Subbeshit

- Komme, da, bofsen, komme, da.

Jeg putter henda i lomma og former dem som et saftig kjøttbein. Men late-som-man-har-noe-i-lomma-trikset funker ikke like godt på bikkjer som redde bankmenn. Bikkja biter ikke på, og gjør ikke så mye som et sikkel i min retning.

Og som ikke det var verst, kommer eieren: en upen, jålete Frogner-frøken, og tauer den lille jåledukka med seg. Alt håp om bikkjekontakt er ute, og sammen vralter de inn i Bogstadveien. Synd, for jeg er helt sikker på at den bikkja kunne levert skikkelig good shit.

Jeg må tenke nytt og våge å se andre muligheter, forteller jeg meg selv, der jeg subber videre. En ensom og forhatt skikkelse på leting etter den rette. Plutselig ligger det klart for meg, for der rett fremfor meg ligger redningen. En sølepytt. Kroppen min gjør et lite hopp, og plask, så står jeg fint i det. Sekunder etter bader tærne mine i sølevann. Kanskje ikke like deilig som havet, men som nordmann født med raggsokkene på beina er jeg vant til å fryse. Dessuten er kunsten å ikke bli stående for lenge i sølevannet, hvis du vil oppnå den rette balansen, eller som meg, oppnå den rette fargen.

Med et elegant byks står jeg på trygg asfaltgrunn igjen. Det er nå det gjelder. Hjertet dunker og det surkler ved tærne. Har jeg klart det, har jeg fått den rette fargen? Jeg gløtter forsiktig ned på skoene mine. De nyinnkjøpte hvite Converse-skoene har nå fått en lettere brunfarge. Den overlegne bikkja hadde nok levert en klarere og sterkere farge, men med sølepyttfarge slipper jeg i hvert fall kraftig lukt. Det eneste som gjenstår nå er å passe på å tråkke litt over sålene, og skoene vil få den perfekte tråkke-utenfor-såle-looken. Ingen vil se at jeg har fått nye sko. Jeg smiler, retter litt på håret jeg har ordnet omhyggelig i en rotete hestehale, slenger veska over skulderen, akkurat som jeg har øvd på foran speilet. Løfter hodet i jeg-bryr-meg-ikke-om-verden-vinkelen og subber videre. Helt tilfeldig, nøye planlagt.

Søledukka