Personlig verne- og sikringsutstyr
Formålet med bruk av personlig verneutstyr (PVU) er å verne de ansatte mot helseskader i sitt arbeid. 

Bruk av slikt utstyr skal finne sted på alle arbeidsplasser hvor beskyttelse mot mulige helseskade ikke kan sikres på annen måte enn ved bruk av PVU. 

Målgruppe er alle ansatte som må bruke verneutstyr, ledere for de aktuelle verneområder og verneombud. 

Administrativ leder i det aktuelle verneområdet skal påse at nødvendig og godkjent PVU er tilgjengelig, og at dette gir tilstrekkelig vern mot de skadevirkninger det er ment å forebygge.

PVU som stilles til rådighet skal være CE-merket. Det må kontrolleres at produsenten har lagt ved norsk brukerinformasjon. 

PVU skal oppbevares og vedlikeholdes på forsvarlig måte, og skal skiftes ut ved behov. PVU skal i utgangspunktet stilles til rådighet for hver ansatt. Dersom flere personer må bruke det samme utstyret, skal det iverksettes nødvendige hygieniske tiltak. 

De ansatte skal gis nødvendig opplæring i bruk av PVU. 

Videre plikter de ansatte å følge høgskolens retningslinjer for bruk av PVU. 

Verneutstyrets plass i forhold til andre vernetiltak 

Formålet er å presisere det personlige verneutstyrets plass i forhold andre vernetiltak. 

Opplegget som skisseres er generelt, og kan derfor være aktuelt på en rekke områder, bl.a. i arbeidet med å forebygge helsefare forårsaket av kjemikalier og støy.  

Administrativ leder i det aktuelle verneområdet skal påse at prinsippene som her beskrives legges til grunn når det vurderes hvilke vernetiltak som skal benyttes for å sikre tilstrekkelig vern mot skadevirkninger.

Hvis man eksponeres for helsefare i sitt arbeid, f. eks. benytter et helsefarlig stoff i forbindelse med en arbeidsprosess, skal man selvsagt benytte tilpasset verneutstyr (f.eks. åndedrettsvern) i tråd med gjeldende instrukser. Bruk av personlig verneutstyr er imidlertid ikke et varig ”førstevalg” i et arbeidsmiljø.

Det beste er om man kan fjerne kilden til helsefaren, f. eks. ved ”substitusjon”, dvs. ved å erstatte det giftige stoffet med et annet (ikke giftig) stoff.  Dette kan man gjøre dersom det finnes erstatningsstoffer som har de samme ønskede virkningene som det opprinnelige stoffet (f. eks. samme smeltepunkt, samme interaksjon med andre innsatsfaktorer i produksjonen), men altså uten å medføre helserisiko. Dette er den beste måten å ufarliggjøre arbeidsmiljøet på, fordi man nå har eliminert selve kilden til risikoen.

Dette er imidlertid ikke alltid mulig av tekniske eller økonomiske årsaker. Andrevalg er å sette i gang tiltak som kan verne omgivelsene (arbeidstakerne), men uten at man fjerner selve kilden til risikoen, f.eks. det giftige stoffet. Slike tiltak kan være forbedret ventilasjon, punktavsug, innebygging/overgang til ”lukket system”, isolering o.l. av stedet hvor prosessen foregår. Etter slike tiltak kan det fremdeles være nødvendig med bruk av personlig verneutstyr, men risikoen er kanskje blitt mindre, eller opptrer bare i en del av lokalet eller ved helt spesielle arbeidsoperasjoner.

Først som tredjevalg kommer bruk av personlig verneutstyr som en varig og generell ordning. Dette er det dårligste alternativet, fordi det krever opplæring av alle som skal ferdes i arbeidsmiljøet, tilgang til tilpasset verneutstyr, og konsekvent og riktig bruk av dette.