Finansiell stabilitet 2/2000

Utskrift

4. Oppgjørsrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 2/2000

4.1 Tiltak i innenlandsk betalingsformidling
4.2 Kredittrisiko knyttet til valutaoppgjør

4.1 Tiltak i innenlandsk betalingsformidling²

Bankenes deltakelse i betalingssystemet utsetter dem for risiko i form av:

• Kredittrisiko som er risiko for tap hvis en annen deltaker ikke oppfyller sin forpliktelse. Bakgrunnen for at det oppstår kredittrisiko i betalingssystemet er at bankene godskriver person- og bedriftskunder så vel som andre banker for inngående betalinger, før de selv mottar overføringen fra avsenders bank gjennom oppgjøret.
• Likviditetsrisiko som er knyttet til bortfall av forventede inngående betalinger på grunn av forsinkelser i gjennomføringen av oppgjøret.
• Systemrisiko ved at likviditets- eller solvensproblemer hos en bank fører til likviditetsproblemer eller insolvens hos andre institusjoner. Sannsynligheten for at solvens- eller likviditetsproblemer i en institusjon smitter over til andre institusjoner står sentralt i sentralbankens vurderinger av oppgjørssystemet.

Kontinuerlig oppgjør har redusert risikoen betydelig

Etableringen av Norges Banks oppgjørssystem (NBO) i 1997 gav mulighet for kontinuerlig oppgjør av enkelttransaksjoner (bruttooppgjør) og flere oppgjør daglig av nettoavregninger, mot tidligere kun ett oppgjør ved dagens slutt. I forbindelse med innføringen av NBO ble det også etablert et system for likviditetsinformasjon som gjorde det enklere for bankene å se eksponeringene mot andre banker. NBO innebar også et prinsipp om at bankene må ha dekning på konto i Norges Bank før et oppgjør kan gjennomføres. I 1999 ble det innført RTGS og en beløpsgrense på NOK 100 millioner i den såkalte SWIFT-avregningen, slik at transaksjoner på høyere beløp automatisk gjøres opp brutto. Dette har ført til at bruttooppgjør nå står for størstedelen av oppgjørsvolumet i Norges Bank, jf. figur 4.1.

Ved bruttooppgjør er tiden en bank er eksponert for kredittrisiko kortere, og bankene kan også velge å vente med å kreditere kundekonti til etter oppgjør uten at dette forsinker betalingen til kunde i nevneverdig grad. Bruttooppgjør legger videre bedre til rette for risikohåndtering ved at bankene kan bestemme når transaksjoner sendes til oppgjør. Slik kan de påvirke eksponeringen mot motparter i betalingsformidlingen ved for eksempel å holde tilbake utbetalinger til motparter de allerede er tungt eksponert mot. Overgangen til RTGS og hyppigere nettooppgjør har dermed redusert kredittrisikoen. Dette er illustrert i figur 4.2 som gir et grovt anslag på eksponeringene i SWIFT-avregningen i år i forhold til tilsvarende avregning i 1995. I gjennomsnitt er de største eksponeringene som ble observert mer enn halvert. Relativt til kapitalgrunnlaget i bankene er reduksjonen på hele 80 prosent. En fordeling av samtlige kartlagte eksponeringer i SWIFT-avregningen viser at eksponeringene i mer enn 95 prosent av tilfellene utgjør mindre enn 5 prosent av kjernekapitalen til bankene.

Figur 4.1     Figur 4.2

Nye krediteringsrutiner i avregningen av massetransaksjoner har redusert risikoen

Hovedtyngden av alminnelige kundebetalinger (giroer, kortbetalinger, sjekker) blir avregnet i den såkalte NICS-masseavregningen. Daglig omsetning i denne avregningen er typisk 20-25 milliarder kroner, fordelt på to til tre millioner transaksjoner. Posisjonene mellom bankene i masseavregningen er som i SWIFT-avregningen generelt små. Potensielt kan imidlertid eksponeringene bli betydelige da det ikke eksisterer noen grense for høyeste transaksjonsbeløp som kan inngå i avregningen eller noe tak for størrelsen på eksponeringene bankene imellom. For å fjerne denne kredittrisikoen har banknæringen fra juni i år innført rutiner som innebærer at man går bort fra forskuttert kreditering for hovedtyngden av transaksjonene. Dette eliminerer kreditteksponeringer i området 20-25 milliarder kroner daglig fra det norske oppgjørssystemet. Overgangen til kreditering etter oppgjør kan ha negative konsekvenser for effektiviteten i betalingsformidlingen. Dette er imidlertid motvirket av at det er innført et ekstra oppgjør i Norges Bank som gjør det mulig for bankene å opprettholde en tidlig oppdatering av kundekonti.

Ytterligere risikoreduksjon for større betalinger

Som nevnt viser tallene generelt små eksponeringer for enkeltbanker i SWIFT-avregningen og korte eksponeringstider i RTGS. Dette sier imidlertid lite om mulige eksponeringer i perioder med markedsuro. Hele potensialet for risikoreduksjon er derfor ikke utnyttet før man går bort fra ordningen med kreditering av kundekonti før oppgjør også for slike transaksjoner. Pågående arbeid i banknæringens organisasjoner betyr at bankene i løpet av neste år trolig vil gå bort fra denne prosedyren, og dermed muliggjøre fjerning av kredittrisiko i SWIFT-avregningen og RTGS. Med den betydelige andel av transaksjoner som kanaliseres gjennom disse systemene betyr det at lite kredittrisiko mellom bankene vil bli generert i det norske oppgjørssystemet.

Større krav til likviditetsstyring og operasjonelle forhold

Kontinuerlige oppgjør stiller store krav til bankenes likviditetsstyring og har økt kravene til operasjonelle forhold som kan påvirke stabiliteten til datasystemer og telekommunikasjonssystemer. Alvorlige likviditetsproblemer har så langt vært unngått og det er særlig tre årsaker til det. For det første tilbyr Norges Bank ubegrenset intradag-likviditet til deltakerne i oppgjøret så lenge de kan stille sikkerhet. For det andre har bankene koordinert utvekslingen av bruttotransaksjoner, noe som forhindrer at en bank skaper likviditetsproblemer for andre ved å holde på sine egne transaksjoner til dagens slutt. For det tredje er det bygd inn en funksjon i NBO som automatisk beregner posisjonene i bankenes eventuelle køer av uoppgjorte transaksjoner mot hverandre. Er det dekning for nettoposisjonen tas disse samlet til oppgjør.

4.2 Kredittrisiko knyttet til valutaoppgjør

Norges Bank gjennomførte i vår en kartlegging av valutaoppgjørsrisikoen i norske banker³. Denne type risiko stammer fra manglende synkronisering mellom de forskjellige nasjonale betalingssystemer som inngår, ved at en bank risikerer å levere betaling i solgt valuta uten å motta motytelse i kjøpt valuta. Dette skyldes dels forskjellen i tidssoner, dels tidkrevende prosesser og rutiner for å initiere og bekrefte betalinger. Denne type risiko kalles ofte Herstatt-risiko⁴, og er en form for kredittrisiko. Sannsynligheten for at motytelsen i kjøpt valuta uteblir antas å være meget lav, men beløpene som eksponeres er til gjengjeld høye.

Daglig omsetning i valutaoppgjør der norske banker var involvert utgjorde i perioden undersøkelsen dekket om lag 168 milliarder kroner, det vil si daglige leveringsforpliktelser og utestående tilsvarende 84 milliarder kroner. Figur 4.3 viser fordelingen på valuta. Eksponeringstiden knyttet til valutaoppgjør måles gjerne som tiden fra en bank gir fra seg solgt valuta til den har fått bekreftet mottak av kjøpt valuta. Tabell 4.1 viser hvor mange timer norske banker er eksponert for valutaoppgjørsrisiko ved handel i ulike valutapar. Resultatene står seg godt i en internasjonal sammenligning. Ut fra kjennskap til oppgjørssyklus og vekt i markedet, kan gjennomsnittlig eksponering gjennom dagen for norske banker grovt anslås til vel 1½ ganger daglig utestående. Dette betyr at bankene som deltok i undersøkelsen er løpende eksponert for 130-140 milliarder kroner, tilsvarende mer enn tre ganger deres samlede kjernekapital. Disse posisjonene forblir åpne over helger og helligdager og er i stor grad mot utenlandske banker. Eksponeringene er dermed langt større og av lengre varighet enn eksponeringer bankene har ved deltakelse i det norske betalingssystemet. Kartleggingen viste store forskjeller på hvordan bankene kontrollerer sin valutaoppgjørsrisiko. De største bankene har en praksis som ser ut til å ligge på et godt internasjonalt nivå. Av hensyn til finansiell stabilitet er det imidlertid viktig at bankene har like god kontroll over denne type risiko som annen kredittrisiko de påtar seg. Et viktig tiltak for å redusere denne risikoen er valutaoppgjørssystemet Continous Linked Settlement (CLS) som vil bringe oppgjørene i valutaer sammen i tid og i prinsippet eliminere denne type kredittrisiko. Norges Bank arbeider med sikte på at norske kroner blir inkludert i CLS i løpet av 2002.

Figur 4.3     Tabell 4.1

© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no