Rektors blogg:

Tre tusen mennesker i Botanisk hage en kald januardag? Ja, det var fasiten etter åpningen av Naturhistorisk museums 200-årsjubileum på lørdag. Barn og voksne møtte opp for å se på isskulpturer og utforske islabyrinten – laget av 70 tonn Tynset-is. Det varmet å se så mange mennesker.

Jubileumsstarten viser det spesielle og gode forholdet som Oslos befolkning har til hagen og museet på Tøyen.

Naturhistorisk museum, som Botanisk hage er en viktig del av, ble altså grunnlagt i 1814, samme år som grunnloven kom til. Hagen og Naturhistorisk museum ble prioritert da det nye universitetet skulle bygges. I hagen skulle dyrkes vakre planter fra fjerne strøk, og her skulle man få kunnskap og inspirasjon om hagebruk og jordbruk.

Men bak etableringen lå det sikkert enda større visjoner. Et universitet må åpne seg mot samfunnet, og det må nå alle generasjoner. Det må vekke nysgjerrigheten. Det må vise oss hvor vi kommer fra og den verdenen vi er en del av. Gjennom botanisk hager og museer skal universitetene få oss til å reflektere over de store sammenhengene. Kunnskap var viktig for å gjøre grunnloven livskraftig.

Det samme kan vi si i dag, i det året vi feirer vår grunnlov og vårt demokrati.

Bare for noen få dager siden skrev jeg en blogg om universitetets tilblivelse. Jeg pekte på Nicolai Wergelands skrift Mnemosyne som ga oss oppskriften på et «fullstændigt universitet». Mnemosyne var mor til de ni muser – gudinnene for kunst og vitenskap. Museene har fått sitt navn fordi de skal være templer for musene. Uten slike templer, intet fullstændigt universitet.

Vi rører derfor ved noe grunnleggende ved vårt universitet når vi i disse dager og i museets jubileumsår skal utvikle Tøyenområdet videre. Det er politisk vilje for å løfte Tøyen til et arnested for naturvitenskapene – for formidling, forskning, utdanning og for rekruttering av kandidater til de fagene som dessverre altfor ofte velges bort av norsk ungdom. Vi snakker om veksthus, vitensenter og helt påkrevet restaurering av museumsbygningene. Og vi snakker om å bygge broer mellom museum og skoler. Vi håper at elevene på Tøyen skole skal bli ekstra interessert i miljø- og naturfag. Og like nedenfor hage og museum åpner i høst Hersleb videregående skole, hvor fag som biologi og geofag skal være særlig viktige. Jeg ser for meg at Naturhistorisk museum skal bli akse for et stadig sterkere faglig samarbeid mellom skole og universitet.

Tilbake til nysgjerrigheten. Ved jubileumsstarten på lørdag snakket jeg med flere av de sjetteklassingene på Tøyen skole som hadde vært med på å lage isskulpturene. Jeg spurte en av disse elevene om hva den forestilte, den isskulpturen hun selv hadde laget. «Det er bare fantasi», sa hun.

Fantasi er ikke «bare», det er flott, og det er akkurat dette isskulpturer, labyrint og museet i stort skal stimulere til. Jeg er sikker på at Naturhistorisk museums nye styreleder, Kristin Halvorsen, tenkte det samme der hun sto i lyset av isskulpturene.

Samarbeidet mellom norske universiteter og høyskoler blir stadig mer omfattende og intimt. Og noen ganger kan mye skje for små midler. Nå har vi fått et nytt verktøy for å sikre og utvikle godt arbeidsmiljø.   

Verktøyet har fått navnet ARK (Arbeidsmiljø- og Klimaundersøkelser), og er gjort tilgengelig for alle virksomhetene i sektoren.

Gjennom Universitets- og Høgskolerådet (UHR) fikk universitetene 1.5 millioner kroner. Dette var den spiren som trengtes for at de fire største universitetene kunne gå sammen om å utvikle et verktøy for kartlegging og utvikling av arbeidsmiljø. Verktøyet er spesielt tilpasset UH-sektoren. Forskere og administrativt ansatte har jobbet tett sammen og har levert et verktøy med et teoretisk og forskningsmessig utgangspunkt for beste praksis i arbeidsmiljøutviklingen.

ARK har som mål å bygge gode arbeidsmiljø som leverer fremragende forskning og utdanning. ARK er tatt i bruk ved flere institusjoner i sektoren. Det har vært viktige diskusjoner om hvordan en kan dyrke fremmende og redusere hemmende arbeidsmiljøfaktorer. I løpet av 2014 vil en betydelig andel av sektorens institusjoner ha tatt ARK i bruk. 

ARK er et godt eksempel på at SAK midler – om enn beskjedne - kan være viktige såkornmidler:

- virksomhetene i sektoren har fått et felles verktøy som kan danne en felles referanseramme med et felles begrepsapparat. Ved å bruke ARK kan vi sammenligne oss med hverandre, internt i U&H-sektoren.

- I ARK legges det opp til at interne krefter skal få opplæring i bruk av verktøyet og at disse personene skal kunne møtes på tvers av institusjonene og dele erfaringer. Dette vil bygge kompetanse som forblir i virksomhetene på en helt annen måte enn om vi hadde brukt eksterne konsulenter.

- Gjennom ARK er det lagt opp til at forskere skal følge prosesser der ARK brukes. Dette vil bidra til at en får fram ny kunnskap om problemstillinger som er aktuelle for oss, og at verktøyet hele tiden utvikles og tilpasses våre behov. Forskere fra flere universiteter og høgskoler har meldt sin interesse, og flere artikler er under produksjon.

Et godt arbeids- og læringsmiljø er avgjørende for å utløse den kreativiteten som er selve urkraften i et ambisiøst universitet. Nå har vi et nytt verktøy som kan bidra.

En for snever vinkling vil på sikt kunne ramme det næringslivet som NHO representerer.

Forrige uke var preget av debatter om utdanning langs hele linjen fra barnehager til høyskoler og universitet. Takk til NHO som satte det hele i gang ved å rette sin årskonferanse mot «Læringslivet». NHO klarte nok en gang å bringe en viktig sak ettertrykkelig inn i den offentlige samtalen. Vel blåst, NHO!

Er det noe som virkelig står igjen etter årskonferansen, så må det være betydningen av å starte tidlig. Tidlig innsats er viktig for å sikre at barn utvikler grunnleggende ferdigheter. De som blir hengende etter som barn, vil bli hengende enda mer etter senere i livet. Forskjeller forstørres med alder. Flere av foredragene på NHO-konferansen refererte til forskning som støtter denne oppfatningen.  Det som skjer i barnehagene er viktigere enn man skulle tro.

I den andre enden av «Læringslivet» fikk vi høre om hvor viktig det er med læring på arbeidsplassen.

Men hva så med den delen av læringslivet som finner sted ved våre universiteter og høyskoler?  NHO har mange meninger om høyere utdanning og nøler ikke med å fronte dem. Før jul lanserte de et forslag om en ny finansieringsmodell for universitetene – en modell som skulle gi mer av den forskningen som næringslivet har behov for. Og i forbindelse med årskonferansen får vi høre at det er et misforhold mellom de utdanningsløpene universiteter og høyskoler leverer, og det som er næringslivets behov.

Det er i denne diskusjonen alle ville ha tjent på at NHO så helhetsbildet. At NHO tok i betraktning universitetenes og høyskolenes samlede samfunnsoppdrag. En diskusjon tar av i feil retning dersom den baseres på at høyere utdanning kun skal dekke næringslivets kortsiktige behov for arbeidskraft. Nei, NHO: Her gjelder det å se videre enn som så. En for snever vinkling vil på sikt kunne ramme det næringslivet som NHO representerer.

Selvsagt er vi enige om at det er et underskudd på utdannede teknologer, ingeniører, naturvitere og lærere. Og at det er for få som søker utdanning i enkelte språkfag, slik som tysk.  Universiteter og høyskoler er på banen for å styrke rekrutteringen til disse fagene. Gjennom et godt samarbeid med myndighetene, skolene og arbeidsliv – ja, også med NHO – er jeg viss på at denne ubalansen vil bli rettet opp. Særlig dersom ungdommen velger utdanningsløp både med hode og hjerte. 

Nøkkelordet i debatten er ordet «behov».  Universitetene skal ikke bare rettes inn mot  dagens behov. Universitetene skal tenke utover dagens behov. Dette er faktisk en av de viktigste oppgavene for et universitet. De gjennombruddene som skaper nytt næringsliv, kommer ikke på bestilling. De kommer som en direkte følge av den akademiske friheten og den kreativiteten som et universitet skal nære og forsvare. 

Det er denne dualismen som på et universitet skal inspirere og motivere.  Vi skal være lydhøre overfor dagens behov – men vi skal også heve oss over disse og tenke nytt – helt nytt.

Ordet behov kan også lett og feilaktig reduseres til et behov for bransjespesifikk kunnskap. Våre arbeidsgiverundersøkelser viser at det er ikke slik kunnskap næringslivet først og fremst etterspør fra våre kandidater. Det som verdsettes og etterspørres, er våre kandidaters evne til å arbeide selvstendig, å tenke kritisk på tvers av fagfelt, å mestre kompleksitet, å erverve og anvende ny kunnskap, å formidle og kommunisere.  Ja, vi kommer tilbake til de grunnleggende ferdighetene som står sentralt i hele utdanningsløpet. For er det ikke disse ferdighetene som er selve forutsetningen for at norske arbeidstakere lærer så mye som de gjør på sin arbeidsplass?

Verden utvikler seg så raskt at den faktakunnskapen som våre kandidater tar med seg, fort blir utdatert.  Det våre kandidater må ha, er solid disiplinforståelse og evne til raskt å ta ny kunnskap i bruk.

Og, kjære NHO, slutt med å snakke ned humaniora og samfunnsfag. Disse fagene utgjør en viktig del av samfunnets – og næringslivets – sikkerhetsnett. Disse fagene utdanner lærere og de som skal bekle viktige stillinger i lokal og sentral forvaltning. Den kulturelle og språklige forståelsen på tvers av landegrensene har en egenverdi, men er også helt avgjørende for å holde det europeiske og globale markedet sammen – det markedet vårt eget næringsliv er helt avhengig av.  Når vi skal inngå nye avtaler med norske bedrifter ser vi at disse i økende grad etterspør kompetanse fra samfunnsvitenskapene og humaniora. Et samfunn som kun tenker profitt, har intet sikkerhetsnett tilbake. 

I debatten med NHOs arbeidslivsdirektør Svein Oppegård i P2 (fra 17:05) sist fredag kom jeg til å tenke på den diskusjonen som fant sted for over 200 år siden – i forkant av etableringen av Norges første universitet. Mange ville at den nye institusjonen skulle være tett koblet til det praktiske og til datidens næringsliv – skog og bergverk. Men inspirert av Nicolai Wergelands skrift Mnemosyne fikk vi et «fullstændigt universitet». En institusjon med begrenset fagfelt kunne ikke godtas. Gjemt i selve tittelen på Wergelands skrift ligger det som fremdeles anerkjennes som et universitets samfunnsoppdrag. For Mnemosyne var jo de ni musers mor. Intet mindre.