Mitt liv som film

Det skjer så ofte at det må være noe mer enn en tilfeldighet. Hver gang jeg leser om en ulykke, et terrorangrep eller en naturkatastrofe i avisene sier folk:

- Det var som på film!

Antakelig er det ikke så rart, fordi det er vanskelig å beskrive noe du aldri har opplevd før. Dersom du ikke har sett biler eksplodere, bortsett fra i action-filmer, så vil det føles som en film første gang du ser det. Problemet er at forvirringen ikke er begrenset til de mest ekstreme erfaringene.

Vi satt noen venner rundt et bord en kveld, da en kamerat fortalte at han vurderte å skaffe seg en hund. Kjæresten hans smilte varmt med et fjernt uttrykk i ansiktet. Hun fortalte om hunden hun hadde hatt som barn, og vi syntes alle det var en flott historie. Det gikk et par sekunder, før kjæresten hennes påpekte at denne historien slett ikke var hennes egen, men løst basert på en film de hadde sett sammen. Hun klarte ikke lenger å skille egne erfaringer fra det hun hadde sett på film.

Dagen etter leste jeg en artikkel om at vi ser mer film enn tidligere, og at virkelighetsflukt blir en større og større del av virkeligheten. Er skillet mellom de to blitt visket ut? Det er greit nok at en fjortenåring ikke har andre sammenligningsgrunnlag enn film når han skal beskrive hvordan det føles etter å ha hatt sex for første gang, men det stopper ikke der.

Noen dager senere kom jeg nemlig over et leserbrev i samlivsspalten til en av landets største aviser. En kvinne kunne fortelle at hver gang hun og kjæresten skulle ha sex, satte han på en pornofilm. Han hadde nå gått til innkjøp av DVD-spiller og TV til soverommet, og insisterte på pornotitting uansett hva hun sa.

Det vil ikke være langt inn i fremtiden før fiksjonen har spist seg så langt inn i virkeligheten at det hele blir snudd på hodet. Vi vil vite at enden er nær når vi sitter alene foran TV `en etter at filmen er slutt og mumler:

- Det var som i virkeligheten.

Gerd