Rektors blogg:

Det virker på meg som om formidlingen ikke er i et godt parløp med fri tilgang til forskningsartikler og bøker til dem som har betalt for dem og dem som trenger dem. Mens vi har hatt opplysningstjeneste og kommunikasjonsavdelinger med ansatte over hele universitetet så har open access arbeidet gått for lut og kaldt vann.

Er det viktigst for norske forskere å være linselus på Dagsrevyen eller er det viktigst å delta i kunnskapsproduksjon som inkluderer mannen i gata? Mens UiO knapt har noen artikler i sitt institusjonelle arkiv så har MIT og Harvard fått ut hundrevis tusen. I 2009 så var hele 33 prosent av alle vitenskapelige artikler på MIT open access! De norske universitetenes satsing over flere år på Store Norske Leksikon har vært politisk gangbart blant konservative norske professorer siden dette følger kringkastingsmodellen fra en ekspert til de mange "uopplyste". Wikipedia sin likemann-til-likemann (peer-to-peer) blir anbefalt av American Psychological Association fordi det er der folk går for å lære mere om f.eks. depresjon, mens i Norge så foretrekker man altså "mere kvalitetssikring" i form av det tradisjonelle Store Norske Leksikon.

Med 630 000 nedlastinger fra kun MIT med nøyaktig statistikk over nedlasting per land, og med nesten alle verdenshjørner dekket så kan man snakke om at forskerne bidrar til "informert og kritisk refleksjon".
http://web.mit.edu/newsoffice/2012/the-worldwide-impact-of-open-access-t...

Disse tallene fra Harvard sin open access nedlasting viser at 2/3 av nedlastingene var fra utenfor USA og 1/3 var fra utviklingsland.
http://osc.hul.harvard.edu/sites/default/files/africa_DASH_final.pdf

Harvard, MIT, Stanford og de fleste andre eliteuniversiteter sørger ikke bare for å tilgjengeliggjøre forskningen og delta i "commons based peer production" i global målestokk. De sørger for å tilgjengeliggjøre kursene sine gratis til hvem som ønsker det. Coursera som MIT og Harvard også er med på økte studentdeltagelsen fra 300 000 studenter på 38 kurs, til 2.4 millioner studenter på 214 kurs bare siden mai 2012. Det skjer noe positivt på UiO også, men skal man måle seg med internasjonale toppuniversiteter så må man sammenligne innimellom.
http://www.nytimes.com/2013/01/27/opinion/sunday/friedman-revolution-hit...

Akkurat nå for tiden så foregår det etter mitt inntrykk en rask utvikling av kvalitetskontrollmekanismer for forskning, dyp-lærings-programvare, samtidig med at torrent-teknologien blir utviklet i stort tempo for vitenskapelig distribusjon (men også innen underholdning, Spotify f.eks.). I løpet av våren så skyter Google opp 12 satellitter (de første av 90) som skal få 3 milliarder flere bruker på raskt og høykapasitets internett i løpet av kort tid.

Det er flott med forskningsformidling, og det er mange måter å gjøre det på, men så langt så mistenker jeg at denne formidlingen av en eller annen grunn har kommet _istedenfor_ og ikke som et tilskudd til kunnskapsproduksjon _og_ kunnskapsdistribusjon. Er open access bøygen?

Jeg har selv deltatt i diskusjoner i kommentarfeltene, og mitt inntrykk er at skal man komme noe sted så må man ha tilgang til kildene gratis og lett tilgjengelig for alle i debatten. Det å lenke til en overfladisk artikkel fra en "kringkastings-ekspert" fra UiO eller til noen ikke-etterprøvbare klima-artikler til 56 USD skaper bare mere mistenksomhet og gjør det omvendte kjøleskapet bare enda varmere for dem som sitter inni det. Å kjøre på med mere formidling uten å åpne opp for forskningsmaterialet skaper bare inntrykk av at universitetet benytter seg av hersketeknikker og PR-strategier (noe som folk er veldig vandt med nå tildags).

Bra at dere ikke ser på tradisjonell formidling som noe som skal komme i stedet for open access.

Du skriver slik jeg forstår det at det er opp til den enkelte forsker å publisere open access. Men er ikke det å ikke publisere open access nesten som å publisere på steintavler og dermed ikke tilfredsstiller vitenskapelige krav til publisering anno 2013? Da driver man mere med forfattervirksomhet enn med vitenskap spør du meg, fordi vitenskap dreier seg om å delta i the "republic of science". Men det er kanskje drømmen om forfatterskapet som betyr mest?

Jeg mener man ikke kan drive med vitenskap og ikke drive med vitenskap samtidig. Et eksempel: The American Psychological Association har femti tidsskrifter som har som krav at alle artikler basert på datamateriale skal dokumenteres på forespørsel. Når forespørsel til forfattere blir sendt (141 forespørslser) så gir 73 prosent av forskerne blaffen i henvendelsen om dokumentasjon for påstandene de kommer med i artiklene. Man ser det samme i klimavitenskap og mange andre steder. Ønsker man å ha det slik?

Jeg mener at når universiteter ikke stiller strenge nok vitenskapelige krav til aktivitetene som foregår der, men heller perverterer til varmestuer, kranglestuer, pissekonkurranser, forfatterskoler, leke butikk, PR-byråer, og skrive stadig mere livsfjerne men "publiseringsbare" artikler, byråkratier med eget liv etc. etc. så ødelegger man begrunnelsene for offentlig finansiering av dette som går for å være et fellesgode. Det er nok heller ikke mange private donorer som vil donere penger til universiteter noe som de ikke forbinder med kompromissløs vitenskap. Jeg har lest at det er overskudd på formuer som ønskes testamentert bort til gode formål, men underskudd på gode formål.

Det er så mye viktig som bør gjøres, og universitetene har fått tilliten fram samfunnet (og professortitlene, lønningene og privilegiene) til å bidra på sin måte. Ex phil og de vitenskapelige mertonianske normene for bør løftes ut av skyggen og heller satt i sentrum for universitetets aktiviteter.

Kjære Pål

Må nok svare enkelt og greit her: Det som menes er det som står skrevet -  den ansatte har enerett på valg av kanal for publisering av vitenskapelig arbeid.
 

Hei, ville bare legge ved noe fersk dokumentasjon om hvordan opphavsrett kolliderer med vitenskap og som jeg mener også gjelder Universitetet i Oslo sin opphavsrettspolitikk. Som det framgår av oppsummeringen så mener artikkelforfatterne at det må kraftig lut til.

"The authors then reconsider the role of publishers and ask whether, from a cost-benefit perspective, it should be significantly modified or abandoned altogether. Finally, the authors examine alternative strategies that the scientific community itself could embrace in a concerted effort to manage its own upstream knowledge assets in ways that might avoid, or at least attenuate, the obstacles to digitally empowered scientific research currently flowing from a flawed intellectual property regime."

"When Copyright Law and Science Collide: Empowering Digitally Integrated Research Methods on a Global Scale"
Jerome H. Reichman, Duke Law SchoolFollow
Ruth L. Okediji
http://scholarship.law.duke.edu/faculty_scholarship/2675/