Finansiell stabilitet 1/2007

Utskrift

Lav sparing i husholdningene

På midten av 1980-tallet falt husholdningenes sparerate i Norge brått til negative verdier. Dette førte til at husholdningene hadde lavere buffere mot økonomiske forstyrrelser. Da den makroøkonomiske situasjonen ble forverret på slutten av 1980-tallet, reduserte husholdningene konsumet kraftig for å kunne betjene gjelden. Lavere etterspørsel i husholdningene førte til lavere omsetning og svekket gjeldsbetjeningsevne i foretakene. Bankenes tap økte. Svingningene i spareraten har derfor hatt konsekvenser både for realøkonomien og for den finansielle stabiliteten. Siden 2002 har husholdningenes sparerate (korrigert for anslåtte reinvesterte aksjeutbytter som følge av skattetilpasninger) avtatt på ny. I lys av spareratens betydning for den finansielle utsattheten i husholdningene, diskuterer vi mulige faktorer bak denne utviklingen.

Det er stor forskjell mellom husholdningenes sparing i ulike land. I Frankrike, Italia, Spania, Tyskland og Østerrike har husholdningenes sparing i prosent av disponibel inntekt vært høy siden 1999, se figur 1. I Sveits, Nederland, Storbritannia og Sverige har husholdningenes sparerate ligget mellom 5 og 8 prosent. Canada, Japan og Norge er land hvor husholdningenes sparerate har vært relativt lav de siste årene. Det er også land hvor spareraten har vært negativ i enkelte år som i Danmark, Australia, Finland og USA. Land har ulike statistiske definisjoner og institusjonelle ordninger. Det gjør at en bør være forsiktig med å tolke forskjeller i nivåer på sparerater. Inntekt som anvendes til samme formål av husholdningene, kan registreres ulikt.

Figur 1

Husholdningenes sparerate har falt i de fleste land de siste 10-15 årene. I mange land har boligprisene vokst sterkt i samme periode, slik at boligformuene har økt, se figur 2. Flere analyser viser at formuesgevinster bidrar til lavere privat sparing.¹

Figur 2

I det siste er lån med avdragsfrie perioder blitt mer utbredt både i Norge og i andre land. Lånenes løpetider har økt slik at husholdningene nedbetaler gjelden saktere. Dette har trolig bidratt til fallet i husholdningenes sparerate. Rammelån med pant i bolig har gjort det lettere å frigjøre boligkapital. Dersom husholdningene bruker de frigjorte midlene på konsum, vil sparingen kunne avta. Stramt arbeidsmarked og forventninger om fortsatt god økonomi har trolig også bidratt til lav sparerate.

Lave renter gjør det mer attraktivt å fremskynde konsum og mindre attraktivt å spare. Husholdningenes rentebærende gjeld er høyere enn deres rente-bærende fordringer. Lavere renter gir dermed lavere netto renteutgifter og høyere disponibel inntekt. Det er usikkert hvordan økt disponibel inntekt påvirker spareraten. Dersom husholdningene legger vekt på å jevne ut sitt forbruk over tid, kan midlertidige økte inntekter bidra til økt sparerate.

Lavere sparing i husholdningene kan ses i sammenheng med høyere sparing i foretakene. Husholdningene eier en stor del av foretakene og er de endelige mottakerne av deres sparing. Spareraten i foretakene har økt de siste årene og blitt høyere enn husholdningenes sparerate i flere land, inkludert Norge.² Samtidig har utbetalinger av ekstraordinært store aksjeutbytter i perioden 2000-2005 endret på den underliggende utviklingen. De høye utbyttene har vært motivert av forventede endringer i beskatningen av aksjeutbytte. Spareraten i foretakene falt, mens husholdningenes sparerate økte tilsvarende, se figur 3. Utviklingen snudde igjen i 2006 da skatt på aksjeutbytter på nytt ble innført.

Figur 3

Skatt på aksjeutbytte kan føre til at foretakene velger andre former for overføring av overskuddet til husholdningene enn utbetaling av utbytte, særlig for utbytte over skjermingsfradraget. Slike former er nedskriving av aksjekapitalen og tilbakekjøp av aksjer, som trolig er blitt mer utbredt i det siste. I motsetning til aksjeutbytte registreres ikke nedskriving av aksjekapitalen eller tilbakekjøp av aksjer som inntekt i husholdningenes institusjonelle regnskap og påvirker ikke husholdningenes sparerate slik den beregnes i nasjonalregnskapet. Dersom husholdningene bruker noe av de utbetalte pengene fra nedskriving av aksjekapitalen eller salg av aksjer til konsum, kan dette redusere deres sparerate.

Endringer i alderssammensetningen har betydning for spareraten. Inntektene er ofte lave når personene er unge og øker utover til personene blir middel-aldrende, før inntekten faller igjen når personene går av med pensjon. Med ønske om å jevne ut forbruket over tid, jf den såkalte livsløpshypotesen, vil husholdningenes sparing da være lav til å begynne med, øke senere i livet, for å avta etter hvert som de blir eldre. Andelen eldre i den voksne befolkningen i Norge økte jevnt fra 1950-tallet til 1990-tallet. Andelen har imidlertid avtatt fra 1990-tallet fram til i dag. Fram til 2060 forventes andelen eldre å øke kraftig. Dette kan innebære fallende sparerate i tiårene framover. Samtidig finner ikke forskning på mikrodata i Norge støtte for at spareraten faller i høyere aldersgrupper.³ Motiv om å etterlate seg arv kan derfor modifisere implikasjonene fra livsløpshypotesen.

Offentlig sparing kan også påvirke samlet privat sparing. Teorien om rikardiansk ekvivalens tilsier at rasjonelle individer vil se at økt offentlig konsum i dag må finansieres ved hjelp av høyere skatter i framtiden. Når offentlig sparing faller, vil privat sektor derfor øke sin sparing for å jevne ut forbruket over tid i lys av forventede skatteøkninger. Studier utført av OECD har gitt støtte til delvis rikardiansk ekvivalens, det vil si at et fall i offentlig sparing delvis blir oppveid av økt privat sparing (se kilder fra 2004 i fotnote 1). Offentlig sparing i Norge har økt betydelig de siste årene, mens privat sparing har vært mer stabil (figur 3). Samtidig er endringene i offentlig sparing delvis blitt oppveid av endringer i privat sparing, se figur 4. Ved å estimere en modell for 16 land over perioden 1970-2002 finner OECD at privat sparing oppveier 50 prosent av endringene i offentlig sparing på kort sikt, når det kontrolleres for inntekt, rente og formueseffekter, og om lag 70 prosent av endringene på lang sikt (se kilder fra 2004 i fotnote 1).

Figur 4

I tillegg til nivået på offentlig sparing vil de fram-tidige offentlige forpliktelsene også ha betydning for privat sparing. Innstramming i pensjonsytelsene vil normalt kunne føre til høyere sparing i husholdningene.