Ingen skriver til Vegard K.

Del 1
Noe måtte ha skjedd i løpet av natten for da Vegard K. våknet klokken 05.45 på vekkerklokkens første pip, slik han gjorde hver morgen, følte han seg slettes ikke bra. Tvert imot: Han følte seg elendig.

Han redde opp mens han grublet over hva denne følelsen av elendighet kunne komme av. Så vidt han kunne se var alt som det pleide å være. Porselenspingvinen på nattbordet sto på sin sedvanlige plass med nebbet mot syd, døren inn til det andre soverommet var lukket og låst – han kunne se at nøkkelen var dreid en halv gang til venstre fra sengen der han sto – og den svarte dressen han skulle ha på seg, lå på stolen ved siden av kommoden, på nøyaktig samme sted som han hadde lagt den i går kveld før han gikk til sengs.

K. pustet ut og sa med et innstendig tonefall:

«Vegard K. nå må du jammen ta deg sammen!» - «din dumrian», la han til og klukket uhørlig for alle andre enn ham selv.

Etter noen raske øvelser med morgengymnastikk – for det meste knebøy, men også en rekke nådeløse ”armer opp ad strekk – gikk han bort til vinduet. I bare pyjamasen og uten tøfler lot han rullgardinen skjødesløst fly opp med en hvinende lyd.

På den andre siden av gaten, i leiligheten tvers ovenfor hans, ble gardinet hastig trukket for. K. så ikke annet enn en hvit gammelmannshånd som forsvant bak det tunge, blå stoffet han innbilte seg måtte være fløyel. K telte raskt etter. Det var tredje gang denne uken.

Ute på kjøkkenet kokte han de to daglige eggene sine i henholdsvis seks og syv minutter. Før han småløp de to etasjene ned til postkassen passet han på å møysommelig pakke de to eggene inn i hver sin heklede eggevarmer. Han kunne ikke fordra lunkne egg. Det gjorde ham rasende.

I postkassen lå det bare et eneste brev: en hvit unselig konvolutt uten hverken navn, adresse eller frimerke. Han rev den opp og begynte å lese.

Joakimm Steegen Hva står det i det mystiske brevet, og hvem eier den gamle hånden i vinduet? Følg med i neste nummer av Universitas!