Finansiell stabilitet 1/2001

Utskrift

5 Likviditetsrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2001

Fortsatt økende behov for finansiering fra penge- og kapitalmarkedene

Bankenes utlån til publikum har i flere år økt sterkere enn kundeinnskuddene, jf. figur 5.1. For å finansiere utlånsveksten har bankene lånt i penge- og kapitalmarkedene. Utlån til publikum er normalt langsiktig. Gjenstående løpetid på finansieringen i penge- og kapitalmarkedene har derfor betydning for likviditetsrisikoen. Spesielt kan kortsiktig gjeld fra utlandet være flyktig, og derigjennom representere et risikomoment.

Det siste halve året har bankenes finansieringsbehov i penge- og kapitalmarkedene økt med omlag 20 milliarder kroner. Virkningen på likviditetsrisikoen av denne utviklingen er usikker fordi det økte finansieringsbehovet for bankene i hovedsak er langsiktig finansiert. Obligasjonsgjelden har det siste halve året økt med drøyt 26 milliarder kroner, mens kortsiktig gjeld i form av sertifikatgjeld og innskudd og lån fra andre finansinstitusjoner er redusert med knapt 3 milliarder kroner. Det har samtidig vært en markert forskyvning i bankenes kortsiktige gjeld fra utenlandske til innenlandske motparter. Kortsiktig gjeld overfor utenlandske motparterer redusert med omlag 13 milliarder kroner, jf. figur 5.1.

Figur 5.1

Relativt høy likviditetsrisiko i små og mellomstore banker

De tre største bankene har det siste halve året redusert sin kortsiktige gjeld noe og økt sine likvide fordringer svakt målt i prosent av forvaltningskapitalen, jf. figur 5.2. Andelen av brutto utlån som er finansiert fra utenlandske kilder har økt, men med en forskyvning mot økt andel obligasjonsgjeld, jf. figur 5.3.

I små og mellomstore banker har det vært en kraftig økning i den kortsiktige gjelden etter 1995, jf. figur 5.4. Økningen har hovedsakelig kommet i form av låneopptak i det innenlandske sertifikatmarkedet. Det har samtidig skjedd en markert vridning mot økt andel innskudd fra utenlandske fremfor norske finansinstitusjoner. De likvide fordringene har i samme periode holdt seg på et lavt nivå og vært fallende. Utviklingen etter 1995 har dermed ført til at likviditetsrisikoen for små og mellomstore banker vurderes som relativt høy. Siden september i fjor har det imidlertid vært en viss reversering av utviklingen ved at den kortsiktige gjelden har falt noe sterkere enn de likvide fordringene. Den kortsiktige utenlandsgjelden har i tillegg falt markert målt i prosent av brutto utlån, jf. figur 5.5.

Figur 5.2     Figur 5.3     Figur 5.4     Figur 5.5

Kostnadene er viktig for løpetiden

Bankene vurderer både likviditetsrisiko og finansieringskostnader i sin tilpasning i penge- og kapitalmarkedene.

Likviditetsrisikoen kan reduseres ved å fordele innlåningen på flere ulike motparter og til varierende løpetider. Ved å fordele på
ulike motparter blir konsekvensene mindre dersom en bank får problemer med (re-)finansiering fra én motpart. Med et bredt kontaktnett kan dessuten banken lettere oppnå finansiering fra andre motparter. Dette er imidlertid ingen garanti mot likviditetsproblemer ved en internasjonal finansiell krise eller generell tillitssvikt til norske banker. Bankene har interne minstekrav til langsiktig finansiering for å holde refinansieringsbehovet på kort sikt på et ønsket nivå.

Bankene vil normalt veie hensynet til diversifisering og likviditetsrisiko opp mot ønsket om å begrense finansieringskostnadene. De senere årene har eksempelvis små og mellomstore banker økt sin kortsiktige eksponering markert i det innenlandske sertifikatmarkedet og overfor enkelte utenlandske banker på grunn av forholdsvis gunstige vilkår. Forskjeller i finansieringskostnader påvirker også valget mellom kortsiktig og langsiktig finansiering. Rentedifferansen og andelen finansiering i obligasjonsmarkedene har beveget seg i samme retning de senere årene, jf. figur 5.6.⁷ Det siste året har det vært en økning i rentedifferansen og en økende andel obligasjonsfinansiering.

Små og mellomstore banker har ikke i samme grad som de tre største bankene tilpasset finansieringsstrukturen etter endringer i rentedifferansen. Dette kan skyldes at de har hatt mindre handlefrihet til å utnytte renteforskjeller. Eksempelvis har få av disse bankene en internasjonal rating, noe som er nødvendig for å låne i det internasjonale obligasjonsmarkedet. I tillegg kan store engangskostnader ved å opprette et internasjonalt låneprogram i realiteten ha forhindret dem fra å gjøre dette. Denne situasjonen er i ferd med å endres. Fire banker i SpareBank1 Gruppen AS har eksempelvis opprettet et felles låneprogram for å hente inn kapital fra det internasjonale obligasjonsmarkedet. Disse bankene fikk ifjor en rating fra Moody’s på sin langsiktige gjeld på A3. Til sammenligning har de tre største norske bankene en langsiktig rating på A1fra Moody’s, mens ratingen i de største nordiske bankene er enda sterkere.

Figur 5.6

Likviditetsrisikoen fremover

Vi har i tidligere utgaver av Finansiell stabilitet argumentert for at bankenes finansieringsbehov i penge- og kapitalmarkedene vil øke på grunn av økende konkurranse om sparemidler fra verdipapirfond og forsikringsordninger. Utviklingen det siste halve året bekrefter dette, til tross for at aksjekursene har falt og vært svært labile.

Endringer i finansieringsstrukturen det siste halve året mot en større andel langsiktig finansiering i form av obligasjoner og en viss reduksjon i den kortsiktige utenlandsgjelden, har bidratt til at likviditetsrisikoen vurderes som noe redusert. Mange norske banker har fremdeles noe lavere rating på sin langsiktige gjeld enn andre større nordiske banker. Eventuelle forbedringer i ratingen vil isolert sett redusere kostnadene ved langsiktig finansiering, øke langsiktig opplåning, og derigjennom redusere likviditetsrisikoen.

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no