Finansiell stabilitet 1/2007
3 Utfordringer
3.1 Risikofaktorer
3.2 Stresstest av bankenes resultater
3.3 Forhold som kan dempe faren for finansiell ustabilitet
3.1 Bankenes resultater og soliditet
Utsiktene for finansiell stabilitet er samlet sett tilfredsstillende. Bankenes likviditets-, markeds- og kredittrisiko vurderes fortsatt som relativt lav på kort sikt. Dersom den makroøkonomiske utviklingen blir om lag i tråd med våre fremskrivinger, vil bankenes utlånstap og resultater trolig utvikle seg tilfredsstillende de kommende to-tre årene. God kapitaldekning tilsier dessuten at bankene er godt rustet til å møte en utvikling med høyere utlånstap.
Analysene i kapittel 1 og 2 tyder likevel på at enkelte utviklingstrekk kan svekke utsiktene. Det er særlig seks forhold vi vil ha et oppmerksomt øye på, se drøftingen nedenfor.
Usikkerhet om internasjonale konjunkturer
Norsk næringsliv er svært avhengig av internasjonale markeder. De siste årene har næringslivet nytt godt av høy inter-nasjonal etterspørsel og gode priser på våre eksportvarer. Det har bidratt til høy lønnsomhet i norske bedrifter og uvanlig lave utlånstap i bankene.
Det er flere utviklingstrekk som kan svekke internasjonale konjunkturer. Problemene i deler av boligmarkedet i USA kan bre om seg. Det kan gi svakere utvikling i privat forbruk og lavere vekst, først i USA og deretter i verdensøkonomien. Videre kan ubalansene i verdenshandelen skape store svingninger i valutakurser, renter og veksten i verdensøkonomien. I tillegg kan høye priser på olje og andre råvarer dempe veksten samtidig som inflasjonen holdes oppe. Det kan gi høyere renter internasjonalt enn kapasitetsutnyttingen alene skulle tilsi. Høy gjeldsvekst i foretak og husholdninger i mange land de siste årene gjør at effektene av økte renter på privat etterspørsel kan være større enn tidligere.
Et internasjonalt tilbakeslag vil svekke inntjeningen i mange norske foretak og etter hvert gi økte tap på bankenes utlån til næringslivet.
En brå korreksjon av de globale ubalansene med store valutakursendringer og høyere langsiktige renter har også betydning for finansinstitusjonenes avkastning på plasseringer i verdipapirmarkedene og finansieringskostnadene. Kursutviklingen i norske verdipapirmarkeder følger i stor grad utviklingen internasjonalt. Kreditt, markeds- og likviditetsrisikoen i norske finansinstitusjoner kan øke som følge av internasjonale forhold.
Lave risikopremier
Risikopremiene i finansmarkedene internasjonalt er lave historisk sett. Rentepåslaget for plasseringer med kredittrisiko har vært lavt, og i valutamarkedet har markedsaktører i stort omfang lånt i valutaer med lav rente for å investere i valutaer med høy rente. Uroen i finansmarkedene i februar og mars bidro til å redusere viljen til å ta risiko og utløste en avvikling av risikofylte posisjoner. Økningen i risikopremiene var likevel beskjeden og kortvarig.
Svakere internasjonale konjunkturer eller enkelthendelser i store finansinstitusjoner eller foretak kan utløse lavere vilje til å ta risiko og dermed økte risikopremie. Et større omslag i prisingen av risiko kan gjøre finansieringen til foretak og finansinstitusjoner dyrere. Verdiene av finansinstitusjonenes beholdninger av verdipapirer kan også reduseres betydelig.
Høy vekst i gjeld og boligpriser i Norge
Den historisk høye og stigende gjeldsbelastningen i norske
husholdninger gjør dem mer utsatt for økonomiske forstyrrelser.
Arbeidsledigheten er uvanlig lav og må ventes å øke på mellomlang sikt. Veksten i inntektene vil etter hvert bli lavere.
Det kan skape problemer med å betjene gjelden i en del
husholdninger. Siden 1992 har reelle boligpriser økt med 175
prosent ifølge Statistisk sentralbyrås statistikk og 223 prosent
ifølge statistikken til Norges eiendomsmeglerforbund og
ECON. Perioder med sterk vekst i boligprisene kan bli etterfulgt av boligprisfall, se utdyping side 40. Fall i boligprisene
kan skape ubalanse mellom gjeld og formue, og verdien av
bankenes pantesikkerheter faller. En svakere utvikling i husholdningenes økonomi og fallende boligpriser vil i seg selv gi
noe høyere tap på bankenes utlån til husholdningene. I tillegg
vil en slik utvikling gi lavere etterspørsel, svakere inntjening i
foretakene og dermed økte tap på utlån til foretakene.
Stor optimisme og høy prisvekst i næringseiendom
Bankenes utlånsvekst til eiendomsnæringen er sterk. Utlån til
eiendomsforetak utgjør nå 13 prosent av bankenes samlede
utlån. Både eiendomsforetakene og deres leietakere har nå
generelt god økonomi. Prisene i næringseiendomsmarkedet
har økt betydelig det siste året. Aktørene i markedet forventer
fortsatt sterk prisoppgang. Lavere etterspørsel i norsk økonomi vil kunne gi mindre prisoppgang enn aktørene venter. Kombinert med økte renter kan dette redusere lønnsomheten
i næringseiendomsmarkedet, slik at bankenes tap øker. Økte
tap på utlån til eiendomsnæringen utgjorde en stor del av
bankenes utlånstap under bankkrisen.
Strukturelle utfordringer for bankenes inntjening
Konkurransen i bankmarkedet vil fortsatt bidra til press på rentemarginer og bankenes netto renteinntekter. Sterk utlånsvekst de siste årene har motvirket virkningen av fallet i rentemarginen på resultatene. Høy gjeldsbelastning i husholdningene og utsikter til høyere renter gjør at den sterke utlånsveksten etter hvert vil avta. Fordi den sterke utlånsveksten ikke er opprettholdbar over tid og presset på rentemarginene neppe avtar, må bankene øke inntektene fra andre kilder eller redusere kostnadene for å opprettholde lønnsomheten. Konkurransen kan imidlertid også øke på innskuddssiden og på andre områder, som for eksempel betalings- og kapitalforvaltningstjenester.
Overgang til nye kapitaldekningsregler
For finansiell stabilitet er det svært viktig at bankene har tilstrekkelige kapitalbuffere til å stå imot uventede utlånstap. Bankene bør sikre at kapitaldekningen er høy nok til å møte en eventuell nedgangskonjunktur. Kapitaldekningsregelverket skal gjennom minimumskravet for kapitaldekning bidra til å sikre dette. De nye kapitaldekningsreglene fra 2007 (Basel II) vil bidra til bedre risikostyring. Fordelingen av kapitalen mellom finansinstitusjonene vil i større grad gjenspeile forskjeller i risiko. Det fremmer finansiell stabilitet.
Basel II vil imidlertid føre til en betydelig nedgang i minimumskravene til ansvarlig kapital i de fleste banker de neste årene. Overgangen til nye kapitaldekningsregler gir en viss risiko for at banker bygger ned kapitalen så mye at bufferen til å møte uforutsette hendelser blir mindre enn ønskelig.
3.2 Stresstest av bankenes resultater
Bankenes utsikter og sårbarhet kan vurderes ved fremskrivinger og stresstester. Vi har sett på mulige konsekvenser for de fem største norske bankenes resultater og kapital-dekning av økte tap på utlån. Økt tap på utlån kan forårsakes av en betydelig forverret konjunktursituasjon. En slik mulig utvikling er beskrevet i utdypingen "Faktorer bak bankenes problemlån" på side 47. I dette forløpet øker renten betydelig på grunn av utsikter til høy inflasjon, mens eiendomspriser og veksten i økonomien faller markert.
En svakere konjunktursituasjon med økte tap på utlån kan også oppstå på bakgrunn av et internasjonalt tilbakeslag, utløst av faktorer beskrevet i avsnitt 3.1.
Beregningene bygger på følgende forutsetninger: For prognoseperioden 2007-2010 vurderes tre forløp; referansebanen og to stressalternativer. Referansebanen for vekst i utlånsvolum og tap på utlån er basert på den økonomiske utviklingen i Pengepolitisk rapport 1/07 og analysene i andre deler av denne rapporten.
I referansebanen vokser utlånstapene fra om lag 0 til ¼ prosent i 2010, se figur 3.1. Utlånsveksten for de fem bankene samlet avtar her gradvis til 10 prosent i 2010. Det antas videre at rentemarginen avtar noe fremover som følge av litt lavere innskuddsmarginer. Andre driftskostnader antas å øke med 4 prosent i året. Den høye veksten i andre driftsinntekter de siste årene antas i prognoseperioden å bli gradvis lavere. Med noen få unntak er alle andre resultatposter fremskrevet i tråd med gjennomsnittlig vekst de siste fem årene.
Figur 3.1
Alle de fem bankene har fått godkjennelse til å bruke interne metoder for kredittrisiko i Basel II, og rapporterer kapitaldekning i samsvar med dette fra og med 2007. Basel II innebærer en reduksjon i kapitalkravet for disse bankene sammenlignet med Basel I. Kravet om minimum 8 prosent kapitaldekning gjelder fortsatt. Reduksjonen i kapitalkravet skjer ved at bankenes eiendeler i gjennomsnitt får lavere risikovekt, slik at risikovektet volum (nevneren i kapitaldekningsbrøken) blir mindre. Reduksjonen kan tas fullt ut fra og med 2010. I 2007 skal risikovektet volum utgjøre minst 95 prosent av hva det ville vært ved Basel I. I 2008 og 2009 er det tilsvarende gulvet henholdsvis 90 og 80 prosent. I analysen antar vi at gulvet er bindende, og at risikovektet volum i 2010 fortsatt er 80 prosent av hva det ville vært ved Basel I.
Utviklingen i resultat og kapitaldekning i referansebanen er vist i figurene 3.2 og 3.3. Resultatet er forholdsvis stabilt gjennom prognoseperioden til tross for fallet i rentemarginen. Dette skyldes forutsetningene om fortsatt høy vekst i utlånsvolum og i andre driftsinntekter. Dessuten er utlåns-tapene nær uendret. Kapitaldekningen for de fem bankene samlet er om lag uendret gjennom prognoseperioden og godt over minstekravet. Overgangen til Basel II bidrar til å holde kapitaldekningen oppe.
Figur 3.2 Figur 3.3
Beregningene illustrert ved referansebanen viser at utviklingen i de fem største norske bankene samlet fortsatt vil være gunstig hvis utviklingen i norsk økonomi blir om lag som anslått.
I stressalternativ 1 antas utlånstapene å øke gradvis til 1,3 prosent i 2010 (jf figur 5 på side 48). Veksten i utlånsvolumene avtar markert til 3 prosent. Videre avtar veksten i andre driftsinntekter mer enn i referansebanen. Utover dette gjøres de samme antagelsene som i referansebanen.
Resultatet faller markert i stressalternativ 1, men er fortsatt positivt i alle prognoseårene (figur 3.2). Lavere tilbakeholdte overskudd gjør at ansvarlig kapital vokser mindre enn i referansebanen. Det trekker isolert sett kapitaldekningen ned, men virkningen dempes av vår forutsetning om at halvparten av overskudd etter skatt går til utbytte. Lavere utlånsvekst gjør at også samlet volum av risikovektede aktiva vokser mindre. Det trekker kapitaldekningen opp. I sum er kapitaldekningen derfor lite endret i stressalternativ 1 (figur 3.3). Dersom vi hadde antatt samme utlånsvekst som i referansebanen, ville kapitaldekningen blitt svakere i stressalternativet enn i referansebanen.
Nivået på utlånstapene i stressalternativ 1 er lavere enn under bankkrisen, hvor gjennomsnittlig tap var om lag 3 prosent per år i perioden 1989-1992. I stressalternativ 2 har vi derfor forutsatt at tapene er 3 prosent per år i hele prognose-perioden. Ellers er forutsetningene som i stressalternativ 1. Resultatet blir da negativt i hvert år. Kapitaldekningen faller mye, og er i 2009 på nivå med minstekravet før den gitt våre forutsetninger faller langt under minstekravet i 2010. Analysen tyder dermed på at bankene er godt rustet til å møte en svakere utvikling, men at en tapsutvikling som under bankkrisen kan føre til lavere kapitaldekning enn regelverket krever.
Det er likevel forhold som kan gi en mer kritisk utvikling enn vist her. Banker som bruker interne metoder beregner risikovektene på grunnlag av historiske data. Den lange perioden med lave tap som bankene har bak seg, gir lave risikovekter. Når utlånstapene øker, vil også risikovektene og dermed kapitalkravet øke. Dette er det ikke tatt hensyn til i vår analyse. I tillegg vil lånekunder kanskje få utsatt nedbetalingene av lånene ved betalingsproblemer. Det vil gi høyere utestående utlånsvolum og høyere beregningsgrunnlag enn forutsatt. Kapitaldekningen vil i så fall bli lavere enn skissert i stressalternativene.
Ved en økonomisk utvikling som i stressalternativ 2 er det tvilsomt om bankene ville være i stand til å hente inn ansvarlig lånekapital og annen finansiering i samme tempo som de siste årene.
Forløpene omfatter bare perioden til og med 2010. Med en utvikling som i stressalternativene er det lite sannsynlig at 2011 vil bli et normalt driftsår. På den annen side vil ikke bankene passivt følge med på en slik utvikling. Med store utlånstap vil bankene trolig gjør hva de kan for å øke rentemarginen. Hvordan rentemarginen vil utvikle seg i et slikt scenario, vil avhenge av konkurransen i utlånsmarkedet.
3.3 Forhold som kan dempe faren for finansiell ustabilitet
Stresstestene viser at en svakere makroøkonomisk utvikling kan føre til en betydelig økning i bankenes utlånstap. Sammen med fortsatt sterk konkurranse og press på bankenes inntekter kan dette gi svakere lønnsomhet og soliditet i bankene. Det er likevel forhold som kan bidra til å dempe faren for at lønnsomheten og soliditeten blir vesentlig svakere i de kommende årene:
De nye låneproduktene stiller store krav til kredittvurderinger og rådgiving overfor kundene. Når renten er lav, kan det være en utfordring for låntakerne å vurdere egen evne til å betjene lån over tid. God informasjon fra långivere om konsekvensene ved renteøkninger og utsettelser av avdragsbetalinger vil dempe risikoen for økte betalingsproblemer i fremtiden.
Den sterke og nesten uavbrutte veksten i boligprisene siden begynnelsen av 1990-tallet kan ha skapt forventninger om at veksten bare vil fortsette, men historien viser at denne perioden har vært spesiell. I et lenger perspektiv har den gjennomsnittlige veksten i boligpriser vært klart lavere enn de siste 15 årene, og det har vært perioder med store fall. Dersom belåningsgraden holdes nede, vil bankenes pantesikkerheter være mindre utsatt for fall i boligprisene og låntakerne ha bedre forutsetninger for å klare gjeldsforpliktelsene.
Norske husholdninger har i svært liten grad valgt å binde renten på sine lån. I mange andre land er rentebinding mer utbredt. Husholdninger som ønsker mer forutsigbarhet om fremtidige renteutgifter kan vurdere å binde renten.
Prisene på næringseiendom har steget betydelig det siste året. Markedet er preget av stor optimisme om fremtidige leiepriser. Verdiene av sikkerhetene som stilles bak lånene, vil raskt kunne reduseres i en konjunkturnedgang. Banker som tar hensyn til dette i sin utlånspraksis står bedre rustet til å møte svakere tider i eiendomsmarkedet.
Den høye utlånsveksten vi nå ser stiller store krav til risiko-styring i bankene. Enkelte banker har lave marginer på sine utlån. Det er viktig at marginene gjenspeiler lånenes administrasjonskostnader og forventede tap og i tillegg gir en rimelig avkastning på egenkapitalen.
Det er en utfordring for bankene at overgangen til nye kapital-dekningsregler skjer i en oppgangsperiode med sterk kamp om markedsandeler. Banker som i sine risikomodeller tar hensyn til at tapene har vært uvanlig lave de siste årene, er mindre utsatt for risikoen for at nedbyggingen av ansvarlig kapital blir for stor til å møte uforutsette hendelser og økte tap.
Pilar 2 i Basel II-regelverket krever at bankene skal ha en prosess for vurdering av risikoprofil og samlet kapitalbehov. Bankenes arbeid med å utforme en slik prosess vil være et bidrag til å unngå kriser i enkeltinstitusjoner. De sykliske svingningene i kapitalkravet i pilar 1 kan bli motvirket ved at det stilles krav om kapitalbuffer for å jevne dem ut i pilar 2.
Innføringen av et eget kapitalkrav for operasjonell risiko i Basel II-regelverket tydeliggjør denne typen risiko for bankene. Operasjonell risiko er krevende å kvantifisere og kan utgjøre et bredt spekter av risikoer fra naturkatastrofer til manglende tiltro til bankens tjenester. Dersom tiltroen til bankenes elektroniske tjenester skulle svikte, kan dette medføre at kundene velger å bruke tjenester som er mer kostbare for bankene, eller at kundene i mindre grad bruker bankenes tjenester. Utvikling og vedlikehold av brukervennlige og sikre tjenester med høy tillit hos publikum er derfor viktig for bankenes lønnsomhet.
Likviditetsrisiko har i den senere tid fått betydelig oppmerksomhet internasjonalt. Redusert innskuddsfinansiering og økende avhengighet av profesjonelle markeder for finansiering, som markedet bankene imellom og verdipapirmarkedet, øker sannsynligheten for at det i perioder med markedsforstyrrelser kan bli vanskeligere å fornye bankens finansiering. Avhengighet av utenlandske finansieringskilder kan forsterke sårbarheten. Bankene har tilgang på likviditet i Norges Bank mot godkjent pant, men økende internasjonalisering krever også likviditet i ulike valutaer og markeder. Det er derfor viktig at bankene har en diversifisert finansiering og forfallsstruktur som er tilpasset den virksomhet banken driver.
God risikostyring i finansinstitusjonene er det viktigste for å forebygge ustabilitet i det finansielle systemet. Selv om dette skulle være oppfylt i de fleste finansinstitusjonene, må vi være forberedt på at det kan oppstå finansielle problemer i enkelte finansinstitusjoner. Det kan smitte over på andre finansinstitusjoner. Det er derfor viktig at rammeverket for banksektoren er utformet slik at problemer ikke spres og forsterkes under en krise. Det er særlig viktig at regelverket for innskuddsikring og offentlig administrasjon er utformet slik at private aktører har insentiver til å løse en krise selv uten at myndighetene kobles inn. Bankenes eiere, ledere og kreditorer må vite at myndighetene raskt vil kunne sette en krisebank under offentlig administrasjon hvis det skulle bli behov for det. Bankenes sikringsfond har sett nærmere på de praktiske rutinene ved å sette en bank under offentlig administrasjon. Det er viktig at disse rutinene tilpasses dagens bankstruktur og betalingssystemer.
Innenfor EU er det økt oppmerksomhet på behovet for et bedre rammeverk for krisehåndtering, særlig for grensekryssende banker. Gode nasjonale informasjonsrutiner og klare ansvarsforhold er en forutsetning for at kriser i grensekryssende banker skal kunne håndteres raskt og effektivt.
I Norge ble det i 2006 etablert et tettere samarbeid mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet, og Norges Bank om finansiell stabilitet og krisehåndtering. Det gjennomføres dessuten regelmessige kriseøvelser, både nasjonale og internasjonale, for å teste at regelverk og rutiner til enhver tid er hensiktsmessig utformet.