Finansiell stabilitet 1/2000

Utskrift

4 Oppgjørsrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2000

4.1 Avregnings- og oppgjørssystemer og risiko som kan oppstå i disse
4.2 Tiltak for å kontrollere risikoen i oppgjørs- og avregningssystemene

4.1 Avregnings- og oppgjørssystemer og risiko som kan oppstå i disse

Det kan oppstå betydelige eksponeringer mellom bankene som deltar i betalingssystemet. Ved betalingsformidling blir transaksjoner generert av kunder, og de resulterende interbankeksponeringer vil ikke være resultat av eksplisitte kredittvurderinger. Dette setter risikoen som oppstår i betalingssystemet i en særstilling. For den totale risikodannelsen i det finansielle systemet er det viktig hvordan avregning og interbankoppgjør foregår.
   Figur 4.1 beskriver betalingssystemet i Norge. "Nederst" i systemet har vi sedler og mynt og systemer for betalingstjenester som gir adgang til å bruke bankinnskudd og kreditter som betalingsmiddel. "Øverst" har vi systemer for beregning av posisjoner og overføring av betalingsmidler mellom banker, de såkalte avregnings- og oppgjørssystemene.

• Avregningssystemene omfatter bankenes fellessystem for interbankavregning (Norwegian Interbank Clearing System - NICS), og systemene for avregning av verdi-papirhandel (VPS) og derivathandel (NOS).
• Oppgjørssystemene omfatter Norges Banks oppgjørssystem (NBO) og systemer for oppgjør i private oppgjørsbanker. Bankene kan selv velge om de vil ha oppgjør direkte i Norges Bank eller indirekte via en privat oppgjørsbank.
  

Figur 4.1

   NBO ble innført i november 1997, og i 1999 var gjennomsnittlig daglig omsetning over bankenes konti i Norges Bank 146 milliarder. Tabell 4.1 viser fordelingen på transaksjonstyper som tas til oppgjør i NBO:

• Store betalinger (over 100 millioner kroner) og særskilt merkede transaksjoner gjøres opp i Norges Bank enkeltvis (brutto). Alle banker har i prinsippet adgang til brutto- oppgjør i Norges Bank.
• Mellomstore betalinger avregnes i NICS i den såkalte SWIFT-nettoavregningen der det foretas 7 oppgjør daglig. 22 banker deltar i disse oppgjørene.
• Små transaksjoner, som f.eks. giro og minibanktransaksjoner, blir sendt til oppgjør via den såkalte NICS-masseavregningen. 36 banker deltar i dette oppgjøret.
• Betalinger knyttet til verdipapir- og derivattransaksjoner går til oppgjør i Norges Bank via henholdsvis Verdipapirsentralen (VPS) og Norsk Oppgjørssentral (NOS). 19 banker deltar i verdipapiroppgjøret, mens 15 deltar i derivatoppgjørene.

I systemer med privat oppgjørsbank er det kredittrisiko knyttet til fordringer på oppgjørsbanken, mens oppgjør i sentralbanken ikke innebærer slik kredittrisiko. Den totale risiko i begge systemer avhenger imidlertid også av hvordan systemene er utformet for å redusere risikoen i forbindelse med gjennomføringen av oppgjøret. Oppgjørsrisiko omfatter kredittrisiko, likviditetsrisiko og operasjonell risiko. Kredittrisikoen avhenger først og fremst av hvorvidt bankene godskriver kundene før midler er mottatt i oppgjøret. Likviditetsrisikoen knytter seg til bortfall av likviditet fra forsinkelser i gjennomføringen av oppgjøret. Den operasjonelle risikoen er knyttet til risikoen for at datasystemer eller telekommunikasjon bryter sammen og påfører deltakerene kostnader. De posisjoner bankene påtar seg ved deltakelse i betalingssystemet vil ofte resultere i eksponeringer som overstiger deres egenkapital, og kan i særskilte tilfeller være flere ganger egenkapitalen. Betalingssystemet kan på denne måten være en kanal for spredning av likviditets- og solvensproblemer som potensielt kan true den finansielle stabiliteten.

Tabell 4.1

4.2 Tiltak for å kontrollere risikoen i oppgjørs- og avregningssystemene

De siste årene er det gjennomført flere tiltak for å redusere risikoen i betalingssystemet. Innføringen av NBO innebar et prinsipp om at bankene må ha dekning på konto i Norges Bank før oppgjøret gjennomføres. NBO gav også hyppigere nettooppgjør og innføring av sanntids bruttooppgjør. Ved bruttooppgjør tas transaksjoner enkeltvis og fortløpende til oppgjør, noe som innebærer at bankene til enhver tid må ha dekning for sine betalinger. Ved nettooppgjør er deltakerne eksponert helt fram til oppgjøret skjer, men siden inn- og utbetalinger utliknes mot hverandre blir likviditetsbehovet lavere enn ved bruttooppgjør. Som det går fram av figur 4.2 var det i 1999 en klar økning i bruttooppgjørenes andel av totalomsetningen. Dette har redusert kredittrisikoen, men setter samtidig større krav til bankenes likviditetsstyring. For å bedre effektiviteten og redusere likviditetsrisikoen har det derfor vært gjennomført tiltak for å bedre informasjonen til bankene og effektivisere bruken av tilgjengelig likviditet.
   Lov om betalingssystemer m.v. trådte i kraft 14. april 2000 og gir Norges Bank konsesjonsmyndighet for interbanksystemer. Dette gir Norges Bank et nytt virkemiddel for å overvåke og sikre kvaliteten på systemer utenfor bankens eget oppgjørssystem.
   Nettoavregninger har hatt en uklar rettslig stilling og åpnet for at banker, som i en avregning var eksponert overfor en bank satt under offentlig administrasjon, risikerte å bli belastet utgående transaksjoner uten å bli godskrevet innganger. Ny lov om betalingssystemer m.v. muliggjør avtaler som sikrer avregningsresultatet rettslig, og dermed reduserer kredittrisikoen knyttet til avregningen.
   Norges Bank er også opptatt av bankenes risikoeksponering ved deltakelse i oppgjørssystemer for verdipapirer og valutahandel, og mulige smitteeffekter fra slike systemer. En valutahandel innebærer at partene på oppgjørstidspunktet må utveksle betalinger i to land. Manglende synkronisering i dette oppgjøret skyldes dels ulike tidssoner, dels tidkrevende prosesser og rutiner for å initiere og bekrefte betalinger. Risikoen kalles Herstatt-risiko³. Banker som er aktive i internasjonal valutahandel vil ofte ha eksponeringer i forbindelse med disse oppgjørene som overstiger egenkapitalen. Valutaoppgjøret er således en kanal for spredning av risiko som potensielt kan true den finansielle stabiliteten. Det har vært en økning i valutahandelen de senere årene som har økt behovet for risikoreduserende tiltak innen valutaoppgjørssystemene, jf. figur 4.3. Risikoen reduseres primært gjennom Payment versus Payment (PvP), som innebærer at en valuta utbetales hvis og bare hvis motytelsen gjøres opp samtidig. Det private systemet Continous Linked Settlement (CLS) som er under utvikling, vil muliggjøre PvP mellom de største bankene og valutaene i verden. Norges Bank arbeider for at norske kroner skal inngå i systemet. Bankene kan også redusere valutaoppgjørsrisikoen ved å forbedre rutiner og oppgjørsavtaler med utenlandske motparter. Norges Bank har våren 2000 iverksatt en kartlegging av valutaoppgjørsrisikoen i norske banker.
   De norske systemene for oppgjør av verdipapirer og derivater er en annen viktig forbindelse inn i betalingsoppgjørene. Det er liten kredittrisiko i forbindelse med disse oppgjørene da det er mekanismer som hindrer at en selger gir fra seg et verdipapir uten å motta betaling. VPS og Norges Bank arbeider imidlertid med tiltak for å bedre effektiviteten i verdipapiroppgjøret og redusere sannsynligheten for likviditetsproblemer.
   Driftsforstyrrelser i IT-, telekommunikasjons- og strømforsyningssystemer kan påføre deltakerne i betalingssystemet kostnader som kan tenkes å medføre ustabilitet i det finansielle systemet. I lys av dette har myndigheter og aktører lagt vekt på å gjennomføre tiltak for å redusere sårbarheten i systemene for avregning og oppgjør. I forbindelse med årsskiftet 1999/2000 og skuddårsdagen 29. februar 2000 ble det gjennomført særskilte beredskapsopplegg.
   Norges Banks mål er et system som hindrer at kreditt- og likviditetsproblemer hos en bank smitter over på andre banker og truer den finansielle stabiliteten. En bedre utforming av avregnings- og oppgjørssystemene fjerner ikke nødvendigvis all kreditt- eller likviditetsrisiko, men bidrar til å synliggjøre risikoen og gjør den til gjenstand for mer eksplisitte avgjørelser bankene imellom. De siste årene er det gjennomført flere tiltak såvel nasjonalt som internasjonalt som har bidratt til å redusere oppgjørsrisikoen. Det gjenstår fortsatt en del arbeid på dette området, og Norges Bank vil videreføre samarbeidet med næringen for å oppnå ytterligere risikoreduksjon i det norske avregnings- og oppgjørssystemet.

Figur 4.2      Figur 4.3

³Etter tyske Bankhaus Herstatt, som i 1974 ble satt under offentlig administrasjon ved dagens slutt i Tyskland. På det tidspunktet hadde Herstatts motparter i USD/DEM-handler allerede betalt ut DEM, men ventet fortsatt på oppgjør for USD fra Herstatt i det amerikanske betalingssystemet.

© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no