Rentemarginer ved utlån - et mål på konkurranseintensitet?

Rentemarginen ved utlån, eller utlånsmarginen, er lik differansen mellom en banks utlånsrente¹ og kapitalens marginale finansieringskostnad, representert ved en pengemarkedsrente. Utlånsmarginen skal dekke flere komponenter: bankens driftskostnader i forbindelse med utlånet, kompensasjon for risiko og eventuelle tap ved lånet, og bankens rene fortjeneste på utlånet. Størrelsen på utlånsmarginen og betydningen av de ulike komponentene vil variere over tid og mellom ulike banker. Eksempelvis kan kompensasjonen for risiko og eventuelle tap variere med konjunkturene. Hvor stor del av driftskostnadene den enkelte bank klarer å velte over i utlånsmarginen, og hvor stor fortjeneste den klarer å ta gjennom utlånsmarginen, avhenger av hvor sterk konkurranse det er i det utlånsmarkedet banken opererer i.

At utlånsmarginen er sammensatt av flere komponenter gjør at en må være forsiktig med å tolke variasjoner i utlånsmarginen på tvers av banker eller over tid bare som uttrykkfor hvor sterk konkurranse det er i utlånsmarkedet. På samme måte vil det generelt ikke nødvendigvis være en enkel sammenheng mellom utlånsmarginene og hvor mye risiko bankene har i sine utlånsporteføljer.

Nedenfor presenteres utdrag av en analyse av norske bankers utlånsmarginer for lån med pant i bolig fra 1996 til 2000, og deres utlånsmarginer for kassekreditter² fra 1988 til 2000. Her ser en både på variasjoner over tid og variasjoner på tvers av de enkelte bankene.

Lån med pant i bolig er den kategorien utlån til publikum som har minst risiko og sannsynlighet for tap. Det er vanligvis også svært standardiserte lånekontrakter. Kassekreditt er derimot en type utlån som generelt gis uten sikkerhet, og hvor utlånsbetingelsene kan variere mye mellom de enkelte låntakerne. Sett fra en banks side er det derfor mer risiko og høyere sannsynlighet for tap forbundet med kassekredittlån enn med boliglån. Det vil gi seg utslag i en klart høyere utlånsmargin på kassekreditter enn på lån med pant i bolig, noe som også fremgår av analysen.

Lån med pant i boliger

Utlånsmarginene på lån med pant i bolig har falt noe i løpet av de siste fem årene, jf. figur 1. Utviklingen kan skyldes at konkurransen i markedet for boliglån er blitt noe sterkere i løpet av denne perioden. Realprisene på boliger har samtidig steget, noe som betyr at bankenes panteverdi øker. I den grad en boligs panteverdi øker i forhold til utlånet,kan banken vurdere risikoen for tap på dette utlånet som lavere, og følgelig justere ned taps- og risikokomponenten i utlånsmarginen. Nedgangen i utlånsmarginene kan derfor også ha sammenheng med økningen i boligenes panteverdi. Liten spredning i utlånsmarginene kan tolkes som tegn på sterk konkurranse. Det bygger på en antakelse om at låntakerne i stor grad vil flytte lånene til de bankene som har de laveste utlånsrentene. En slik adferd vil over tid tvinge bankene til å ta tilnærmet samme rente på relativt standardiserte og forholdsvis sikre utlån som boliglån. Spredningen i utlånsmarginene varierer noe fra år til år og viser ikke noen klar tendens. Det er imidlertid en synlig reduksjon i spredningen fra 1999 til 2000.

Figur 1

Kasse- og driftskreditt

Sammenlignet med utlånsmarginene for boliglån er utlånsmarginene for kassekreditter høyere, og det er dessuten en større spredning mellom de enkelte bankene. Siden risikoen og sannsynligheten for tap er langt større for kassekreditter enn for boliglån, er det vanskeligere å kunne trekke noen konklusjon om utviklingen av konkurranseintensiteten for kassekreditter på basis av utlånsmarginene alene.

Utlånsmarginene lå gjennomgående lavere i lavkonjunkturårene før 1993 enn de gjorde fra og med 1993, da økonomien beveget seg ut av lavkonjunkturen, jf. figur1. Forskjellen i utlånsmarginene er statistisk signifikant mellom de to periodene. En forklaring kan være at norske banker etter erfaringene under bankkrisen fra 1990 til 1992 i større grad begynte å prise risiko ved fastsettelsen av renten på kassekreditter.

Figur 1

Nytt kapitaldekningsregelverk

Kapitaldekningsregelverket for bankene er kanskje den viktigste enkeltregulering som medvirker til å bevare stabiliteten i det finansielle systemet. Komiteen for banktilsyn ved Bank for International Settlements (BIS) har i år lagt fram et nytt utkast til slikt regelverk, og siktemålet er å ferdigstille dette innen årsskiftet slik at det kan tas i bruk allerede fra 2004. Det nye regelverket fornyer og utvider det opprinnelige kapitaldekningsregelverket fra 1988. I Norge vil det nye regelverket bli gjennomført med utgangspunkt i fremtidige direktiver fra EU.

Den nye systemet for kapitaldekning er forankret i tre pilarer, hvor pilar 1 gir retningslinjer for beregning av minstekrav til kapitaldekning («minimum capital requirements»). Pilar 2 gir retningslinjer for et mer risikobasert tilsyn («supervisory review»), mens pilar 3 omhandler offentliggjøring av informasjon («market discipline»). Det nye regelverket blir vesentlig mer omfattende og komplisert enn dagens system, og lokale tilsynsmyndigheter og banker stilles overfor en svært stor utfordring ved innføringen av det nye regelverket. Kapitaldekningsregelverket har så langt fokusert på kreditt- og markedsrisiko. Innenfor pilar 1 innføres nå også et eksplisitt kapitalkrav for operasjonell risiko. Videre åpnes det for at bankene kan få beregne kapitalkrav for kredittrisiko ut fra egne kredittvurderingssystemer (såkalt internrating). Dagens standardmetode videreutvikles også blant annet ved at risikovekter i beregningsgrunnlaget kan fastsettes ut fra rating fra anerkjente eksterne kredittvurderingsbyråer (eksempelvisMoody’s og Standard & Poor’s). Samtidig vil man i større grad ta hensyn til risikoreduserende tiltak ved beregningen av kapitaldekningskravet (som garantier, pant, kredittderivater og «netting»). Under pilar 2 vil det komme nye retningslinjer for tilsynsmyndighetenes arbeide. De skal i større grad vurdere bankenes interne rutiner, samt påse at bankenes egne retningslinjer for kapitaldekninger i samsvar med bankens risikoprofil. Pilar 3 skal medvirke til at bankene gir relevant informasjon til markedet, særlig om kapitaldekning og risikoforhold.

Det nåværende regelverket for kapitaldekning tar i liten grad hensyn til risikoforskjeller innenfor samme låntakergruppe. Nye risikostyringsmodeller i bankene gir muligheter for å tallfeste risiko knyttet til enkeltengasjementer, og et kapitalkrav basert på slike modeller vil i større grad være tilpasset den reelle risiko i en banks låneportefølje, noe som vil bidra til en mer effektiv fordeling av kapitalen. Det nye rammeverket bør kunne bidra til større robusthet i det finansielle systemet ettersom kapitaldekningen i større grad vil gjenspeile faktisk risiko i bankene. Bankene gis også insentiver til kontinuerlig å forbedre sine systemer for styring og måling av risiko. Om de nye kapitaldekningsreglene vil virke mer prosyklisk, i den forstand at de vil bidra til å forsterke konjunkturbevegelser, enn de nåværende reglene, er helt avhengig av hvordan regelverket praktiseres, særlig når det gjelder beregningen av kredittrisiko fram i tid. Det er liten enighet blant økonomer om hvordan kredittrisikoen endrer seg gjennom konjunktursykelen. Empiriske studier har vist at kredittratingen av foretak ofte nedjusteres i nedgangstider og oppjusteres i oppgangstider.Teoretiske studier viser på den annen side at risikoen i det finansielle systemet først og fremst bygger seg opp i oppgangstider, mens den materialiserer seg i nedgangstider.

Hvis risikovurderingen av de enkelte utlånene beveger seg i takt med konjunkturene, vil ratingen til de enkelte foretakene i en banks utlånsportefølje gå opp i en oppgangskonjunktur, dvs. risikovektingen av den samlede utlånsporteføljen vil gå ned. Bankenes kapitaldekning vil dermed øke i en oppgangskonjunktur, noe som igjen kan føre til økte utlån og forsterke konjunkturoppgangen. Når konjunkturene snur, vil en nedjustering av kredittratingen til foretakene føre til at risikovektingen av utlånene øker og dermed vil bankens kapitaldekningen svekkes. Bankene kan korrigere en slik reduksjon på flere måter, for eksempel ved å styrke egenkapitalen eller ved å redusere utlånsveksten. Slik vil det nye regelverket kunne bidra til en prosyklisk atferd hos bankene både i en oppgangs- og en nedgangskonjunktur.

Det nye regelverket øker behovet for å måle risikoen knyttet til utlån over tid på en riktig måte. Siktemålet med det nye regelverket er å få bedre samsvar mellom bankenes kapitaldekning og deres faktiske risiko. Samtidig kan omleggingen føre til at bankenes kapitaldekning blir mer konjunkturfølsom. Det er ikke inkluderingen av relativ risikovurdering av enkeltengasjementer i seg selv som er avgjørende, men hvordan denne blir utført gjennom konjunktursyklene. Hvis kredittvurderingssystemene som skal tas i bruk ikke klarer å fange opp den risikoen som faktisk bygger seg opp i oppgangstider, og blir til tap i nedgangstider, vil det nye regelverket kunne svekke det samlede kapitalnivået i banksystemet og gjøre det mer sårbart for fremtidige konjunkturomslag. En viktig forutsetning for å motvirke slike effekter er at bankenes ratingsystemer bygger på mer fremoverskuende kredittvurderinger forankret i et tilstrekkelig langt historisk datamateriale.