et oppgjør skal la seg gjennomføre selv om banken med den største debitoren mangler dekning. Gjennomføringen av oppgjøret tenkes sikret ved at de øvrige deltakerne tilfører likviditet på vegne av den illikvide deltakeren (kollektiv garanti). Hvor mye likviditet den enkelte deltaker må tilføre, vil gjerne avhenge av hvor store bilaterale kredittlinjer den har gitt banken som ikke kan gjøre opp for seg. Det må antas at en bank i utgangspunktet ikke vil gi linjer som fører til at den får problemer med å innfri egne forpliktelser. Det kan imidlertid ikke utelukkes at mer enn én deltaker feiler. I slike tilfeller vil også sikrede nettooppgjør kunne medføre en for stor risiko. Som en følge av dette anbefales det å benytte sanntids bruttooppgjør (RTGS) for store betalinger.

Med RTGS blir transaksjoner det er dekning for, tatt til oppgjør umiddelbart, og mottakers bank får normalt melding om betalingen først etter at oppgjøret er gjennomført. I motsetning til sikrede nettooppgjør vil sanntids bruttooppgjør dermed ikke føre til kredittrisiko. Ulempen med bruttooppgjør er imidlertid at det ikke skjer noen avregning, og at bankene derfor vil være avhengig av å ha dekning for hver enkelt transaksjon. Dette øker bankenes likviditetsbehov sammenlignet med nettooppgjør, og kan føre til at transaksjoner blir liggende i kø i påvente av dekning. Dette har bidratt til fremveksten av hybridløsninger som utnytter fordelene ved både netto- og bruttooppgjør.

Hybridløsninger kan utvikle seg ut fra bruttooppgjørs-systemer ved utvikling av en såkalt vranglåsfunksjonalitet (gridlock buster). Vranglåsfunksjonen blir benyttet hvis manglende likviditet fører til at det oppstår køer på grunn av manglende dekning. Bankenes posisjoner vil da bli avregnet mot hverandre og gjort opp hvis bankene har dekning for sine nettoposisjoner. På denne måten kan betalingene gjøres opp fortløpende med et minimum av likviditet. Fra nettooppgjørssystemer kan en hybridløsning utvikle seg ved at det blir mulig å ta deler av betalingstransaksjonene i en avregning til oppgjør hvis bankene mangler likviditet. De resterende transaksjonene gjøres opp etter hvert som bankene får mer likviditet tilgjengelig.

5.2 Det norske oppgjørssystemet

I Norge blir størstedelen av betalingstransaksjonene gjort opp med endelig virkning i Norges Banks oppgjørssystem (NBO). Store transaksjoner (over 100 millioner kroner) og transaksjoner som er spesielt merket, er siden mars 1999 blitt gjort opp i et sanntids bruttooppgjørssystem, mens små og mellomstore transaksjoner inngår i henholdsvis NICS-masseoppgjøret og NICS-SWIFT-oppgjøret, som begge er nettooppgjør basert på multilaterale avregninger mellom deltakerne.

Transaksjonene som inngår i sanntids bruttooppgjøret utgjør det meste av omsetningen i NBO, og organisering av dette oppgjøret har derfor stor betydning for effektiviteten og risikoen i oppgjørssystemet. I februar 2002 ble det innført kreditering av kunder etter oppgjør, og det er dermed ikke lenger noen kredittrisiko knyttet til bruttooppgjøret. Etableringen av et sanntids bruttooppgjørssystem i 1999 førte til en sterk økning i omsetningen i NBO, se figur 5.1. Dette tilsier en økning i bankenes likviditetsbehov. Likviditetsbehovet er imidlertid begrenset, både fordi bankene koordinerer sin utveksling av transaksjoner, og fordi det er etablert en vranglåsfunksjon i NBO som automatisk beregner bankenes posisjon mot hverandre hvis det oppstår kø.

Figur 5.1

Også for transaksjonene som inngår i NICS-SWIFT-avregningen, ble det innført kreditering etter oppgjør i februar 2002, mens tilsvarende rutiner ble innført for NICS-masseavregningen allerede i juni 2000. Bankene blir dermed ikke eksponert for kredittrisiko ved å delta i disse avregningene. Videre er det etablert løsninger som gjør det mulig å reversere avregningene hvis en deltaker mangler dekning. Det betyr at BIS-kravet om minst ett daglig opp-gjør blir oppfylt selv om en deltaker ikke kan innfri sine forpliktelser. Sammenlignet med nettooppgjør som er sikret med kollektive garantier vil en slik løsning kunne være mer likviditetskrevende, fordi hver bank må ha tilstrekkelig likvi-ditet for sin egen posisjon. På den annen side vil bankene nor-malt redusere bilaterale kredittlinjer i perioder med markeds-uro. Bankene vil dermed måtte skaffe likviditet for sine egne posisjoner også i løsninger basert på kollektiv garantistillelse. Selv om det på flere punkter er valgt løsninger som avviker fra løsningene i enkelte andre land, er det norske systemet organi-sert i overensstemmelse med internasjonale anbefalinger. Det vil dermed være robust i perioder med markedsuro.

Figur 5.2

I tråd med BIS-anbefalingene bidrar Norges Bank til å sikre gjennomføringen av betalingsoppgjørene gjennom å stille likviditet til rådighet mot pantesikkerhet. En særlig utfordring i denne sammenheng er at den norske statsgjelden er rela-tivt begrenset. Dette medfører at norske banker har mindre statsobligasjoner disponibelt for sikkerhetsstillelse enn banker i enkelte andre land, se figur 5.2. Norges Bank godkjenner imidlertid flere typer verdipapirer som sikkerhet enn de fleste andre sentralbanker. For eksempel kan statlige og private obligasjoner og sertifikater fra OECD-området benyttes som sikkerhet i Norges Bank - forutsatt at landene ikke har refor-handlet gjelden de siste fem årene og at de private selskapene har tilfredsstillende rating. Siden slike papirer utgjør mer enn 80 prosent av norske bankers sikkerhetsstillelse i Norges Bank, er det naturlig å anta at norske banker har tilstrekkelig med verdipapirer som kan benyttes som sikkerhet i betalings-oppgjørene. I tillegg til dette har norske banker betydelige innskudd i Norges Bank, og det ligger an til at innskuddene vil øke de nærmeste årene (se egen ramme). Dette vil redu-sere risikoen for at det vil oppstå problemer i forbindelse med betalingsoppgjørene i Norges Bank på grunn av manglende likviditet hos bankene.

© 2002 Norges Bank webmaster@norges-bank.no