Finansiell stabilitet 1/2001

Utskrift

4 Oppgjørsrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2001

4.1 Risikoen i betalingsoppgjørene i NBO
4.2 Tilsyn med betalingssystemene

Bankene formidler daglig betalinger for flere hundre milliarder kroner mellom bankenes kunder og mellom finansinstitusjonene som oppgjør for varer og tjenester og ulike kapitaltransaksjoner. Hovedtyngden av norske banker gjør opp posisjonene som oppstår fra disse transaksjonene i Norges Bank. Norges Bank er gjennom Norges Banks oppgjørssystem (NBO) den øverste norske oppgjørsbanken, med en daglig omsetning over bankenes konti i NBO som stort sett varierer mellom 100 og 200 milliarderkroner, jf. figur 4.1.

Figur 4.1

4.1 Risikoen i betalingsoppgjørene i NBO

Bankene som deltar i oppgjørene, kan bli eksponert for likviditets- og kredittrisiko. Slik risiko er knyttet til om andre deltakere ikke kan gjøre opp for seg slik at et betalingsoppgjør blir utsatt eller avvist. Kredittrisikoen er sterkt redusert som følge av at bankene i fjor gikk over til kreditering av kunder etter å ha mottatt midler fra andre banker i NICS-masseoppgjøret. Det meste av den gjenværende kredittrisikoen ved deltakelse i betalingsformidlingen vil bli fjernet når bankene går over til tilsvarende krediteringsrutiner også for større betalinger. Dette betyr at likviditetsrisiko står tilbake som den sentrale risikotypen.

Likviditetsrisikoen i betalingsoppgjørene i NBO

Dersom en bank har store eksponeringer mot andre banker, kan en forsinkelse eller et bortfall av et oppgjør påføre banken en likviditetssvikt som hindrer den i å innfri egne forpliktelser. På denne måten kan likviditetsproblemer spre seg gjennom betalingssystemet og i verste fall true den finansielle stabiliteten.

Norges Bank har analysert oppgjørsdata fra en periode på 10 virkedager i 2000, der det ses på likviditetssvikten hvis én motpart skulle feile.⁶ Den potensielle likviditetssvikten er sammenholdt med bankenes disponible beløp i NBO for å kunne si om det er sannsynlig at bortfallet av innbetalingen ville ha utgjort et problem. Gjennomgangen tyder på at bankene sjelden har store eksponeringer mot flere motparter i samme avregning eller store eksponeringer mot samme motpart i flere avregninger.

Daglig bruttoomsetning i NICS-masseavregningen er i gjennomsnitt på om lag 20 milliarder kroner. Likviditetsrisikoen er først og fremst knyttet til at en masseavregning kan bli avvist. Dette kanskje fordi en bank ikke klarer å skaffe dekning for sin posisjon innen et gitt tidspunkt, eller fordi en bank er insolvent. Ved en avvisning vil transaksjonene til og fra en slik bank bli tatt ut av avregningen, og avregningsresultatet vil bli beregnet på nytt. Likviditetssvikten til de andre bankene vil tilsvare den bilaterale nettokreditten overfor problembanken. Analysen viser at eksponeringene er små, jf. figur 4.2. For eksempel er 98,9 prosent av de bilaterale nettokredittene i masseavregningen på under 10 prosent av bankens disponible beløp i NBO ved dagens start. Ingen banker hadde bilaterale nettokreditter som oversteg 32 prosent av disponibelt beløp.

Daglig bruttoomsetning i NICS-SWIFT-nettoavregningen er i gjennomsnitt på omlag 17 milliarder kroner. Likviditetsrisikoen er knyttet til at en av deltakerne i avregningen kan bli illikvid eller insolvent. Er en bank illikvid, vil avregningen i første omgang bli utsatt. Klarer ikke banken å skaffe seg dekning i løpet av 55 minutter, vil avregningen bli nøstet opp og alle transaksjonene i den, også de fra banken uten dekning, vil bli sendt brutto til oppgjør i NBO. Den illikvide banken kan ha dekning for enkelte transaksjoner. Hvilke transaksjoner som i så tilfelle vil bli gjort opp, er usikkert. I verste fall kan derfor en mottakende bank bli påført en likviditetssvikt som tilsvarer hele den bilaterale bruttokreditten mot den illikvide banken. Analysene viser også her generelt små eksponeringer, jf. figur 4.2. Omlag 87,5 prosent av posisjonene utgjorde mindre enn 10 prosent av kreditbankens disponible beløp i NBO, mens høyeste bruttokreditt var55 prosent av disponibelt beløp.Blir en bank insolvent, vil transaksjonene til og fra banken bli tatt ut av en eventuell avregning som ikke er gjort opp i NBO. Bankene som er i kredit overfor den insolvente banken, vil få en likviditetssvikt som tilsvarer den bilaterale nettokreditten overfor denne banken. Analysene viser at 98,6 prosent av de bilaterale nettokredittene utgjorde mindre enn 10 prosent av disponibelt beløp, og at høyeste eksponering var på 32 prosent av disponibelt beløp.

Likviditetsrisikoen i bruttooppgjøret ( RTGS) er knyttet til at enkelte banker kan mangle dekning for utgående transaksjoner, slik at de blir liggende i kø. Dette forsinker andre bankers innganger og kan hindre dem i å innfri egne forpliktelser. Hittil har ikke køer vært et problem i NBO. Det kan pekes på tre grunner til at dette har vært unngått. For det første tilbyr Norges Bank likviditet gjennom dagen som bare er begrenset av de sikkerheter bankene har stilt. For det andre har bankene koordinert utvekslingen av bruttotransaksjoner. Dette reduserer risikoen for at en bank skaper likviditetsproblemer for andre banker ved å holde på sine egne transaksjonertil dagens slutt.For det tredje er det bygd inn en «vranglåsfunksjon» i NBO som automatisk beregner posisjonene i bankenes køer mot hverandre. Er det dekning for nettoposisjonen for flere av transaksjonene som er i kø, tas disse til samlet oppgjør. Dette reduserer forsinkelsen av inngående transaksjoner.

Erfaringene fra NBO så langt viser at risikoen for en avvisning er liten både for NICS-SWIFT- og NICS-masseavregningen. Analysene Norges Bank har foretatt viser dessuten at bankenes likviditetssvikt ved en eventuell avvisning vil være begrenset. For bruttooppgjøret er eksponeringene ikke kartlagt på tilsvarende måte, men erfaringene er gode også for dette oppgjøret. Videre åpner lovforslaget om verdipapirregistre (jf. NOU 2000:10 Lov om registrering av finansielle instrumenter) for realtidspant, noe som vil gjøre det mulig for bankene å øke låneadgangen i løpet av dagen. Dette vil redusere risikoen for at et oppgjør blir avvist fordi en bank er illikvid.

Beregningene indikerer altså at i perioder med normale markedsforhold og under forutsetning av at bankene sørger for å omfordele tilgjengelig likviditet vil risikoen i betalingssystemet være begrenset.

Figur 4.2

4.2 Tilsyn med betalingssystemene

Internasjonalt har det gjennom flere år vært arbeidet med å utforme standarder for å begrense risikoen i betalingssystemene og slik bidra til å sikre finansiell stabilitet. I tråd med dette vedtok Stortinget i 1999 lov om betalingssystemer mv. som stiller krav til organiseringen av betalingssystemene i Norge, og som underlegger systemene konsesjon og tilsyn. Loven skal utfylle og ikke erstatte næringens selvregulering, og gir grunnlag for å pålegge krav til organisering og avtaleverk dersom systemene ikke er organisert på en måte som sikrer den finansielle stabiliteten. Loven la konsesjonsansvaret for interbanksystemene til Norges Bank, mens forhold som sikkerhet, effektivitet og samordning i de delene av betalingssystemet som direkte berører kundene, er Kredittilsynets ansvar.

Norwegian Interbank Clearing System (NICS) er kjernen i bankenes systemer for avregning og oppgjør. Daglig behandles 150 til 200 milliarder kroner i NICS før posisjonene bankene imellom sendes til endelig oppgjør over bankenes konti i NBO. Utover dette foretar Gjensidige Nor Sparebank (GNS) avregning og oppgjør av transaksjoner for omtrent 90 norske sparebanker. Norges Bank fant at begge systemene har så stor betydning for finansiell stabilitet at de må underlegges konsesjonsplikt. Gjennomgangen av systemenes organisering og deres rutiner for håndtering av risiko konkluderte med at systemenes utforming tilfredsstiller lovens krav, og konsesjon ble derfor innvilget.

Norges Bank kan gjøre unntak fra konsesjonskravet for systemer som antas å ikke ha betydning for den finansielle stabiliteten, og har gitt slikt unntak for endel mindre oppgjørssystemer drevet av henholdsvis Swedbank Oslo, SpareBank1 Midt-Norge og SpareBank1 Vest, samt til det tilhørende avregningssystemet drevet av Fellesdata. Figur 4.3 illustrerer omfanget av de ulike systemene.

Loven åpner for at deltakerne i godkjente systemer kan etablere rettsvern for sine avregnings- og/eller oppgjørsavtaler. Et slikt rettsvern medfører at et konkursbo ikke kan hindre at systemet gjør opp transaksjonene fra en insolvent bank, såfremt transaksjonene er lagt inn i systemet før det er fattet vedtak om offentlig administrasjon. Slike avtaler reduserer potensielle tap ved insolvens hos en deltakerbank. Rettsvern forutsetter at Norges Bank har meldt systemet til ESA (EFTAs overvåkningsorgan), og dette vil skje så snart de nødvendige avtaler mellom de deltakende bankene er inngått.

Figur 4.3

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no