Finansiell stabilitet 2/2006

Utskrift

3 Finansinstitusjonene

3.1 Bankenes resultater og soliditet
3.2 Risikobildet for bankene
3.3 Utsikter og utfordringer for bankene
3.4 Andre finansinstitusjoner
3.5 Finansiell infrastruktur

Bankvirksomheten utgjør hoveddelen av de fleste finanskonsernene i Norge. Figur 3.1 viser en grov inndeling av bankenes aktiva og passiva. Om lag to tredjedeler av aktivasiden er utlån til norske husholdninger og foretak. Utviklingen i kredittrisiko er dermed sentral for bankenes inntjening og finansiell stabilitet. Hovedvekten i dette kapittelet er lagt på analyse av bankene og endringer i finansiell infrastruktur. Utviklingen i andre finansinstitusjoner omtales kort.

Figur 3.1

3.1 Bankenes resultater og soliditet

Fortsatt gode resultater og god soliditet i bankene

Bankenes resultater har vært gode hittil i år. Målt i forhold til gjennomsnittlig forvaltningskapital falt imidlertid bankenes samlede resultat før skatt noe fra tilsvarende periode i fjor, se figur 3.2. Det skyldes at driftsinntektene har falt mer enn driftskostnadene. Både netto renteinntekter og driftskostnader har vist fallende tendens over en lengre periode.

Figur 3.2

Egenkapitalavkastningen i de største norske bankene er god sammenliknet med andre nordiske finanskonserner (vedleggstabell 7). I løpet av 2006 har markedsanalytikere oppjustert sine forventninger til bankenes fremtidige inntjening. Hittil i år har bankindeksen på Oslo Børs steget med 22 prosent, mens grunnfondsbevisindeksen har falt med 3 prosent. Nedgangen i grunnfondsbevisindeksen må blant annet ses på bakgrunn av at grunnfondsbevisene tidligere hadde vist meget sterk oppgang.

God utvikling i husholdningenes og foretakenes økonomi har bidratt til at misligholdte lån som andel av samlede utlån har avtatt markert siden andre kvartal 2003. Andelen er nå på et meget lavt nivå både for utlån til foretak og husholdninger, se figur 3.3. Andelen for foretak økte litt i tredje kvartal 2006.

Figur 3.3

Bankenes rentemargin¹ har falt betydelig de siste årene, se figur 3.4. Innskuddsmarginen har økt siden 2004 som følge av stigningen i pengemarkedsrenten, men utlånsmarginen har falt mer. Likevel har bankenes netto renteinntekter målt i kroner økt noe. Det skyldes høy utlånsvekst. Også i andre nordiske land har rentemarginen avtatt de siste årene, se figur 3.5. I Sverige har nedgangen stoppet opp, mens rente-marginen i Finland har økt så langt i år. Rentemarginen for norske banker er lavere enn i Sverige og Finland, og litt høyere enn i Danmark. To forhold skulle isolert sett tilsi at vi kunne vente noe lavere rentemarginer i Norge enn i Sverige og Danmark. For det første gis boliglån i Sverige og Danmark i større grad av kredittforetak enn banker. Lavere kredittrisiko på boliglån gjør at kapitalkravet for boliglån er lavere enn for andre lån. For det andre finansierer bankene i disse landene i større grad kostnadene ved betalingstjenester gjennom en høyere rentemargin.

Figur 3.4     Figur 3.5

Økningen i Norges Banks styringsrente det siste halvannet året har ikke fått fullt gjennomslag i utlånsrentene til husholdninger og foretak. Det er flere årsaker. I utlånsmarkedet er det kamp om markedsandeler. Dessuten tilpasser bankene seg nye kapitaldekningsregler fra 2007 (Basel II). I tillegg er risikopremien på kreditt lavere som følge av gode konjunkturer. Det er grunn til å anta at disse faktorene ennå ikke er helt utspilt, og at bankenes rentemarginer derfor kan falle videre.

Bankenes gjennomsnittlige utlånsmargin for lån med pant i bolig var ved utgangen av tredje kvartal 2006 på 0,6 prosentenheter. Det er sett bort fra rammelån med pant i bolig. Kapitalkravet for godt sikrede boliglån blir lavere i Basel II. Enkle beregninger viser at bankenes utlånsmargin for godt sikrede boliglån kan reduseres med 0,1-0,5 prosentenheter, sammenliknet med dagens regler, se utdyping på side 40. Banker som kommer til å benytte interne målemetoder for kredittrisiko, vil kunne redusere utlånsmarginene mest. Bankene har trolig allerede startet tilpasningen til det nye regelverket. Under visse forutsetninger vil laveste utlånsmargin for godt sikrede boliglån under Basel II være på 0,4-0,8 prosentenheter. Mange banker hadde ved utgangen av tredje kvartal en utlånsmargin som lå i nedre del av eller under dette intervallet, se figur 3.6. Tallene for bankenes utlånsmarginer kan være påvirket av at bankene ved utgangen av andre og tredje kvartal ennå ikke hadde tilpasset utlånsrentene etter økningene i Norges Banks styringsrente 31. mai og 16. august. Når bankene setter opp renten på boliglån gjelder normalt en varslingsfrist overfor låntakerne på seks uker.

Figur 3.6

De siste årene har reduksjonen i netto renteinntekter målt i forhold til gjennomsnittlig forvaltningskapital vært motsvart av fallende kostnader. Fortsatt press på rentemarginene vil trolig føre til at bankene må redusere kostnadene ytterligere og øke inntektene fra andre kilder dersom lønnsomheten skal opprettholdes. Bankenes inntekter har hatt en forholdsvis stabil sammensetning det siste tiåret, men netto renteinntekter har fått mindre betydning siden 2002. Provisjonsinntekter fra annet enn betalingsformidling er økende. Forholdet mellom bankenes kostnader og inntekter har falt jevnt de siste årene, og var i 2005 på samme nivå som i Danmark og Finland, se figur 3.7.

Figur 3.7

Soliditeten til norske banker er god. Kjernekapitaldekningen for alle norske banker sett under ett var litt lavere ved utgangen av tredje kvartal enn på samme tid i fjor (vedleggstabell 5). Isolert sett bidrar den kraftige utlånsveksten til å svekke kjernekapitaldekningen. Figur 3.8 viser at banker med høy utlånsvekst tenderer til å ha lavere kjernekapitaldekning. Fra 2007 innføres Basel II-regelverket for bankenes kapitaldekning. Overgangen til det nye regelverket vil ha stor betydning for hvor mye ansvarlig kapital bankene må holde i fremtiden, se utdyping på side 40.

Figur 3.8

3.2 Risikobildet for bankene

Bankene står overfor flere typer risiko, se boks 1. Norske bankers markedsrisiko anses å være relativt lav, fordi de har forholdsvis lite eiendeler som er direkte utsatt for markedssvingninger. Aksjer holdt som omløpsmidler utgjør under 0,3 prosent av bankenes forvaltningskapital. Nedenfor analyseres bankenes tre andre risikotyper; kredittrisiko, likviditetsrisiko og operasjonell risiko.

Fortsatt lav kredittrisiko

Kredittrisiko er bankenes største risikokilde. Mange år med høy utlånsvekst har ført til at samlet kreditt til Fastlands-Norge er høy i forhold til verdiskapingen. Potensialet for fremtidige tap på utlån har økt. Lån til norske husholdninger og foretak utgjør til sammen nær 70 prosent av bankenes eiendeler. Utviklingen i foretakenes og husholdningenes økonomi er dermed svært viktig for utviklingen i bankenes tap og resultater. I tillegg er kvaliteten på bankenes egne kredittvurderinger av stor betydning for utviklingen i kredittrisiko. I analysen av utlånsvekst slår vi sammen banker og kredittforetak som inngår i samme finanskonsern.

Den kraftige økningen i boligprisene har ført til at bankene og kredittforetakenes utlånsvekst har vært høy i flere år. Tolvmånedersveksten i utlånene var 18 prosent i oktober 2006, se figur 3.9. Andelen utlån til personmarkedet har økt kraftig siden 2000, men har stabilisert seg på om lag 55 prosent etter 2004. Det aller meste av lånene til personmarkedet er med pant i bolig. Boliglån anses å ha forholdsvis lav risiko for mislighold. Isolert sett har dermed vridningen mot lån til personmarkedet bidratt til å dempe kredittrisikoen. På den annen side trekker kraftig volumvekst i utlån i retning av høyere kredittrisiko.

Figur 3.9

Husholdningenes finansielle stilling er god. Det er utsikter til fortsatt lav arbeidsledighet og god vekst i inntekter. Høy andel boliglån gjør at verdien av bankenes pantesikkerhet er utsatt for svingninger i boligprisene. Over 90 prosent av bankenes lån med pantesikkerhet i bolig er godt sikret, det vil si innenfor 80 prosent av forsvarlig verdigrunnlag. Andelen godt sikrede lån har vært stabil de siste årene. Bankenes kredittrisiko ved utlån til husholdningene anses å være relativt lav på kort sikt.

Bankene og kredittforetakenes utlånsvekst til næringsmarkedet steg kraftig gjennom 2005. Denne utviklingen har fortsatt i 2006, og veksten i utlån til næringsmarkedet er nå høyere enn til personmarkedet. I oktober var tolvmånedersveksten i næringslån 22 prosent (figur 3.9). Noen av de utenlandske bankene har vesentlig høyere utlånsvekst til næringsmarkedet enn bankene og kredittforetakene samlet sett.

Utlånsveksten til eiendomsdrift og forretningsmessig tjenesteyting har steget kraftig det siste året, mens veksten i utlån til sektorene bygg og anlegg, og kraft og vannforsyning samlet sett har avtatt, se figur 3.10. Det er trolig kraft og vannforsyning som bidrar til nedgangen i veksten.

Figur 3.10

Det er god lønnsomhet i norske foretak, se avsnitt 2.3. Samlet sett vurderes kredittrisikoen ved utlån til foretakene fortsatt som relativt lav på kort sikt.

Bankenes tap på utlån i to scenarioer

Bankenes sårbarhet og tapsutvikling kan vurderes ved stresstester. Vi har beregnet samlede utlånstap i en makroøkonomisk referansebane og sammenliknet med tapene i et scenario som skal illustrere en forverret økonomisk situasjon. Referansebanen for utlånstapene er basert på referansebanen for den økonomiske utviklingen i Inflasjonsrapport 3/06. I denne banen, som gir anslag for årene 2006 – 2009, øker styringsrenten gradvis til om lag 5¼ prosent. Våre beregninger viser at bankenes tap i et slikt scenario vil øke fra om lag null i 2005 til ¼ prosent av brutto utlån til husholdninger og ikke-finansielle foretak i 2009 (figur 3.11). Det tilsvarer omtrent tapene i et historisk normalår. Tapene var høyere mellom 2001 og 2003. De økte tapene i referansebanen ventes ikke å gi vesentlige utslag i bankenes kapitaldekning.

Figur 3.11

Vi har også beregnet utlånstapene i et stresscenario, der styringsrenten øker til om lag 8 prosent i 2008, og eiendomsprisene faller med om lag 25 prosent i løpet av to år. Bakgrunnen for en slik utvikling kan være kraftig vekst i inflasjonen, samtidig som den økonomiske veksten etter hvert avtar markert. Selv om dette er en lite sannsynlig utvikling, kan det være nyttig å teste utslaget på bankenes tap for å vurdere bankenes robusthet overfor store økonomiske forstyrrelser.

I stresscenarioet blir rentebelastningen høyere. Fallet i eiendomsprisene reduserer bankenes panteverdier og husholdningenes boligformue. Veksten i produksjonen er sterk i 2007 og bidrar til høy kapasitetsutnyttelse. Sammen med antatt økt vekst i importprisene gir dette et betydelig inflasjonspress og renteøkninger. Veksten svekker seg så markert mot slutten av perioden, og arbeidsledigheten øker.

I dette scenarioet øker utlånstapene til om lag 1 prosent i 2009 (figur 3.11). Vi må tilbake til 1993 for å finne et høyere tapsnivå. Utlånstapene var likevel vesentlig høyere under bankkrisen. En grunn til at stresscenarioet ikke gir høyere utlånstap, er det gunstige utgangspunktet med sterk inntjening i foretakene og god økonomi i husholdningene.

Dagens gode kapitaldekning og inntjening i bankene tilsier at de i en periode kan tåle en økning i utlånstapene som i stresscenarioet uten at det skaper problemer samlet sett. Enkeltbanker med lav kapitaldekning vil imidlertid kunne få behov for å styrke kapitaldekningen. En svakere økonomisk utvikling som i stresscenarioet vil også ha negativ virkning på andre resultatposter. For eksempel kan en svakere utvikling i verdipapirmarkedene føre til lavere kursgevinster på verdipapirer og reduserte inntekter fra salg av spareprodukter.

Lav likviditetsrisiko

Likviditetsrisikoen i bankenes virksomhet er blant annet knyttet til gjennomføring av betalingsoppgjør og til bankenes finansiering.

Innskuddsdekningen har falt noe det siste året, se figur 3.12. Bankenes finansiering fra obligasjonsmarkedet har økt de siste tre årene. Mindre forskjeller mellom rentene på bank- og statsobligasjoner har bidratt til denne utviklingen.

Figur 3.12

Innskudd fra kunder anses å være en stabil finansieringsform, mens annen gjeldsfinansiering kan være dyrere og mer utsatt for endringer i markedsforholdene. Figur 3.13 viser at bankenes kortsiktige gjeld som andel av samlet gjeld har vært stabil de siste årene. Det er sett bort fra kundeinnskudd. Kortsiktig utenlandsgjeld utgjør en liten del av norske bankers finansiering.

Figur 3.13

Likviditetsindikatoren² viser at DnB NOR og de små bankene har hatt en god balanse mellom stabile finansieringskilder og lite likvide eiendeler de siste to årene, se figur 3.14. I 2006 viser indikatoren særlig god utvikling for DnB NOR. Nivået på likviditetsindikatoren er fortsatt lavest for de mellomstore bankene, selv om denne gruppen av banker har hatt en markert bedring de siste årene.

Figur 3.14

Norske banker har en langt høyere andel utlån på sin balanse enn bankene i andre nordiske land, se figur 3.15. Bankene i Danmark og Finland har mer av andre typer rentebærende aktiva, slik som obligasjoner. Dette indikerer at norske banker i gjennomsnitt har mindre likvide eiendeler enn bankene i de andre nordiske landene. Figur 3.16 viser at norske banker også har en høyere andel innskudd fra publikum. Det kan bety at norske banker har en mer stabil finansiering.

Figur 3.15     Figur 3.16

Konsentrasjonen i det norske interbankmarkedet har økt de siste årene. Det har sammenheng med at DnB NOR har fått en sterkere posisjon etter fusjonen. Samtidig er andre store banker som er overtatt av utenlandske banker mindre aktive i å finansiere norske banker enn tidligere. Norges Bank og Kredittilsynet har siden 2001 årlig kartlagt de største bankenes kortsiktige eksponeringer overfor sine motparter. Formålet er å vurdere kreditt- og likviditetsrisikoen. Resultatene fra undersøkelsen i år viser at få av eksponeringene er så store at bankene vil få alvorlige problemer med soliditeten om en stor motpart ikke kan gjøre opp for seg. Kreditt- og likviditets-risiko knyttet til oppgjøret av valutahandler er begrenset ettersom de fleste handlene gjøres opp gjennom det internasjonale oppgjørssystemet CLS ("Continous Linked Settlement"). En begrenset andel av eksponeringene er mot norske banker. Risikoen for spredning av likviditets- og solvensproblemer mellom norske banker anses fortsatt å være lav.

Likviditetsrisikoen for banknæringen samlet sett anses å være relativt lav.

Mer oppmerksomhet på operasjonell risiko

Operasjonell risiko i bankene kan øke i forbindelse med sammenslåinger, omorganiseringer og store endringer i IKT-systemer, se avsnitt 3.5. Det samme gjelder ved tilpasning til nytt regelverk, slik som Basel II og regnskapsstandarden IFRS.

Med det nye kapitaldekningsregelverket Basel II vil det bli satt krav til kapitaldekning for operasjonell risiko. Kravet er nytt, og datagrunnlaget for tap i bankene som skyldes operasjonell svikt er foreløpig svakt. Det er derfor krevende å gi en konkret vurdering av det samlede nivået på bankenes operasjonelle risiko.

3.3 Utsikter og utfordringer for bankene

Dersom den makroøkonomiske utviklingen blir om lag i tråd med våre fremskrivinger, vil bankenes utlånstap og resultater kunne utvikle seg tilfredsstillende de kommende to-tre årene. God kapitaldekning bidrar til at bankene er godt rustet til å møte en utvikling med noe høyere utlånstap.

Likevel står bankene overfor flere utfordringer knyttet til fremtidig inntjening. Den høye gjeldsbelastningen i husholdningene gir risiko for at flere låntakere kan få problemer med å betjene gjelden når konjunkturene snur og det blir økt arbeidsledighet og svakere vekst i inntekter. En eventuell nedgang i boligprisene vil kunne forsterke problemene. Svingninger i husholdningenes sparing vil videre kunne ha betydelige effekter på foretakenes inntjening og gjeldsbetjeningsevne. Slik gir den sterke veksten i boligpriser og gjeld risiko for en mindre stabil økonomisk utvikling og økte tap på bankenes utlån på lengre sikt.

Veksten i utlån til næringseiendom er sterk. Under forrige bankkrise var det særlig slike utlån som førte til store tap. Det gir grunn til å følge utviklingen nøye i denne næringen. Eiendomsprisene har økt betydelig det siste halvåret. Eiendomsnæringens inntekter er konjunkturfølsomme, og næringen har høy gjeld i forhold til inntekter. Et fall i prisene på næringseiendom kan, sammen med lavere leieinntekter, skape problemer med å betjene gjelden i denne næringen. Utlån til næringseiendom utgjør en betydelig andel av bankenes samlede utlån. Bankene er dermed sårbare for svingninger i inntektene til næringseiendomsforetak.

Konkurransen i bankmarkedet vil fortsatt bidra til press på rentemarginer og bankenes underliggende inntjening. Konkurransen øker også på andre områder, som betalingstjenester. For å opprettholde lønnsomheten på lengre sikt, må bankene fortsatt legge vekt på kostnadseffektivitet og riktig prising av risiko på utlån. Bankene bør også påse at kapitaldekningen er tilstrekkelig til å møte en eventuell nedgangskonjunktur.

3.4 Andre finansinstitusjoner

Kredittforetak yter langsiktige lån. Resultatene har vært forholdsvis stabile over mange år. I de første tre kvartalene i år var resultatet lite endret fra tilsvarende periode i 2005. De bankeide kredittforetakene gir hovedsakelig lån til eiendomsmarkedet. I de siste to årene er det etablert flere nye kredittforetak, eid av banker. Nyetableringene må ses i sammenheng med forslag til nytt regelverk som gjør det mulig å utstede fortrinnsberettigede obligasjoner. Lovhjemmelen for slike papirer er på plass, og et forslag til forskriftsbestemmelser har vært på høring og er til behandling i Finansdepartementet. De nye obligasjonene ventes å få noe lavere rente enn ordinære obligasjoner. Det vil redusere kredittforetakenes finansieringskostnader, som igjen kan gi grunnlag for ytterligere reduksjon i rentemarginen for enkelte utlånsprodukter.

Finansieringsselskapene utgjør en sammensatt gruppe som betjener flere ulike markeder. Ved utgangen av september 2006 var tolvmånedersveksten i utlån til publikum fra finansieringsselskapene 20 prosent. Utlånstypen med høyest kredittrisiko er rene forbrukslån uten sikkerhet. Lånene har svært høy effektiv rente. Fordi rene forbrukslån utgjør en meget liten del av finansiell sektors totale utlån til husholdningene, representerer denne typen utlån liten fare for finansiell stabilitet. Betjeningen av dyre forbrukslån kan imidlertid være et problem for den enkelte låntaker.

Livsforsikringsselskapene er mer utsatte for markedsrisiko enn bankene, siden de har en langt høyere andel av forvaltningskapitalen plassert i aksjer og obligasjoner. Ved utgangen av tredje kvartal 2006 utgjorde renteinstrumenter og aksjer 85 prosent av forvaltningskapitalen i livsforsikringsselskapene, mens eiendom utgjorde 11 prosent (vedleggstabell 9). Kraftig kursstigning i det norske og flere internasjonale aksjemarkeder har bidratt til at aksjeandelen har steget markert de siste årene, se figur 3.17.

Figur 3.17

Den løpende avkastningen på livsforsikringsselskapenes beholdning av obligasjoner og sertifikater klassifisert som omløpsmidler er relativt lav på grunn av lave markedsrenter. Fortsatt lave langsiktige renter kan skape problemer for livsforsikringsselskapenes evne til å overholde sine langsiktige pensjonsforpliktelser. Andelen obligasjoner klassifisert som "hold til forfall" har sunket de siste årene etter hvert som obligasjoner har forfalt. Andelen har imidlertid steget noe i 2006. Det kan indikere at selskapene har omklassifisert beholdninger fra omløpsmidler. Gjennomsnittlig rente på ”hold til forfall” obligasjonene er 5,1 prosent, noe som er godt over minsteavkastningen livsforsikringsselskapene har garantert sine kunder.

Livsforsikringsselskapenes verdijusterte resultat i de første tre kvartalene i 2006 var lavere enn i tilsvarende periode i fjor. Dette bidro til at bufferkapitalen falt fra 7,5 prosent av forvaltningskapitalen ved utgangen av 2005 til 7,1 prosent ved utgangen av tredje kvartal i år.

3.5 Finansiell infrastruktur

En effektiv og pålitelig finansiell infrastruktur er en forutsetning for en velfungerende markedsøkonomi. Finansiell infrastruktur omfatter IT-systemer, kommunikasjonsløsninger, regelverk og rutiner for gjennomføring av betalinger og andre finansielle transaksjoner. Daglig kanaliseres flere millioner transaksjoner gjennom denne infrastrukturen. Hittil har de norske løsningene vært stabile, og det har vært få driftsavbrudd. En operasjonell svikt kan imidlertid få betydelige konsekvenser både for vanlige kunder og for aktørene i finansmarkedene. Deler av infrastrukturen er basert på eldre maskin- og programvare. De siste årene er det satt i verk moderniseringsprosjekter som vil bedre stabiliteten og øke effektiviteten i det norske betalingssystemet. Norges Bank og NICS (Norwegian Interbank Clearing System) er i ferd med å fornye sine systemer. I tillegg planlegger VPS (Verdipapirsentralen) å oppdatere sine systemer i forbindelse med fornyelsen av Norges Banks system. Dette er sentrale institusjoner i den finansielle infrastrukturen i Norge, se figur 3.18.

Figur 3.18

Fornyelse av Norges Banks oppgjørssystem

Norges Bank er oppgjørsbank på øverste nivå i det norske betalingssystemet. Et driftsavbrudd i Norges Banks Oppgjørssystem (NBO) vil føre til forsinkelser i gjennomføringen av de fleste betalinger og i oppgjøret av valuta-, verdipapir- og derivathandler. Dette kan ha store konsekvenser for alle sektorer av økonomien. En forsinkelse av innbetalinger av kroner for valutahandler som gjøres opp gjennom CLS, kan dessuten ha konsekvenser for oppgjørene i andre sentralbanker. NBO har vært godt tilpasset behovene til de norske bankene, men systemet er egenutviklet og basert på gammel teknologi. Norges Bank har derfor besluttet å erstatte det eksisterende oppgjørssystemet med en ny løsning basert på et standard oppgjørssystem utviklet av en internasjonal leverandør.

Det nye oppgjørssystemet vil gi redusert operasjonell risiko. Avhengigheten av et fåtall personer med spesialkompetanse reduseres, ettersom leverandøren vil stå for vedlikehold og systemutvikling. Kommunikasjonen mellom Norges Banks nye oppgjørssystem og andre aktører vil i større grad baseres på SWIFT.³ SWIFT har vist seg å være et stabilt og robust system, og overvåkes av sentralbanken i Belgia sammen med de øvrige sentralbankene i G10-landene. Videre vil risikoen for operasjonelle avbrudd reduseres ved at Norges Bank går over fra reservestedsløsning til to driftssteder som rutinemessig vil avløse hverandre. Dersom det oppstår en driftsstans på ett av stedene, vil det andre stedet sikre produksjonen. Med en reservestedsløsning som normalt ikke er i drift, vil det være større usikkerhet knyttet til om produksjonen opprettholdes. Etter planen vil det nye systemet settes i drift i februar 2008.

Fornyelse i avregningssentralen NICS

NICS er både avregningssentral og den viktigste veien for transaksjoner som skal gjøres opp enkeltvis i Norges Bank. En avregningssentral sørger for at alle fordringer i systemet (se boks 2) avregnes mot hverandre, slik at hver deltaker enten har netto tilgodehavende eller gjeld. Bankenes betalingssentral (BBS), som er driftssted for NICS, skal skifte teknologisk plattform for hele virksomheten. Samtidig skal det gjøres funksjonelle endringer i NICS. En viktig endring er at størrelsen på betalingen, og ikke måten den er sendt på, vil avgjøre om en transaksjon sendes til enkeltvis oppgjør i Norges Bank (brutto) eller om den skal inngå i en avregning (netto). Sorteringen av betalinger etter størrelse vil bidra til å redusere totalbeløpene i avregningen. Det vil redusere konsekvensene dersom oppgjøret av en avregning ikke kan gjennomføres som normalt. Etter planen skal endringene i NICS være gjennomført sommeren 2007.

Skille mellom oppgjøret av finansielle derivater og fraktderivater

Ved transaksjoner i finansielle instrumenter er det risiko for at en part ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Risikoen dempes dersom partene gjør opp ved hjelp av en sentral motpart mellom selger og kjøper. Motparten overtar begge parters forpliktelser. Virksomhet som sentral motpart drives i egne konsesjonsbelagte selskaper med kapitalkrav.

Fram til 1. september 2006 var NOS Clearing sentral motpart både for aksjederivater og verdipapirlån, og for fraktderivater omsatt på fraktbørsen IMAREX. NOS Clearing hadde i 2004 et stort tap knyttet til fraktderivater fordi et medlem ikke kunne gjøre opp sine posisjoner mot NOS, se Finansiell stabilitet 2/04. Hendelsen illustrerte den potensielle risikoen for smitte fra ett marked til et annet når en sentral motpart opererer i flere markeder. VPS Holding opprettet det heleide datterselskapet VPS Clearing i september 2006. Det nye selskapet overtok virksomheten som NOS Clearing hadde i finansielle derivater. NOS Clearing fortsetter som sentral motpart for fraktderivater. Etableringen av VPS Clearing har fjernet risikoen for smitte mellom markedet for finansielle derivater og fraktderivater.

Utkontraktering av datadrift

Flere norske finansinstitusjoner har de siste årene utkontraktert sine IKT-løsninger (informasjons- og kommunikasjons-teknologi) og driften av disse til utlandet. Nordea-konsernet har inngått en joint-venture med IBM om IKT-leveranser der tjenestene leveres fra Sverige, mens Fokus Bank benytter Danske Bank i Danmark som dataleverandør. Terra-bankenes transaksjoner behandles av Sparebankenes Data Central – Udvikling (SDC) i Danmark.

I Kredittilsynets risiko- og sårbarhetsanalyse fra mai 2006 pekes det på at de raske endringene i finansnæringens IKT-systemer i 2005 medførte flere tilfeller av operasjonell svikt enn i tidligere år.

Oppsummering finansiell infrastruktur

Større systemomlegginger gir erfaringsmessig økt risiko for feil. Kredittilsynets risiko- og sårbarhetsanalyse indikerer at 70 prosent av alle feil i systemer inntreffer når systemene endres. En årsak kan være at det legges for lite vekt på risiko-vurderinger og testing på grunn av knapphet på tid. Både Kredittilsynet og Norges Bank har bedt operatørene om å utarbeide grundige sårbarhetsanalyser for de store system-omleggingene. Når de planlagte utskiftingene er gjennomført, vil den finansielle infrastrukturen være mer robust og effektiv, med mindre operasjonell risiko.