Finansiell stabilitet 1/2001

Utskrift

6 Kredittrisiko

Norges Bank: Finansiell stabilitet 1/2001

6.1 Kredittutvikling
6.2 Kredittrisiko knyttet til husholdningene
6.3 Kredittrisiko knyttet til foretakene

6.1 Kredittutvikling

Den samlede kredittveksten til publikum (K3) har avtatt noe de siste månedene, men er fortsatt nesten like høy som i perioden fra høsten 1997 og fram til våren 1999, jf. figur 6.1. Da var det høy vekst i kreditt fra utlandet som trakk opp veksten i samlet kreditt. Dette skyldtes dels den høye investeringsaktiviteten i foretak knyttet til oljevirksomheten, og dels Fastlands-Norges låneopptak i utlandet. Kredittveksten til foretak knyttet til oljevirksomheten ble kraftig redusert fra begynnelsen av 1999 og har vært negativ siden april 2000, jf. figur 6.2. Veksten i kreditt fra utlandet har likevel tiltatt igjen siden mai 2000, men nå er det fastlandsøkonomien som står for låneopptaket. Økt rentedifferanse mellom pengemarkedsrentene i Norge og i euroområdet bidrar til å øke fastlandsforetakenes, og til dels husholdningenes, kredittopptak fra utenlandske kilder.

Samtidig er kredittveksten fra innenlandske kilder sterk. Kredittveksten fra innenlandske kilder til publikum (K2) har steget jevnt i lang tid, og har ligget over 10 prosent siden april 2000. Ved utgangen av februar var den samlede kredittveksten til Fastlands-Norge på hele 14,8 prosent, jf. figur 6.2. Dette er betydelig over veksttakten i nominelt BNP for Fastlands-Norge.

Bankenes utlånsvekst har vært markert høyere enn den samlede kredittveksten fra innenlandske kilder siden desember 1999. Tolvmånedersveksten i bankenes utlån har falt fire måneder på rad, fra et toppnivå på 15,6 prosent i november i fjor til 13,3 prosent ved utgangen av mars i år. Utviklingen skyldes nesten utelukkende et kraftig fall i bankenes utlån i desember, og en svak månedsvekst i januar. Fra og med februar har bankenes utlån igjen tiltatt. Sterk vekst i obligasjons- og sertifikatgjeld har bidratt til at den innenlandske kredittveksten har holdt seg oppe.

Figur 6.1    Figur 6.2

6.2 Kredittrisiko knyttet til husholdningene

Økende gjeldsbelastning i husholdningene

Husholdningenes lånegjeld har økt markert siden midten av 1998, samtidig som veksten i disponibel inntekt har avtatt, jf. figur 6.3. Dette har ført til at gjeldsbelastningen - det vil si forholdet mellom lånegjeld og disponibel inntekt - har økt fra rundt 120 prosent i perioden 1995-1999 til i underkant av 130 prosent ved utgangen av 2000, jf. figur 6.4. Tolvmånedersveksten i kreditt til husholdningene har holdt seg høy også inneværende år, og var 10,5 prosent ved utgangen av mars.

Erfaringsmessig er det en nær sammenheng mellom utviklingen i boligpriser og husholdningenes lånegjeld, noe blant annet utviklingen på 1980- og 1990-tallet viser, jf. figur 6.3. Det er flere årsaker til dette, blant annet vil økte boligpriser isolert sett føre til økt lånebehov ettersom kjøper normalt ikke har 100 prosent egenkapital. Den sterke veksten i lånegjelden fra 1999 kan derfor ses i lys av en kraftig vekst i boligprisene og økende boligomsetning.

Utviklingen i formuesverdier og lånegjeld vil over noe tid ikke kunne løsrives fra den generelle realøkonomiske utviklingen. Det er derfor grunn til å vente at veksten i disse størrelsene etter hvert vil bringes ned mot et nivå bestemt av blant annet den nominelle inntektsutviklingen. Dette er lagt til grunn i fremskrivningene i figur 6.4 og 6.5.⁸ I basisalternativet reduseres således tolvmånedersveksten i husholdningenes lånegjeld gradvis fra vel 10 prosent ved utgangen av 2000 til 5 prosent ved utgangen av 2003. Gjeldsbelastningen vil med en slik utvikling øke til knapt 135 prosent

Det økte rentenivået i løpet av 2000 og den sterke veksten i lånegjelden har ført til økt rentebelastning, jf. figur 6.5. Rentebelastningen er definert som husholdningenes brutto renteutgifter (etter skatt) i prosent av kontantinntekt (disponibel inntekt før fratrekk for brutto renteutgifter). Med de forutsetninger som er lagt til grunn i basisalternativet for renteutviklingen og gjeldsveksten vil rentebelastningen øke svakt de kommende årene.

Det er i første rekke en kraftig svekkelse av inntektene eller en kraftig renteøkning som vil kunne føre til at husholdningene får problemer med å betjene gjelden. Konsekvensene av en slik utvikling vil være større jo høyere gjeldsbelastningen er. Som en illustrasjon på hva som skal til for å svekke gjeldsbetjeningsevnen til husholdningene markert, har vi i figurene 6.4 og 6.5 også skissert en alternativ bane. I denne banen opprettholder husholdningene en høy gjeldsvekst gjennom hele 2001. Utviklingen i 2001 etterfølges av en renteøkning på 3 prosentpoeng fra første kvartal 2002 og ut resten av fremskrivningsperioden. Ved en slik alternativ bane vil gjeldsbelastningen øke til omlag 140 prosent. Effekten på rentebelastningen vil bli markert, jf. figur 6.5.

Den alternative banen illustrerer at en fortsatt sterk gjeldsvekst ut året, kombinert med en kraftig renteøkning, kan føre til en rentebelastning for husholdningene som er nesten like tyngende som den var ved inngangen til 1990-årene.

Figur 6.3     Figur 6.4     Figur 6.5

Lånegjelden konsentreres i bankene, med pant i bolig

Økningen i husholdningenes lånegjeld etter 1993 har hovedsakelig skjedd overfor forretnings-og sparebankene, jf. figur 6.6. I tillegg til store strukturendringer etter bankkrisen, er utviklingen i boligmarkedet en viktig årsak til dette. Statlige låneinstitutter, som Husbanken, låner hovedsakelig ut til nye boliger, mens forretnings-og sparebanker i større grad låner ut til kjøp av brukte boliger og til andre formål.

Lån med pant i bolig, målt som andel av husholdningenes samlede lånegjeld, økte fra 64 prosent i 1991 til 82 prosent i 1999. Utviklingen i boligprisene siden 1993 har gjort at bankene har gode sikkerheter, spesielt for tidligere inngåtte lån. En økning i andelen lån med pant i bolig gjør imidlertid bankene mer sårbare overfor et eventuelt fall i boligprisene. Erfaringer både fra Norge og andre land viser at boligprisene kan svinge betydelig.

Tolvmånedersveksten i boligprisene har sunket gjennom andre halvår i 2000 og inn i 2001. Historisk sett har boligprisveksten i landet som helhet og i de største byene beveget seg i samme retning, men med kraftigere svingninger spesielt i Oslo, jf. figur 6.7. For Oslo/Akershus viser de siste boligpristallene fra OBOS at tolvmånedersveksten økte igjen i april 2001. Dette antyder en tilsvarende utvikling også for resten av landet.

Det er store bevegelser i boligprisveksten fra kvartal til kvartal, jf. figur 6.8. Fjoråret var i så måte et år med spesielt volatil prisutvikling. Dette kan være et tegn på at forventninger både skifter fort og spiller en stor rolle for prisutviklingen.

Tilbudet av nye boliger målt ved antall igangsatte boliger, økte med mer enn 15 prosent på landsbasis fra 1999 til 2000.I januar og februar i år økte antall igangsatte boliger med om lag 12 prosent i forholdtil samme periode i fjor.Det økte tilbudet av boliger vil isolert sett bidra til å dempe boligprisveksten. Igangsettingen i 2000 utgjorde imidlertid knapt 2 prosent av eksisterende boligmasse. På kort sikt er derfor forhold på etterspørselssiden bestemmende for prisutviklingen.

Figur 6.6     Figur 6.7     Figur 6.8

Mulig skift i husholdningenes finansielle tilpasning fra 1999

Husholdningene har over en årrekke vært forsiktige i sin finansielle atferd. Til tross for flere år med god økonomisk vekst, har deres samlede sparing holdt seg oppe og gjeldsøkningen har vært moderat. Økningen i lånegjelden som har funnet sted har dessuten i liten utstrekning blitt anvendt til å finansiere forbruk, slik situasjonen var på 1980-tallet. I stedet har lånegjelden i stor grad gått til investeringer.

Foreløpige tall kan tyde på at økningen i lånegjelden fra midten av 1999 i mindre grad enn tidligere på 1990-tallet er avleiret i økte brutto finansinvesteringer, jf. figur 6.9. Beregnet utfra kredittmarkedsstatistikken var netto finansinvesteringene i 2000 drøyt 12 milliarder kroner, mot nærmere 21 milliarder kroner året før. Nasjonalregnskapets anslag for 2000 er vesentlig høyere, om lag 25 milliarder kroner. Erfaringsmessig vil det være revisjoner i begge disse anslagene, og det er derfor fortsatt usikkert hva den faktiske utviklingen har vært.

Husholdningenes netto finansinvesteringer reduseres dersom lånegjelden i større grad anvendes til å kjøpe ny bolig (økte realinvesteringer) eller til forbruk (lavere sparing). Vi kan ha sett en slik utvikling fra 1999. Boliginvesteringene var forholdsvis høye i 2000 og det er ennå usikkert hvor sterk veksten i det private forbruket var. Dersom vi får en tilsvarende utvikling i årene fremover, vil dette bidra til fortsatt lave netto finansinvesteringer. Boliginvesteringer vil imidlertidbidra positivt til husholdningenes samlede formue.

I tillegg til husholdningenes netto finansinvesteringer, vil verdiutviklingen på aksjer, verdipapirfond og obligasjoner ha betydning for netto finansformuen. Verdistigningen har vært betydelig på 1990-tallet. Fall i markedsverdiene i fjerde kvartal 2000 bidro til et fall i netto finansformuen på 26 milliarder kroner. Ved utgangen av fjoråret utgjorde netto finansformuen 64,1 prosent av husholdningenes disponible inntekt.

Figur 6.9

Noe økende kredittrisiko knyttet til husholdningene

Økende gjeld i forhold til disponibel inntekt gjør husholdningene mer sårbare for inntektsbortfall eller økte renter. Husholdningenes finansielle stilling er imidlertid god. Netto finansformuen er på et høyt nivå og gjeldsbelastningen er fortsatt betydelig lavere enn på 1980-tallet. Rentebelastningen er imidlertid økende, og vil kunne bli relativt høy dersom kredittveksten holder seg oppe og rentene øker kraftig. Kredittrisikoen vurderes derfor som økende, men fortsatt som relativt lav. Utviklingen fremover er kritisk avhengig av om kredittveksten til husholdningene opprettholdes eller reduseres.

6.3 Kredittrisiko knyttet til foretakene

Ikke-finansielle foretak hadde samlet sett en ekstraordinær økning i driftsresultatet i 2000. Dette skyldes i all hovedsak økt driftsresultat for oljeselskapene, jf. figur 6.10. Også for fastlandsforetakene var det en positiv utvikling i 2000 med bedret inntjening og lavere lønnskostnader, etter lav og til dels fallende vekst i driftsresultatet de to foregående årene.⁹

Gjeldsveksten i ikke-finansielle foretak som helhet var høy i 2000. Det er imidlertid et betydelig skille mellom foretak innen oljevirksomheten og foretak som hører inn under fastlandsøkonomien. Mens gjeldsveksten i foretakene knyttet til olje og sjøfart har vært negativ det siste halve året, har gjeldsveksten i de ikke-finansielle foretakene knyttet til fastlandsøkonomien ligget på et høyt nivå. Utestående gjeld i fastlandsforetakene var omtrent 16 prosent høyere ved utløpet av 2000 enn et år tidligere.

Rentebærende gjeld sett i forhold til kontantoverskuddet i de ikke-finansielle foretakene samlet (oljevirksomheten og fastlandsforetakene) viste en kraftig nedgang i 2000 etter en tilsvarende kraftig økning i årenefør, jf. figur 6.11. Gjeldsbelastningen målt på denne måten har imidlertid de siste årene blitt stadig mer påvirket av utviklingen i olje-og sjøfartsvirksomheten.I tillegg til kraftige svingninger i gjeldsopptaket for oljeselskapene de siste årene, har oljeselskapenes driftsresultat gått fra omlag 60 milliarder kroner i 1998 til omlag 250 milliarder kroner i 2000. Den tradisjonelle indikatoren for gjeldsbelastning i de ikke-finansielle foretakene har derfor blitt stadig mer følsom overfor endringer i inntjeningen til oljeforetakene. Fastlandsforetakene har på sin side en stabil høy vekst i gjelden og kun svakt forbedret driftsresultat. Utestående gjeld sett i forhold til driftsresultatet i foretakene i
fastlandsøkonomien fortsatte dermed å øke i 2000, jf. figur 6.11. Lån til fastlandsforetakytes i hovedsak av innenlandske finansinstitusjoner, og da særlig banker.

Figur 6.10     Figur 6.11

Økning i antall konkurser, men ikke i mislighold

Antall konkurser økte i 2000 med 10 prosent i forhold til året før, etter flere år med en svakt fallende tendens. Det var i hovedsak mindre foretak, med tilsammen noe over 8000 sysselsatte, som gikk konkurs. Varehandelsektoren har tradisjonelt høyest antall konkurser. Konkursene innen denne sektoren økte i 2000 med 8 prosent og utgjorde 23 prosent av de samlede foretakskonkursene. Konkursene i industrien økte med 15 prosent. Samlet verdi av omsetningen i konkursforetakene økte med 22 prosent fra 1999 til 2000.

Til tross for økningen i antall konkurser har det ikke vært noen klar økning i totale misligholdte lån fra forretnings- og sparebankene til foretakssektoren, jf. figur 6.12. Totale mislighold for foretakene har vært svært lave de tre siste årene, og var ved utgangen av 2000 på 1,4 prosent av brutto utlån.

Figur 6.12

Ny kredittrisikomodell - analyser basert på foretakenes¹⁰ årsregnskaper

Norges Bank har utviklet en ny kvantitativ modell til analyse av kredittrisikoen ved utlån til norske foretak, jf. omtale i egen
ramme. Foretakenes regnskap for 2000 vil ikke være tilgjengelige før til høsten. Analysen som presenteres her bygger derfor på regnskapstall til og med 1999.

Den nye kredittrisikomodellen predikerer individuelle konkurssannsynligheter for ikke-finansielle foretak. Modellen viser at medianforetakets konkursrisiko endret seg lite på 1980-tallet, jf. figur 6.13. Gjennomsnittlig konkursrisiko økte imidlertid betydelig i samme periode.Det skyldes at de mest risikoutsatte foretakene ble stadig svakere og bidro til å trekke gjennomsnittet opp. Dette er illustrert i figuren ved at de svakeste foretakene hadde langt større konkursrisiko i 1990 enn på begynnelsen av 1980-tallet. Risikoen falt kraftig fra 1990 til 1994, mens det var små endringer på siste halvdel av 1990-tallet.

I 1990 hadde 10 prosent av foretakene en estimert konkurssannsynlighet på over 10prosent, jf. figur 6.14. I takt med forbedringen i inntjeningen ble andelen foretak i de mest risikoutsatte gruppene kraftig redusert på første halvdel av 1990-tallet. Det var deretter små endringer fram til 1999, da andelen falt betydelig¹¹.

Modellen kan videre brukes til å si noe om bankenes utlånseksponering, ved å se på størrelsen på gjelden i de mest risikoutsatte foretakene. I 1990 sto foretakene i de tre mest risikoutsatte gruppene for 9 prosent av den langsiktige gjelden i foretakssektoren, jf. figur 6.15. Disse gruppene sto for bare 2 prosentav gjelden i 1999. Nesten 90 prosent av gjelden dette året var i den minst risikoutsatte gruppen.

Ved å multiplisere gjelden til det enkelte foretak med konkurssannsynligheten, får en et estimat på risikovektet gjeld. Risikovektet gjeld kan tolkes som et anslag på forventede utlånstap knyttet til konkurser i fraværav sikkerheter. I figur 6.16 er denne størrelsen summert for alle foretak og vist sammen med total langsiktig gjeld og bokførte utlånstap. Etter en konsolidering på første halvdel av 1990-tallet har det igjen vært en kraftig gjeldsvekst i foretakssektoren. Det skyldes både at eksisterende foretak har tatt opp mer gjeld og at nye foretak har kommet til. Den risikovektede gjelden har økt på siste halvdel av 1990-tallet. Som følge av en generell reduksjon i konkursrisikoen, har den risikovektede gjelden imidlertid ikke økt like mye som den totale gjelden.

Figur 6.13     Figur 6.14     Figur 6.15     Figur 6.16

Sterk korrelasjon mellom næringer

En fornuftig diversifisering av bankenes utlånsporteføljer kan redusere kredittrisikoen betraktelig. Omfanget av reduksjonen er avhengigav korrelasjonenmellomde ulike næringene som er representert i utlånsporteføljen. Risiko knyttet til den generelle konjunkturutviklingen vil likevel gjenstå.

Figur 6.17 og 6.18 viser at den risikovektede gjelden i de fleste hovednæringer i Norge har beveget seg i omtrent samme
takt siden1988. Det indikerer at banker som i hovedsak er eksponert overfor næringslivet i Norge, er sårbare overfor et konjunkturomslag. Det må her påpekes at forholdene kan endre seg. For eksempel kan framvekst av nye næringer og økt globalisering føre til svakere korrelasjon i risikoen mellom næringene og dermed til større potensielle diversifiseringsgevinster. Videre kan det være variasjon innenfor enkeltnæringer og regioner som ikke fanges opp i beregningene.

Figur 6.17     Figur 6.18

Utviklingen framover

Foretakene har samlet sett hatt en positiv utvikling på 1990-tallet. Den sterke gjeldsveksten har imidlertid fortsatt inn i 2001. Det høye gjeldsnivået stiller store krav til foretakenes framtidige inntjening. Dette i kombinasjon med at kredittrisikoen i de fleste hovednæringene synes å være sterkt korrelert indikerer at bankene er sår bare overfor et konjunkturomslag. Samtidig har risikovektet gjeld ikke økt like mye som total gjeld, noe som betyr at gjelden øker mest i solide foretak. Samlet sett vurderes risikoen knyttet til utlån til fastlandsforetak fortsatt som høy, og om lag uendret fra forrige rapport.

© 2001 Norges Bank webmaster@norges-bank.no