Finansiell stabilitet 1/2000

Utskrift

5 Likviditetsrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2000

Redusert innskuddsandel gir økt behov for annen finansiering i bankene

De senere årene har utlånsveksten stort sett vært sterkere enn veksten i kundeinnskudd, slik at det har oppstått et behov for finansiering fra andre kilder. Utviklingen i likviditetsrisikoen avhenger av hvordan dette finansieringsbehovet dekkes.
   Kundeinnskudd kan ofte tas ut på kort varsel, men regnes likevel for å være en stabil finansieringskilde på kort sikt. På lenger sikt vil bankinnskudd måtte regne med å møte sterk konkurranse fra andre plasseringsalternativer som verdipapirfond og forsikringsordninger. Kundeinnskudd regnes også for å være mindre kostbar enn annen finansiering. Dette gjør at bankene ønsker å ha en høy innskuddsdekning. Det kan imidlertid være mer kostbart å få opp innskuddsandelen enn å finansiere økt utlånsvekst på andre måter. Dersom bankene øker innskuddsrentene for å tiltrekke seg kundeinnskudd, vil tilsvarende betingelser måtte gis til en stor del av allerede eksisterende kundeinnskudd slik at kostnadene ved kundeinnskudd kan øke vesentlig.
   For de større bankene oppfattes det norske kapitalmarkedet som relativt lite likvid, og de henvender seg derfor ofte til utlandet for finansiering. Dette kan ha betydning for likviditetsrisikoen, ettersom spesielt kortsiktig utenlandsfinansiering anses for å være flyktig. En grunn til dette er at utenlandske aktører har mindre kjennskap til norsk økonomi enn innenlandske aktører slik at de i større grad kan tenkes å opptre i "flokk". I en rapport fra Basel-komiteen⁴ nevnes det at utenlandske aktører i mindre grad enn innenlandske aktører kan skille rykter fra fakta på kort sikt.

⁴Basel Committee on Banking Supervision: "Sound Practices for Managing Liquidity in Banking Organisations", Basel februar 2000.

Sparebankene har økt sin kortsiktige gjeld markert

En måte å vurdere utviklingen i likviditetsrisikoen på er å vurdere utviklingen i likvide fordringer og kortsiktig gjeld. Vi har ikke informasjon om trekkrettigheter eller tilsvarende avtaler bankene har for å kunne styrke likviditeten. Vår analyse tar derfor utgangspunkt i situasjonen slik den fremgår av bankenes balanser.
   Figur 5.1 viser at sparebankene gjennom hele 1990-tallet har redusert sine likvide fordringer som følge av reduserte plasseringer i verdipapirer. Fra 1995 har sparebankene økt finansieringen fra andre finansinstitusjoner og ved innlån i sertifikatmarkedet, jf. figur 5.2. Målt i prosent av forvaltningskapitalen er forskjellen mellom kortsiktig gjeld og likvide fordringer nå vesentlig større enn i 1995, da disse var om lag like store. Dette innebærer isolert sett økt likviditetsrisiko.
   Figur 5.3 viser at forretningsbankene har hatt likvide fordringer målt i prosent av forvaltningskapitalen på mellom 15 og 20 prosent på 1990-tallet. Forretningsbankene økte på samme måte som sparebankene den kortsiktige finansieringen markert etter 1995, men denne utviklingen snudde allerede fra sommeren 1997, jf. figur 5.4. Dette har bidratt til å redusere forskjellen mellom kortsiktig gjeld og likvide fordringer, og denne forskjellen er nå mindre enn i sparebankene.

Figur 5.1      Figur 5.2      Figur 5.3      Figur 5.4

Utenlandsfinansiering øker likviditetsrisikoen

Etter 1995 har det skjedd en forskyvning i retning av økt utenlandsfinansiering som følge av at bankene har finansiert den økende forskjellen mellom kundeinnskudd og utlån fra utenlandske kilder. Figur 5.5 og 5.6 viser at en stor del av utenlandsopplåningen har vært kortsiktig, og dette har bidratt til økt likviditetsrisiko. Større grad av langsiktig finansiering i obligasjonsmarkedet fra og med 1997 har bidratt til å dempe økningen i likviditetsrisikoen. Veksten i bankenes utenlandsgjeld bremset opp i 1998 samtidig som utlånsveksten avtok noe og kundeinnskuddene økte. For forretningsbankene har utenlandsgjelden senere holdt seg stabil. Sparebankene har på sin side økt den kortsiktige finansieringen i form av innskudd fra utenlandske finansinstitusjoner i løpet av 1999. En medvirkende årsak til dette var redusert innskuddsandel som følge av høy utlånsvekst.
   Sparebankenes kortsiktige finansiering fra utlandet er nå på et høyere nivå enn toppnivået i 1987-88. Enkelte sparebanker har kortsiktig utenlandsgjeld målt i prosent av utlån på linje med eller større enn forretningsbankene.

Figur 5.5      Figur 5.6

Likviditetsrisikoen fremover avhenger av bankenes valg av finansieringskilder

I årene fremover ventes konkurransen fra andre spareformer enn bankinnskudd å øke, og med en forventet fortsatt høy utlånsvekst, ventes innskuddsdekningen å falle, jf. kapittel 7. Utviklingen i likviditetsrisikoen vil avhenge av om bankene vil dekke dette fra langsiktige kilder fremfor å basere seg på kortsiktige innskudd fra utenlandske banker.
   Valget mellom kortsiktig og langsiktig finansiering vil i stor grad bestemmes av bankenes vurdering av likviditetsrisiko og kostnadene ved kortsiktig versus langsiktig finansiering, noe som blant annet vil avhenge av den ratingen bankene får av internasjonale ratingbyråer. Bankenes lønnsomhets- og soliditetsutvikling vil være viktig i den sammenheng.

© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no