Konjunktursvingninger og finansnæringens atferd

Den økonomiske utviklingen går i bølger. Erfaringer viser samtidig at bankenes utlånstap er større i nedgangs- enn i oppgangsperioder. Risikoen ved et prosjekt kan derfor fortone seg forskjellig på ulike tidspunkt i konjunkturforløpet.

En viktig årsak til mange finansielle kriser har vært at finansinstitusjoner og finansmarkeder undervurderer risiko i oppgangsperioder og overvurderer risiko i nedgangsperioder.¹ I økonomiske oppgangstider er ofte kredittveksten sterk, resultatene i bankene er solide (blant annet på grunn av lave tapsavsetninger), verdistigningen på formuesobjekter som eiendom og verdipapirer er betydelig og risikopremien på høyrisikoprosjekter og spreadene i obligasjonsmarkedet er lave. Dette vil generelt forsterke oppgangsfasen. Sterk gjeldsvekst gjør samtidig husholdninger og foretak mer sårbare overfor en renteøkning eller inntektsfall. Når renten øker eller konjunkturene snur, vil derfor en høy gjeldsbelastning kunne forsterke en konjunkturnedgang og i verste fall utløse en finansiell krise.² Høy gjeldsbelastning i foretak kan også føre til større risikotaking enn ønskelig, fordi eiere med begrenset ansvar har mindre å tape på et risikofylt prosjekt, mens de har mye å vinne hvis prosjektet lykkes.

Mens risikoen i det finansielle systemet ofte bygges opp over en lang periode med høy økonomisk vekst, kommer omslaget i økonomien ofte langt raskere. Omslaget fører ofte til fall i inntjening, økt omfang av konkurser og økte utlånstap. Finansinstitusjonene og finansmarkedene kan oppfatte dette som tegn på at risikoen også ved nye prosjekter har økt, selv om utviklingen kan være uttrykk for at risiko bygget opp i det finansielle systemet over en lengre periode kommer til overflaten. Videre har empiriske undersøkelser vist at sannsynligheten for nedgradering av kredittrating øker i nedgangstider, mens den reduseres i oppgangstider. Endringer i fremtidsutsiktene slår ofte ut i fall i verdiene på verdipapirer og eiendom, blant annet fordi aktører forsøker å selge eiendeler for å sikre sine verdier. Redusert verdi på panteobjekter gjør det vanskeligere for foretak og husholdninger å få lån og annen finansiering. For grupper av foretak hvor usikkerheten knyttet til fremtidig inntjening er spesielt stor, kan finansinstitusjonene og verdipapirmarkedene oppfatte det som så problematisk å skille mellom lavrisiko- og høyrisikoprosjekter, at kapitaltilgangen samlet sett til denne gruppen stopper opp.³ Resultatet kan bli en kredittørke (credit crunch).

Mens interne risikosystemer og ekstern rating kan være godt utviklet for å måle relativ risiko mellom prosjekter på et gitt tidspunkt, er det langt vanskeligere å måle absolutt risiko over tid. Dette er en viktig årsak til at finansinstitusjonene kan opptre prosyklisk. Paradoksalt nok kan fremveksten av avanserte kvantitative risikosystemer forsterke disse problemene. Bakgrunnen for dette er at datakildene kan være preget av konjunktursituasjonen på tidspunktet et prosjekt vurderes, og at utviklingen ekstrapoleres selv om den ikke kan opprettholdes på sikt.

Videre kan sterk konkurranse fra nye aktører som har liten erfaring med finansielle kriser, og som ikke tar tilstrekkelig hensyn til denne risikoen, føre til at det opereres med kunstig lave risikopremier for å underby konkurrentene. Dette kan være særlig fremtredende i oppgangsperioder. En slik situasjon kan også oppstå uten konkurranse fra nye aktører, i den grad eksisterende finansinstitusjoner preges av overoptimisme eller opptrer som om sannsynligheten for finanskriser avtar med årene. Atferdsrisiko (moral hazard) som følge av at innskudd i bankene er forsikret i egne sikringsordninger og at staten kan trå støttende til i tilfelle bankkrise kan forsterke disse problemene. Konsekvensen blir at bankene ikke bygger opp nødvendig kapital for å møte nedgangsperioder.

I den grad avkastningskravet eller utlånsrenten til prosjekter reflekterer risikoen over hele konjunkturforløpet, vil kapital bygges opp i oppgangstider når avkastningen og rentenettoen er høy og tapene lave. En mest mulig objektiv måling av risiko vil derfor bidra til å stabilisere den økonomiske utviklingen og gjøre det finansielle systemet mer robust. Det setter imidlertid store krav til investeringsbeslutningene i finansmarkedene og finansinstitusjonenes risikosystemer. En konjunkturnedgang kan imidlertid bli dypere og mer varig enn tidligere erfaringer skulle tilsi. Sannsynligheten for en finansiell krise vil da være større.

For myndighetene er det en viktig oppgave å overvåke utviklingen i finansnæringen, se dette i sammenheng med den makroøkonomiske utviklingen og eventuelt vurdere tiltak. En sentral oppgave for sentralbanker er å sikre monetær stabilitet. En pengepolitikk som tar sikte på å stabilisere den økonomiske utviklingen og sikre nominell stabilitet vil normalt bidra til at det bygges opp mindre risiko i finansiell sektor i oppgangstider og således lette situasjonen i nedgangstider.