Finansiell stabilitet 2/2001

Utskrift

4 Risiko i betalings- og oppgjørssystemene

Norges Bank: Finansiell stabilitet 2/2001

4.1 Operasjonell risiko
4.2 Risiko ved bankenes valutahandel
Rammer:
Operasjonell risiko
Continuous Linked Settlement (CLS)

Daglig overføres det store beløp mellom finansinstitusjoner, husholdninger, bedrifter og andre aktører. Overføringene medfører at bankene får betydelige kortsiktige fordringer på hverandre. Hovedtyngden av norske banker gjør opp slike fordringer i Norges Bank gjennom Norges Banks oppgjørssystem (NBO). Den daglige omsetningen i NBO i årets ti første måneder var i gjennomsnitt 171 milliarder kroner, se figur 4.1. Dette er en økning på vel 25 prosent i forhold til samme periode i fjor.

Figur 4.1

Bankene er utsatt for ulike typer risiko i betalings- og oppgjørssystemene, hvorav kredittrisiko og likviditetsrisiko anses som de grunnleggende. Analyser viser at kreditt- og likviditetsrisikoen ved innenlandske betalinger under normale forhold er begrenset, etter at Norges Bank og banknæringen har gjennomført en rekke risikoreduserende tiltak de senere årene.⁷ Bankene kan imidlertid bli påført betydelig likviditets- og kredittrisiko som et resultat av for eksempel operasjonell svikt eller gjennom posisjoner de tar i valutahandler.

4.1 Operasjonell risiko

Driftsstansen som fant sted i EDB Fellesdata tidligere i år (se egen boks) er et eksempel på hvor avhengig finansiell sektor er av velfungerende teknologiske systemer. Utviklingen i retning av høyt automatisert teknologi, fremvekst av e-handel og integrasjon av datasystemer for å utnytte stordriftsfordeler ved fusjoner og overtakelser, er alle faktorer som kan bidra til å øke omfanget og kompleksiteten av operasjonell risiko. Som en konsekvens av dette defineres og håndteres operasjonell risiko i større grad enn tidligere som et eget risikoområde og vies stadig større oppmerksomhet både nasjonalt og internasjonalt.

I henhold til lov om betalingssystemer er Norges Bank konsesjons- og tilsynsmyndighet for interbanksystemene. Konsesjonsplikten gjelder for systemer av betydning for den finansielle stabiliteten. Tildeling av konsesjon er blant annet basert på opplysninger om tiltak for å sikre den tekniske driften, herunder beredskap for driftsavbrudd dersom det ordinære systemet ikke fungerer. Siden mars 2001 er det innvilget konsesjon etter betalingssystemloven for tre interbanksystemer.

Norges Bank har som tilsynsmyndighet ansvar for å pålegge systemene en organisering som sikrer nødvendig driftsstabilitet, og har i relasjon til hendelsen i EDB Fellesdata krevd utvidet rapportering om avvikssituasjoner og oppfølgingen av dem fra banken som er operatør for det aktuelle interbanksystemet. Norges Bank og Kredittilsynet har videre innledet et samarbeid for å undersøke årsaken til problemene, samtidig som næringen selv følger opp hendelsen.

4.2 Risiko ved bankenes valutahandel

I gjennomsnitt kjøper og selger norske banker valuta tilsvarende om lag 120 milliarder kroner hver dag. Ved valutahandel gjør partene opp sine forpliktelser i to uavhengige nasjonale betalingssystemer. Dette innebærer en risiko for bankene, ettersom de normalt leverer solgt valuta før mottak av kjøpt valuta er bekreftet. Hvis én part ikke innfrir sin forpliktelse, kan motparten i verste fall bli påført et tap lik hovedstolen i handelen. Slik risiko kalles Herstatt-risiko, og innebærer at bankenes valutaposisjoner kan betraktes som usikrede lån. Hvor stor andel av en valutaposisjon en bank til sist vil tape om en motpart blir insolvent, vil avhenge av boets behandling av bankens dividendekrav.

Norges Bank har innhentet tall for bankenes motparts-eksponeringer ved handel med valuta, se også ramme i kapittel 5. Seks av de største norske bankene har spesifisert i) eksponering mot de ti viktigste motpartene i ulike valutapar og ii) samlet eksponering mot alle motparter i de ulike valutaparene på en gitt handledag. Kartleggingen viser at bankenes totale eksponering ved valutahandel var på litt over 140 milliarder kroner denne dagen. Risikoen ved slik eksponering er større jo mer konsentrert den er mot få motparter. Den største samlede eksponeringen for den norske banknæringen mot én enkelt motpart utgjorde i overkant av 12 prosent av den totale eksponeringen. Det betyr at den norske banknæringen kunne blitt påført et tap på om lag 17,4 milliarder kroner om denne motparten hadde blitt insolvent, se figur 4.2. Tilsvarende tall for eksponeringen mot de 10 største motpartene samlet var 78 milliarder kroner.

Figur 4.2

 
Ved å sammenholde en banks eksponeringer med bankens kjernekapital er det mulig å vurdere bankens evne til å tåle et eventuelt tap. I det mest ekstreme tilfellet var en bank eksponert med vel 120 prosent av kjernekapitalen mot én enkelt motpart. Norske banker er imidlertid gjennomgående mindre eksponert mot sine største motparter, se figur 4.3. I gjennomsnitt ville de seks bankene ha tapt vel 60 prosent av kjernekapitalen om den største motparten til hver av disse bankene ikke hadde kunnet gjøre opp for seg, og om de ikke hadde fått noen dividendeutbetalinger fra boet. For noen banker ville slike tap gjort det vanskelig å oppfylle myndighetenes krav til kapitaldekning, mens andre banker fremdeles ville vært innenfor gjeldende krav.

Figur 4.3

Sannsynligheten for at en motpart ikke skal kunne gjøre opp sin del av en valutahandel, må anses som svært lav. En gjennomgang av Standard & Poor's og Moody's rating av de viktigste utenlandske motpartene viser at norske banker gjennomgående handler med banker som har høy kredittverdighet. Den korte eksponeringstiden ved valutahandler tilsier dessuten at det normalt vil være mulig for bankene å unngå å handle med lite solide motparter (se egen boks). Det er derfor grunn til å anta at forventet tap er lavt selv om eksponeringene kan være svært høye. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en stor motpart plutselig får problemer, for eksempel fordi den selv har vært uheldig i sitt valg av motpart.

En tilnærmet eliminering av kredittrisikoen ved bankenes handel med valuta vil på sikt kunne oppnås gjennom oppgjør i CLS (se egen boks), som vil gjøre betaling mot betaling (payment versus payment) mulig ved valutahandel. Etter gjeldende plan skal CLS settes i kommersiell drift i løpet av sommeren 2002. I første omgang vil det bare være mulig å gjøre opp handler i syv valutaslag (AUD, CAD, CHF, EUR, GBP, JPY og USD), men CLS har gitt endelig klarsignal for inkludering også av de skandinaviske valutaene. Dette vil trolig skje i løpet av første halvår 2003. Selv om norske kroner ikke blir med fra starten, vil de norske bankene kunne delta i oppgjør av de andre valutaene som inngår i CLS. Oppgjør i CLS forutsetter imidlertid at begge parter gjør opp sin del av handelen i CLS, og siden norske bankers valutahandel normalt involverer norske kroner, vil risikoreduksjonen for norske banker i første omgang være begrenset.

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no