Finansiell stabilitet 2/2000

Utskrift

7. Situasjonen i finansnæringen

Norges Bank: Finansiell stabilitet 2/2000

7.1 Resultat- og soliditetsutviklingen i bankene
7.2 Konkurranseforhold og strukturelle endringer
Ramme: Konsentrasjon i foretakene - økt risiko for norske banker?

7.1 Resultat- og soliditetsutviklingen i bankene

Gode resultater hittil i år

Forretningsbankene¹³ har samlet sett oppnådd gode resultater de tre første kvartalene i 2000. Resultatet før skatt var likevel svakere i denne perioden enn samme periode i 1999, både målt i nominelle kroner og målt som andel av gjennomsnittlig forvaltningskapital (GFK), jf. tabell 7.1. Dette skyldes først og fremst reduserte inntekter fra handelsporteføljen av verdipapirer.

Redusert rentenetto som andel av GFK bidrar også til nedgang i resultatene. Årsaken til dette er reduserte marginer både som følge av økt konkurranse om innskudds- og utlånskundene (jf. omtale i avsnitt 7.2) og økte finansieringskostnader på grunn av redusert innskuddsdekning.

I motsatt retning trekker forretningsbankenes driftskostnader som er redusert som andel av GFK. Målt i nominelle kroner og i forhold til totale inntekter ¹⁴ har kostnadsnivået gått noe opp. Tallene tyder på at bankene etter hvert oppnår resultater av de effektiviseringstiltak som er iverksatt de siste årene.

Bokførte utlånstap i forretningsbankene har ligget på et lavt og stabilt nivå de siste årene, jf. figur 7.1, og utgjør nå 0,1 prosent av brutto utlån. Også misligholdte og tapsutsatte engasjementer er på et lavt nivå for forretningsbankene. Dette gjenspeiler en god makroøkonomisk utvikling.

Sparebankenes inntekts- og kostnadsutvikling samsvarer i stor grad med utviklingen i forretningsbankene. Resultatene for sparebankene er imidlertid sterkt påvirket av at aksjene i Fellesdata ble solgt i andre kvartal 2000. Dette bidro til en stor engangsgevinst for sparebankene, jf. tabell 7.2. Sett bort fra denne gevinsten, viser sparebankene likevel bedre resultater enn forretningsbankene. Dette skyldes i hovedsak en høyere rentenetto i prosent av GFK som følge av at sparebankene har noe høyere rentemargin og større andel egenkapitalfinansiering.

Sparebankene har imidlertid i noe mindre grad utviklet alternative inntektskilder til innskudds- og utlånsvirksomheten, noe som gjør at sparebankenes andre driftsinntekter er lavere enn i forretningsbankene.

Tapene i sparebankene har vært stabile de seneste årene, og utgjorde 0,2 prosent av brutto utlån de tre første kvartalene i 2000. Utlånstapene kan, i likhet med for forretningsbankene, i hovedsak knyttes til foretakssektoren.

Figur 7.1      Tabell 7.1      Tabell 7.2

Normalisering av tap og skatter

Bankenes resultater hittil i år bør ses i sammenheng med at tapene er svært lave og at enkelte banker fremdeles har fremførbare underskudd fra tidligere år. Når det legges til grunn et mer normalt tapsnivå og normal skattlegging, blir avkastningen på egenkapitalen for enkelte banker lavere enn egne krav til avkastning. På noe lenger sikt er det derfor grunn til å forvente at bankene vil måtte øke den underliggende inntjeningen.

Sterk utlånsvekst har redusert kapitaldekningen

Soliditeten (kjernekapitaldekningen) i bankene har holdt seg relativt stabil i 1998 og 1999. Tall for de tre første kvartalene i år tyder imidlertid på at kapitaldekningen er svekket både for forretningsbankene og sparebankene det siste året, jf. tabell 7.1 og 7.2. Dette skyldes i stor grad den sterke utlånsveksten.

Figur 7.2 viser utviklingen i kjernekapitaldekningen og tolvmåneders utlånsvekst for de 10 største norske bankene per tredje kvartal 1999 og tredje kvartal 2000. Nær samtlige banker har økt utlånsveksten samtidig med at kjernekapitaldekningen er redusert eller holdt uendret. Mange banker som for ett år siden var konsentrert i område IV i figuren, har nå beveget seg mot skillelinjen mellom område I og II, hvor kjernekapitaldekningen er rundt 7 prosent og utlånsveksten høyere enn 10 prosent.

Figur 7.2

7.2 Konkurranseforhold og strukturelle endringer

Ulike drivkrefter har bidratt til økt konkurranse og betydelige strukturendringer i finanssektoren på 1990-tallet. I tillegg til å påvirke situasjonen til den enkelte institusjon, kan disse endringene også påvirke stabiliteten i det finansielle systemet.

Store strukturendringer...

I de siste årene har fusjoner og oppkjøp preget den internasjonale finansnæringen. Tendensen til konsolidering har hittil vært sterkest innenfor bransje- og landegrensene. Sammenslåinger over landegrensene har hovedsakelig funnet sted i Benelux-landene og Norden/Baltikum.

De nordiske finansinstitusjonene har også vært tidlig ute når det gjelder sammenslåinger over bransjegrenser, blant annet ved at banker har dannet finanskonsern med forsikrings- og investeringsselskaper. Det er grunn til å anta at denne utviklingen dels er et svar på endrede sparemønster, og dels er et ledd i en forberedende fase for å møte økt internasjonal konkurranse blant annet ved grensekryssende aktivitet.

...og økt konkurranse...

Tradisjonelle banker møter i økende grad konkurranse om sparemidlene fra internettbanker, verdipapirmarkedene og ikke-finansielle aktører. På utlånssiden tilbyr internettbanker standardiserte utlånsprodukter til personkundesegmentet, mens banker i land med mer velutviklede verdipapirmarkeder møter sterkere konkurranse om de store lånekundene.

Den økte konkurransen har bidratt til å redusere rentemarginene og har satt bankenes inntjening fra tradisjonell innskudds- og utlånsvirksomhet under større press. Dette er illustrert i figur 7.3. Den tiltakende konkurransen har blant annet ført til at spredningen i bankenes nominelle innskudds- og utlånsrenter er redusert de siste årene, jf. figur 7.4 og 7.5.

Reduksjonen i utlånsmarginen må ses i sammenheng med den generelle forbedringen i utlånskundenes soliditet, noe som har bidratt til at bankene har redusert risikopåslagene på sine utlån. Videre har det vært en bevegelse bort fra kryssubsidiering mellom ulike deler av finansinstitusjonenes virksomhet. Begge deler trekker i retning av lavere utlånsmarginer. Det er imidlertid en fare for at bankenes prising av utlån ikke i tilstrekkelig grad er i samsvar med den tilhørende risikoen.

Figur 7.3      Figur 7.4      Figur 7.5

...har ført til store utfordringer for finansinstitusjonene

Konkurranse- og strukturutviklingen bidrar til at det blir stilt stadig større krav til kostnadseffektiv produksjon og distribusjon av finansielle tjenester.

Gjennom å selge eksisterende produkter til nye kunder i nye markeder kan finansinstitusjonene fordele kostnadene på en større kundebase. Det er imidlertid lite trolig at det norske markedet er stort nok til å gi tilstrekkelige skalaeffekter på områder hvor det kreves store investeringer. Det samme gjelder trolig også for det nordiske markedet som helhet.

En stadig mer aktuell strategi for finansinstitusjonene blir derfor å skille mellom utvikling og distribusjon av produkter. Utviklingen vil trolig gå i retning av at større finans-institusjoner tilbyr produkter for distribusjon gjennom andre banker og finansinstitusjoner. Videre kan mindre institusjoner gå sammen om å produsere eller kjøpe inn tjenester som den enkelte institusjon så distribuerer til detaljmarkedet. Slike allianser bygges for å utnytte skala- og breddefordeler, men stiller store krav til styring, samarbeid og koordinering.

I de mest spesialiserte delene av storkundemarkedet, hvor produksjon og distribusjon i stor grad er sammenfallende, vil trolig flere norske (og nordiske) finansinstitusjoner være for små til å være konkurransedyktige. Bortsett fra disse segmentene vil storkundene fortsatt være "tilgjengelig" for de største norske finansinstitusjonene. Dette kan imidlertid endre seg dersom de største kundene blir enda større, jf. egen ramme.

© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no