Finansiell stabilitet 1/2000

Utskrift

6 Kredittrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2000

6.1 Den generelle kredittutviklingen
6.2 Kredittrisiko knyttet til husholdningene
6.3 Kredittrisiko knyttet til foretakene

Utdyping - Boligmarkedet

6.1 Den generelle kredittutviklingen

I overvåkningen av finansiell stabilitet er det viktig å følge utviklingen i kredittmarkedene og vurdere om de utviklingstrekk som observeres kan innebære økt risiko for at det bygges opp ubalanser i fremtiden. For økonomien som helhet vil kreditt som andel av BNP gi indikasjon på i hvilken grad aktørene er villige til å sette seg i gjeld. Høy kredittvekst sammenlignet med veksten i BNP kan gi en indikasjon på om det bygges opp ubalanser mellom kredittmarkedene og realøkonomien.
   Etter en svak vekst i samlet kreditt til publikum (K3) fram til første halvdel av 1996, tok den seg betydelig opp og var vesentlig høyere enn veksten i samlet BNP fram til andre halvår 1999, jf. figur 6.1. Mot slutten av 1999 falt K3-veksten kraftig, som følge av et markert fall i veksten i kreditt i utenlandsk valuta.
   Figur 6.2 viser at utviklingen i kreditt i norske kroner og kreditt i utenlandsk valuta har fulgt et markert ulikt forløp de siste to årene. Den innenlandske renteoppgangen i løpet av 1998 førte til en vridning i kredittetterspørselen mot valuta. Da renten gikk opp ble det relativt rimeligere å ta opp kreditt i utenlandsk valuta, samtidig som det var forventninger om at norske kroner skulle styrke seg relativt til andre valutaer. Den kraftige veksten i valutalån har avtatt gjennom 1999 etterhvert som differansen mellom norske og utenlandske renter har blitt redusert.
   Tolvmånedersveksten i kreditt fra innenlandske kilder (K2) har tatt seg ytterligere opp i første kvartal i år, og var på 9,1 prosent ved utgangen av mars, mot rundt 8 prosent de siste fire månedene av 1999. Husholdningene tar i økende grad opp mer gjeld, mens gjeldsveksten i foretakene er avtakende. Veksten var ved utgangen av mars 9,4 prosent i husholdningene og 8,7 prosent i foretakene.
   Veksten i bankenes utlån har vært høyere enn veksten i den totale innenlandske kreditten (K2) de senere årene, jf. figur 6.3. Kapitaldekningen i bankene er god, jf. kapittel 7, og vil ikke være til hinder for videre utlånsvekst i bankene.

Figur 6.1      Figur 6.2      Figur 6.3

6.2 Kredittrisiko knyttet til husholdningene⁵

Ved utgangen av 1999 utgjorde husholdningenes lånegjeld til innenlandske banker, kredittforetak og finansieringsselskaper 573 milliarder kroner, jf. tabell 6.1. Dette utgjorde vel halvparten av samlede utlån fra disse institusjonene. I tillegg har husholdningene tatt opp lån i forsikringsselskaper og statlige låneinstitutter. Motstykket til husholdningenes lånegjeld er i hovedsak verdien av bolig. Figur 6.4 viser at husholdningenes boligformue har vokst vesentlig sterkere enn lånegjelden etter 1993.
   Husholdningenes netto finansielle formue har økt markert på hele 1990-tallet, både som følge av verdistigning på verdipapirer og som følge av positive finansinvesteringer. Ved utgangen av fjerde kvartal 1999 hadde husholdningene netto finansielle fordringer som tilsvarte 61 prosent av disponibel inntekt. Husholdningene har de senere årene opprettholdt en høy sparerate og nettofinansinvesteringsrate til tross for kraftig verdistigning på boliger og finansaktiva. Erfaringer fra USA viser den motsatte utviklingen, jf. kapittel 3. Vi har dermed så langt unngått en situasjon der husholdningene finansierer økt konsum ved å ta opp lån eller redusere andre fordringer i lys av at formuen stiger i verdi. Dette har bidratt til å opprettholde husholdningenes sterke finansielle stilling.
   Selv om bankenes tap på utlån til husholdningene erfaringsmessig har vært små, har denne gruppen stor betydning for kredittrisikoen i bankene. Indikatorene vi ser på er i hovedsak husholdningenes gjelds- og rentebelastning⁶. I tillegg følges utviklingen i boligpriser, som er det mest utbredte panteobjektet ved utlån til husholdninger. Det er lagt til grunn fortsatt vekst i boligprisene i årene fremover. En korreksjon i boligprisene vil isolert sett øke kredittrisikoen for bankene.

Tabell 6.1      Figur 6.4      Figur 6.5

⁵ Som husholdninger regnes lønnstakere, pensjonister, trygdede, studenter, personlig næringsdrivende og private konsumorienterte organisasjoner uten profittformål.
⁶ Gjeldsbelastning er definert som husholdningenes lånegjeld i prosent av disponibel inntekt. Rentebelastning er definert som husholdningenes brutto renteutgifter (etter skatt) i prosent av kontantinntekt (det vil si disponibel inntekt før fratrekk for renteutgifter).

Husholdningenes gjeldsbelastning øker

Veksten i husholdningenes lånegjeld har de senere årene vært på linje med veksten i disponibel inntekt. Utsikter til nullvekst i sysselsettingen og moderat lønnsvekst gjør at veksten i husholdningenes disponible realinntekter ventes å bli lav inneværende år, om lag 1½ prosent. Det legges likevel til grunn fortsatt vekst i bruktboligpriser og økte boliginvesteringer, jf. tabell 6.2. Begge faktorer trekker i retning av sterkere vekst i husholdningenes brutto lånegjeld enn i nominell disponibel inntekt. Husholdningenes gjeldsbelastning antas følgelig å øke både inneværende år og de neste tre årene, jf. figur 6.6. Til tross for økt gjeldsbelastning vil indikatoren holde seg på et historisk sett relativt lavt nivå. Utviklingen representerer likevel et brudd med utviklingen de siste 5-6 årene. Dersom bruktboligprisene fortsetter å vokse i samme takt som det siste året, vil gjeldsopptaket og dermed gjeldsbelastningen øke sterkere enn det som fremgår av figur 6.6.
   Husholdningenes rentebelastning økte i 1998 og 1999 som følge av renteøkningene i andre halvår 1998, jf. figur 6.7. Rentebelastningen ventes å øke til om lag 6,5 prosent inneværende år, for deretter å falle svakt.⁷ Dette er en oppjustering i forhold til Finansielt utsyn 99/2, og skyldes i hovedsak de tekniske forutsetningene om høyere rente.
   Selv om husholdningenes gjelds- og rentebelastning har økt, er indikatorene fortsatt på et forholdsvis lavt nivå. Det er imidlertid enkelthusholdninger og grupper av husholdninger som har betydelig høyere rentebelastning enn det som illustreres ved gjennomsnittsverdiene. Disse gruppene kan utgjøre en tapsrisiko for bankene. Ifølge data fra Statistisk sentralbyrås inntekts- og formuesundersøkelse for 1997 hadde om lag 5 prosent av husholdningene en rentebelastning på mer enn 20 prosent.⁸ Videre analyser viser at denne gruppen sto for i underkant av 18 prosent av samlet bruttogjeld i husholdningene.⁹ Tatt i betraktning bankenes lave, og til dels negative, tap på utlån til husholdninger, vil trolig kun en mindre del av denne gjelden innebære en tapsrisiko for bankene, selv om en rentebelastning over 20 prosent kan synes høyt. I tillegg til rentebelastningen vil blant annet faktorer som inntekt, brutto finansformue og verdien på pant også ha betydning for tapsrisikoen.

Tabell 6.2      Figur 6.6      Figur 6.7

⁷ Det er lagt til grunn at pengemarkedsrentene utvikler seg i tråd med markedets forventninger uttrykt ved terminrentene i mars 2000.
⁸ I Finansielt utsyn 99/2 er data for årene 1984-1997 presentert.
⁹ Rentebelastningen er definert som forholdet mellom renteutgifter og kontantinntekt. Renteutgiftene avhenger av rentenivå og størrelsen på gjelden. For en bestemt rentebelastning vil følgelig størrelsen på gjelden normalt være større for en husholdning med høye inntekter enn for en husholdning med lave inntekter. Likeledes vil gjelden normalt være større for en husholdning med høy rentebelastning enn for en husholdning med lav rentebelastning når de har samme inntekt.

Pant ved utlån til husholdninger

Det mest utbredte panteobjektet ved utlån til husholdninger er bolig. Utlån med pant i bolig i prosent av totale utlån i forretnings- og sparebankene har økt fra 30 prosent i 1991 til et stabilt nivå på om lag 45 prosent de siste fire årene, jf. figur 6.8. Isolert sett innebærer utviklingen at bankene har blitt mer eksponert overfor boligmarkedet, og dermed mer sårbare for korreksjoner i boligprisene.
   Endringer i prisene behøver i seg selv ikke være noe problem så lenge kreditorene tar høyde for at verdien av pantesikkerhetene kan endre seg mye. Undersøkelser foretatt av Kredittilsynet viser at andelen boliglån i bank med belåningsgrad over 80 prosent har gått noe ned fra 1997 til 1999. Generelt vil utstrakt bruk av utlån med høy belåningsgrad uten tilleggssikkerhet gi liten buffer for endringer i boligprisene.
   Bruktboligprisene har økt mer eller mindre sammenhengende siden 1993, jf. figur 6.9. Gjennomsnittlig vekst¹⁰ fra foregående år har ligget mellom 6 og 12 prosent etter 1993, og var med 10,0 prosent ikke spesielt høy i 1999, jf. figur 6.10. Prisveksten fra utgangen av 1998 til utgangen av 1999 var kraftigere enn dette, hovedsakelig som følge av at prisene sank siste halvdel av 1998. Som følge av blant annet økt igangsetting av nye boliger, forventer vi at gjennomsnittlig årsvekst i boligprisene vil synke ned mot 5 prosent fra 2001.

Figur 6.8      Figur 6.9      Figur 6.10

¹⁰Vekst i gjennomsnittlig prisnivå ett år i forhold til gjennomsnittlig prisnivå året før.

Noe økt gjeldsbelastning - men fortsatt lav kredittrisiko

Økt gjeldsbelastning inneværende år og til dels også i årene fremover bidrar isolert sett til å øke den finansielle utsattheten i husholdningene. Med den økonomiske utviklingen vi ser for oss med fortsatt lav arbeidsledighet, høy sparerate, stabil prisutvikling på bolig og forutsetning om stabil renteutvikling, vil dette likevel ha begrenset betydning for bankenes kredittrisiko.
   Et usikkerhetsmoment er utviklingen i boligprisene. Det er lite som tilsier et markert fall i boligprisene med påfølgende økt kredittrisiko. Fortsatt sterk boligprisutvikling på linje med de siste årene vil imidlertid øke sannsynligheten for en korreksjon.

6.3 Kredittrisiko knyttet til foretakene

Bedrede fremtidsutsikter for foretakene,...

Vi legger til grunn et fall i investeringene i år for foretakene (private ikke-finansielle foretak), noe som vil virke dempende på den økonomiske veksten på kort sikt. Økte eksportpriser og bedret produktivitet vil øke lønnsomheten i industrien. Produksjon og lønnsomhet i tjenesteyting og varehandel vil bli stimulert av blant annet høyere vekst i privat konsum. Dette vil føre til økte investeringer i 2001 og 2002.

...men gjeldsbelastningen øker sterkt

Utviklingen i foretakene fram til og med 1996 var preget av en relativt sterk økning i bruttoproduktet og brutto driftsresultatet, samt en lav vekst i total lånegjeld og obligasjonsgjeld, jf. figur 6.11. I 1997 og 1998 hadde foretakene en markert lavere vekst i bruttoproduktet samtidig som gjeldsveksten økte kraftig. I disse årene var også lønnsveksten høy, slik at brutto driftsresultatet falt. For 1999 tyder foreløpige tall på at bruttoproduktet i foretakene vokste kraftig, på linje med årene midt på 1990-tallet. Kombinert med lavere vekst i lønnskostnadene enn i de foregående årene medførte dette en sterk vekst i brutto driftsresultatet.
   Ved utgangen av 1999 hadde private ikke-finansielle foretak en samlet lånegjeld på 369 milliarder kroner til innenlandske banker, kredittforetak og finansieringsselskaper, jf. tabell 6.3. I tillegg har foretakene lån i statlige låneinstitutter og i utlandet, samt noe obligasjonsgjeld.
   For inneværende år legger vi til grunn en vekst i foretakenes samlede gjeld på 7 prosent. Dette innebærer en markert nedgang i foretakenes gjeldsopptak sammenliknet med 1999. På bakgrunn av den bedrede realøkonomiske utviklingen vi ser for oss i foretakssektoren i årene framover, legger vi til grunn en utflating i gjeldsopptaket med en vekst på 7 prosent også i årene fremover. Anslaget er noe høyere enn for et halvt år siden. Veksten i brutto driftsresultatet for foretakssektoren ventes å bli noe lavere enn gjeldsveksten. Dette medfører en økende gjelds- og rentebelastning for foretakene de kommende årene.
   Erfaringsmessig er det foretakssektoren som påfører bankene de største utlånstapene. For å belyse den finansielle utsattheten i foretakssektoren ser vi blant annet på foretakenes gjelds- og rentebelastning¹¹, og risikoklassifisering av enkeltforetak med utgangspunkt i rapporterte regnskapstall.
   Gjeldsbelastningen til foretakene, jf. figur 6.12, har steget fra 340 prosent i 1997 til 570 prosent i 1999, og er nå oppe på samme nivå som på slutten av 1980-tallet. Dette skyldes i stor grad svak utvikling i foretakenes brutto driftsresultat for årene 1997 og 1998, og høy gjeldsvekst fra 1997 og fram til i dag. Til tross for den positive utviklingen i brutto driftsresultatet i 1999, fortsetter gjeldsbelastningen å øke på grunn av økte renteutgifter i 1999. Beregninger viser at gjeldsbelastningen trolig vil fortsette å stige i årene fram mot 2003, til et nivå over 600 prosent. Dette er en betydelig oppjustering i forhold til forrige rapport, hvor vi anslo en gjeldsbelastning som flatet ut i underkant av 500 prosent. Årsaken til oppjusteringen er en kraftig revidering av de historiske tallene, som nå viser en svakere utvikling i foretakenes brutto driftsresultat i 1998, og høyere gjeldsvekst i 1999 enn lagt til grunn i forrige rapport. I prognosene framover har vi i tillegg oppjustert gjeldsveksten i foretakene for 2001 til og med 2003 som følge av høyere forventede investeringer i foretakene enn lagt til grunn for et halvt år siden.
   Rentebelastningen til foretakene, jf. figur 6.13, har steget fra i underkant av 20 prosent i 1997 til nesten 35 prosent i 1999. Ifølge beregningene vil rentebelastningen inneværende år bli noe lavere enn i 1999, for deretter å stige til 36 prosent i 2003. Også rentebelastningen er oppjustert betydelig fra forrige rapport da rentebelastningen for foretakene lå i underkant av 30 prosent i hele framskrivingsperioden.

Figur 6.11      Tabell 6.3      Figur 6.12      Figur 6.13

¹¹ Rentebelastningen til foretakene, det vil si renteutgifter i prosent av kontantoverskuddet, gir oss et mål på hvor stor andel av foretakenes løpende overskudd som brukes til å betjene renter på gjeld. Gjeldsbelastningen til foretakene, det vil si rentebærende gjeld i prosent av kontantoverskudd fratrukket renteutgifter, gir oss et mål på gjeld i forhold til den delen av overskuddet som kan brukes til å dekke avdrag på gjelden etter at renteutgiftene er betalt.

Virkninger av endrede renteforutsetninger

I figurene 6.14 og 6.15 har vi skissert førsterundeeffekten på rente- og gjeldsbelastningen av henholdsvis en økning i utlånsrenten på 1 prosentpoeng, og en reduksjon på 1 prosentpoeng i forhold til referansebanen ut framskrivingsperioden. Vi har ikke vurdert i hvilken grad foretakene vil endre sin tilpasning som følge av en endring i renten. En endring i utlånsrenten på 1 prosentpoeng sammenliknet med referansebanen vil påvirke både rente- og gjeldsbelastningen. En renteøkning vil øke rentebelastningen til foretakene med nesten 5 prosentpoeng i forhold til referansebanen. Foretakene vil i en slik situasjon ha en rentebelastning på godt over 40 prosent. Gjeldsbelastningen vil også øke, om enn ikke i samme grad som rentebelastningen. Økte renteutgifter vil redusere den delen av kontantoverskuddet som er igjen etter at renter er betalt, og gjeldsbelastningen til foretakene vil i dette tilfellet være på i overkant av 650 prosent i 2003.

Figur 6.14      Figur 6.15

Pant ved utlån til foretak

Ved utlån til foretak er pant i næringseiendommer svært utbredt, i tillegg til pant i varelagre og annen realkapital. Næringseiendommer er en mindre homogen masse enn boliger, og er dermed et mindre likvid panteobjekt enn boliger. Dette medfører at det er vanskelig å vurdere verdiutviklingen på næringseiendommer samlet sett. Utviklingen i leiepriser på kontorlokaler kan likevel gi en viss pekepinn.
   De siste årene har leieprisene på kontorlokaler i de store byene i hovedsak vært stabile, jf. figur 6.16. I Oslo er det prisene på nyere bygg i sentrum og prestisjebygg som har trukket noe oppover, mens de andre segmentene har ligget stabilt. I første kvartal 2000 har det vært en svak prisøkning i alle segmenter i Oslo, noe som representerer et brudd med de siste årenes utvikling.
   Fra næringen pekes det på at inntreden av "nye" aktører med større betalingsvillighet og kort tidshorisont, særlig IT-næringen, på leiemarkedet i Oslo stiller større krav til fleksibilitet i leieforholdet, noe som kan påvirke utleierne til å inngå kortere leiekontrakter. Dette vil kunne føre til høyere priser, spesielt for de beste kontorlokalene, men også mer usikkerhet om fremtidig inntjening for utleierne.
   Flere aktører i markedet forventer en svak økning i prisene fremover, blant annet som følge av liten ledighet i markedet og så godt som ingen spekulasjonsbygging. De ser imidlertid for seg at prisene i de lavere segmentene kan synke noe. På noe lengre sikt ventes det fallende priser som følge av økt tilbud av næringsbygg de kommende årene, samtidig som det ventes en stabil etterspørsel.

Figur 6.16

Økt kredittrisiko i enkelte næringer

Eiendomsforetakenes langsiktige gjeld er i hovedsak tatt opp i norske banker. Bankene er derfor i betydelig grad påvirket av utviklingen i denne næringen. Tabell 6.4 viser at mer enn 40 prosent av bankenes langsiktige utlån til foretakssektoren ved utgangen av 1999 var til eiendomsnæringen. Foretakene i næringen sjøfart/rørtransport er i stor grad finansiert av utenlandske finansinstitusjoner og obligasjonsgjeld. Så selv om de står for en stor andel av den langsiktige gjelden i foretakssektoren, utgjør de bare en forholdsvis liten andel av de norske bankenes utlån.
   I forrige rapport pekte vi på at kredittrisikoen i deler av foretakssektoren trolig økte i 1998, jf. Penger og Kreditt 1999/4.¹² Utviklingen var spesielt negativ i næringene eiendomsdrift (det vil si salg og utleie av egen fast eiendom) og sjøfart/rørtransport. Tabell 6.5 viser at den langsiktige gjelden i de mest risikoutsatte foretakene i eiendomsnæringen økte kraftig i løpet av 1998 (tall for risikoutviklingen i 1999 foreligger ikke ennå). Bankene økte likevel sine utlån til denne næringen gjennom 1999. Det var en tilsvarende utvikling i sjøfart-/ rørtransportnæringen og andre næringer (hovedsakelig primærnæringen, bygg og anlegg, samt kraft og vannforsyning).
   Selv om vi kan anta at en stor andel av de nye utlånene til eiendomsnæringen er gitt til foretak med lav risiko, har bankenes samlede kredittrisiko overfor denne næringen trolig økt. Utlånene til eiendomsnæringen utgjør allerede en meget stor andel av bankenes samlede utlån. Det har tidligere vist seg at endringer kan inntreffe raskt innenfor eiendomsnæringen. Dersom det skjer en kraftig negativ utvikling i næringen, vil bankene kunne bli hardt rammet. For stor eksponering overfor denne næringen kan derfor innebære en betydelig risiko.
   Økningen i kredittrisikoen har foreløpig ikke gitt store utslag i netto misligholdte lån (det vil si brutto misligholdte lån fratrukket spesifiserte tapsavsetninger), jf. figur 6.17. Forretningsbankenes netto misligholdte lån økte fra 5,9 til 6,1 milliarder kroner i løpet av 1999, mens sparebankenes netto misligholdte lån økte fra 3,3 til 3,6 milliarder kroner. For bankene samlet sett økte de misligholdte lånene fra 9,2 til 9,7 milliarder kroner.

Tabell 6.4      Tabell 6.5      Figur 6.17

¹² Se egen omtale i Finansielt utsyn 2. halvår 1999 og artikkelen "Kredittrisiko knyttet til foretakssektoren", begge i Penger og Kreditt 1999/4.

Utsiktene for foretakene framover

Den høye gjeldsbelastningen innebærer at foretakene finansielt står svakere rustet overfor eventuelle kraftige forstyrrelser som kan inntreffe, enten i form av svakere etterspørsel eller renteøkninger. En slik situasjon kan føre til at et økende antall foretak vil få problemer med å betjene renter og avdrag på gjelden i årene framover.
   På den annen side legger vi til grunn en bedre utvikling i norsk økonomi enn tidligere anslått. Vi har noe høyere anslag for samlet etterspørsel og produksjon i år og neste år. Husholdningenes konsum har tatt seg opp, og vekstutsiktene hos våre handelspartnere er bedret. Dette innebærer at sannsynligheten for at foretakene som helhet skal komme opp i betydelige finansielle problemer trolig er redusert i forhold til for et halvt år siden.
   Samlet sett mener vi likevel at kredittrisikoen i deler av foretakssektoren fortsatt er høy som følge av det høye gjeldsopptaket de siste årene.
   Det at bankene økte sine langsiktige utlån til foretakssektoren betydelig i 1999 trenger ikke å være urovekkende i seg selv. Det som kan gi grunn til en viss bekymring, er at størsteparten av de nye utlånene har gått til de næringene som har et stort innslag av svært risikoutsatte foretak, og til de næringene som bankene allerede er mest eksponert overfor.
   Som nevnt er bankene svært avhengige av utviklingen i eiendomsnæringen. En reduksjon i aktivitetsnivået og et betydelig fall i prisene kan skape problemer for bankene. Det er imidlertid lite som tyder på at en slik utvikling i eiendomsmarkedet de nærmeste årene.
   Det kan være flere årsaker til at økningen i kredittrisiko i deler av foretakssektoren ikke har gitt seg utslag i en mer markert økning i misligholdte lån. For det første kan det ta noe tid før en økning i kredittrisikoen slår ut i mislighold. For det andre kan en bedrift med inntjeningsproblemer unngå å komme i en misligholdssituasjon ved at eierne skyter inn ny egenkapital. For det tredje er det vanligvis lettere å forhandle seg fram til betalingsutsettelser og refinansiering i oppgangstider enn i nedgangstider.

© 2000 Norges Bank webmaster@norges-bank.no