Finansiell stabilitet 2/2001

Utskrift

6 Bankenes finansielle stilling

Norges Bank: Finansiell stabilitet 2/2001

6.1 Utlånsvekst, soliditet og konkurransemiljø
6.2 Bankenes resultatutvikling
6.3 Usikre utsikter
Ramme:
Dekomponering av utlånstap og tapsavsetningspraksis

6.1 Utlånsvekst, soliditet og konkurransemiljø

Høy utlånsvekst, men fortsatt god soliditet

Bankene har i en lengre periode hatt en relativt kraftig utlånsvekst, se figur 6.1. Fra andre til tredje kvartal i år har bankene bremset utlånsveksten, og tolvmånedersveksten er nå under 10 prosent.

Figur 6.1

Utlånsveksten har så langt ikke ført til nevneverdig svekkelse av soliditeten i bankene. De små og mellomstore bankene har hatt høyere utlånsvekst enn de tre største og har i motsetning til de tre største fått redusert sin soliditet noe. De oppfyller likevel fortsatt minstekravene til kapitaldekning med god margin. Flere av de større bankene har redusert utlånsveksten og bedret kjernekapitaldekningen det siste året fram til utgangen av tredje kvartal 2001, se figur 6.2. Noen banker har utstedt ny egenkapital. Samlet sett er soliditeten i bankene ved utgangen av tredje kvartal 2001 relativt god. Kjernekapitaldekningen var på 8,5 og 10,3 prosent i hhv. forretningsbankene og sparebankene. Fortsatt høy utlånsvekst i bankene vil likevel kreve god inntjening for å unngå at kapitaldekningen svekkes.

Figur 6.2

Konkurransesituasjon og rentemarginer

Bankers utlånsmargin skal dekke forventede utlånstap, kostnader knyttet til utlånsvirksomheten, samt en konkurransedyktig betjening av egenkapitalen. For at økte utlånsvolumer skal bidra til å bedre inntjeningen, må lånene være gjenstand for en tilfredsstillende og fornuftig prising. Ved sterk konkurranse kan det være en fare for at bankene tar en for lav risikomargin på utlånene.

Det er relativt sterk konkurranse i bankmarkedet i Norge. Beregninger av den såkalte Herfindahl-indeksen⁸ for det norske utlånsmarkedet viser at markedskonsentrasjonen er lav i personmarkedet, se figur 6.3. Næringsmarkedet er noe mer konsentrert, men er likevel på et forholdsvis moderat nivå. Utviklingen i bankenes rentemargin kan også tyde på dette. Den samlede rentemarginen til bankene har falt i flere år, se figur 6.4. En mulig forklaring på dette er tiltakende konkurranse. I første halvår i år har imidlertid utlånsmarginen økt noe, mens innskuddsmarginen har sunket. Sterk konkurranse og lave marginer gjør det vanskelig for bankene å styrke underliggende inntjening vesentlig ved å øke utlånene.

Figur 6.3     Figur 6.4

6.2 Bankenes resultatutvikling

De tre største bankene hadde omtrent samme driftsresultat før tap i de tre første kvartalene i år som i tilsvarende periode i 2000, se tabell 6.1. Driftsresultatet før tap i de små og mellomstore bankene var svakere enn i tilsvarende periode i fjor, se tabell 6.2. Dette har sammenheng med både lavere rentenetto og lavere andre driftsinntekter regnet som prosent av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK).

Tabell 6.1     Tabell 6.2

Utlånstapene i de tre største bankene er fortsatt lave, men peker noe oppover inneværende år, se figur 6.6. En vesentlig del av tapene ble bokført i tredje kvartal i år. I de øvrige bankene ligger utlånstapene på et noe høyere nivå. Omfanget av misligholdte engasjementer er lavt for de tre største bankene, men har økt i de tre første kvartalene i år. Brutto misligholdte engasjementer har økt mer i de øvrige bankene. Det lave nivået på mislighold i de tre største bankene har trolig sammenheng med at de de siste årene har valgt en noe annen kredittstrategi og mindre ekspansiv utlånspolitikk enn de mindre bankene. De største bankene kan dermed ha opparbeidet en utlånsportefølje av bedre kvalitet (se egen ramme om utlånstap).

Samlet sett har bankene svakere resultater i år enn i fjor. Det er langt flere banker som har et resultat på mellom 0,5 og 1,5 prosent av GFK enn året før, se figur 6.5. Flere banker har også et negativt resultat. For de små og mellomstore bankene er resultatet før skatt svekket i år sammenlignet med i fjor, blant annet som følge av at bankene i fjor bokførte en betydelig gevinst ved salg av aksjene i Fellesdata. For de tre største bankene er resultatet etter skatt inneværende år påvirket av at de to største forretningsbankene i andre kvartal vant en skattetvist om behandlingen av preferansekapitalen som ble tilført bankene på begynnelsen av 1990-tallet.

Figur 6.5     Figur 6.6

De tre største norske bankene har i flere år kunnet fremvise til dels meget gode resultater. Dette henger sammen med at de i en lengre periode har betalt lav skatt på grunn av fremførbare underskudd, samtidig som utlånstapene har vært lave. I de tre første kvartalene av 2001 oppnådde bankene en avkastning på egenkapitalen på over 16 prosent. Hvis resultatene til de største bankene korrigeres til en mer normal skattekostnad og mer normale utlånstap, ville bankene med den inntjeningen de hadde i de tre første kvartalene av 2001, fått en egenkapitalavkastning på mellom 10 og 11 prosent. Dette viser at de største bankene, til tross for gode resultater hittil i år, vil ha behov for å bedre den underliggende inntjeningen. Dette kan gjøres blant annet ved å redusere kostnadene, finne alternative inntektskilder, og/eller ta bedre betalt for utlåns- og innskuddsvirksomheten.

6.3 Usikre utsikter

Svakere resultater fremover

Flere forhold taler for at bankene vil oppnå svakere resultater framover. Den negative utviklingen i aksjemarkedet kan blant annet påvirke underliggende inntjening negativt. Økt usikkerhet innenlands og nedjusterte vekstutsikter internasjonalt gjør det rimelig å forvente økt mislighold og påfølgende utlånstap.

Fallende aksjekurser kan medføre lavere provisjonsinntekter fra kundehandel med aksjer og fondsandeler både ved lavere pris på omsatt volum og ved lavere omsatt volum. Aksjekursfall kan dessuten føre til at flere foretak velger å utsette planlagte aksjeemisjoner, noe som rammer bankene i form av lavere provisjoner. Bankenes egenhandel med verdipapirer påvirkes også negativt, men i begrenset grad siden handelsporteføljene er relativt små.

Kredittrisikoen i bankenes utlånsporteføljer vurderes som økt. Dette har sammenheng med økt usikkerhet innenlands og nedjusterte vekstutsikter internasjonalt, samtidig som både husholdningene og foretakene har økt sin gjeldsbelastning ytterligere, se kapittel 3. Det er en risiko for at økt mislighold og eventuelle fallende boligpriser vil kunne påføre bankene tap på utlån i personmarkedet. I de største forretnings- og sparebankene er det meste av lånene med pantesikkerhet i bolig sikret med pant som er innenfor 80 prosent av verdigrunnlaget. Forventet tap på utlån til husholdningene vurderes således fortsatt som relativt lavt. Foretakene er avhengige av fortsatt god inntjening for å kunne betjene sin gjeld. Utviklingen hittil i år kan tyde på at tendensene til svakere inntjening i foretakssektoren er forsterket. Predikerte utlånstap med utgangspunkt i Norges Banks kredittrisikomodell peker svakt oppover, se figur 6.7. Fra andre til tredje kvartal i år viser misligholdet i foretakene en stigende tendens, se figur 6.8.

Figur 6.7     Figur 6.8

Ved et konjunkturtilbakeslag vil tapene øke og sette lønnsomheten i bankene under press med mindre bankene klarer å øke rentemarginen på utlånene. For å ta høyde for sterk økning i utlånstapene utover forventet tap, er det viktig at soliditeten i bankene opprettholdes og helst bedres noe (i enkelte banker). Bokførte tap er stigende. Tapene er imidlertid fortsatt lave og må øke markert før stabiliteten i banksektoren svekkes.

Livsforsikringsselskapene og finansiell stabilitet

Livsforsikringsselskapene er hardt rammet av aksjekursfallet i år, se kapittel 2. Bufferkapitalen var i ferd med å gå tapt i flere selskaper, og myndigheter gjennomførte tiltak som på kort sikt styrket selskapenes bufferkapital med 6 milliarder kroner. Enkelte selskaper har også styrket egenkapitalen.

I forhold til finansiell stabilitet er livsforsikringsselskapene mindre sentrale enn bankene. Den viktigste grunnen er at selskapene ikke har den type likviditetsrisiko som bankene har. Bankenes passiva består for en stor del av kortsiktige innskudd (som er oppsigelige med øyeblikkelig virkning), mens livsforsikringsselskapenes passiva er langsiktige og kontraktbundet. Det er dermed ikke grunnlag for den type raske uttak som kan ramme banker, og som kan være en alvorlig form for finansiell ustabilitet. Livsforsikringsselskapenes betydning for finansiell stabilitet må også sees i lys av at selskapenes forvaltningskapital bare er en fjerdedel av bankenes, og at de ikke har noen rolle i betalingssystemet.

Livsforsikringsselskapenes virkning på den finansielle stabiliteten er derfor av mer indirekte karakter. Problemer i forsikringsselskapene kan smitte over til banker og verdipapirmarkeder både direkte gjennom de løpende mellomværender de har, og gjennom generell tillitssvikt til finansiell sektor. I tillegg kan problemer smitte gjennom finanskonserner, selv om lovverket som regulerer konserndannelser tar sikte på å begrense faren for dette.

Flere av livsforsikringsselskapene i Norge inngår i blandede finanskonserner hvor bankdelen av konsernet utgjør den dominerende delen. Faren for smittevirkninger fra "livdelen" til "bankdelen" av konsernet er begrenset. Skulle livsforsikringsselskapet få behov for ny kapitaltilførsel, vil en løsning kunne være at selskapet tilføres kapital fra øvrige deler av konsernet. Slike kapitaltilførsler vurderes å ikke representere en trussel for den samlede soliditeten i finanskonsernene. Reduksjonen i bufferkapitalen i livsforsikringsselskapene den senere tid gjør egenkapitalen i selskapene mer utsatt for ytterligere fall i verdipapirmarkedene. Beredskap med sikte på å styrke kapitalbasen vil måtte bli tillagt større vekt.

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no