Usikkerheten i produksjonsgapet
Utdyping
Produksjonsgapet representerer en oppsummering og tallfesting av ressursknappheten i økonomien. Perioder med et positivt produksjonsgap omtales normalt som høykonjunktur, mens perioder med negativt produksjonsgap indikerer lavkonjunktur. Mer teknisk kan produksjonsgapet beskrives som hvor mye den faktiske produksjonen i økonomien avviker i prosent fra det potensielle produksjonsnivået. Den potensielle produksjonen er vanligvis definert som det nivået på produksjonen som er forenlig med stabil inflasjon over tid.
Produksjonsgapet er ikke observerbart og må anslås. Det er stor grad av usikkerhet i anslagene, ikke bare for framtidig produksjonsgap, men også for produksjonsgapet i dag.
Ulike beregningsmetoder kan gi ulike anslag på produksjonsgapet, se for eksempel Bjørnland et al. (2004).1 Hver metode har sine styrker og svakheter, og det er ikke opplagt hvilken av metodene som gir det beste uttrykket for ressursknappheten.2
I tillegg til metodeusikkerhet, er anslag på produksjonsgapet usikkert på grunn av usikre data. Nasjonalregnskapstall blir revidert, ofte betydelig, og av og til etter flere år. Normalt publiseres tallene første gang etter to til tre måneder. Usikkerheten kan reduseres ved å ta hensyn til utviklingen i andre data og indikatorer som er høyt korrelert med konjunkturutviklingen, og som ikke blir revidert mye i ettertid.3 Eksempler på slik informasjon er Norges Banks regionale nettverk, SSBs konjunkturbarometer, tall fra arbeidsmarkedet og pris- og lønnsutviklingen.
Usikkerheten om nåsituasjonen kan illustreres ved å sammenlikne de anslagene OECD nå gir på historiske produksjonsgap for Norge med anslagene gitt på de aktuelle tidspunktene (sanntid), se figur 1. Vi ser at det er store og vedvarende forskjeller i anslagene, noe som indikerer at det kan gjøres feil over relativt lang tid når det gjelder graden av press i økonomien. Slike vedvarende over- eller undervurderinger av presset er i tråd med funn for USA, se Orphanides (2003).4
Figur 1
Norges Banks anslag på produksjonsgapet baserer seg på en vurdering av drivkreftene i økonomien, ulike metoder for beregning av produksjonsgapet og på informasjon fra andre indikatorer. I sammenveiingen utøves det skjønn. Norges Banks anslag på produksjonsgapet er dermed basert på bruk av flere metoder og et bredt informasjonstilfang. Det bidrar til å redusere usikkerheten i anslagene. Tabell 1 viser hvordan Norges Banks anslag på produksjonsgapet har endret seg over tid. Anslagene for årene 2002-2005 har endret seg litt med tiden, men det er en tendens til at anslagene stabiliseres. For disse årene har heller ikke oppdaterte anslag endret fortegnet på produksjonsgapet for et bestemt år.
Tabell 1
Figur 2a viser usikkerheten i anslagene for produksjonsgapet fremover, slik vi hittil har presentert usikkerheten i fremskrivningene. Sannsynlighetsbåndet rundt prognosene illustrerer den usikkerheten om fremtiden vi normalt står overfor med utgangspunkt i erfaringene de siste årene, og er beregnet innenfor rammen av en liten makroøkonomisk modell, se utdyping i Inflasjonsrapport 3/05. I disse beregningene er det ikke tatt hensyn til usikkerhet om dagens produksjonsgap. Figur 2b viser usikkerheten i produksjonsgapet når vi også prøver å ta hensyn til usikkerhet om nåsituasjonen og det historiske produksjonsgapet. Basert blant annet på endringene i Norges Banks egne anslag, har vi skjønnsmessig lagt til grunn at usikkerheten om produksjonsgapet i dag har standardavvik på rundt 1 prosentenhet. Historiske produksjonsgap har trolig et noe mindre standardavvik, fordi det over tid blir klarere hva som var endringer i produksjonspotensialet og hva som var midlertidige forstyrrelser til produksjonen. Usikkerheten er derfor avtakende bakover i tid. Usikkerheten er større for fremtidige produksjonsgap som følge av usikkerhet om den fremtidige økonomiske utviklingen.
Figur 2a Figur 2b
1 Se Bjørnland, Brubakk og Jore (2004): “Produksjonsgapet i Norge – en sammenligning av metoder”, Penger og Kreditt 4/2004, Norges Bank.
2 En svakhet ved flere av metodene som normalt brukes til å anslå produksjonsgapet, er at de ikke skiller mellom ulike typer forstyrrelser. Mens mange metoder tar utgangspunkt i at potensiell produksjon er en slags trend i den faktiske produksjonen, refererer nyere litteratur om pengepolitikk ofte til et mer teoretisk mål på potensiell produksjon, nemlig det nivået produksjonen ville hatt dersom alle priser og lønninger var helt fleksible. Å anslå produksjonsgapet basert på denne tolkningen er krevende, og forutsetter at en er i stand til både å identifisere de ulike forstyrrelsene som har påvirket økonomien og anslå hvordan disse ville ha påvirket en hypotetisk økonomi uten lønns- eller prisstivheter. Den teoretiske tolkningen av produksjonsgapet viser at visse typer forstyrrelser som gir økt produksjon, som for eksempel en varig forbedring i produktiviteten, skal slå fullt ut i økonomiens produksjonspotensial. Det vil ikke påvirke produksjonsgapet. Norges Bank arbeider med å utvikle en modell med fleksible priser og lønninger for å kunne anslå produksjonsgapet basert på denne teoretiske tolkningen.
3 Se Olsen, Qvigstad og Røisland (2003): “Monetary Policy in Real Time: The role of simple rules”, BIS papers no. 19/2003.
4 Orphanides, A (2003): “The quest for Prosperity without Inflation”, Journal of Monetary Economics, 50(3), April 2003, 633-663.