Helt hekta

Det er ubevisst. Jeg vil ikke. Det bare skjer. Og da danser bokstavene. De jævlene. Nå er det ikke vanlig. Man kan da for pokker kontrollere seg stort sett. Men det er like irriterende likevel. Det ligger i sakens natur. Virkningen reverseres. Dog er det en slags kreativ kraft. Man kan tenke seg at Hunter S. Thompson var bortpå en gang eller ti. Eller Hobbes. Gale var de begge to. Som dikteren. Det vil si: meg. Og nå er jeg der igjen. Idiot.

Et eller annet sted mellom styrken og volumet per tidsenhet skjønner du at det blir for mye for det stakkars blodet ditt. Du vet svetten vil sildre, pupillene vandre, hodet utvide seg, blodet banke. Men du kan ikke snu. Du kan ikke gjøre noe med det. Bare hjelpeløst bli dratt med. Innover. Utover. I ring.

Det er mest som student. Men dernest som journalist. Tilbøyeligheten er der hos begge. Det skrikende behovet hos den første. Den merkelige blandingen av begjær og vane hos den andre. Sammen er vi dynamitt. Og da forsvinner de begge. Tilbake sitter en sliten stakkar som ikke fokuserer, ikke tenker, ikke er rolig, og som er uten krefter. De fordømte araberne tok feil: Koffein er ikke nødvendigvis en nytelse - men en fullkommen forbannelse.

Fordelen er at det går over. Ingen bivirkninger. Bare tilbake til normalen. Det er gjerne da man tar litt til. Særlig sent i semesteret, eller nærme deadline. Hvem sa at normalen er perfekt? Ikke jeg. Langt derifra! Grunnen til at jeg dro meg selv utpå var jo håpet om å våkne litt, lese hardt, skrive godt. Den ekstra puffen jeg så sårt savner. Den jeg ikke finner noen andre steder. Et spark i hjernebarken for å dytte skruene på plass igjen.

Kanskje holder jeg meg på riktig side denne gangen. Det er en hårfin balanse.

Geni eller idiot.

Ali