Møte med djevelen

Jeg avskyr ringeklokka. Denne skurrete ulyden, som automatisk får meg til å slå av kampen, kaste et laken over TV-en, slokke alle lys og gå i dekning under senga. Jeg ligger der, helt stille, mens svetten pipler og jeg en gang for alle slår fast at deodoranten fra Sterilan riktignok er billig, men ikke engang gir 24 minutters beskyttelse.

Tankerekken brytes, og den klaustrofobiske følelsen overmanner svettestanken. Den vemmelige følelsen alle vi som en gang har sett mannen med ljåen får når vi igjen kjenner lukten, føler auraen, overmannes av frykten. Jeg hater ham. Han hamrer på døra nå. Jeg takker høyere makter for at jeg fikk den polstret, men kryper likevel tett inntil veggen, så ikke engang speilet kan se meg. Samværet med hybelkaninene demper følelsen av å være alene mot verden. Noen ganger i livet må en mann ta et standpunkt. Det er det som skiller menn fra mus. Dette er et sånt øyeblikk; jeg kan ikke lenger rømme fra skjebnen. Med aggresjon, intensitet og spenst verden ikke har sett siden blomster-Finn danset tango, bykser jeg opp fra skjulestedet, griper et passende våpen (i dette tilfellet en ildtang), river opp døren og skriker av full hals: «Du får aldri pengene mine, din fascistiske lisensjævel!» Ordene går i bølgete sikksakk nedover gangen, og ekkoet skyldes tilbake til meg med frykten og motet intakt. Jeg slås over ende av mitt eget hats kraft, og når jeg kommer til meg selv, er jeg igjen alene i verden. Til min store lettelse slapp min nemesis unna mitt plutselige og særdeles overraskende innfall av baller. Jeg kryper inn i hulen igjen. Kampen er over. Laget mitt tapte, 1-0. På selvmål. Og jeg som ikke ser på NRK engang.

Audere est facere