Finansiell stabilitet 2/2001
3 Makroøkonomisk utvikling og kredittrisiko
Norges Bank: Finansiell stabilitet 2/2001
3.1 Makroøkonomiske rammebetingelser
3.2 Kredittutvikling
3.3 Kredittrisiko ved lån til husholdningene
3.4 Kredittrisiko ved lån til foretakene
Ramme:
Foretakenes investeringer og finansiering
Norsk økonomi og norske banker var fram til i høst lite påvirket av svekkelsen i internasjonal økonomi. Denne svekkelsen var i første rekke knyttet til teknologinæringen, som utgjør en liten del av norsk næringsliv sammenlignet med mange andre land. Videre er den norske teknologinæringen lite eksportrettet og har liten grad av bankfinansiering.
Terrorangrepet mot USA har forsterket det internasjonale tilbakeslaget. Tilbakeslaget vil merkes også i Norge. Reiselivsnæringen og flyselskaper er allerede berørt av økt forsiktighet hos bedrifter og husholdninger. Eksportvolumet av tradisjonelle varer har falt. Det samme gjelder prisene på viktige norske eksportvarer som fisk og aluminium. Inntjening og aktivitet i mange bedrifter kan falle markert neste år som følge av tilbakeslaget.
Samtidig forventes fortsatt knapphet på arbeidskraft i offentlig og privat tjenesteyting. Offentlig sektor vil gi økte stimulanser til norsk økonomi i årene fremover. Husholdningene har en god finansiell stilling, og inntektsveksten ventes å bli sterk de neste årene. Dette gir rom for fortsatt vekst i det private forbruket. Utvidet ferie og lav vekst i arbeidsstyrken vil føre til svak utvikling i arbeidstilbudet. Veksten i lønnskostnadene og svekkelsen i lønnsomheten ventes derfor å fortsette. Samlet sett anslås BNP for Fastlands-Norge å vokse om lag i takt med veksten i kapasiteten de neste to årene.
Tabell 3.1
Økte tendenser til todeling av den økonomiske utviklingen stiller næringslivet overfor strukturelle utfordringer. Høy vekst i lønnskostnadene har allerede i flere år bidratt til å svekke lønnsomheten. Fortsatt press i offentlig sektor og skjermede deler av økonomien bidrar til ytterligere overføring av realressurser fra konkurranseutsatte næringer.
Dette øker utfordringene også for banksektoren og kan føre til at bankenes tap blir høyere i årene fremover. Dette gjelder særlig banker som har store utlån til konkurranseutsatte næringer.
Generelt vil omfanget av tapene avhenge av omstillingsevnen i norsk økonomi. Jo lettere produksjonsutstyr, eiendom og annen realkapital kan overføres til mer lønnsomme anvendelser, desto mindre blir bankenes tap som følge av omstillinger. Banker som har store engasjementer overfor bedrifter med realkapital som er sterkt bundet til en bestemt virksomhet, vil være mest utsatt for tap.
Også omstillingsevnen til arbeidskraften er av stor betydning for bankene. Dersom arbeidskraft som blir ledig, raskt fanges opp av andre virksomheter, vil husholdningene opprettholde sine inntekter og evnen til å betjene gjeld.
Omfanget av utlånstap som følge av omstillinger ventes ikke å bli av en slik størrelse at soliditeten i banknæringen vil være truet. Nedsiderisikoen for norske banker er i stor grad knyttet til omfanget av tilbakeslaget i internasjonal økonomi, som også vil svekke den økonomiske utviklingen i Norge.
I tillegg til et kraftig konjunkturtilbakeslag vil et markert fall i formuespriser kunne true den finansielle stabiliteten. Ofte sammenfaller disse begivenhetene i tid. Aksjemarkedene har falt kraftig siden toppunktet våren 2000. Verdien av norske husholdningers aksjer og verdipapirfond er imidlertid begrenset, se tabell 3.2. Verdifall i husholdningenes beholdninger av aksjer og verdipapirfond er hittil mer enn motvirket av en ytterligere økning i boligformuen, som i utgangspunktet er langt viktigere for husholdningene.
Tabell 3.2
Oljeprisen er av spesiell betydning for Norge. Fremskrivningene for norsk økonomi er basert på en oljepris som gir høye inntekter. Det er stor usikkerhet om oljeprisen fremover. Et betydelig fall vil føre til en svakere økonomisk utvikling i Norge, selv om lavere oljepris vil stimulere etterspørselen på våre eksportmarkeder. Investeringsaktiviteten i oljesektoren og leverandørindustrien vil bli redusert. Husholdningenes forventninger til egen økonomi kan svekkes, med fall i boligpriser og redusert forbruksvekst som resultat.
I denne rapporten vurderes ulike risikoer som det finansielle systemet står overfor. Kredittrisiko utgjør det største potensialet for tap. Ved et alvorlig tilbakeslag i økonomien øker sannsynligheten for at tap knyttet til flere typer risikoer inntreffer samtidig.
Utestående kreditt til publikum i Fastlands-Norge (husholdninger, ikke-finansielle foretak og kommuner) har økt betydelig siden midten av 1990-tallet. Ved utgangen av 1995 utgjorde samlet utestående kreditt fra innen- og utenlandske kilder til Fastlands-Norge 128 prosent av BNP for Fastlands-Norge. Ved utgangen av annet kvartal 2001 var denne kreditten økt til 163 prosent av BNP for Fastlands-Norge, knapt 1800 milliarder kroner.
Både foretak og husholdninger har bidratt til den kraftige veksten i kreditt, se figur 3.1. Kreditt fra innenlandske kilder til foretakene målt som andel av BNP for Fastlands-Norge økte fra 38 prosent ved utgangen av 1995 til 53 prosent ved utgangen av annet kvartal 2001. For husholdningene økte den tilsvarende andelen fra 71 prosent til 79 prosent. Kommunene har en relativt beskjeden andel av den samlede innenlandske kreditten, selv om veksttakten i kommunenes låneopptak har vært svært høy det siste året.
Figur 3.1
Tolvmånedersveksten i husholdningenes kreditt var 10,5 prosent ved utgangen av september 2001, se figur 3.2. Vekstraten har ligget over 10 prosent i 18 måneder. Veksttakten i utlån til foretakene har i perioder vært svært høy, men har avtatt markert det siste året, og er nå lavere enn veksten i kreditt til husholdningene. Ved utgangen av september var tolvmånedersveksten i foretakenes kreditt 9,0 prosent. Kreditt til kommuner vokste med 15,8 prosent.
Figur 3.2
Fortsatt høy gjeldsvekst…
Husholdningenes gjeld vokser fortsatt raskt. En medvirkende årsak til dette er den kraftige veksten i boligprisene, se figur 3.3. Økte boligpriser fører til at lånebehovet ved kjøp av bolig øker. Samtidig bidrar boligprisveksten til å øke husholdningenes boligformue, og dermed også deres muligheter til å låne – siden bolig ofte brukes som pant. En slik situasjon kan lede til en pris-kreditt-spiral drevet av forventninger om ytterligere prisstigning.
Figur 3.3
Gjelden har vokst sterkere enn disponibel inntekt siden tredje kvartal 1999. Dette stiller økte krav til inntektsutviklingen fremover. Tilbakebetaling av avdrag må i utgangspunktet dekkes av disponibel inntekt. Dersom gjeldsopptaket brukes til å bygge opp likvid formue, vil det være mulig å benytte denne når lånene skal betales tilbake.
Husholdningenes sparerate har holdt seg høy i flere år og økte ytterligere i 2000. Brutto real- og finansinvesteringene var dermed til sammen større enn gjeldsopptaket i 2000. Det innebærer at et beløp tilsvarende hele gjeldsopptaket pluss en del av den disponible inntekten ble brukt til real- og finansinvesteringer. Husholdningenes realinvesteringer er i all hovedsak lik investering i ny bolig. Den fortsatt kraftige økningen i antall igangsatte boliger i de åtte første månedene av 2001 antyder at realinvesteringene har fortsatt å øke inneværende år. Brutto finansinvesteringer flatet ut i første halvår i år på i underkant av 100 milliarder kroner regnet som sum siste fire kvartaler etter å ha økt kraftig i flere år.
Tradisjonelt har bankene vært tilbakeholdne med å gi kreditt til finansinvesteringer. Den kraftige gjeldsveksten ser likevel ut til å ha blitt brukt til å finansiere både real- og finansinvesteringer. Forklaringen på dette kan være at husholdningene tar opp ny eller utvidet gjeld med utgangspunkt i en økende boligformue, og unnlater å nedbetale gjeld når deler av den økende boligformuen blir realisert.
…men også økende formue
Positive real- og finansinvesteringer de siste årene har resultert i økte real- og finansformuer i husholdningene, se figur 3.4.
Figur 3.4
Brutto finansformue har økt særlig kraftig etter 1998. En stor del av formuesøkningen skyldes økt markedsverdi på verdipapirer. Totalindeksen på Oslo Børs falt med 23 ½ prosent i tredje kvartal i år. Basert på verdireduksjonen som fulgte av kursfallet høsten 1998, vil fallet i høst kunne føre til at verdien av husholdningenes verdipapirbeholdning reduseres med om lag 30 milliarder kroner.
Finansformuen er i stor grad konsentrert i husholdninger med høy inntekt: I 1999 hadde de 10 prosent av husholdningene som har høyest inntekt, mer enn 45 prosent av husholdningenes samlede brutto finansformue, se figur 3.5. Gjelden er også skjevt fordelt blant husholdningene, men i mindre grad enn brutto finansformuen. Netto finansformuen er dermed også skjevt fordelt. Den skjeve fordelingen er tydelig også når vi ser på ulike aldersgrupper, se figur 3.6. Yngre aldersgrupper har i gjennomsnitt negativ netto finansformue. Forskjellen mellom unge og eldre aldersgrupper er blitt større de siste ti årene.
Figur 3.5 Figur 3.6
Samlet sett har husholdningene bygd opp en netto finansformue på mer enn 400 milliarder kroner. Finansformuen vil, i den grad den kan brukes ved behov, virke som en buffer til betjening av gjeld ved lavere vekst eller fall i inntekt. Dersom formuen korrigeres for forsikringskravene, som er lite likvide og i liten grad kan brukes dersom husholdningene skulle få problemer med å betjene gjeld, er finansformuen negativ.
Redusert evne til å tåle kraftige økonomiske tilbakeslag
Den sterke veksten i husholdningenes gjeld de siste to årene har ført til at gjeldsbelastningen (gjeld i prosent av disponibel inntekt) har økt, se figur 3.7. Gjeldsbelastningen har det siste halve året økt ytterligere, om lag i tråd med fremskrivningene i basisalternativet i forrige rapport. Det høye gjeldsopptaket bidrar til at også rentebelastningen (renteutgifter i prosent av kontantinntekt, det vil si disponibel inntekt før fratrekk av brutto renteutgifter) øker, se figur 3.8. Rentebelastningen i basisalternativet ligger noe lavere enn i vårens rapport. Noe oppjusterte anslag på veksten i husholdningenes disponible inntekt fremover bidrar til dette.
Figur 3.7 Figur 3.8
Økt gjelds- og rentebelastning har ført til at husholdningenes evne til å tåle makroøkonomiske sjokk som medfører økt arbeidsledighet eller økt rente, er svekket. Ved en kraftig inntektsreduksjon vil husholdningene måtte redusere konsumet og bygge ned gjeld. Problemer i husholdningene med å tilbakebetale gjeld kan øke bankenes tap på utlån til husholdningene. Bankenes tap vil også kunne øke hvis inntjeningen i foretakene svekkes som følge av lavere privat konsum.
Utviklingen i kredittrisikoen ved lån til husholdningene henger således nært sammen med den generelle økonomiske utviklingen. Husholdningenes finansielle stilling påvirker foretakenes inntjeningsmuligheter og dermed kredittrisikoen knyttet til foretaksutlån. De økonomiske utsiktene for husholdningene er gode, men mer usikre enn for et halvt år siden. Kredittrisikoen vurderes som ytterligere økt det siste halve året. Både gjelds- og rentebelastningen har fortsatt å øke. I tillegg har usikkerheten om utviklingen fremover økt. Samlet sett vurderes kredittrisikoen likevel fortsatt som forholdsvis lav.
Fortsatt høy gjeldsvekst, men tegn til avdemping…
Gjelden i foretakssektoren har økt betydelig de siste 5-6 årene, etter en forholdsvis moderat økning i begynnelsen av oppgangskonjunkturen på 1990-tallet. Det er i første rekke foretak i Fastlands-Norge som har stått for det kraftige gjeldsopptaket, se figur 3.9. Siden 1995 er brutto lånegjeld i disse foretakene fordoblet, til i overkant av 600 milliarder kroner.
Figur 3.9
Den kraftige gjeldsveksten er nært knyttet til investeringsveksten i foretakene. En stadig større del av foretakenes gjeld brukes til finansinvesteringer, se egen ramme. Det har også vært en kraftig økning i realinvesteringene på 1990-tallet. Veksten i realinvesteringene har avtatt etter 1995, mens gjeldsopptaket fortsatte å øke fram til siste del av 2000, se figur 3.10.
Figur 3.10
Siden november 2000 har vekstratene for gjeldsopptaket avtatt. Ved utgangen av september 2001 var tolvmånedersveksten i kreditt fra bankene 6,1 prosent, etter å ha ligget mellom 15 og 20 prosent i annen halvdel av 2000 og begynnelsen av 2001. Det er betydelige forskjeller mellom ulike næringer, se figur 3.11. Dette synes å underbygge inntrykket av en todeling i økonomien. Skjermede næringer, som for eksempel varehandel og tjenesteyting, opprettholder i stor grad relativt høye vekstrater, mens konkurranseutsatte næringer, for eksempel industrien, har redusert kredittveksten kraftig inneværende år.
Figur 3.11
Driftsresultatet i ikke-finansielle foretak utenom olje og sjøfart har vist en langt mer moderat vekst enn utviklingen i gjelden. Gjeldsbelastningen har dermed økt, og er nå høyere enn den var på slutten av 1980-tallet.
Svak økning i risikovektet gjeld i 2000…
Norges Bank utviklet våren 2001 en ny kredittrisikomodell som predikerer konkurssannsynligheter for foretak som en funksjon av blant annet foretakenes inntjening, likviditet og soliditet (egenkapitalandel).5 Konkurssannsynligheten til det typiske foretaket (medianforetaket) var ifølge modellen nesten uendret fra 1999 til 2000, se figur 3.12.
Figur 3.12
Reduksjonen i konkurssannsynligheten gjennom 1990-tallet skyldes hovedsakelig at foretakenes inntjening var god over flere år. Det bidro til å bedre foretakenes likviditet og egenkapitalandel. Økende egenkapitalandel tyder på at en stadig mindre del av foretakenes investeringer er gjeldsfinansiert.
Til tross for en fortsatt kraftig vekst i gjelden, økte risikovektet langsiktig gjeld6 bare svakt fra 1999 til 2000. En årsak til dette er at egenkapitalandelen i mange foretak økte i 2000. Foretak med høy konkurssannsynlighet står dessuten for en stadig mindre andel av den langsiktige gjelden i foretakssektoren.
Den risikovektede gjelden økte i flere næringer i 2000, se figur 3.13 og 3.14. Økningen var størst innenfor fiske, reiseliv, datavirksomhet og verftsindustri. Med unntak av fiske utgjør disse næringene en liten andel av den totale risikovektede gjelden. Isolert sett er det grunn til å være mest bekymret over økningen i den risikovektede gjelden i varehandelen og eiendomsdrift, som er de to næringene som har mest risikovektet gjeld.
Figur 3.13 Figur 3.14
…og svekket inntjening
Svekket inntjening er den første indikasjonen på at foretakene begynner å få økonomiske problemer. En moderat svekkelse øker ikke konkursrisikoen i særlig grad. Dersom svekkelsen blir betydelig og vedvarer, vil foretakenes likviditet og soliditet settes under press.
Et foretak bruker normalt 5-10 år på å nedbetale sin langsiktige gjeld. Det er derfor ikke urimelig å forutsette at inntjeningen etter renteutgifter og skatt bør utgjøre minst 10 prosent av langsiktig gjeld for at foretaket skal kunne betjene gjelden uten større problemer. I næringer hvor foretakene generelt har lengre løpetid på gjelden (for eksempel eiendomsdrift), vil kravet til inntjeningen det enkelte år være lavere enn for gjennomsnittsnæringen. I 2000 utgjorde foretakenes samlede inntjening 14,6 prosent av den totale langsiktige gjelden, ned fra 15,7 prosent i 1999. Inntjeningen ble svekket i en rekke næringer fra 1999 til 2000, og lå i 2000 på et lavt nivå i forhold til gjeldsforpliktelsene i flere av næringene.
Totalkapitalrentabiliteten (inntjening i prosent av totalkapitalen) ble redusert fra 1999 til 2000 i samtlige næringer vi har analysert. Reduksjonen var størst innenfor datavirksomhet, telekom, verftsindustri og fiske. Totalkapitalrentabiliteten varierte fra 1 prosent i telekomnæringen til om lag 11 prosent i bygg/anlegg og transportnæringen i 2000.
Små regionale forskjeller
Den risikovektede gjelden er i stor grad konsentrert i varehandelen og eiendomsdrift i de mest folkerike fylkene. Foretak i de mindre folkerike fylkene økte imidlertid sin andel av den risikovektede gjelden i 2000. Selv om foretak i noen fylker og næringer har en forholdsvis liten andel av den totale risikovektede gjelden, kan enkeltbanker være utsatt.
Møre og Romsdal, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Østfold, Vestfold og Telemark har et forholdsvis stort innslag av eksportorienterte næringer. Bedrifter i disse fylkene kan være ekstra sårbare ved en internasjonal konjunkturnedgang.
Den risikovektede gjelden har utviklet seg svært likt i samtlige fylker siden slutten av 1980-tallet. Det indikerer at potensialet for regional risikodiversifisering ikke er spesielt stort. Figur 3.13 og 3.14 indikerer at heller ikke potensialet for næringsvis risikodiversifisering er særlig stort i Norge.
Figur 3.13 Figur 3.14
Utsikter til ytterligere svekket inntjening i 2001
Den negative utviklingen i tredje kvartal inneværende år samt de svake utsiktene for resten av året, gir grunn til å anta at inntjeningen vil svekke seg ytterligere i 2001. Hvis inntjeningen svekkes med 10 prosent, samtidig som det høye gjeldsopptaket opprettholdes, vil inntjeningen i gjennomsnitt utgjøre 11,8 prosent av den langsiktige gjelden ved utgangen av året mot 14,6 prosent i 2000, se tabell 3.3. Situasjonen vil likevel være bedre enn på begynnelsen av 1990-tallet, da foretakenes inntjening bare utgjorde 9,8 prosent av den langsiktige gjelden. Selv om inntjeningsnivået fra 2000 opprettholdes, vil flere næringer ved utgangen av 2001 ha en inntjening som er mindre enn 10 prosent av den langsiktige gjelden dersom gjeldsopptaket opprettholdes.
Tabell 3.3
Beregninger foretatt av KMV Corporation basert på aksjekurser og regnskapsdata viser en betydelig økning i konkurssannsynligheten for foretakene i 2001, se figur 3.15. Økningen er kommet de siste månedene. Det viser at foretakenes gjeldsbetjeningsevne er sårbar for fall i inntektene. Konkurssannsynligheten har også økt kraftig for de ikke-finansielle børsnoterte foretakene de siste månedene.
Figur 3.15
Antall betalingsanmerkninger hittil i år har ifølge tall fra Dun & Bradstreet økt i forhold til samme periode i fjor. Utviklingen er en indikasjon på at stadig flere foretak begynner å få økonomiske problemer. På grunn av endringer i datatilgangen er det vanskelig å kvantifisere den faktiske økningen.
Utviklingen fremover
Den generelt gode likviditeten og høye egenkapitalandelen ved utgangen av 2000 gjør at foretakssektoren som helhet fortsatt er relativt solid. Utsiktene fremover er imidlertid mindre gunstige. Dette gjenspeiles i utviklingen i foretakenes gjelds- og rentebelastning fremover, se figur 3.16 og 3.17. I anslagene er det lagt til grunn at gjeldsveksten i fastlandsforetakene avtar i årene fremover, og at inntjeningen svekkes i tråd med utviklingen vi har sett så langt i 2001. Dette tilsier at gjeldsbelastningen vil holde seg høy i årene fremover.
Figur 3.16 Figur 3.17
Den sterke gjeldsoppbyggingen har ført til at foretakene må opprettholde en god inntjening i årene fremover dersom de skal klare å betjene avdrag og renter på gjelden. Usikkerheten om den økonomiske utviklingen fremover har samtidig økt. Risikoen for betalingsproblemer i foretakene og påfølgende utlånstap i bankene er dermed større nå enn for et halvt år siden.
Det er grunn til å være spesielt oppmerksom på utviklingen i næringer som har mye risikovektet gjeld og samtidig er eksportorienterte. Dette gjelder i første rekke fiske og fiskeoppdrett, samt deler av industrien (blant annet metallvarer og kjemiske produkter). De to næringene med størst andel risikovektet gjeld, eiendomsdrift og varehandel, er i mindre grad direkte utsatt for den internasjonale konjunkturnedgangen. Dersom nedgangen vedvarer, kan disse næringene også bli påvirket i betydelig grad. Risikoen for en dypere og mer langvarig internasjonal nedgangskonjunktur enn det vi ser for oss i øyeblikket, er til stede. Risikoen har økt de siste månedene. Samlet sett vurderes risikoen ved utlån til fastlandsforetak å være høyere enn i forrige rapport.
Plasseringer i finansielle aktiva utgjør en stadig større andel av foretakenes totale aktiva. Ved utgangen av 2000 utgjorde finansielle aktiva nesten 55 prosent av totale aktiva, opp fra 40 prosent i 1990, se tabell 1. Hovedårsaken til denne økningen er at foretakene nå i langt større grad enn tidligere investerer i og gir lån til datterselskaper, tilknyttede selskaper og selskaper innenfor samme konsern. Kjøp av aksjer i andre selskaper utgjør en langt mindre andel av foretakenes totale aktiva enn i 1990. Foretakene har også en mindre andel immaterielle eiendeler (se under) og realaktiva enn for ti år siden.
Tabell 1
Tabell 2 viser at en mindre andel av foretakenes totale aktiva nå er finansiert ved opptak av gjeld. I 2000 var 64 prosent av totale aktiva gjeldsfinansiert, mot 72 prosent i 1999. Den nominelle gjelden til gjennomsnittsforetaket har imidlertid økt kraftig, noe som stiller store krav til den fremtidige inntjeningen. En langt mindre andel av totale aktiva er nå kortsiktig finansiert. Det indikerer at likviditeten i foretakene generelt sett er bedre enn på begynnelsen av 1990-tallet.
Tabell 2
Økningen i egenkapitalandelen siden 1990 har funnet sted både ved økning i akkumulert inntjening og ved innskutt egenkapital. Redusert beskatning av egenkapitalavkastning er trolig en viktig årsak til denne utviklingen. Ved utgangen av 2000 hadde 16 prosent av foretakene negativ bokført egenkapital, ned fra 17 prosent i 1999 og 28 prosent i 1990. Det var forholdsvis stor variasjon mellom ulike næringer. Nærmere 33 prosent av foretakene innenfor hotell- og restaurantdrift hadde negativ egenkapital ved utgangen av 2000, mens tilsvarende tall for eiendomsdrift og verftsindustri var 12 prosent.
Mindre immaterielle eiendeler
Den forklaringsvariabelen i kredittrisikomodellen det er knyttet størst usikkerhet til verdivurderingen av, er egenkapitalandelen. Det skyldes blant annet at goodwill og andre immaterielle eiendeler kan utgjøre en betydelig del av egenkapitalen. Verdien til disse eiendelene er basert på forventninger om fremtidig inntjening, ofte mange år fram i tid. Usikkerheten er normalt mindre for de øvrige eiendelene.1 Det er realistisk å anta at jo mindre de immaterielle eiendelene er i forhold til egenkapitalen og jo færre foretak som har immaterielle eiendeler i balansen, jo mindre er faren for at modellen skal feilpredikere, andre forhold likt.
Ved utgangen av 2000 utgjorde immaterielle eiendeler kun 3,7 prosent av foretakenes totale bokførte eiendeler, ned fra 10,4 prosent i 1990, se tabell 1. Enkelte store foretak er svært sårbare for endringer i verdivurderinger av immaterielle eiendeler. Det store flertallet av foretak har imidlertid ikke bokført immaterielle eiendeler i balansen.2
© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no